Jeg er så himla frustrert nå, men aller mest er jeg skuffet over meg selv. Om dette innlegget i det hele tatt kommer til å bli postet vet jeg ikke ennå. Hvis jeg ikke har noe konstruktivt å komme med kan jeg like så godt la vær, men samtidig så vil jeg på en måte at dere skal få se denne siden av tilfriskningen også. For ting går ikke alltid på skinner og noen ganger så faller man. Slik som jeg har gjort nå. Denne helgen her har jeg nemlig vært hjemme og i morgen drar jeg tilbake til avdelingen, med halen mellom beina. For det har ikke gått så bra hjemme dessverre.
Fredagen gikk greit nok, men både i går og i dag har jeg overspist og kastet opp i flere timer. Jeg er så sint på meg selv, for hvorfor i all verden kan jeg ikke bare la vær? Jeg vet jo så himla godt hva jeg skal gjøre og hva jeg ikke skal gjøre, likevel så skjer dette. Aller mest er jeg som sagt skuffet. Jeg var sikker på at dette skulle gå bedre, at jeg ikke skulle falle i denne fella igjen. Derfor var fallhøyden ekstra stor, fordi jeg var så innstilt og sikker på at det skulle gå bra.
Det er jeg og kun jeg som virkelig kan gjøre noe med dette. Jeg orker ikke denne evige runddansen lenger. Jeg orker ikke å overspise og kaste opp lenger. Likevel gjør jeg det og gang på gang blir jeg skuffet over meg selv. Det er vondt, skamfullt og frustrerende å ikke klare. Jeg blir så sint på meg selv, for jeg vil jo så gjerne, men så står jeg der da, midt oppi hele sulamitten og roter det til atter en gang. Til tross for x antall nederlag har jeg prøvd å reise meg. Igjen og igjen. Det kommer jeg i det minste ikke til å slutte med.
Jeg skulle så ønske jeg klarte å sette bedre ord på dette kaoset, men jeg forstår det nesten ikke selv engang. Der og da ville jeg nesten ha kappet av hånden min om jeg fikk tilgang på ekstra mat, samtidig som jeg i det store og det hele ikke vil mer av dette tullet i det hele tatt. Dette innlegget her blir skikkelig rot, så det matcher litt hva som foregår inni hodet mitt akkurat nå.
Jeg gruer meg til å dra tilbake til RASP i morgen, jeg gruer meg til samtalene om hvordan det gikk hjemme og ikke minst om hvorfor det gikk som det gikk. Jeg gruer meg til å fortelle med en ironisk stemme om hvor bra jeg fikk til ting på egenhånd. Elise Amanda, 23 år og klarer ikke en gang å spise normalt. Hvor vanskelig kan det være, sånn satt på spissen? Men så er det jo en gang sånn da. Samtidig blir det godt å få litt ekstra støtte slik at jeg klarer å reise meg opp igjen. Atter en gang. For å fortsette å prøve. For selv om jeg faller en del innimellom er det ikke slik at jeg gir opp, det skal dere vite.
Hva synes dere om slike innlegg? Har det noe nytte for seg å lese?
//Elise Amanda
Skjønner så veldig godt at det føles så dritt og nesten håpløst når sånt skjer, men du må prøve å huske at recovery absolutt ikke er en «rett strek oppover» – det kommer til å gå frem og så litt tilbake og så frem igjen. Du kommer garantert til å få dårlige dager igjen, MEN det er da det er så viktig å ikke gi opp og gå i den fella med å tenke «Åh, det her går jo ikke fremover? Jeg failer jo bare.. Kommer aldri til å få det til.» for du har jo mest sannsynlig hatt så mange flere bra dager enn dårlige hvis du ser tilbake på den måneden her kontra før innleggelse på RASP? Syns i alle fall du skal være stolt av deg selv over at du står i det for du har fått til så mye allerede, bare ikke gi deg. <3 Heier på deg!
disse er de mest nyttige innleggene du skriver.
Du er sterk og modig som deler. Selv om alle sliter på litt forskjellige måter er det mye samme følelser som man kan kjenne seg igjen i. Da føler man seg litt mindre alene i spiseforstyrrelsen. Takk❤️
Hei Amanda!
Jeg forstår at det er vanskelig. Om det finnes noen teorier og tanker som kanskje kan være til hjelp vil jeg gjerne dele dem med deg: en teori eller tanke presentert av en Franskmann som heter Michel Foucault er at kroppen og psyken er kraftig adskildt. Vi er ikke kroppene våre, de er kun våre redskaper. Men vi kan kontrolleres gjennom kroppene våre. Kroppen din har gjort dette så lenge at den har “disiplinert” syken din til å tenke at “nå skal jeg gjøre som jeg gjør”. Og da blir det ikke like lett å slutte. Da ender man opp der av vane og før man rekker å tenke aktivt/rasjonelt/ordentlig så har man gjort som en er disiplinert til. Du tenker kanskje et par ganger at det du gjør er ikke bra, mens du gjør det. Men rasjonaliseringen er veldig sterk, eller kanskje man bare velger å se bort ifra disse tankene som stiller spørsmål med en selv. Det er veldig naturlig at det er vanskelig. Det er også slik at når vi lever i ubehag lenge nok, vender vi oss til det. Det blir komfortabelt for oss, til tross for ubehaget vi føler i situasjoner som dette. Vi stiller oss (underbevisst eller bevisst) spørsmålet: “Hvem er jeg uten mine problemer?” Og enten vi vil det eller ikke, skapes det en ukomfortabelhet ved å prøve å bli bedre..
Du har sikkert blitt fortalt lignende ting før. Du har sikkert også blitt fortalt at kroppen er kun et redskap for psyken før, men det betyr at om vi tar litt å gir hodet litt plass, kan vi prøve å observere kroppen vår som noe adskildt fra oss. Da blir det ofte lettere å håndtere kroppslige problemer.
Jeg tenkte å dele et innlegg med deg:
https://www.theschooloflife.com/thebookoflife/i-am-not-my-body/ men jeg vet ikke om det er treffende eller givende. 🙂
Nå vet jeg ikke om noe av dette er treffende for deg, eller om det nytter å si noe av dette “igjen” (hvis du har hørt det før mener jeg). Når det er sagt håper jeg du blir bedre.. lykke til!
En bekjent