Behandler og jeg snakket litt om dette temaet her om dagen, hvem er Elise Amanda uten spiseforstyrrelsen? Vi ble til slutt enige om at jeg skulle tenke på det og få skrevet det ned. Kanskje det kan være til hjelp for andre også, tenkte jeg, så jeg velger å dele. For når man har vært syk så lenge som jeg har blir dessverre sykdommen en del av ens identitet på en måte. Det kan være vanskelig å skille hvem jeg er som frisk og hvem jeg er som syk, dessuten aner jeg jo egentlig ikke hvordan jeg er som frisk? Ikke er jeg den lille jenta som en gang ble syk, dit vil jeg ikke tilbake og ikke kan jeg gå tilbake dit heller. Jeg er årevis eldre nå og på et helt annet plan i livet, så jeg må rett og slett lære meg selv å kjenne. Hvor hvem er jeg egentlig uten sykdommen, er jeg i det hele tatt noen? Det skremmer meg litt.

Jeg har fundert veldig mye på dette spørsmålet og jeg har kommet frem til noe, samtidig som jeg står igjen med mange spørsmål. For hvilke valg man tar i livet er jo noe som blir med på å definere en som person, men hva da når de fleste av disse valgene er valg som er sykdomspregede? Er hele livet mitt en løgn? Er jeg egentlig bare et tomt skall uten sykdommen? Er jeg i det hele tatt noen og isåfall, hvem i all verden er jeg?

Tenker jeg på andre fordi sykdommen gjør at jeg vil alle andre enn meg selv godt, eller er det sånn jeg er? Kler jeg meg slik jeg gjør fordi spiseforstyrrelsen heller vil ha oppmerksomhet for klærne fremfor kroppen, eller er det jeg som liker å kle meg slikt? Er cola zero egentlig favorittbrusen min eller er det spiseforstyrrelsen sin? Kjemper jeg for svakes rettigheter fordi jeg vet hvordan det er å selv ligge nede uten noen til å hjelpe, eller gjør jeg det fordi Elise Amanda genuint bryr seg om andre? Blir jeg sjeldent sint fordi det er slik jeg er, eller blir jeg sjeldent sint fordi spiseforstyrrelsen min mener at ingen egentlig liker meg og at jeg fortjener at andre er sint på meg? Hva slags mat liker jeg egentlig? Hvilke følelser fyller meg egentlig? Hva gjør meg egentlig lei meg og hva gjør meg egentlig glad?

Som dere sikkert skjønner er det mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt, de ovenfor er bare få av hundrevis. Jeg kan jo heller ikke sammenligne meg med hvem jeg var før jeg ble syk, for da var jeg er barn. Så jeg må rett og slett lære meg selv å kjenne. Erfare, seire og oppleve nederlag på jakt etter hvem jeg egentlig er. Men noen ting har jeg iallfall kommet frem til. JEG bryr meg om andre mennesker, JEG ønsker å kjempe for en mer rettferdig verden for mennesker og dyr, JEG er glad i de menneskene jeg har rundt meg, JEG liker å skrive og fotografere og JEG er engasjert. Det er meg, Elise Amanda. Så da vet jeg iallfall noe om meg selv. Og resten? Det finner jeg vel ut av etterhvert.

Vet du hvem du er?

//Elise Amanda