“Hvordan har du det i dag?”
“Jeg vet ikke, for jeg har ikke veid meg ennå”
-utdrag fra en av Finn Skårderuds bøker
Det er slitsomt at denne idiotiske tingen her (les: en badevekt) skal ha så mye å si på hvordan jeg føler meg og hvordan jeg oppfatter meg selv. Det er jo helt på trynet å basere hele sin verdi på et slikt tall. Jeg blir ikke et bedre menneske av å ha en lavere vekt og de jeg har i livet mitt liker meg uavhengig av hva denne tingen her viser. Så hvorfor skal det bety så himla mye for meg? Hvorfor skal jeg basere min menneskeverd og tilstrekkelighet etter en badevekt? Tenk at en så liten ting kan styre livet mitt. Det er så tragikomisk at det ikke er måte på, men så er det nå slik det er.
Som jeg har sagt før er jeg fult klar over at jeg ikke ER for stor, men jeg FØLER meg for stor. Om vekten så hadde vist 0.0 kg så hadde det vært like fælt i grunn. Jeg hater denne tingen her, men jeg elsker den. Kan ikke leve med den, men kan ikke leve uten den. Min verdi skal ikke måles i tallet på en badevekt, likevel er det nettopp det jeg selv gjør både bevisst og ubevisst.
Hvis tallet har gått mye opp får jeg panikkangst, selv om jeg er så inderlig klar over at tallet egentlig skal opp. Om noen så får en anelse om hva tallet i nærheten kan vise får jeg panikkangst. Jeg mister helt kontroll over meg selv og jeg føler meg avslørt. Blottet for alle og enhver. Naken. Som om alle mine dypeste tanker og følelser skulle blitt avslørt. At jeg blir avslørt, som den jeg egentlig er: Elise Amanda, 23 år gammel.
Jeg har ikke skrevet om dette temaet før, jeg har vært så redd for å trigge. Men jeg føler meg så alene. Bare tanken på at noen andre skal vite har ødelagt behandlingsmuligheter for meg før. Reaksjonene mine av at andre har fått vite har ødelagt behandlingsmuligheter for meg. Angsten for angsten har fått meg til å gjøre idiotiske ting. Vektfobien min er så sterk og den grunner i flere ting, ikke kun spiseforstyrrelsen.
Tallet på vekten definerer meg ikke som menneske. Det sier ikke noe om hva slags venninne eller familiemedlem jeg er. Det sier ingenting om hvem jeg er som person, hvilke interesser jeg har eller hva slags medmenneske jeg er. Det sier ikke noe om jeg er flink nok, snill nok, pen nok, vellykket nok eller god nok. Likevel er det dette tallet jeg baserer min egen verdi på. Et tall på en badevekt. Jeg skulle så ønske at dette var en bisarr form for spøk, men det er sannheten min. Det er sånn jeg har det og det er sånn mitt liv styres.
Men jeg ønsker ikke at det skal forbli sånn. Jeg vil måle min egen verdi i den jeg er og handlingene mine, ikke i tallet på vekten. Jeg jobber så iherdig med å takle dette og finne andre måter å måle meg selv etter, men det er tøft og det er uvant. Aldri noen sinne måler jeg andres verdi utifra vekt, så hvorfor i all verden må jeg gjøre det med meg selv? Ærlig talt, så jævlig spesiell at jeg må ha en egen skala er jeg da ikke. Likevel er det noe som får meg til å tro det.
(det et forresten ikke noen vits i å prøve å se et tall på vekta her, jeg fjernet batteriene før bildene så vekten er ikke på)
//Elise Amanda
Skjønner at det er vanskelig. 🙁 Håper det vil slippe tak etterhvert og at du får det lettere!
Kjempebra og viktig innlegg! Det er sant som du sier, vi legger alle for mye i hva tallet på vekten sier. Og det er jo ikke rart, kroppsvekt er jo det mest populære temaet i hvilke som helst magasin. Ikke bare sier tallet ingenting om oss som person, men det sier jo heller ingenting om helsen vår!
Stå på videre, jeg har så troen på deg 🙂 <3
Jeg skulle egentlig begynner med Cbt-behandling for anoreksi…men det innebærer å veie seg to ganger i uka -fullt påkledd og til ulike tidspunkt-hvilket selvfølgelig betyr en del variasjon utifra mageinnhold og klær osv. De siste ukene har jeg spist bedre enn på mange år, jeg har gått opp 4-5 kilo på egenhånd. Og nå når jeg skal starte i behandling blir jeg trigget feil vei fordi jeg må veies hver jævlavgabg. Jeg skjønner at vekta må følges med på. Men jeg ønsker ikke å måtte se dette tallet så ofte når jeg endelig har klart å rive meg vekk fra vekta og tallene. …vet ikke helt hva jeg egentlig skulle skrive ..mista tråden mitt i alle tankene ..
Sender deg en masse varme tanker og håper virkelig du snart får det bedre. Ikke gi opp, de siste månedene mine har iallfall gitt meg tilbake litt av troa på at det skal bli bedre, og det etter mer enn TI ÅR i SF sine klør
Sterkt å lese og har slitt selv med bulimi selv om det ikke var i like sterk grad. Det er vondt å føle seg alene med det og alle fordommer og meninger folk har, og spesielt de som heller ikke har peiling på hva de snakker om! Sender deg en varm klem og håper du får det bedre snart ❤️