Jeg vet ikke en gang når det begynte. jeg tror det var min aller første skoledag, den dagen jeg hadde gledet meg til en hel sommer, og som viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forventet. Jeg husker den gangen de bandt meg fast til en stolpe og slo meg med en kvist. Og hver gang de kalte meg feit. I to år, hver dag. Så flyttet vi, endelig. Det gikk bra i 5 år, før jeg begynte å se meg i speilet og tenke på hva de sa, så jeg mer og mer at de hadde rett.
Jeg begynte å se meg selv i forhold til andre, og jeg var stor i forhold til alle andre. Så jeg sluttet å spise og begynte å trene. Jeg gikk ned 10 kg på 4 uker, men så var sommerferien over og jeg ble oppdaget. Innen nå var jeg fornøyd med meg selv, og jeg var ikke overvektig lengre. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble alt mye bedre, jeg hadde mine perioder med det jeg trodde var en stor kjærlighetssorg, men hvem har ikke det?
Så døde bestefar, og ting ble veldig komplisert i familien. Jeg hadde et tett bånd med han, han var alltid den som passet meg når foreldrene mine jobbet lange vakter. Så skulle vi endelig komme oss unna med en deilig tur til syden. Helt til jeg ble utsatt for voldtekt på det koselige familiehotellet vi var på, av den mannen som var så snill mot oss. Mens jeg kjente lukten, tyngden og smerten, lo de begge to. Det tok sin tid før jeg merket at hele hendelsen ble filmet.
Etter å ha levd hver dag med angst, depresjoner, selvskading og bulimi, ble alt mye verre da jeg fikk en MMS med filmen. Jeg fikk panikk, tok en kniv og kuttet over hovedpulsåren med en kniv. Jeg angret like etterpå, for jeg skjønte at han hadde vunnet over meg.
Jeg kjempet, og jeg greide meg. Men så var jeg hos psykologen min, og det var da jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. De sa jeg hadde psykose. Jeg visste ikke at stemmen i hodet mitt hadde gjort så jeg ble syk, det var jo kun stemmen som var der for meg!
Stemmen er der fortsatt, noen ganger stille, andre ganger verre. De andre gangene, som nå, vil den at jeg skal dø. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut. Stemmen bestemmer over livet mitt. Jeg har ikke kontroll lengre, men jeg vil ikke legges inn igjen. Jeg vet det skjer om noen får vite det.
Åherlighet! Fikk så vondt i meg da jeg var begynt på de første linjene. Kjente smerten hvor pulsårene er, og ble redd. For et mareritt! Håper så inderlig at det går fint meg henne! (det er leserinnlegg, og da er det vel ikke deg) Uansett, den dette gjelder, håper jeg det går fint og bedre med nå!
sterkt 🙁
Utrolig sterk tekst! Jeg tenker og heier på deg<3