EliseAmanda

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 112

Please, stop the screaming in my head. I have become a ghost of a girl that I used to know well.

...

Det er så utrolig mange fine galaxy inspirerte klær på nettet nå og jeg kjenner at jeg har lyst til å bestille alt hjem i posten. Jeg har ikke et eneste plagg en gang, så jeg skal se om jeg finner noe i Danmark. T-skjorten ovenfor er fra G.T, hvis noen skulle lure. Jeg vet ikke helt om det er nettdekning i Danmark, men hvis ikke får dere ha en fin 17. mai!

...

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 111

Don't blow the candle out, dear. The monsters in my head will find me.

...

Da kom det endelig noen nye leserhemmelighetbilder! Jeg lurer ganske mye på hva dere tenker om bildene, konstruktiv kritikk setter jeg stor pris på. Dette er da IKKE mine hemmeligheter, men leserne mine sine. Hvis du vil se flere bilder, vil sende inn selv eller lurer på hvordan dette fungerer, trykk her. 

...

Samlet opp noen outfits fra i år som er mine favoritter. Klassen min kom opp i matte, det er lov til å klage nå, er det ikke? For jeg kan nemlig ikke matte. Imorgen drar jeg til Danmark med Tonje og blir der noen dager, så jeg burde kanskje begynne å pakke. Favorittoutfit?

...

Siden det var så overaskende god respons på tidligere innlegg som du finner HER og HER, bestemte jeg meg for å kjøre igang enda en runde. 

Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dere kan sende inn så mange hemmeligheter dere vil og det kan være alle slagt hemmeligheter, både koselige og triste. Dette er to eksempler:

Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail (summer@live.no) eller som kommentar her på bloggen. 

♥Hva liker du å gjøre på fritiden din? Høre på musikk, ta bilder, skrive og lese. Så liker jeg å ha det fint med venner.
♥Hva er det du er interessert i? Egentlig svært lite, jeg liker å ta bilder, men interesserer meg ikke stort på å feks. bruke alle funskjonene på kameraet.
♥Hvilket kamera har du? Canon eos 550D
♥Hvorfor har du så mange outfits? Fordi jeg har min egen stil og jeg vil at andre og skal tørre å kle seg akkurat slik de vil. 

♥Hvis du ser noen som har det vanskelig, hva gjør du? Gjør du noe i det hele tatt? Det kommer helt ann på situasjonen og personen, for ingen er like og alle trenger ulik hjelp. Det er ikke stort jeg kan gjøre, for jeg er ingen psykolog eller lignende, men jeg er flink til å lytte og jeg prøver så godt jeg kan og hjelpe til og komme med råd. Når det kommer til det om jeg gjør noe så er vel svaret nesten alltid ja. Man kan dessverre ikke redde verden alene og jeg er intet untak. Derfor kan jeg nok ikke hjelpe alle.
♥Fem ting du ikke klarer deg uten? Musikk, venner, katten min, kameraet mitt og jeg må nok bare innrømme det..; hjelp.

♥Tre ting du liker med deg selv? Jeg vet ikke.
♥Hvor kjøpte du kattemaska? Pandoru. Veldig lenge siden jeg kjøpte den, men jeg tror de har den der ennå.
♥Hvor får du inspirasjon fra? Overalt og ingensteder. Jeg vet ikke selv en gang.

Jeg har tenkt å begynne med ukens spørsmål, så slipper jeg så mye surr med spørsmål i kommentarfeltet og lignende. Ovenfor har jeg plukket ut noen spørsmål fra en spørsmålsrunde jeg aldri fikk svart på.Hvis du lurer på noe så bare spør her, så plukker jeg ut noen spørsmål og svarer neste uke!

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 110

 River flows in you, søk den opp på youtube. Den er fin, selv om det ikke er noe tekst. Idag er det søndag og jeg har vært våken siden klokken fem på morningen. Jeg har egentlig ingen planer annet enn å gå meg en lang tur. Hva skal du idag?

...

Alt det vonde.. Historien om meg. 

Alt startet da jeg begynte på skolen. Det var ikke så ille da. Men ting utviklet seg. Jeg fikk aldri noe særlig med venner. Jeg begynte med briller, og da brøt det ut. "Brilleslange" og mange andre ting ble jeg kalt. Jeg fikk ikke være med og leke eller noen ting. De begynte og slå, dytte, sparke. Jeg ble akt over med akebrett. Holdt fast, og banket. I november 2004, skilte foreldrene mine seg. Det hadde hatt det bra sammen i mange år, men når det begynte og gå galt, starta pappa og drikke igjen, og det takla ikke mamma. Han drakk seg full, sloss, og slo seg sønder og sammen forran meg og broren min. Jeg var 7 år da han starta med det. Det var som om verden raste sammen rundt meg. 

Jeg begynte og venne meg til og bo på to steder. Tross alt var hvertfall mamma lettere til sinns etter skilsmissen. Januar 2005, bare 3 mnd. etter pappa flytta ut, møtte hun en ny en. Da starta livets rette helvette. Jeg synes det var spennende at mamma skulle få ny kjærste. Vi lagde mat til dem, kokte kaffe, og hadde det gøy. Alt dette, uten visshet om hva som skulle skje den natten. Jeg våknet brått av at noen kom inn på rommet mitt. Det var han. Han som skulle bli kjærsten til mamma. Den natten var den værste i mitt liv. Men det var bare begynnelsen. Begynnelsen på et 4 år langt seksuelt misbruk. Den første av mange netter, som skulle bli mine verste. 

Truslene kom på løpende bånd. "Sier du noe om dette, tar jeg livet av moren, broren, og faren din." Sier du dette til noen av vennene dine, gjør jeg det samme med de." "Du vil få et helvette selv, jeg skal gjøre alt værre for deg." "Sier du noe stifter jeg igjen kjeften din med stiftemaskin!" Det var overgrep, etter overgrep, etter overgrep. Han nøt og torturere meg. Jeg kan ennå kjenne den varme, salte smaken som fylte munnen og halsen min. Smerten son rev i underlivet, magen, og hele kroppen. Slagene mot ryggen. Vridningene i hoftene. 

Den sommeren, så jeg en dokumentar. Om selvskading. Noe jeg ikke skulle gjort. Det begynte med forsiktig skraping med nåler, men utviklet seg fort. "Han" fant ut av dette, og utnyttet det. Små, tynne barberblader, ble dratt sakte gjennom hunden på armene. Aldri farlig dypt. Ikke værre enn at det kunne bandasjeres av meg, og leges av seg selv. Men vondt. Kuttene ble værre og værre. Fler og fler. Jeg var ikke bra nok for "han". Jeg måtte slanke meg. Få bedre kropp. Så ble jeg for tynn, og måtte legge på meg. "Din feite hore, se og få av deg noe av det valpefettet!" "Du, ditt syltynne, ekle stankelbein. Du stikker når jeg puler deg!" Rart jeg aldri har vært bra nok?

Mobbingen ble værre, løgnene ble større og flere. Forholdet mellom meg og mamma ble dritt. Jeg løy, og skøv alle bort. Jeg kunne ikke stole på noen lenger. Pappa drakk, og lot oss være alene på nettene. Selvskadingen ble verre. Jeg gikk hos psykolog, og på BUP rett etter det. Mamma skyldte på skilsmissen og mobbingen for at jeg slet sånn. Både hun og alle andre rundt var bekymret. Mamma fikk vennene våres til og snakke med meg, og spørre om det var noe mer. Mere enn mobbingen og skilsmissen. Jeg ble spurt flere ganger: "Er det noen som gjør deg noe vondt så du ikke tør og si det?" Nei. Var svaret. Hver gang. Så fort jeg begynte og stole på noen skøv jeg de bort.

Så flytta vi. Langt. Jeg opplevde for første gang i livet og ha venner. Det var en kortvarig glede. Siste halvåret av 7. klasse. Jeg visste ikke hvordan man oppførte seg rundt venner, hva jeg skulle si, eller gjøre. Jeg begynte og stole på noen av de, og gjorde fryktelig dumme ting for og skyve de bort. Jeg løy, fikk de til og tro at jeg var noe helt annet enn det jeg var. Jeg kunne ikke stole på noen. Det var for stor risiko. Tenk om jeg skulle komme til og fortelle de noe? Det var til deres eget beste. Jeg kunne ikke si noe så de fikk oppleve noe så vondt. Alt gikk i en eneste stor vond sirkel.

Selvskadinga førte til bekymringsmeldinger til barnevernet. Fra skole, helsestasjon, og foreldrene til de rundt meg. Alt ble et helvete. En stund ville jeg ha hjelp av barnevernet til og komme meg vekk ifra mamma. Forholde våres var helt ræva. Jeg fikk noen nye venner som nettopp hadde flytta til bygda. Jeg bodde omtrent hos de, noe som ikke gjorde forholdet til mamma noe bedre. Jeg røyka, stakk av, og nekta og gå på skolen. Etter en stund, fortalte jeg omsider hva jeg gikk igjennom. For første gang. Eller, jeg sa det ikke direkte. Det var et par de nye vennene, og jeg fikk et utrolig godt forhold til de. Jeg skrev dagbok, som de fikk lese. De hjalp meg, når jeg hadde det som verst. De henta meg i skogen midtvinters, med oppkutta armer, liggende iskald i snøen etter et alvorlig angstanfall og flashback. Etter den natten, skrev jeg om "han". Ikke direkte hva han drev med, men hvor lite jeg likte han. Hinta om at noe var galt. Mens de satt og leste knakk jeg fulsendig sammen. 

"Er det han? Han som gjør deg noe? Skader han deg på noe vis?" Jeg ble kvalm. Det føltes som om hele verden skulle rase sammen. Jeg ville der og da gjøre noe for og dø. Med en eneste gang. Jeg klarte ikke svare, bare satt der. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Kvalmen skylte gjennom meg på en måte som ikke kan beskrives. Tårene begynte bare og trille. "Der har vi svaret." Noe mer ble ikke sagt på noe som føltes som en evighet. De satte seg sammen med meg, og bare holdt rundt meg. Etter en stund ble det sagt: "Vi må bare si dette til **** (mamma)" Nye kvalmetak og redsler skyldte gjennom meg. Hva hadde jeg gjort?

Det ble aldri så de fikk sagt ifra til mamma. Dagen etterpå reise jenta på tur. Hun taklet ikke at jeg hadde et godt forhold til typen hennes, (som alikevel var 29 år). Et voldsomt sjalusi utbrudd kom, og det gikk dritt i mellom dem. Jeg og han drev visst med mer enn bare og snakke sammen. Hva tenkte hun med? Hun hadde jo nettopp fått vite hva jeg gikk igjennom. Den kvelden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet de eneste menneskene på jord jeg trodde kunne hjelpe meg. Jeg ville bare dø. 

Jeg satt i senga og gråt. Jeg så at veninna til mamma var pålogget. Kom på hva hun hadde sagt i alle år, om at uansett hva det var, kunne jeg bare ringe henne. Jeg skrev litt, og hun lurte på hvordan det gikk. Jeg sa bare at det ikke gikk så bra, og lurte på om hun hadde mulighet til og komme på besøk en gang om ikke så lenge. Det spontane svaret jeg fikk var: "Jeg kan desverre ikke komme før i morgen." Hu har jo unger, og bodde 35 mil unna. Hjelp, tenkte jeg. Så fort?

Helvete brøt ut dagen etterpå. Jeg stod opp, og fortalte mamma at vi fikk besøk. Hu skulle få besøk fra før av, og klikka mentalt i vinkel. Jeg gjorde visst alt for og ødlege henne, og gikk bak ryggen hennes, og snakka med alle andre borstett i fra henne. Jeg våga tilogmed og gå til vennene HENNES! Hun var så sint som jeg aldri før har sett henne. Hun "rydda" på kjøkkenet, Smalt i dører rydda så brutalt at ting knuste. Hun gråt, og sa ikke et ord mens hun drev på. Tilslutt forsvant hun ut. Der ble hun til hun reise for og hente hu som i utgangspunktet skulle komme. I mellom tia kom hun andre. Det var frykteli anspent da de andre kom. Men mamma gråt ikke lenger hvertfall. Det var bare veldig tydelig at hun hadde grått hele dagen. Jeg og **** gikk opp for og snakke alene..

Da vi kom opp på rommet, datt jeg bare sammen på senga. Jeg hylgråt. Tilslutt fikk jeg pressa ut noen ord, så hun forstod hva det gjaldt. Noen tårer trilla fra henne. Så sa hun: Du vet, faren min misbrukte meg. Jeg har skjønt  lenge at det har vært noe galt, men ikke visst helt hvordan jeg skulle få vite det. Hvem er det? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan jeg skulle si det. Til slutt sa jeg: Det er ***. (Eksen til mamma.) Hun sa bare off,  lille venn.. Så satte hu seg sammen med meg i senga, uten og si et ord mere.

Da vi kom ned snakka mamma og hun jeg fortalte det til alene. Etter en stund kom mamma med tårevåte øyne og ga meg en lang god klem. Hun unskyldte seg for oppførselen sin. De andre spurte litt, og så hadde vi det gående. Dagen etter ble det anmeldt..

I årene etter har alt gått i ett. Barnevern, politi, advokat, Bup, innleggelser osv. Jeg var i dommeravhør, barnevernet gikk til fylkesnemda for og ta over omsorgen for meg, jeg havna i fosterhjem, tok overdose, havna på Sannerud, ble så flytta til en annet psykiatrisk greie. Hvor jeg var i 8 mnd. Selvskading og flashbacks mens jeg var der som endte på sykehuset. Gikk drastisk ned i vekt. Overtrente, nekta og spise, stakk av fra fosterforeldra mine, og GIKK 3,5 mil tilbake på psykiatrisk. Noe som tok meg 5 timer og 10 minutter, og et tonn med viljestyrke og trass.

Så klarte jeg i april tilogmed og bli gravid! Da endra alt seg. Saken mot eksen til mamma er ennå ikke kommet opp, og vi venter fortsatt. Når jeg ble gravid endra hele min instilling til livet seg. Jeg slutta med selvskading, og jobba/jobber som en helt for og bli frisk. Angsten henger over meg som et stort monster ennå, og det samme gjør følelsene rundt mat. Skadetrangen er også like stor, men jeg klarer og holde meg unna. Barnevernet trakk saken i fylkesnemda, og besluttet og ikke anmelde forholdet mellom meg og samboeren min. Jeg var bare 15 når jeg ble gravid, og han 20, så det var jo ikke lovlig.

Samboeren min er virkelig verdens beste! Han hjelper meg, og motiverer meg til og bli frisk. Slippe skadetrang og angst, komme meg ut av depresjonene, se lyst på livet, osv. Det er en daglig kamp, hver time, hvert minutt, men jeg klarer meg. Koser meg som mamma, og ser framover. Forbi alt vondt som er i vente.

Et sted inni her, endte pappa opp som alkoholiker, har hadt 3 hjerteinfarkt, og han fikk beskjed om da han fikk det første i en alder av 39 år, at hvis han ikke slutta og drikke og røyke, så kom han ikke til og leve til han er 50. Nå er han 47, og har hadt 2 infarkt til, og har heller ikke slutta og drikke og røyke. Jeg ser han kanskje en gang i skuddåret, og når jeg ser han, møter han opp full, kjører i fylla, drikker, er voldelig osv. Nye kona hans er ekkel, og mishandler minste stesøstra mi. Jeg satt i stua hos dem og så at hu ble slått, og dytta ned trappa til kjellerstua. Faen altså. Ondskapsfulle mennesker.

I tilleg er det viss MIN feil at pappa er alkoholiker, og så er det JEG som har ødelagt livet demmes ved og si ifra til barnevernet. De kom med ganske gode begrunnelser, og når en hører ting ofte nok, begynner man og tro på det. Så ja.. Da er det min feil da vel. Unskyld. 

Nå makter jeg ikke skrive mer, det blir for vanskelig..

-Maria

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

Tatt på en jentekveld, kult eller hva?
...

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 110

...

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 109

Jeg er ikke tilbake helt ennå, men jeg kommer til å blogge litt innimellom. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive, jeg er litt tom for ord nå. Det virker så håpløst alt sammen, jeg faller tilbake igjen. Det var jo ikke det som var planen. Jeg ble skrevet ut idag, noe jeg synes er helt ok. Selv om jeg har fått forklart utallige ganger hva som skjer videre, så klarer jeg ikke få det inn. Unnskyld, dette her ble et klageinnlegg. Det var ikke meningen.

...

Kommer nok til å være borte vekk fra bloggen i noen dager. Men jeg kommer tilbake igjen, selv om det kanskje tar litt tid, jeg vet ikke ennå. Blogges senere, eller hva? :3

-Elise

Modell: Marthe

Dette er et innlegg som har ligget i arkivet mitt siden rundt februar kanskje. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg ble fornøyd med bildet eller ikke, det burde vært tatt fra en annen vinkel. Jo, også er jeg innlagt igjen da.

...

<3

...

Etter å ha sett konfirmasjonsbildene som er over alt på facebook for tiden så kom jeg på noe, to dager etter konfirmasjonen min kjøpte jeg meg kameraet mitt. Med andre ord så har jeg hatt det nå i nesten et helt år! Ovenfor ser dere både gamle og nye bilder tatt av meg og jeg interessen for fotografering bare vokser og vokser! Er det én ting jeg ikke angrer på så er det kameraet mitt! Det har også hjulpet meg en god del igjennom litt tunge perioder og det er fint å se tilbake på de bildene det er lagt mye følelser i.

Hvor lenge har du interessert deg for foto, hvis du har det?

...

Maren er ei jente på 17 år som er utrolig flink med både kameraet og ord! Hun er også utrolig sterk og har gått igjennom en god del. Jeg er innom bloggen hennes flere ganger om dagen og selv helt vanlige hverdagsøyeblikk klarer hun å fange med kameraet og gjøre det om til fine bilder. Portrettbildene hennes er vel de jeg liker best, nydelige er de! Bloggen hennes handler for det meste om foto, men man får også tatt del i en del av tankene hennes.






Hanna på 15 skriver to blogger; en moteblogg og en fotograferingsblogg. Hun virker som ei utrolig herlig jente og er det noe hun kan så er det å være seg selv, kle seg og ta bilder! Jeg kan sitte lenge om gangen å bare bla igjennom arkivet hennes, for denne jenta har virkelig talent! Dette er også blogger jeg anbefaler å klikke seg innom!

_bildene er lånt av Maren og Hanna

Favoritten din er 1, 2, 3, 4 eller 5?

...

Hallo! Idag ble det en sleng-på-deg-det-første-du-ser antrekk, noe som sjeldent resulterer i noe fint. Derfor blir det heller noen bilder. I natt har jeg døgna, jeg gikk en tur på over en time klokken 6 på morningen og nå er jeg klar for skole. Etterpå blir det tre timer med dansing og skole, så jeg får kjøre på med energidrikke. Jeg farget forresten håret mitt helt spontant igår, det ble grått, men heldigvis er det det underste håret som ble mislykka, så det syntes ikke så godt. Er det fint vær der du bor også?

...

Så kommer da dette innlegget om selvtillit som jeg lenge har tenkt til å skrive. Jeg spurte litt rundt på facebook, nysgjerrig på hvordan det var med folk rundt meg, med tanke på om de hadde god eller dårlig selvtillit. Resultatet var ikke bra i det hele tatt, det var rett og slett skremmende hvor mange som hadde (har) dårlig selvtillit. Jeg vil skrive litt om hva jeg mener om det, rett og slett fordi jeg synes det er et viktig tema.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, det er så utrolig mye å si om dette emnet. Kan vel begynne med å si at for god selvtillit ikke er noe bra det heller, men helt ærlig, hvor mange er det som egentlig har det? Jeg sier ikke dette for å være negativ, men jeg sier det fordi det virker som om det er slik det er. Noen av de jeg kjenner kan virke som om de har utrolig god selvtillit ovenfor andre, det er bare det at de kan være en av de som gråter seg i søvn hver eneste natt. Poenget mitt her er at man aldri kan vite hvor god eller dårlig selvtillit en person har, bare ved å oppservere. 

Det er jo også de som faktisk har god selvtillit og jeg kjenner jeg blir i utrolig godt humør av å være rundt slike personer! Da tenker jeg jo ikke på de som er overlegne eller tror de er bedre enn alle andre, jeg tenker på de som tør å være hundre prosent seg selv og er fornøyde med å være slik de er, godtar seg selv. Slike personer har jeg bare lyst til å klemme og fortelle at de er utrolig gode forbilder! Men det gjør jeg jo ikke, for akkurat der er jeg nok litt feig. 

Å se personer med så dårlig selvtillit at det lyser klart igjennom gjør vondt. Slike personer har jeg også lyst til å klemme og fortelle som sant er; de er utrolig nydelige og vakre på sin egen måte og at jeg skulle ønske at de så seg selv som den personen som jeg ser de som. Jeg kjenner mennesker som ikke tør å gå på skolen, gå ut med venner eller delta på sosiale aktiviteter fordi selvtilliten er for lav. At dårlig selvtillit skal ødelegge hverdagen for mange er så ufatterlig galt, men hva gjør man egentlig med det? Jeg aner ikke og jeg kommer nok ikke til å få noe konkret svar på det heller.

Jeg har tenkt en del på utløsende årsaker til at noen mennesker har dårlig selvtillit og andre god. Det er en ting som går igjen i de fleste tilfeller med dårlig selvtillit og det er "flink pike syndromet". Det å strekke seg etter det beste og perfekte, føle at man aldri er god nok. Uansett hvor hardt man prøver og uavhengi av resultatet blir det aldri bra nok, alt kan forbedres og alt man gjør virker feil. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle, men det gjelder en god del.

Når det kommer til hvordan min selvtillit er så tror jeg ikke jeg kommer til å fortelle noe særlig om det. Akkurat det temaet er et sårt område, så det sier vel litt seg selv. Likevel så sier det dere ingenting, ikke sånn egentlig. Jeg velger i alle fall å utelukke dette fra innlegget.

 
Jeg minner også om leserhistoriene. Vil du dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no Tidligere bidrag finner du HER.

Noen tanker du vil dele?

Jeg har bestemt meg for å selge ballkjolen min hvis jeg får en pris jeg er fornøyd med. Det er en utrolig nydelig kjole som ble kjøpt ny rett før jul. Den har utrolig mange fine detaljer og den er godt behandlet, ser så god som ny ut. Når det gjelder str så vil jeg si at den passer alle i str 34-38 pga "korsettet" i ryggen. Den er sydd inn litt bak av ei sydame for å passe meg bedre, men dette kan man da enkelt sprette opp. Det føler med en slik pose til å oppbevare den i + underskjørt. Hvis det er noe du lurer på eller ønsker å kjøpe den så ta kontakt her: summer@live.no 

...

Dagen idag ble startet med en stor kopp eple&kanelte, fin start med andre ord! Nå skal jeg bare ordne meg og så drar jeg en tur til Tonje. Fint vær heldigvis og ikke så alt for kaldt! Forresten, følg meg på instagram: Carmabell. 

...

Jeg gleder meg til å bruke denne her masse i sommer! Både med helt rett hår og skrå pannelugg, med bølger og med krøller. Denne sommeren skal bli bra, mye bedre enn i fjor! Det har nemlig jeg bestemt.

...

Hallo! Det er så utrolig fint å se igjen folk man ikke har sett på lenge! Så igår hadde jeg en fin dag og Rebekka overnatta her. Selv om det ikke er særlig fint vær ute nå, så er det jo ikke så kaldt, heldigvis! Også må jeg bare nevne to ting; jeg klarer ikke å sette opp hår og jeg er heller ikke gravid, jeg har bare akkuratt spist :P Ha en fin helg da dere!

...

Da har jeg endelig fått et fint maxiskjørt i garderopen min! Dere får nok se det bedre etterhvert, jeg kommer nok til å bruke det en god del. Det ble også en søt blomsterkrans/blomsterhårbånd på meg. Fint, eller hva?

...

Heihei! Hele hagen vår er full av gravemaskiner og folk som graver, så jeg foretrekker å ta bildene inne nå, istedenfor å stå omtrent rett opp i dem. I det siste har jeg vel egentlig bare slengt på meg det første jeg ser, noe jeg egentlig hater å gjøre. Slik som ovenfor, det er for "normale" klær for meg, eller hvordan jeg skal si det. Etterpå er det dansing og så kommer Rebekka på overnatting til meg, så dette blir nok en fin dag!

...

Hvorfor gjør jeg dette? Ødelegger for meg selv. Det er ikke bra, jeg vet det, men det er så vanskelig! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, det eneste jeg vet er at slik kan det ikke fortsette. Å kjempe både med og mot seg selv er virkelig ikke lett. Jeg vet jeg trenger hjelp, men jeg får meg bare ikke til å fortelle hva som egentlig plager meg. Skal jeg, selv om jeg egentlig ikke tør, be om hjelp? Jeg vet ikke. 

Dette er vel det mest personlige jeg har skrevet, så vær så snill, tenk dere om før dere eventuelt kommenterer. Trengte bare å få det ut.

...

Jeg har hatt store problemer med blogg.no i det siste, ikke gøy.

På 17.  mai skal jeg være i Danmark med bestevenn i år, så derfor gidder jeg ikke drasse med meg bunaden. Istedenfor skal jeg ha en kjole, men jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken! Nå som de bare henger på en kleshenger får man jo ikke særlig godt inntrykk av dem, så de er mye finere på. Jeg har i alle fall kommet frem til at det blir en av disse fire. Hvilken?

...

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 108

She looked so happy that night.

...

Deilig vær idag, eller hva? Jeg var ikke på skolen idag fordi jeg ikke ble vekt. Klokke, mobilalarm, pappa som ringer meg 16 ganger, banking på døra og pappa som kommer hjem og snakker med meg i 2 minutter (noe jeg ikke husker noen ting av fordi jeg på en måte ikke var våken) er ikke nok til å vekke meg. Aner virkelig ikke  hva jeg skal gjøre, det går jo veldig ut over skolen.

Siden jeg ikke var på skolen fikk jeg heller ikke lov til å gå ut noe sted idag. Derfor har jeg bakt boller, tatt noen bilder i hagen, lest litt og snart skal jeg øve til en teoriprøve i gym imorgen. Det er så fint i hagen nå med blomstene som titter fram over alt! Og kaninene mine trives mye bedre nå som de kan stå ute.

...

...

Det er så utrolig rart å se på bilder fra i høst, jeg har forandret meg så utrolig mye! Endelig begynner jeg å føle at jeg har funnet min egen stil, hva som er meg. Bildene ovenfor er fra i høst og bildet til nedenfor er fra i år. Jeg ser også at jeg virker litt eldre og har en litt mer moden og gjennomført stil nå. Hvis dere blar tilbake i arkivet mitt finner dere enda eldre og flere bilder. Likte du best stilen min før eller nå?

...

Jeg la ut disse bildene for en god stund siden, men jeg ville bare dele de med dere igjen. Lyset var så utrolig fint på de og redigeringa var ganske så fin den også. Det er også ett eller annet jeg ikke kan sette fingeren på. I går kom jeg meg ikke inn på blogg.no og idag har jeg sett syv timer med SVU (<3333), så der har dere grunnen til alt fraværet mitt på bloggfronten. Fint vær idag da!

...

Husk å sette på lyd da, ellers er det ikke noen vits å se. Og sett på bedre kvalitet.

Jeg lagde en liten film på noen få minutter istad, så ikke forvent noe stort eller bra. Likevel ønsker jeg å høre din mening om den og om du sitter igjen med noen tanker rundt den. I så fall, la meg få vite.

...