EN GANG VAR KJÆRLIGHETEN VAKKER

God kveld! Jeg har stirret på dette innlegget i lang tid nå. Undret på hva i all verden jeg skal skrive om. Derfor fant jeg ut at jeg like så godt kan dele en norskoppgave jeg skrev på skolen. Ikke ha så  høye forhåpninger altså, oppgaven ble skrevet i full fart og det er tross alt en skoleoppgave. Ikke passer antrekksbildene til heller, men det får så være. Nå vel, oppgaven gikk ut på å skrive en kreativ tekst hvor man sammenlignet et spesifikt dikt av Wergeland og et annet dikt av en jeg ikke husker navnet på engang. Det gjør ikke noe om du aldri har hørt diktene det refereres til altså, du mister ikke poengene uansett. Vel, for dem som orker å lese: god lesning! For dem som bare ser på bildene: hva synes du om dagens antrekk?
__________________________

Før var det visst ikke bare-bare det å være forelsket og skrive om det. Nei, da måtte det mange fjonge ord og overdrevne vakre beskrivelser til. Se for deg det da, at du istedenfor å få en melding på mobilen av din kjære hadde fått et håndskrevet dikt. Du hadde vel enten ristet på hodet og lurt på hva i alle dager dette var eller så hadde du kanskje smeltet totalt? Jeg for min del er litt gammeldags av meg og foretrekker håndskrevne dikt. Helt ærlig så ligger det jo mye mer arbeid og følelser bak noe litt lenger enn et kort «elsker deg» som tikker inn på mobilen, for ikke å glemme hvor mange måter man kan si det på.

Du har kanskje hørt om Wergeland sitt dikt «Det første håndtrykk»? Ikke det? Nei da skal jeg fortelle litt om det. For det handler jo nemlig om akkurat det overskriften sier; et håndtrykk. Nå vel tenker du kanskje, det var da ikke noe å skrive et helt dikt om, var det vel? Og Wergeland, hvem er han for en fyr egentlig? Levde ikke han i gamledager da? Han var en artig skrue han, men det er ikke han jeg skal snakke om nå. For et håndtrykk kan være så mye mer enn bare et håndtrykk. Et håndtrykk kan bringe frem mange følelser. Hvis det er noen du vet akkurat har vært på toalettet en tur, som ikke vasker hendene og så prøver å håndhilse på deg, bringer ikke det frem noen følelser kanskje? Regnet med det. Men det som bringer frem sterkest følelser må likevel være når man tar noen i hånden og så vet man det bare. Kjærlighet ved første bli… jeg mener håndtrykk! Det er det Wergeland skriver om. 


«Din puls har banket i min imot. Forente var vi blod i blod. Det var i få sekunder bare. Ei lenger salighet kan vare»

Er det ikke en vakker måte å fortelle følelsene som kom frem ved noe så simpelt som et håndtrykk? Hvor observant han er de korte sekundene det varer, at han klarer å ta seg tid til å kjenne pulsen hennes banke mot hans i det håndflatene møtes, uten å la håndtrykket vare for lenge. Nå om dagen klarer ikke folk å gi et ordentlig håndtrykk en gang, ofte føles det jo ut som å hilse på et lik når noen ikke trykker inn hånden. Jeg tror flere skulle ha vært på håndtrykkurs hos Wergeland. Ja, jeg ser at det er flere her som føler seg truffet.

«Så ømt og fast ei ånder to kan sine vinger sammensno, så flyter flamme ei i flammen som våre hender hvilte sammen»

Nei, detter er ikke gresk, det kan jeg forsikre deg om. Det fantes en måte i Norge å skrive på før «ilu» eller «bae», tro det eller ei. La meg forklare: han skriver om at han følte hendene deres var skapt for hverandre, at de passet inn i hverandre mer enn noe kan passe inn i noe og hvor tomt og feil det føltes da håndtrykket tok slutt, det manglet liksom noe. Ikke en like vakker måte å skrive det på, er det vel? Bare hyggelig for oversettelsen forresten, du trenger ikke takke. Åh jeg skulle så ønske det ennå fantes mennesker som erklærte kjærlighet slik! 

«Å, våre hjerter lenger må ei skilte ad, min elskte, slå. De høyeste stjerner så og tålte, at deres årer sammenstrålte».

Dette må være den ultimate kjærlighetserklæring. Han skriver jo at selv universet så og forstod at de to, de hørte sammen. At han ikke holder ut at de to er avskilt. Klisjé? Kanskje en smule.. Wergeland må ha vært en litt heldig mann til tross for all elendigheten. Man kan da umulig klare å beskrive noen så store følelser slik, med mindre man har opplevd dem. Likevel er han jo ganske stakkarslig da, det er jo litt kjipt å gi ut et slikt dikt hvor følelsene ikke virker gjensidige. Godt det ikke fantes Facebook på den tiden og diktet ble postet på den aktuelles vegg, er det ikke? Jeg tviler egentlig på at det hadde sett slikt ut da forresten. Diktet altså.

La oss hoppe litt lenger frem i tid. For hva kommer ofte etter kjærlighet? Bryllup vel! Med mindre kjærligheten ender med knuste hjerter da, noe man selvfølgelig ikke håper på med mindre man ikke er helt god i topplokket. Jeg regner absolutt ikke med at du har hørt diktet «Brudefærden» av Andreas Munch altså. Det gjør egentlig ikke noe, for da kan jeg fortelle deg mine refleksjoner over det og så blir din oppfatning lik som min forhåpentligvis. Om det blir litt feil å gjøre det sånn? Kanskje, men det er da ikke min feil at du ikke har lest det vel. Ok, la meg gi det et lite utdrag da så du kan gjøre opp dine egne meninger litt også:

«Der ånder en tindrende sommerluft varmt over Hardangerfjords vanne, hvor høit opp imot himlen i en blålig luft de mægtige fjelle stande. Det skinner fra bræ, det grønnes fra li, et helligdagsskrud står egnen klædt i – Thi se! Over grønklare bølge hjemglider et brudefølge»

Helt ærlig, kan du tenke deg noe mer romantisk? En båt med brudefølget ditt omgitt av prakteksemplet på norsk natur med fjell, isbre, vann og skog. Jeg personlig skulle gjerne ha vært der. Det er jo også en så utrolig mye mer vakker måte å fortelle hvordan det så ut enn å legge ut et bilde på instagram #bryllyp #norge #vakkert. Ikke se rart på meg, jeg har sett med mine egne øyne at det skjer! Dessuten er det mye hyggeligere å nyte øyeblikket og legge merke til detaljene synes da jeg. 

«Så drage de frem med lystelig spill hen over den blinkende flade, og båd efter båd sig slutter dertil med bryllupsgjester så glade. Der blåner fra kløft, der skinner fra bræ, der dufter fra blomstrende abildtræ – ærverdig står kirken på Tangen og signer med klokkeklangen»

Det finnes bryllup fra helvete og det finnes drømmebryllup. Dette må da garantert være sistnevnte. Altså, hva mer kan man ønske? Eller ikke svar på det forresten, da setter du i så fall deg selv i et veldig dårlig lys. Jeg skal innrømme at jeg ikke tror brudeferden kan ha vært så vakker som beskrevet. Jeg mener, noe må da ha skjedd som ikke var perfekt? For alt jeg vet kan jo brudens far vært litt for hard på flaska og falt uti vannet. Bruden kan jo ha hatt uka si og vi vet alle hva som kan skje da om man er litt uheldig. Om det var slik eller noe annet ble det nok ikke skrevet om. Eller malt for den sags skyld, diktet er jo basert på et maleri. Men hei la oss legge bort de tankene, for kjærligheten var vakrere før på lik linje som alt annet. Akk, jeg skulle ønske jeg levde før, da alt var så fint.

Jeg avslutter med et sitat jeg tar meg den friheten til å huske sånn noge lunne utenat: «Dagens unge hører ikke på foreldrene sine, de drikker og de sluntrer unna» -Sokrates. Og for de som ikke tar den: Sokrates var en gresk filosof som levde på 300-tallet f.kr. Lenge leve tiden før da alt var bedre, eller hva?

-Elise Amanda

RASKT + SUNT FROKOSTTIPS

Nå er jeg ikke superfan av frokost og det har jeg heller aldri vært, men varm grøt på morgenen synes jeg er godt! Havregrøt er lett å lage, det tar kort tid å lage, det smaker godt, metter lenge og er i tillegg en veldig billig frokost. Toppingen på grøten kan man variere i det uendelige. Selv går jeg ofte for kanel, rosiner, eple og syltetøy. Hvis man koker opp grøten med rosinene i vil hele grøten få en god sødme fra dem og hvis dere ikke har prøvd dette MÅ dere virkelig bare prøve! Eplebiter og kanel kan gjerne koke opp sammen med grøten, da minner det litt om eplekake. Det takker man vel ikke nei til? Har man hakkede mandler i tillegg oppå her topper det hele grøten. Nam!

Slik lager jeg grøten min: jeg tar ønsket mengde havregryn i en kjele, bittelitt salt, kanel, noen rosiner og ca dobbelt så mye vann som grøt. Litt salt gjør utrolig mye i grøten, jeg fikk nesten helt bakoversveis første gang jeg smakte det. Jeg setter plata på full guffe og når det begynner å koke setter jeg ned til laveste og rører mye til jeg oppnår ønsket konsistens. Ved å gjøre det slik får du en god og luftig grøt. Noen ganger tilsetter jeg også litt til vann mens jeg koker den. Deretter heller jeg grøten i en skål og denne gangen valgte jeg å toppe med eplebiter og syltetøy. La gjerne grøten kjøle seg litt før du spiser den.

Tips: hell gjerne litt kald rismelk, soyamelk eller mandelmelk over grøten før du spiser den! Tips til topping som passer godt sammen: banan + peanøttsmør, blåbær + banan + kokosflak, mandler + bringebærsyltetøy.

Spiser du ofte havregrøt? Hva er din favorittopping isåfall? 

-Elise Amanda

ANNIKEN RØPER NOEN FUNFACTS OM MEG

God kveld!

I dette innlegget har Elise overlatt tastaturet til meg (Anniken). I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle dele noen funfacts om.. Elise! I år er det 8 år siden vi startet snakke sammen, og like lenge siden vi ble venner. I løpet av disse årene har jeg både opplevd og lært ganske mye med, og sammen med Elise. Det er mulig at noen av funfactsene er litt for interne, men dere får ta det med en klype salt.

Nummer 1:

Elise er veldig opptatt av å planlegge det meste, men har mislykket mange forsøk på planlegging når det kommer til å planlegge å bli ferdig til riktig tid. I løpet av disse 8 årene har jeg derfor ikke bare måttet ventet en gang, for å si det sånn.

Nummer 2: 

Første gang Elise var på besøk hos meg presterte hun rive ned gelenderet i trappen mellom 1- og 2.etg.

Nummer 3: 

Elise er utrolig dyktig på å gjenta seg selv. Igjen og igjen, og kanskje en gang til. Jeg (og trolig samtlige andre rundt Elise) har i løpet av bekjentskapet med Elise nemlig utviklet en intoleranse for akkurat dette, og det har kommet godt med i jobben min de senere årene i og med at jeg jobber med eldre.

Nummer 4: 

Jeg ble kjent med Elise gjennom dansingen, og snakket med hun flere ganger der. Jeg og Elise gikk på samme skole på det tidspunktet, og jeg husker en gang jeg møtte hun i gangen på skolen. Jeg gikk bort for å si hei, for vi hadde tross alt snakket sammen mange ganger tidligere på dansingen. Elise derimot kjente meg ikke igjen, jeg vet enda ikke den dag i dag om det er fordi hun til tider kan være ganske distrè eller om det var synet som sviktet. Uansett er det en morsom historie idag (som Elise har gjentatt et par ganger, hehe).

Nummer 5:

Elise kan begynne gråte bare av synet av mugg. Det blir fort et problem når blåskimmelost og lignende dukker opp i en og annen frokostbuffè.

  • -Anniken

“SÅ MYE DU HAR LAGT PÅ DEG ELISE!”

Let´s talk about… vektoppgang.

Jeg vet ikke helt hvor mennesker får det fra. Nå gjelder jo dette selvfølgelig ikke alle (jeg er veldig nøye på å ikke dra alle under samme kam), men en god del. Akkurat som folk plutselig tror det er fritt frem å ta på andres mage, kun fordi vedkommende er gravid. Om noen er i tvil: nei, det er ikke ok. Man spør først. Nesten likt er det med mennesker som skal kommentere ting ved mennesker som har en spiseforstyrrelse. Nei, det er faktisk ikke ok å komme bort til meg å si “så mye du har lagt på deg, det er godt å se” med mindre jeg spør om meningen din. Hvordan hadde du følt det om noen sa det til nettopp deg? Og så sier du det til meg, som er over gjennomsnittet var på min egen kropp/vekt enn resten av befolkningen. Det er faktisk ikke ok.  

JA, jeg har faktisk lagt på meg ganske mange kilo i det siste. Jeg er fult klar over det. Så klar over det at jeg mange ganger sliter med å gå ut døren hjemme, ja til og med komme meg opp av sengen. Så klar over det at jeg gråter av selvforakt. Så klar over det at jeg kaster klærne mine i veggen av frustrasjon, fordi jeg føler at ingen ting sitter fint på meg lenger. Så klar over min egen kropp og vekt at jeg skremmer meg selv. Så mye sliter jeg med det at Modum Bad ikke en gang vil ta meg imot før jeg har (forhåpentligvis) vært på RASP for å ha klart å håndtere følelsene rundt det. Så klar er jeg over det. Og da trenger jeg virkelig ikke at noen helt oppfordrende kommer bort til meg for å si det. For jeg vet det selv. Så alt for godt.

Det siste året har det vært en del lignende i media. At man ikke går bort til folk å sier “så tynn du er, ta å spis litt” for man ville da vel aldri i verden sagt til noen “så tykk du er, se å spis litt mindre”. Og det er kjempebra at det blir satt lys på! At man ikke skal uoppfordret kommentere kroppen (ofte nedlatende) til mennesker. Men hvor er debatten om å fortelle folk hvor mye de har lagt på seg? For det blir sagt det også. Dessverre. Det vet jeg også så alt for godt. La meg ha kroppen min i fred, jeg trenger ikke alle andres meninger eller kommentarer om den.

ps: følg meg gjerne på Facebook HER.

-Elise Amanda

NEW WORK OUT CLOTHES

Hva gir vel mer motivasjon enn nye treningsklær? For min del hjelper det skikkelig på motivasjonen iallfall! For en liten stund siden bestilte jeg noen nye treningsklær hjem og endelig kom de i posten! Det jeg bestilte var to nye treningstightser og en lilla treningsgenser. De to lilla plaggene er jeg utrolig fornøyd med! Utrolig behagelig stoff og de satt veldig fint på! Den hvite tightsen ble dessverre litt liten og siden jeg da “strekker” en del ut i den ble den gjennomsiktig. Utrolig synd, for den var veldig fin! Hvis jeg skal bruke den får det bli med en litt lang hettegenser eller hettejakke over hehe.

Det er forresten noen som har spurt hvorfor jeg har lov til å trene når jeg er syk. Det er fordi treningen er helt under kontroll. Av natur er jeg i tillegg alt for lat til å overtrene hehe. Jeg trener heller ikke mer enn jeg har lov til og jeg passer på å få i meg litt ekstra når jeg trener og går derfor ikke noe ned i vekt av treningen. Jeg trener for å bygge opp kroppen, ikke for å bryte den ned. Når det kommer til dansingen blir det kun 1.5 t i uken på meg dette halvåret. Jeg fant ut at det er dumt å gå på flere partier når jeg kommer til å være en del borte, derfor blir det kun klassisk ballett øvet/vidregående med tåspiss:)

 

-Elise Amanda

NORDBYEN

Denne genseren har jeg omtrent levd i siden jeg kom hjem fra Tyskland, er den ikke fin? Sååå komfortabel også! Jeg har vært en tur på Nordbyen med Nadia og nå venter jeg bare på bussen for å komme meg hjem. Nadia tok kontakt med meg for en liten stund siden for å snakke litt om blogging, så det er hva vi har gjort i dag + skravlet veldig mye mer haha. Jeg legger inn link til bloggen hennes når jeg er hjemme, så da kan dere jo ta en titt på den! Hun reiser avgårde til et Pakistansk bryllup om ikke så lenge, så det gleder jeg meg virkelig til å forhåpentligvis få følge med på.

Dette innlegget her ble litt kort, men dere Hører fra meg mer i dag. Jeg har nemlig fått noen nye treningsklær i posten, så de skal dere selvfølgelig få lov til å se 🙂

    

-Elise Amanda

ESPRESSO HOUSE

Dagen i dag har vært skikkelig fin og slike dager som dette setter jeg så uendelig pris på! Å komme seg opp av senga i dag var utrolig tungt etter en litt tøff dag i går. Men jeg kom meg opp og Vibeke plukket meg opp hjemme. Vi tok turen til Espresso House hvor vi satt noen timer og bare skravlet. Denne café-turen har vært planlagt siden desember, men vi har hatt så mye på planen begge to at den først ble noe av i dag haha. Vi har heldigvis fått planlagt en kveld Vibeke og kjæresten skal komme til oss om ikke så alt for lenge, hvor vi skal spille litt spill og bare kose oss. Det gleder jeg meg til! Jeg regnet faktisk ut at Vibeke og jeg har vært venninner i 18 år! Wow, tiden flyr!

Dagens antrekk ble ganske Basic, samtidig så likte jeg det litt også! Det er i grunn sjeldent jeg går med basic klær, jeg liker å skille meg litt ut i klesstilen. Det blåser forresten litt (ganske så mye) og er ganske surt i dag, derfor fløy håret til alle kanter. Håper dere alle får en fin kveld♡♡♡

   

-Elise Amanda

READY SET GO

Vet dere hvor godt det er å komme i gang igjen eller? Sist jeg satte foten min innenfor et treningssenter på ha vært i oktober en gang. Jeg kjente endorfiner strømme gjennom kroppen så fort jeg var i gang med øvelsene. Det kjennes herlig ut å være tilbake! Selv om det ble en veldig kort økt i dag. Jeg valgte å starte rolig nettopp for å kjenne etter hvor mye styrke jeg har mistet og hvordan formen min lå an. Formen min var overraskende god faktisk! Grunnen til at jeg har hatt pause i noen måneder er på grunn av lite overskudd og økonomi. Men nå dere, nå er jeg endelig back on track!

Nå sitter jeg og venter på bussen, de er ganske forsinket i dag. Bildene under lyver litt forresten, de ble tatt her om dagen hehe. Jeg ønsker jo ikke akkurat å ta med kamera inn på senteret + Anniken stilte som fotograf. Jeg fikk forresten litt nytt treningstøy i posten i dag, det skal jeg vise dere! Men nå venter litt husarbeid på meg hjemme + middag. Dere hører fra meg i kveld:)

 

CANDY + YELLOW

God mandag! Håper alle er klare for en ny uke? Jeg er i alle fall det! I går kveld slo søtsuget inn så enormt, kanskje ikke så rart når jeg egentlig er totalt avhengig av sukker og prøver å kutte ned hehe. Heldigvis for meg kom bestevenninna mi med godteri på døren til meg (<3), så kvelden ble reddet. Jeg skal fortsatt spise godteri i helgene altså, problemet er bare at jeg har omtrent spist det hver dag og henter en del av energien og kaloriene mine fra det. Så jeg prøver å kutte litt ned på sukkerforbruket mitt. Spesielt ettersom jeg skal bli innlagt og der får man ikke godteri i helgene engang. Da er det lurt å være litt forberedt.

Dagens antrekk ble egentlig utrolig kjedelig. Og Mona, jeg regner med du leser dette, men jeg bare lånte genseren din jeg, siden den lå hos meg. Regner med jeg blir tilgitt haha. Dette antrekket hadde blitt mye kulere med skinnbuksa mi til (men den ligger hos Mona) og en hatt, men sånn får det gå for denne gang.

Noen av dere som også er skikkelig sukker-junkier, slik som meg?

-Elise Amanda

JEG MISTET ALLE VENNENE MINE

Auch.. dette er et sårt tema det. Men jeg velger å skrive om det nettopp fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Selv om jeg har følt meg helt alene. Jeg mistet alle vennene mine utenom ei. Alle. Mennesker jeg hadde vært nære venner med i over 10 år. Og det var fult og holdent min egen feil. Jeg har ingen vonde følelser mot dem, jeg er verken bitter eller sint. For de fleste av dem prøvde virkelig, det var jeg som skjøv dem vekk. Igjen og igjen. Det gjør så vondt at ting ble som de ble. Men så ble det nå slik. For hva skjedde?

Jeg ble svært syk på ungdomsskolen. Jeg isolerte meg og ville ikke snakke med noen. Vennene mine (jeg kommer til å omtale dem som det) ga seg ikke. De fortsatte å spørre om jeg ville bli med på ting. De fortsatte å si at de var der om jeg trengte noen å snakke med. I flere år faktisk, det er mye mer enn man kan forvente og kreve. Jeg fortsatte å takke nei og lukke meg inn. Og til slutt sluttet de fleste å spørre. Det var i tillegg alltid dem som tok kontakt, jeg hadde hverken overskudd eller energi. Jeg lå bare inne i den mørke soverommet og så på serier eller stirret apatisk ut i rommet når noen prøvde å snakke til meg. På skolen satt jeg som regel i gangen i friminuttene. Ikke ville jeg stå og skravle med venninnegjengen min, ikke ville jeg bli med på fotball, jeg ville bare være alene. På denne tiden var både depresjonen og spiseforstyrrelsen svært sterke.

Etterhvert ble depresjonen mye svakere. Flere år etter hva jeg skrev om rett over her. Vi gikk på videregående rundt denne tiden. Noen få av vennene mine hadde jeg ennå vag kontakt med. Nære var vi ikke lenger, men vi snakket sammen innimellom. Fant på ting innimellom. Problemet mitt da var at jeg følte jeg hadde veldig mye ungdomstid å ta igjen på svært kort tid. Noe som førte til at jeg prioriterte feil og tok flere beslutninger som kanskje ikke var så kloke. Det var på denne tiden gled også de siste få bort. Da jeg innså det var det nok for sent. Kun ei stod igjen. Og jeg forstår virkelig ikke at hun har klart det, selv hvor apatisk jeg var i flere år. Til tross for dårlig oppførsel fra min side. Hun stått der helt siden jeg var 4 år gammel og vi møttes i en bursdag litt før vi begynte på barneskolen sammen. Og gjør det den dag i dag også. Står der.

Så jeg klandrer ikke vennene mine det grann. De prøvde jo virkelig. De ga meg ikke opp med en gang jeg ble syk og de ga meg flere sjanser enn jeg sikkert fortjente. Likevel gjør det så vondt at jeg flere ganger i måneden gråter over det. Hjertet brister på nytt hver gang jeg bare tenker på det og tårene flommer som en foss. Til tross for at det er mange år siden jeg mistet dem. Savner har ikke blitt lettere med årene. Jeg har etterhvert fått en fin bukett med nye venner jeg er uendelig takknemlige for og som jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å ha livet ut. Dessverre er det slik at man ikke kan erstatte mennesker. Jeg skulle så gjerne ha skrudd tilbake tiden og gjort så mye annerledes, men dessverre er ikke det mulig. Jeg savner barndomsvennene mine som en gal og skulle gjort så mye for at alt hadde blitt som det en gang var. Jeg vil så inderlig ha dem i livet mitt igjen.

Det vondeste av alt er at vi fremdeles smiler og ler. Bare aldri lenger sammen. 
  

-Elise Amanda