ANTREKK: GLITTERSTRØMPEBUKSE OG SKJØRT

Wow, dette lyset fikk håret mitt til å se utrolig oransje ut, eller hva? Uansett, hva tror dere anledningen er for at jeg ordnet meg opp slik? Vel, ingen i grunn, jeg bare elsker å pynte meg opp, jeg. Når jeg først har fått meg glitterstrømpebukser må de jo prøves ut. Egentlig ville jeg ha kombinert dette med en helt enkel svart kjole som ikke er helt figurnær, men det eier jeg ikke så det ble dette. Jeg tror også det hadde blitt stilig med en stor oversized skjorte eller dressjakke til, for ikke å glemme en stor oversized strikkegenser!

 

 

I dag skal jeg en liten tur til Porsgrunn med Vibeke på trening faktisk! En sportsbutikk der har et arrangement med en treningstime hvor hele 150 stykker skal delta! Forstod jeg det rett så er det også en god del tilbud den dagen. Jeg tror iallfall det blir veldig gøy og hyggelig og jeg gleder meg veldig mye!

Ellers i dag har jeg vært på time på spiseenheten og vi har fortsatt ikke hørt noe fra RASP. Likevel, denne timen var godt å ha og jeg trengte den virkelig. Vi har også fått planlagt litt hva jeg skal fremover og hvordan vi skal planlegge det.

 

 

 

Liker du å pynte deg opp til vanlig?

 

//Elise Amanda

REDUSERE UNDERVEKT ELLER VEKTOPPGANG?

Ofte i behandlingssammenheng blir det snakket om vektoppgang. Herlighet som jeg hater det ordet. Jeg vil bare brenne det og aldri høre det igjen eller være så barnslig at jeg holder meg for ørene og roper “LA LA LA LA” hver gang noen nevner det. Mitt hat for det ordet er sterkt, for å si det sånn haha. Jeg blir vel mer redd om noen sier vektoppgang til meg og mener det enn om noen sier at det blir krig til meg og mener det. Ja, jeg vet at dette er ekstremt, men så stor er altså frykten min for det.

Jeg har helt ærlig så lenge jeg kan huske mens jeg har vær syk prøvd å unngå det. Ikke bare unngå vektoppgang, men i det hele tatt unngå at ordet i det hele tatt blir nevnt. Men så er jo ikke helsevesenet idioter heller og det er begrenset hvor lenge jeg har kunnet latet som om det ikke eksisterer. Men så kom jeg til RASP post 3 og der skjedde det en endring.

Vektoppgang skjedde og jeg gråt og fikk panikkanfall x antall ganger. Men jeg slapp å høre ordet vektoppgang og herlighet så mye det faktisk hjalp. Det betyr ikke at jeg slapp unna vektoppgang, for det gjorde jeg så absolutt ikke. Det var selve ordet jeg slapp unna, for på RASP post 3 kaller de det ikke for vektoppgang. De kaller det for redusering av undervekt.

For meg og sikkert de fleste andre med en spiseforstyrrelse er ordet undervekt mye mindre skummelt enn ordet vektoppgang. Så bare å bytte ut “vi må diskutere hvordan vektoppgangen skal foregå” til “vi må diskutere hvordan reduseringen av undervekten skal foregå” gjør det faktisk lettere å forholde seg til. I den forstand at jeg ikke vil legge hendene foran ørene og rope “LA LA LA” når det blir nevnt. Bare det å bytte ut ordet “vektoppgang” med “redusere undervekt” gjør faktisk at jeg klarer å forholde meg til det i den forstand at jeg klarer å snakke om det.

Er det ikke rart hvor mye ord kan ha å si? I grunn og bunn betyr det jo akkurat det samme for meg, nemlig at jeg skal opp i vekt. Jeg husker jeg synes det var skikkelig rart første gang jeg hørte det der, men samtidig var det fint. Det handler jo ikke om å omgå problemet, men å finne en måte å håndtere problemet på på en best mulig måte. Dette her er bare en av tingene som tilsammen gjorde at jeg har så stor tiltro til RASP og at behandlingen der virkelig fungerer. De møter meg så godt på mine behov, samtidig som de ikke spiller på lag med spiseforstyrrelsen.

 

 

//Elise Amanda

EGENLAGET MØNSTER + HVA HAR JEG PÅ PINNENE NÅ?

Som jeg fortalte dere for litt siden er jeg så dritt lei av å strikke votter nå at jeg har lagt de resterende vottene jeg skal strikke litt på vent. Jeg snakket jo om å strikke litt på skjerfet mitt i mens, men her om dagen bestilte jeg meg litt nytt garn hehe. Det ble levert på fredag, men siden jeg var borte i helgen tok jeg fatt på det først på søndag.

Jeg har faktisk laget mitt eget mønster, så det blir spennende å se hvordan dette går. Jeg testlaget et annet mønster først og teststrikket med et annet garn jeg hadde fra før av, noe som var veldig lurt. På grunn av det forstod jeg litt mer av hvordan jeg skal regne på det og hvordan det faktisk blir. Det ble en god del feil, veldig mange faktisk, men takket være det så lærte jeg noe også.

 

Så det er nettopp det jeg har på pinnene nå, en genser i et oppskrift jeg har laget selv! Fargene så en del annerledes ut på nettet, spesielt den mørkeste. Så jeg vet ikke helt hva jeg synes om det.. de passer jo sammen, men jeg tror kanskje de får et veldig barnslig preg. Vi får se når jeg er ferdig! Hvis det blir bra så kanskje jeg deler oppskriften med dere, vi får se!

 

 

 

Synes du at det blir for mange poster om strikking på bloggen for tiden?

 

 

//Elise Amanda

KONSEKVENSENE AV Å HA DET HYGGELIG…

Jeg husker godt at foreldrene mine ofte kviet seg hvis jeg skulle bort eller skulle noe spesielt. Ikke fordi det var et problem med tingene jeg skulle eller hvordan jeg hadde det da, men fordi jeg alltid fikk det så vanskelig i etterkant. Egentlig har jeg alltid vært litt “sånn”. Da jeg var yngre og kom hjem etter for eksempel en natt hos ei venninne gikk jeg rett på rommet og ville egentlig ikke snakke med noen. Jeg trengte ro og satt derfor å lekte for meg selv, leste eller noe lignende. Jeg kunne gråte og bli vanskelig om noen prøvde å presse meg til å være sosial. Jeg trengte rett og slett en liten time out etter å ha vært sosial.

Det betyr ikke at jeg ikke hadde det hyggelig, for det hadde jeg så absolutt. Det ble bare litt vanskelig å håndtere for meg i etterkant av en eller annen grunn, noe det fremdeles er bare på en annen måte.

De siste årene tror jeg det har vært en kombinasjon av at jeg har overfylt min sosiale dose i tillegg til hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg. Noen ganger klarer jeg å begrense meg til en viss grad når det kommer til spiseforstyrrede handlinger, men det krever enormt med krefter å i det hele tatt begrense seg til en viss grad.

Jeg kan jo ta helgen som var som eksempel, jeg hadde det så utrolig hyggelig med venninna mi. Likevel, jeg kjempet mot bulimien konstant den helgen og jeg spiste mer enn jeg egentlig skal. Vi snakker ikke sånn overspising at jeg vil kategorisere det som bulimisk, men likevel i en såpass grad at jeg gikk opp 1kg+ etter å ha vært borte hjemmefra en helg. Å stå med disse følelsene, spesielt i etterkant har vært veldig vanskelig, slik det dessverre alltid er.

Jeg vil så gjerne gjøre ting og jeg har det jo ofte relativt fint der og da, men det handler om å finne en balanse i det nettopp fordi det alltid blir et slag i magen ut av det. Å kutte ut slike fine ting er overhodet ikke et alternativ, man blir jo ikke akkurat bedre av å låse seg inne. Men jeg må begrense meg, for om disse slagene i magen blir alt for mange klarer jeg ikke å stå oppreist.

Jeg klarte ikke en gang møte opp til timen min på spiseenheten i dag fordi jeg ironisk nok følte meg for stor og svær, nettopp på grunn av de kroppslige konsekvensene etter en fin helg med en god god del mat enn det vanligvis er (utenom overspising). Heldigvis hadde behandler en ledig time senere denne uken som jeg skal få, noe jeg tror blir godt i grunn. At ting er slik er utrolig trist, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre mitt beste.

 

 

 

//Elise Amanda

INNKJØP FRA KRISTIANSAND + SHOPPESTOPP

Nei altså, nå skal jeg ha shoppestopp og forhåpentligvis frem til våren. Det er jo ikke noe jeg virkelig trenger, men går noe jeg virkelig har bruk for i stykker kommer jeg nok til å erstatte det. Bortsett fra eventuelt det og så klart julegaver blir det stopp på shopping for meg. Noen fler som blir med? Jeg hater dette bruk og kast samfunnet vi lever i og jeg har blitt så mye flinkere til å ikke bare kjøpe. De tingene jeg kjøper nå tenker jeg godt gjennom, men jeg vil gjøre enda mer.

I Kristiansand ble det derfor min siste shopping på lang, lang tid. Her er det jeg dro med meg hjem:

Vel, hvorfor viser jeg ikke frem dette? Jo, det har seg slik at dette blir juleantrekket mitt og jeg kommer ikke til å vise det frem før på julaften hehe. Noen som kan gjette hva det er?

 

EEEEndelig fant jeg er varm kåpe som ikke er for dyr! Jeg har funnet mange fine, men de er langt over mitt budsjett. Jeg eide faktisk ikke en varm kåpe før denne og det har vært etterlengtet i flere år. Denne fant jeg på Monki til 200kr på salg faktisk.

Så måtte jeg bare ha med meg disse glitterstrømpebuksene hehe. Jeg er veldig glad i ting med glitter, men jeg har ikke hatt lyst til å bruke haugevis av penger på slike. Da jeg så disse på salg til bare 10kr derimot.. vel, de ble med meg hjem.

Jeg har forresten er skikkelig dobbel-forhold til klær på veldig salg: på den ene siden er det fint med tanke på min egen økonomi, på den andre siden er det horribelt at klær kan dumpes ned til så lave priser og selges til det mtp arbeidsvilkår og miljø.

//Elise Amanda

EN HERLIG HELG HOS NORIS

Oi, denne helgen her har gått fort! Nå sitter jeg på bussen hjem til Larvik og om noen timer er jeg hjemme igjen. Gårsdagen var utrolig fin, til tross for at vi var ganske trøtte begge to. Ei venninne av Nora hadde teaterforestilling i går og derfor dro vi for å se på den. Det var en relativt abstrakt forestilling, men den var ganske spennende og de som spilte i den var flinke. Det er så deilig at Nora bor så sentralt for ALT er jo i nærheten!

Det ble også en tur innom en godteributikk i går, for hva er vel bedre enn godteri! Ikke stort spør man meg haha. Så resten av kvelden i går gikk til å bare slappe av hos Nora mens vi tok ansiktsmaske og så på Amalies jul og Kongen befaler. Nora er nemlig like glad i jul som meg hahah! Sistenevnte var forresten hysterisk morsomt og jeg håper det blir en sesong to!

Det har vært en utrolig fin helg, men jeg gleder meg til å komme hjem igjen. Jeg hater at slike fine ting som dette tar så på, derfor kan jeg ikke dra bort så ofte. Men jeg gleder meg likevel allerede til neste gang jeg skal besøke Noris<3

 

 

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

IT’S BEGINNING TO LOOK A LOT LIKE CHRISTMAS

Gårsdagen var utrolig hyggelig og det var vennene til Nora også. Jeg skal innrømme at jeg grue meg litt da Nora var den eneste jeg kjente på festen hos henne i går, men herlighet så herlige folk! Jeg storkoste meg og stemningen var god. Jeg endte til og med å bli med på å synge til en del av sangene og det skjer ikke ofte for å si det sånn (jeg høres ut som en kråke som blir maltraktert når jeg synger). Velykket kveld med andre ord!

Vi la oss relativt tidlig og formen var derfor overraskende grei i dag morges. Det er så himla praktisk at Nora bor i sentrum, for da var det bare å tusle rett bort for å kjøpe kaffe. Fyyy søren så fint Kristiansand er pyntet til jul nå! Lys og trær over alt, midt i blinken for meg! For de som ikke har fått det med seg så er jeg skikkelig begeistret for jul hehe. Åhh, jeg får jo helt lyst til å flytte hit!

 

 

Vi tok en spontan tur innom BikBok på vei tilbake og gjett hvem som fant antrekk til julaften da! Plagget satt så godt at det så skreddersydd ut. Åh, jeg ble så fornøyd! Resten av dagen forteller jeg dere om senere, for nå står Grinchen på TV og mellom oss står en stor pose med varmt perfekt poppet popcorn<3

En liten fun fact til: jeg synes Espresso House sin kaffe mocca er bedre, men her er det ikke Espresso House. Likevel, Starbucks slår aldri feil!

 

(litt trøtt i trynet hehe, men som dere vet så synes jeg at man ikke trenger å ordne seg hver dag og det er helt okey å poste bilder med bustete hår og uten sminke også)

 

 

Synes du også det er skikkelig koselig når sentrum i byer er julepyntet?

 

 

//Elise Amanda

FRYKTEN FOR FREMTIDEN, FRYKTEN FOR LIVET

Jeg tenker så mye på fremtiden og jeg er så redd. Redd for at jeg aldri kommer meg noen vei her i livet, redd for at jeg aldri blir frisk nok til å få til og til å gjøre alt hva jeg ønsker å gjøre. Jeg har et stort ønske om å studere til å bli barnehagelærer, men slik ting er nå så er jeg ikke frisk nok. Tenk om jeg aldri blir det? Det gjør meg engstelig, samtidig som det gir meg enda større motivasjon til å fortsette å kjempe.

Jeg er redd for at det en dag kommer en dag hvor de rundt meg ikke orker meg av meg og/eller sykdommen min. Å bli forlatt av de rundt meg og leve ensom og alene med spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for at jeg kommer til å stenge alle ute. Jeg er redd for at nok blir nok hvis jeg aldri blir frisk. Jeg er livredd for å miste de rundt meg. Jeg har opplevd å miste veldig mange rundt meg før på grunn av sykdommen min og det orker jeg virkelig ikke gjenoppleve. Det hadde knekt meg, det hadde vært den siste dråpen. Samtidig: enda en grunn til å virkelig kjempe.

Jeg er redd for at jeg aldri kommer meg ut i arbeidslivet, jeg er redd for at Andreas og jeg aldri får kjøpt oss hus sammen, jeg er redd for at jeg aldri skal få skrevet de bøkene jeg ønsker, skal få spist alle de isene spontant som jeg ønsker, for at jeg aldri skal slutte å være redd for mat, jeg er redd for at jeg aldri kommer til å takle vektoppgang. Men mest av alt er det jo frykten for å miste de rundt meg, jeg er så glad i dem og de betyr alt for meg. Jeg vil ikke sitte i dette fengselet av en sykdom resten av livet. Jeg vil leve.

Det er mye ved fremtiden som skremmer meg. Skremmer meg så mye at jeg bare vil grave meg ned i dyna og ignorere at verden fortsetter å gå. Stoppe tiden og ikke delta. Men det er også mye ved fremtiden som gjør meg oppspilt. Herlighet jeg gleder meg til Andreas og jeg skal stifte familie, jeg gleder meg til å ha en fast jobb å gå til, jeg gleder meg til å bruke tiden min på ting som faktisk betyr noe. Frykten kan stoppe meg fra å leve, men frykten kan også motivere meg til å nettopp leve. Og jeg? Jeg skal leve. Skal.

 

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN ENDTE JEG OPP I KRISTIANSAND I DAG?

Svaret er egentlig ganske enkelt, jeg er på besøk hos Nora! Det var virkelig på tide at jeg fikk besøkt henne og jeg har gledet meg veldig til denne helgen. Jeg var her noen timer før Nora sluttet på skolen, så jeg satte meg inn på et lite senter for å vente der. Etter en stund satte ei eldre dame seg tilfeldigvis ved siden av meg og vi endte med å skravle i en time. Så da gikk tiden! Det er så hyggelig å bli kjent med nye folk slik!

Her bøtter den ned akkurat som i Larvik, men planen er uansett å være inne i dag. Snart kommer noen venner av Nora over, så det skal bli hyggelig å hilse på dem! Men nå må jeg ordne meg litt før de kommer, så dere hører fra meg senere.

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

VURDERINGSSAMTALEN PÅ RASP

I går var altså dagen jeg hadde gruet meg en god del til, nemlig dagen for vurderingssamtale på RASP sammen med Andreas, behandleren min her hjemme og to fra RASP. Vi tok helseekspressen innover på morgenen, men på grunn av forsinkelser kom vi frem en del senere enn vi skulle, noe som gjorde meg ganske stresset. Det gikk heldigvis bra og de ventet jo på oss.

Selve møtet følte jeg egentlig gikk greit, men det er litt vanskelig å skulle svare på en del spørsmål da jeg ofte ikke helt vet hva jeg skal svare. Jeg er så mye bedre på å ordlegge meg skriftlig enn muntlig. Heldigvis så hjalp de andre meg å fylle inn litt og det var betryggende at det kun var mennesker jeg kjente fra før av med på møtet. Det ble blant annet snakket om hvor stor nytte jeg hadde av oppholdet sist, hvordan det går med meg nå på godt og vondt og litt om hva jeg tenkte at jeg trenger.

Det var også gøy å se hvor positivt overrasket de fra RASP ble på møtet da jeg fortalte om det ene store fremskrittet jeg har hatt. De så sjokkerte ut og var veldig imponerte for de vet jo så godt hvor vanskelig den ene spesifikke tingen er for meg. Så det var fint å fortelle at jeg faktisk har blitt bedre etter sist opphold på noen punkter. Jeg er ikke helt tilbake på start.

Jeg tror ikke vi var hjemme igjen før nærmere halv seks på kvelden og jeg var totalt utslitt. Ikke så rart etter en slik lang dag. Så da er det bare å vente til slutten av neste uke for å få vite svaret for hva som skjer. Jeg ble forespeilet hva jeg kom til å få tilbud om, men det er jo ikke hundre prosent garantert enda. Jeg er redd og spent, jeg håper dagene frem til jeg får svar går fort, men samtidig håper jeg at de snegler seg avsted.

 

 

//Elise Amanda