Folk tror jeg er lykkelig, folk tror jeg har et perfekt liv, har fått “alt” jeg ønsker meg. Jeg finner ikke lykken i materialistiske ting. Jeg finner lykken i mennesker, jeg omgås dem jeg virkelig er lykkelig med. Og hvem er det? Kjæresten min. Han er den eneste som ikke forlot meg når det var et reint helvete. Han jeg var sammen med på den tiden, (la oss kalle han “E”) gjorde det slutt med meg. Hvorfor? Han sier det var fordi jeg gjorde noe jeg har hatt lyst til lenge, noe som har gjort at jeg føler meg penere. Det ble mange debatter mellom “E”, meg, og venner. Mange krangler. Men jeg tilga ham. Jeg dro til han en uke etter, for han sa det kunne være en sjanse. Jeg var en idiot, jeg skjønner ikke hvorfor jeg dro i det hele tatt. Jeg kom, han slapp meg inn. Vi satt i stillhet en stund. “Så, er det noe du vil si…?” spurte han. Jeg spurte om vi hadde noe sjanse. Hva var svaret? Nei.

Hvorfor? spurte jeg. Han svarte, han var kanskje forelsket i en annen..Jeg ble knust. Jeg begynte å gråte. Og han trøstet meg. Han holdt rundt meg, jeg lå med hodet på skulderen hans. Jeg så opp på han, tenkte at nå er det slutten, jeg får aldri se han igjen. Han så på meg. Han kysset meg. Fikk meg til å tro at det var håp, gravde fram alle de følelsene jeg hadde prøvd å kvitte meg med. Han spurte om vi skulle ha sex. Hvem gjør slikt? Hvem sier de har følelser for en annen, for å så gå og ligge med eksen sin, som sitter å gråter foran han?! Jeg dro hjem. Dagen etter var jeg knust, klarte ingenting. Ingen var hjemme, og jeg har slete med masse ting før dette.

Pappa forsvant. Flyttet ut av landet, til et sted på andre siden av jorden. Jeg begynte å gråte meg i søvn hver natt. Mormor, som stod meg nærmest, døde av kreft. 

Jeg ble mobbet, helt uten grunn. Selvskading. Dette begynte i 4.-5. klasse. Lærerene brydde seg ikke. Åttende klasse kom. Hadde fått meg kjæreste, og var så lykkelig. Trodde han elsket meg. Han voldtok meg. Mens jeg enda var jomfru. Jeg klarte såvidt å snakke med noen, jeg trakk meg unna alle sammen. Selvskadingen ble verre, sårene ble dypere. Mer blod. Mer smerte. Bestekompisen min fikk kreft. Han fikk bare oppleve èn dag på ungdomsskolen, før han ble dårlig igjen. Han døde i sommeren 2011. Og jeg var ikke i begravelsen hans. Jeg var i Tyskland, på vei hjem. Her startet det verste. Jeg leste en bok. En person døde. Jeg gråt. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Jeg følte meg for første gang veldig, veldig ensom. Selvom jeg var med min mor og stefaren min. Jeg så en tv-serie dagen etter. En døde. Jeg gråt. 

Sånn gikk dagene, jeg gråt nesten hele tiden, klarte ikke å spise ordentlig, klarte ikke bevege meg. Det var tungt å bare puste, det gjorde vondt. Jeg ble tynnere og tynnere, og jeg kledde meg i større og større klær. 15 dager etter han døde, fikk jeg vite at en annen venn av meg hadde blitt drept. På Utøya. Jeg klarte ikke gråte mer. Jeg var tom, jeg hadde blitt så vane med den vonde følelsen, at det endelig hadde blitt normalt å si “Jada, jeg har det bra”. Og det er så mye mellom alt dette, som jeg ikke vil skrive.

Ingen var hjemme og jeg knakk sammen. Jeg stod på rommet midt, jeg skrek, slo i veggene, sparket rundt meg, falt, reiste meg, og fortsatte. Jeg stoppet brått, og stirret ut vinduet mitt. Det var så nydelig ute, solen var så fin, og himmelen var helt klar.  Jeg husker så lite hva som skjedde mellom her. Men brått stod jeg med et tynt sjal i hendene. Det var sterkt, stramt.  Jeg var ferdig her.  Jeg begynte på knuten. Om og om igjen. Det skulle være perfekt.

Telefonen min ringer, og jeg slipper sjalet. Følte meg skyldig, jeg sparket det faktisk under senga. Han jeg nå er sammen med, det var han som ringte.

Han spurte meg hva jeg holdt på med. Da knakk jeg sammen, jeg gråt så fælt, og prøvde å fortelle han hva jeg hadde planlagt. Han var så søt, så herlig. Han hørte på meg, trøstet meg. Jeg ble mer og mer knyttet til han. Nyttårsaften 2011 ble vi sammen. Vi har vært sammen i litt over et år, og det føles herlig. Jeg går til BUP annenhver uke, har fått diagnosen angst og depresjoner. (Angst for å miste folk, for at folk brått skal forsvinne fra meg) I tillegg sliter jeg med noe psykologen kalte “katastrofetenking”, som betyr at jeg tenker alltid det verste, og det skal jeg love dere, det er et helvete, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er ekstremt undervektig, men har ikke spiseforstyrrelser. Jeg veier ca XXkg og er 1.70 høy. Jeg jobber så hardt for å fikse opp i livet mitt.

Jeg har utelatt mye nå, og har prøvd å la vær å gå inn på detaljer. Noen vet kanskje hvem jeg er nå, andre vil finne det ut, noen bryr seg ikke. 

Jeg vil be dere som leser dette, ikke begynn med selvskading. Dere vil angre, det er ikke lett for meg å gå ute om sommeren, eller i gymtimen, og få spørsmål om hvor arrene kommer fra.