JEG ER EN MOBBER

Jeg ønsker å dele en sann historie om meg, vær så snill å les hele før du gjør deg opp noen tanker eller meninger.

Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor lenge det har pågått, men jeg har mobbet i mange år og jeg skammer meg. Det er ei jente det har gått utover og selv om jeg har sett hvor mye det har ødelagt henne, så stoppet jeg aldri. Det begynte vel på barneskolen og denne jenta ble litt tidlig utviklet med blant annet hofter. Jeg husker jeg fortalte hun hver eneste dag at hun begynte å bli feit samtidig som jeg lo og ofte slang på at lårene hennes lignet på to svære låvedører. Det var vel ikke akkurat overraskende at hun begynte å gråte de fleste gangene, men hun fortjente faktisk å høre det tenkte jeg. 

Etter en stund begynte vi på ungdomsskolen og der ble det mye verre. Jeg skrek etter henne at hun var stygg, fæl, så ut som et misfoster av et menneske. Jeg slo hun til hun fikk blåmerker og etterhvert ble redd for å gå på skolen. Jeg truet hun med at hvis hun kom til å gjøre sånn eller sånn så kom jeg til å banke henne opp eller bli enda verre med ting jeg kalte henne. Jeg fortalte hun gang på gang at hun ikke fortjente å leve engang slik som hun så ut og slik som hun var. Det ble ikke sagt ett eneste positivt ord om henne fra min side, kun negative. Hun ble veldig innesluttet etterhvert og den dårlige selvtilliten jeg hadde klart å gi henne lyste gjennom. Av en eller annen grunn prøvde hun å smile og late som om alt var bra. Selvom jeg så hvor ødelagt av det jeg gjorde mot henne, så måtte jeg bare fortsette. 

Da jeg hadde mobbet henne en del år så sluttet hun omtrent helt å være på skolen. De gangene hun var på skolen gjorde jeg mitt ytterste for å plage henne. Hun fikk høre hver eneste gang at hun ikke hørte til der. At hun ikke hadde noen venner og at de som var med henne gjorde det bare fordi de syntes synd på henne, egentlig hatet de henne de også. Jeg sa at alle i gangene lo av henne og hvisket stygt om henne når hun ikke så på. At alle synes hun var så svær, ekkel og stygg at det beste hadde vært om hun aldri viste seg der igjen. De gangene hun var hjemme fikk hun heller ikke fri. Hun kunne finne masse lapper over alt på rommet som jeg faktisk hadde plassert der med ord som "dø!", "misfoster", "feite jævel" og lignende. Jeg hatet henne så intenst at jeg hadde lyst til å gi henne en skikkelig en på trynet så hun svimte av, kanskje til og med døde så jeg slapp å se henne mer. 

Etterhvert fikk hun alvorlige problemer og trengte hjelp. Herregud hvor mye jeg lo da! For et himla svakt menneske! Alt jeg hadde sagt til henne hadde gått rett til hodet på henne. Hun hatet, virkelig hatet seg selv. Som fortjent tenkte jeg. Det var nesten ikke noe igjen av henne. Øynene som en gang strålte av livsgnist var nå helt tomme. Jenta i seg selv var ikke til å kjenne igjen fra slik hun var før jeg begynte å mobbe. Hun var et skall av seg selv, vandret rundt som en idiotisk zombie uten mål og mening. Så til slutt så klarte jeg det visst. Klarte å ødelegge henne totalt og bryte ned det siste hun hadde av selvrespekt.

At det går an  oppføre seg så grusomt mot et annet menneske klarer jeg ikke å forstå den dag idag. Det er helt utrolig at denne jenta nå står på beina og klarer ting. Det er helt utrolig hvor mye som går an å reparere, selvom arrene fra hva jeg gjorde mot henne aldri forsvinner. Jeg er imponert over hvor mye denne jenta har jobbet, hvor sterk hun har blitt og at hun klarer å se fremover i livet. 

Hadde jeg på den tiden der hatt muligheten så hadde jeg vel tatt en kniv og drept henne, for så å gått videre, så fæl var hun. Men det gikk ikke. Det er umulig å rømme fra sitt eget speilbilde.

Mobbing er ikke greit, uansett hvem det gjelder. Det er noe av det verste man kan gjøre mot en annet menneske og man ødelegger mennesket man utsetter for mobbing. Det blir snakket masse i media om mobbing nå for tiden, at man ikke skal mobbe noen andre. Min historie er litt annerledes for om dere ikke har forstått det ennå så er begge de to personene meg. Jeg er både jenta som mobbet og jeg er jenta som ble mobbet. Jeg har blitt mye flinkere nå, jeg mobber nesten aldri lengre. Tro det eller ei så går det faktisk an å mobbe seg selv også, men det blir aldri snakket om. Jeg har himla dårlig samvittighet for alt hva jeg gjorde og sa til meg selv, jeg fortjente det faktisk ikke. Så kjære alle dere, tenk litt etter. Selvom dere kanskje ikke mobber andre, mobber dere kanskje dere selv? Jeg kan love dere at det ødelegger virkelig et menneske det også.

Jeg hadde en siste lapp som jeg ga til meg selv for noen få år siden. På den lappen stod det noe så enkelt og fortjent som "unnskyld".




...

    Postet: 02.08.2015     Tid: 23:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©
POSTET AV:  Oda Lyngholm
02.08.2015 - 23:42
Utrolig bra skrevet, og du har et godt poeng. Interessant å lese!
POSTET AV:  Julie Seland
03.08.2015 - 10:26
dette er det beste innlegget jeg noen gang har lest. du er så god, og jeg er så glad i deg!
POSTET AV: 
03.08.2015 - 17:40
Det er mange som snakker sånn til seg selv, men det kalles ikke mobbing kjære deg
POSTET AV:  Elise Amanda
03.08.2015 - 18:18
Anonym: Hei! Ser du er uenig her og det er fult lov. Men det er ikke noen grunn til å skrive slik nedlatende.
POSTET AV:  Madelen
03.08.2015 - 20:54
Først trodde jeg du var en av mobberne. At du var så fæl fikk meg sånn til å reagere, men jeg skjønte fort at du ikke kunne være slik. Du virker alt for snill til å ha en slik fortid, og det gjør uendelig vondt å lese hvordan du har hatt det... Håper dagene fremover er bedre, og at fremtiden blir god for deg :)
POSTET AV:  Elise Amanda
03.08.2015 - 21:47
Madelen: Tusen takk du er god! Og det samme til deg <3
POSTET AV:  Tussi
07.08.2015 - 21:36
Hei!

Klarte absolutt ikke se for meg at du skulle mobbe noen på den måten, du er jo så skjønn! Utrolig bra innlegg, må være noe av det beste jeg har lest, du fikk frem poenget på best, og mest originale, måte!


Vil du si noe om "JEG ER EN MOBBER" ?










Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits