Tiden i helvete

Det er utrolig hvor mye man kan forandre seg på omtrent ett år. Jeg hadde vært syk i over fem år og mildt sagt drittlei, jeg ringte pappa gråtende for rundt ett år siden og sa at nå, nå orket jeg ikke å være syk lenger. Det var den dagen jeg begynte å gi alt for å bli frisk. Tryggheten min bestod i å overspise/spy eller å sulte meg, bli tynnest mulig var målet. Jeg hadde omtrent mistet alt på grunn av hvordan spiseforstyrrelsen forandret meg som person og på grunn av handlingene jeg utførte på grunn av den. 

Det siste året her har vært beintøft. Det vanskelige er ikke å bli syk, men å bli frisk. Å det hele tatt ville bli frisk, bare det er et stort steg. Jeg tror ikke at noen vil forstå hvor tøft det egentlig er/var og hvor mye jobb det kreves for å komme seg hit jeg er i dag (med mindre man selv har vært der eller vært nær pårørende). Og se på meg nå! Jeg spiser passe, jeg klarer å holde vekten stabil og ikke gå ned (og hei, jeg skal mer opp i vekt, bare vent), jeg har et sosialt liv igjen, jeg har fått meg kjæreste, jeg går på skole, jeg smiler, jeg ler. Jeg er Elise igjen. 

Du verden hvor mange tårer, krefter, tid og vondt det har vært å komme seg hit, men herregud det er verdt det! Jeg har tatt de hardeste kampene og kommet meg langt, nå er det ikke lenge til også jeg er snart frisk. For den dagen kommer om ikke så alt for lenge, det vet jeg.Fysisk sett så har kroppen min det mye bedre og jeg har endelig lært å godta at jeg kan ikke tviholde på en barnekropp uten former resten av livet. Jeg er 19 år nå, jeg trenger ikke være på den samme vekten som da jeg var 12. Tusen takk til alle som har hjulpet meg å komme hit, en spesiell takk til Pappa, Andreas (kjæreste) Vigdis (venninne), Anniken (bestevenninne), Beate (stemor), Capio Anoreksi Senter, Psykologen min på bupa og Post A. Dere har reddet livet mitt.Og dere, helt ærlig, hvor ser jeg lykkeligst ut på bildene her? Bildet til høyre uten tvil og jeg kan love dere at dere at det også stemmer.

Tiden i bulimihelvetet er over for min del.


(vil også legge til noe fra pappa: Denne sykdommen MÅ frem i lyset, da den dessverre blir feid under teppet av de ansvarshavende. Heldigvis er dette smått om sen begynt å endre seg. Dette kommer dessverre til å ta lang tid. Er dessverre ikke alle med denne lidelsen som har så mye tid. Håper våre erfaringer, og kompetansen vi har opparbeidet oss under disse åra vil komme andre til nytte. Vi har jo sagt oss villig til å dele våre erfaringer med andre familier i samme situasjon. Får bare inderlig håpe de vil bruke oss. Om det er noen her" inne" som skulle trenge noe i den retning- vær da så snill å ta kontakt med oss.)

...

    Postet: 07.10.2015     Tid: 21:18     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©
POSTET AV: 
10.10.2015 - 20:11
Fikk tårer i øynene. Du er så sterk og så flink som har klart å kommet så langt. Utrolig imponerende!


Vil du si noe om "Tiden i helvete" ?










Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits