Det jeg skal dele nå, er veldig personlig. Kanskje litt for personlig, og noen tenker kanskje jeg deler for mye nå, men la gå. Jeg velger å legge hele sjelen min her, og bruker mye av de egentlig ikke eksisterende kreftene mine på å fullføre dette.
Det hele begynte med en liten forslått blond jente. Hun var kun et par år gammel, så liten at hun egentlig ikke hadde gjort noe galt. Hun hadde ikke fått sjansen til det enda. Hun var liten, hjelpeløs og helt uskyldig. Dette på tross for at hun opp gjennom årene ikke har følt annet enn det helt motsatte. Jenten har grått seg selv i søvn, natt etter natt. Tårene hennes kom i fra frykten og den intense redselen. «Når vil dette ta slutt?»
Etter hvert som den lille, tynne, blonde jenten ble til den ekstremt stille jenten med tykt brunt hår, så fortsatte ting som før. Hun tok et valg allerede i veldig ung alder om at hun ikke fortjente noe. Det var da ideene om at hun fortjente straff kom snikende. Hun tok valg som i senere tid bare har utviklet seg til noe større og verre. Hun følte seg i veien, som et problem ? et verdiløst, uønsket problem. Det kom til et punkt hvor dette ikke bare var noe hun følte på, men som hun ble fortalt. Da ikke bare i handlinger, men også i ord. Hun måtte staffe problemet, hun måtte få problemet til å forsvinne. Den 10 år gamle jenten sluttet å spise, hun isolerte seg, hun kuttet seg. Det hele endte opp med at hun på et punkt gjorde noe som hun har hatt mareitt om siden.
“Det var mareritt om en av de små episodene jeg egentlig har fortrengt. Slike jeg har gjemt under teppet. Det blir bare mer og mer klart for meg, at det virkelig lenge siden jeg har hatt det skikkelig bra. Jeg laå dynen ut på terrassen for å kjøle den ned og satt der. Så på snøen, hørte på fuglene, trærne rett borte i skogen. Det var et vakkert syn egentlig. Bedre det en bildene av en ti år gammel jente som sa hun skulle dø. Som hang hoppetauet sitt fast i plankene i taket. Det å se på naturen var bedre det en det klare vonde bildet av den lille jenten som satt der, med sengetøy hengende foran, slik at ingen kunne se hva hun prøvde på.”
Denne lille jenten er meg. Jeg er den lille, stille jenten med triste blå øyne.
Historien slutter ikke der. For jeg er her, jeg er her ? i live. Jeg kjempet meg gjennom så ufattelig mye siden den gang ? for historien om den lille jenten var bare begynnelsen.
Det var en sen julidag i 2008. Latter, smil og genuin glede. Jeg hadde det fint. Ikke slik fint jeg svarer når noen spør om det går bra, men jeg hadde det virkelig helt fantastisk. Plutselig ble blomsterengen, bølgebrusene, solstrålene og sommerkjolene gjort om til noe så mørkt og dystert at det nærmest ikke gikk an å se gjennom det. Jeg ble ødelagt på et helt annet nivå enn jeg kan beskrive. «Dette har ikke skjedd. Dette er ikke ekte. Dette har aldri skjedd. Ingen må få vite noe.» Fornektelse. Jeg nektet å håndtere det. Jeg nektet å forholde meg til det. Jeg nektet å godta det. Det hadde aldri skjedd? ?anno 1905? stod det skrevet på en svart tre skål. Blikket var festet, kroppen var låst, jeg var i sjokk. Jeg var fortvilet, redd, så full av angst og hat til andre mennesker. Mennesker ? hva faen var de godt for?
Mitt tapre forsøk på å distansere meg fra dette, fra å skyve det vekk var det som til slutt knakk meg fullstendig. Det ble periodevis ingen mat, periodevis oppkast av all mat, periodevis så lite mat som mulig, periodevis så mye mat som mulig med oppkast. Jeg ville forsvinne, og jeg forsvant. 20 kilo av meg forsvant. Borte. De var borte, for en stund, de er tilbake nå, men hodet mitt kjemper for å kvitte seg med dem igjen. Det ble selvskading i form av slag med kjevle, kvelingsforsøk, kniv, intoxer. Det ble sting og det ble ambulanser til sykehus for å få motgift. Det ble opphold etter opphold på psykiatrisk. Det ble isolering eller overdreven sosialisering. Det ble utmattelse. Det ble depresjon. Det ble søvnmangel. Det ble medisiner. Det ble diagnoser. Det ble psykologer, leger, sykepleiere, ambulansepersonell, politi.
Jeg har blitt en del av en statistikk, eller riktignok flere statistikker. Jeg er ett tall på tabell etter tabell. Jeg er hun gale jenten som kom inn med ambulanse der fordi hun gjorde det og det, og måtte ha fastvakt under den nesten 40 timer lange motgiften, siden de var så redde for meg. Jeg er hun som kom tilbake på sykehuset 8 ganger for å stikke venefloner til motgift og annen intravenøs væske. Jeg er hun som har blitt vurdert av utallige leger og psykologer. Jeg er hun som har vært fram og tilbake på ungdoms psykiatrisk på Haukeland. Jeg er hun som ble lagt i håndjern av politiet fordi de beordret meg på tvang. Jeg er hun som ble liggende i belteseng i timevis på Sandviken, under tvang. Jeg er hun som alltid lyger om noen spør om det går fint. Jeg er hun som mer enn alt egentlig ønsker å leve, men som ikke helt vet hvordan hun gjør det.
Historien har blitt til en skrekkfortelling, en skrekkfortelling der jeg er hovedpersonen. Jeg er sliten. Så ufattelig sliten, og jeg trenger en pause.
