canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 84 Modell: Eva
Det til venstre er da redigert, for de som ikke ser det (Edit: det var ironisk, det er det til høyre som er redigert). Jeg er litt usikker på redigeringsmetoden, men jeg tror jeg redigerer resten av bildene slik også. Senere kommer det en bildeserie, så følg med ^^
-Elise
Litt småkaldt ute idag og med hullete strømpebukse har man jo bare seg selv å takke. Ellers idag har jeg vært med herlige mennesker og jeg har fått kjøpt meg et kjempefint smykke. Viser dere imorgen, men nå er jeg helt utslitt.
-Elise
To bilder jeg hadde helt glemt bort. Egentlig så har jeg glemt bort alle bildene jeg tok i Tyskland og på båten frem og tilbake, men disse her lå visst i arkivet mitt. En fin forestilling, men jeg hadde helt ærlig forventet bedre. Men fargesprakende og høyt tempo var det! Sangene var ikke så veldig kjente, bare noen av dem. Heldigvis så sang de og danset bra!
Har du vært på Magic/Fantasy før?
-Elise
Det var sommer. Sole skinte utenfor vinduet mitt, men jeg hadde trukket gardinene for. Døren til rommet mitt var låst fra utsiden og jeg satt på et hardt gulv, helt alene. Jeg hadde sitett der i flere dager. Min far hadde sendt melding til skolen at jeg var syk, selv om jeg ikke var det. Han nøyt å høre skrikene mine bak den låste døren.
Om kvelden kom han inn. Det knirket i døren da den sagte ble åpnet. Jeg lå presset mot veggen i redsel. Jeg var 12 år. Han kom inn, satt seg ned ved siden av meg. Jeg hørte han sagte åpne buksesmekken. Så kan dere selv finne ut hva som skjedde. Det er ganske lett og forstå om man vill. Jeg orker nesten ikke tenke på det en gang.
Min mor var død, kreft. Hun lot meg sitte igjen med en far som sa hver dag at han elsket meg. Han så det mens han presset meg ned i madrassen, dro av meg klærne, hold meg over munnen for at jeg ikke skulle skrike. Ingen burde oppleve noe slikt, men det gjorde altså jeg.
Litt info om meg før jeg fortsetter. Jeg er en jente på 17 år. Bor fortsatt hjemme med faren min, han lar meg ikke dra noen steder uten at han vet hvor. Jeg har blitt mobbet siden 5 klasse. Grunnen til dette er at jeg er så tynn. Mange tror jeg har anorexisa, men det har jeg ikke. Jeg sulter, men ikke fordi jeg ikke spiser det jeg får, men fordi jeg ikke får noe.
Da jeg var 9 år døde moren min av kreft. Dette tok min far veldig hardt. Han håndterte det med å slå meg. Han sa at det var min skyld at min mor var død.
Etter begravelsen dro han meg i armen og inn i bilen før han kjørte hjem. Han sperret meg inne på rommet, tok ut sakene mine. Det var han som bestemte; Hva jeg skulle gå i, hva jeg skulle spise, når jeg skulle sove. Jeg lider i stillhet. Han kommer fortsatt inn på rommet mitt, kjærtegner den nakne kroppen min. Jeg har vært innlagt på sykehuset 5 ganger siden min mor døde. Alle gangene av drapsforsøk, men kun tre av dem hadde jeg prøvd på selv. Ja, jeg kutter meg. Blodet som renner får meg til å føle meg avslappet.
Jeg har ikke en egen kropp. Han bor i meg.
Dette er en sann historie, tror det eller ei. Jeg har planer om å rømme hjemmefra om ikke alt for lenge. Dette har jeg aldri fortalt noen. Jeg forblir anonym, ingen vil noen gang få vite hvem jeg er.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 83
-Elise
Her om dagen satt jeg sammen flere antrekk der alle hadde samme shorts. Antrekkene er eksempler på hvordan jeg ville ha kombinert shortsen. Selv har jeg en favoritt, men vil høre hva dere syntes først. Favoritt; 1,2 eller 3?
-Elise
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 82 Modeller: Vibeke og Karoline
Nå har jeg hatt to timer med dansing og har en liten pause før neste begynner. Etter dansingen bærer det bortover til Tønsberg igjen og til helgen kommer Eva til meg. Gleder meg!
Bildet ovenfor er det siste i bildeserien “Welcome to the forest” og det er ett av de syv bildene jeg tok av Vibeke og Karoline sammen. Skulle gjerne ha tatt flere, men det blåste så og var så kaldt ute.
-Elise
Det hele startet da jeg var tre år. Lillebroren min døde en krybbedød, han var bare ett. Foreldrene mine hadde aldri likt meg noe særlig før, og alt ble egentlig bare forverret. Hver gang jeg gjorde noe galt, slo de. Jeg var livredd. Kusina mi, bodde bare noen gater bortenfor. Jeg stolte veldig mye på hun den tiden, og pratet en del med hun. I helgene bodde jeg hos de. Mest fordi foreldrene mine var stup fulle, og tante var redd for at de skulle gjøre noe virkelig ille. Jeg gikk inn og ut når jeg ville.
Jeg fikk nesten ikke mat, og selvtillten min som 5’åring var ille. Tante kontaktet barnevernet. Jeg havnet fort i ett fosterhjem, men senere kom jeg tilbake. Jeg var syv. Denne gangen var de sintere. De nektet å gi meg mat, og de fortsatte slå meg. Jeg fikk anoreksia. Jeg hadde ingen venner på det nye stedet, så jeg gikk alltid for meg selv. Jeg ble rådet til psykolog. Jeg gikk dit noen ganger, men foreldrene mine ble sinte når de fant det ut. De slo, og slo. Den kvelden låste de meg inne i kjelleren. Der ble jeg i noen dager. Det eneste jeg hadde tilgang til der nede var vann. Det var ikke noe lys. Jeg prøvde ta livet mitt der nede. Igjen kom tante.
Denne gangen tok hun meg med. Vekk fra foreldrene mine. De brydde seg ikke. Det siste jeg så av de var moren min som satt på verandaen å røykte. Jeg gråt, og gråt. Jeg bodde hos tante en stund, før jeg måtte flytte videre til ett nytt hjem. De var vennelige, men det vanlige livet var vansklig for meg å tilpasses igjen. Anoreksien min ble verre. Jeg ble innlagt. Tante kom. Hun gråt. Hun var redd. Jeg var redd. Mens jeg lå på sykehuset ville jeg ut. Vekk. Dø. Jeg prøvde en gang hoppe ut av vinduet, men sykepleierne stoppet meg.
Jeg ble tvunget i meg mat via sonder. Det var ett rent helvette. Da legene omsider mente jeg var klar til å slippes ut, ble jeg igjen innlagt. Denne gangen på ungdomsspykiatrisk avdeling. Lukket avdeling. Jeg var 9 år. Svært voksen for alderen, men allikevel utrolig lite til å bli innlagt.
Jeg opplevde mye dritt, mesteparten gjorde meg sterke. Fikk meg til å bli den jeg er idag. Da jeg var 11 flyttet jeg til ett permanent hjem. Jeg begynte på en ny skole. Jeg fikk venner. Venner er noe av det beste jeg har den dag idag. Jeg så ikke ut som de andre. Anoreksien herjet fortsatt inne i meg. Jeg var tynn. Altfor tynn. Brunt hår. Grønne øyne. Jeg hadde arr. Flere steder. Fra mine forsøk til å komme bort fra alt.
Idag bærer jeg fortsatt store preg fra fortiden. Jeg er ENDA ikke kvitt alle sporene fra fortiden. Jeg er fortsatt altfor tynn. Jeg ble kvitt anoreksien i 9’ende, men den har kommet tilbake nå. Jeg er ikke den mest populære, men jeg har noen venner, en jeg stoler 200% på. Som jeg har fortalt om fortiden min. Alle vennene mine støtter meg. Det er det viktigste.
Jente 15.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Når ord som ikke skal sies blit sagt og tanker som ikke skal tenkes blir tenkt. Lurer fremdeles på om smilet og latteren blir husket. Kunne man lese mye, bare ved å møte blikket? Spørsmål blir stilt, men svares ei på. Hemmelighetene som er hemmelige forblir det, ingen vil noen gang få vite dem. Så var det tiden da, den fløyt liksom ut i det evige. Ikke vet jeg hvor den ble av.
-Elise
Dette er da del to av bildeserien jeg har kalt “Welcome to the forest” og disse bildene er av Karoline. Som dere ser så var vi utrolig heldige med lyset og det varte i bare femten minutter ca! Favorittbilde?
-Elise
