Ofte er det mye skam forbundet rundt bulimi (det burde jo ikke være mer skamfult mer bulimi og overspising enn hva det er med anoreksi, men sånn blir det ofte dessverre) og det er nok veldig mange situasjoner man ikke tenker på som er ekstra skamfulle for den som er syk. Selv føler jeg en god del på skammen, men jeg tror at skammen ikke sitter i meg selv, men det er noe jeg føler på på grunn av hvordan samfunnet rundt meg er. Jeg har skrevet en del en tidligere som dere kan lese HER. Poenget med dette innlegget er at dere skal få informasjon, lære noe og kanskje se ting fra et annet perspektiv. Eventuelt så håper jeg at de av dere som kan kjenne dere igjen får vite at dere ikke er alene.
-Når folk som ikke kjenner meg og min situasjon sååå godt og skal begynne å fortelle meg at jeg spiser alt for lite eller at jeg må begynne å spise mer. Som regel så nikker og smiler, sier noe sånt som “joda, jobber med det” mens jeg tenker mitt. For det er dessverre sånn at så fort man nevner order spiseforstyrrelse tror veldig mange at det er synonymt med anoreksi. Noen ganger, hvis jeg føler meg litt tøff sier jeg det slik som det er, for det er faktisk viktig at folk får en annen oppfatning enn at spiseforstyrrelse kun er anoreksi. Likevel, jeg føler på skammen når folk ber meg spise mer, når saken er jo den at jeg tømmer alt vi har i skapene og overspiser så til de grader. Hovedproblemet mitt er jo det at jeg spiser for mye for så å kaste opp.
-Når jeg blir fersket, herlighet det er så fælt! Enten det er å møte kjentfolk på butikken hvor jeg har kurven full av overspisingsmat (jeg har til og møtt fastlegen min på butikken med det..) og det er så tydelig at flere skjønner tegninga når de kikker ned i kurven, for så å ta blikket opp mot meg igjen og gi meg det medlidende blikket. Herlighet som jeg vil synke ned i bakken da.. En annen ting jeg hater er hvis folk kommer på uventet besøk når jeg overspiser og hele kjøkkenet står på hodet og det ser ut som om jeg er syv måneder på vei. Helt ærlig, ringer noen på i en slik situasjon lukker jeg som regel ikke opp og later som om jeg ikke er hjemme.
-Eller hvis noen spør om vi skal finne på noe i løpet av den neste timen og jeg har begynt å overspise eller er midt i. Jeg er ikke noe komfortabel overhodet om å snakke om bulimien når jeg er midt i en situasjon og det er heller ikke akkurat noe jeg driver å snakker om med folk hele tiden. Hvis noen spør i en helt vanlig situasjon svarer jeg jo så klart, men det er sjeldent jeg drar opp det temaet selv i hverdagen. Det ble en liten digresjon, men poenget mitt er at hvis noen ringer og spør om å finne på noe mens jeg overspiser pleier jeg som regel å finne på en eller annen unnskyldning for å ikke kunne bli med. Det er ikke særlig gøy å si rett ut hvorfor og jeg tenker at en hvit løgn i en slik situasjon er helt innafor.
Ønsker dere en del tre?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Åå føler så med deg på alle disse, spesielt den siste! Hater at det å være spontan må være på min premisser. Det blir liksom spontant for den andre personen men veldig kontrollert fra min side 😩
<3
Kjente meg 100% igjen i alle punktene! Det er så herlig at noen tørr å sette ord på dette, og så godt at jeg ikke er alene… hadde satt stor pris på om du laget en del tre også❤️
Det kan jeg <3
Hei flotte du <3
Det er som å lese om meg selv…..
Viktig at du setter ord på dette, men spørs om "andre" egentlig skjønner det?!..men viktig å få publisert hvordan vi har det.
Ville vært hærlig med del 3 <3
<3
Først og fremst fortjener du en takk for det du gjør for å redde andre gjennom bloggen.
I den første delen, ble jo dette med resturantbesøk bragt på bane, og som resturantansatt, det slo meg at du kanskje kunne gi noen råd i forbindelse med en episode jeg opplevde der som virkelig har satt seg, for å si det sånn:
Kort fortalt, var jeg i ferd med å skulle forlate toalettet etter å ha sjekket at ting var på stell der, og skulle bare fixe lebestiften før jeg gikk tilbake, da en kunde gikk inn i det ytterste toalettet. Hun så imidlertid ikke meg der jeg sto og skulle ta frem lebestiften fra lommen, og i det jeg var ferdig, og skulle til å gripe baderomssprayen og gå, hørte jeg det som uten tvil var fremprovoserte brekninger..
Jeg, som ikke har peiling på hvordan en best kan håndtere slike episoder, følte blodet fryse til is, hvorpå jeg lydløst ilte inn i det andre avlukket mens den eneste tanken som befant seg i hodet, var ‘HVA FAEN GJØR JEG NÅ!?!’ Noe må jeg jo gjøre, tenkte jeg, men å gjøre noe, ville jo innebære å la henne vite at jeg visste, noe som brått kunne vise seg å gjøre vondt enda værre! – Så jeg feiget rett og slett helt ut, og ble stående der, klemt inntil veggen i dette avlukket for ikke å bli oppdaget, og våget omtrent ikke puste..
Dette at jeg ikke visste, og dermed freaket ut i redsel for å gjøre ting enda værre for dette stakkars mennesket, er noe jeg ikke har klart å riste av meg.. Mye fordi sannsynligheten er stor for at lignende episoder vil oppstå i fremtiden..
Så.. Hva skulle jeg gjort i denne situasjonen, slik du ser det??..
Takk! Hm, jeg personlig ville nok ha likt at du hadde latet som ingenting. Samtidig så var det en hendelse som skjedde på ferie en gang hvor det var ei hyggelig dame. Hun hadde hørt meg og spurte om det gikk bra og spurte om hun skulle hente noen eller hente et glass vann til meg. Det var fint å se at hun brydde seg, men samtidig var hun ikke for påtrengende. Jeg skulle så gjerne ha gitt deg en fasit, men det sitter jeg ikke på. Det er utrolig ubehagelig å havne i en slik situasjon, derfor gjør jeg personlig alt for å gjøre slike ting hjemme, da jeg ikke vil sette noen i den situasjonen. Men så kan det jo skje. Uansett så vil jeg at du ikke skal føle noe på det <3 Du reagerte ikke på en dum måte.