Selv om jeg ikke har tatt så veldig mange bilder i september, så er jeg i alle fall fornøyd med de jeg har tatt! Hvilket bilde likte du best?
…
skrik
Det går dårlig for tiden, veldig dårlig faktisk. Føler jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer noe eller er god nok. Klarer ikke skole, klarer ikke smile, klarer ikke å ha den kroppen jeg har nå, klarer ikke ditt og klarer ikke datt. Gråter mye. Stille. Bryter plutselig sammen. Det er de høyeste skrikene man ikke hører og jeg skriker av hele mitt hjerte. Kan du høre det, kan du se det? Eller glir jeg kanskje bare inn i mengden?
…
bw
Noen få, få bilder fra helgen som var. Gymsaler har nemlig ikke så veldig fint lys. Det var i alle fall veldig fint å se alle igjen og jeg gleder meg masse til å kunne være hjelpeleder på Juvente sine fristilkurs! Vet du hva fristil er?
…
bevegelse
Eirin, Thea, Julia og Anette har startet noe som heter temafoto og jeg har fått lov til å være med. Hver uke trekker vi et nytt tema og denne gangen ble temaet “bevegelse”. Alle skal poste bildene idag (søndag) og ovenfor har dere mitt bidrag.
Bildet mitt blir postet en dag for sent, fordi jeg har ikke hatt det så bra i det siste og da blir ikke bloggingen prioritert. Bildet mitt er tatt i full fart, beklager for at jeg ikke la så mye energi inn i det denne uken. Jeg prøvde i alle fall å få frem bevegelsen i bildet, istedenfor å “fryse” hoppet. Akkurat det synes jeg at jeg fikk til sånn passe greit. Hva synes du?
…
MIN HISTORIE – LESERINNLEGG 27#
Dette opplegget med å skrive en liten bit av livshistoria si og sende det inn anonymt til en blogg syns jeg er så rart, men i og med at historien min har hatt en stor innvirkning på både mitt og de rundt meg sine liv, er det vel på tide å dele den også. Det starta med at jeg fikk nye venner.
Vi var 11 år og forvirra, og alle hadde problemer. De syntes jeg var til å stole på og brukte meg som psykolog, fortalte meg hvor såra de hadde blitt av den og den kommentaren, hvor fælt det var da hun eller han slo opp og åssen foreldrene hadde krangla den uka. Det var nesten så jeg måtte lage et leksikon for å holde orden på alle problemene deres, men uansett hvor lenge jeg lette i det leksikonet, kunne jeg ikke finne ett eneste problem som i det hele tatt ligna på mitt. Og når alle kom til meg med sine bekymringer, hvem skulle liksom jeg gå til?
I mitt hjem – i min slekt – er det vanlig at foreldrene straffer barna med vold. At foreldrene mine sier “… eller så slår jeg deg!” var like normalt for meg som det er normalt for deg at dine foreldre sier “Nei, det får du ikke lov til”. At foreldrene mine begynner å slå meg var like normalt for meg som at det er normalt for deg at foreldrene dine kjefter på deg. Jeg kunne ikke engang tenke meg en tilværelse uten, helt til jeg skjønte at det, blant alle vennene mine, bare var jeg som hadde det slik.
Jeg ble utsatt for omsorgssvikt uten at jeg visste det, og jeg gikk fra å være deprimert til suicidal. Etter å ha vært alle andres støtte, visste jeg ikke hvem jeg skulle gå til for å få hjelp eller åssen jeg skulle be om det, det tok lang tid og mye energi, men til slutt sa jeg ifra til læreren min via en skolestil og fikk time hos BUP og Barnevernet. Det var en tid med nye mennesker og mye møter, og foreldrene mine måtte være med på omtrent alle fordi jeg var under 16, og dermed gikk ingenting min vei, og jeg ble desperat og begynte å ta toget til tilfeldige steder og utsatte meg selv for fare fordi jeg trodde at det var dét jeg måtte gjøre for å holde meg selv i live. Foreldre, leger, psykologer, psykiatere, helsesøstre og miljøterapauter prøvde å holde meg fast, prøvde å binde meg fast til livet, så jeg gjorde én siste ting for å overleve, for å ikke falle i deres hender og bli sittende fast for evig tid; jeg svelgte alle pillene og lot mørket ta meg.
Nå, to år etter, har jeg vært innlagt siden februar og fått en diagnose som pretty much handler om at jeg er ustabil og trenger medisiner for å stabilisere meg. Jeg mangler struktur i hverdagen fordi foreldrene mine aldri var hjemme, jeg sliter med sinneproblemer og voldelig oppførsel fordi det er sånn jeg oppdratt og jeg hater meg selv fordi jeg føler meg svak som havna her jeg har havna bare fordi jeg ikke takla det alle de andre slektningene mine har takla. Jeg har en arm som er full av arr og tvangstanker som får meg til å løpe om kapp med t-banen hver dag. Jeg sliter, jeg sliter veldig, men situasjonen min i dag er mye bedre enn den var for to år siden, og derfor har jeg et håp om at det kommer til å ende godt. Det skal ende godt. Det må ende godt.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
photo booth
Stikker til Lillestrøm om bare noen få minutter og blir der over helgen, gleder meg masse! Den nye t-skjorten min bor jeg omtrent i og siden dere allerede har sett den flere ganger før, ble det webcambilder. God helg! :3
…
september
tenk
Vet du hvordan det føles, vet du virkelig det?
Når hver eneste dag er en kamp man må slite seg igjennom og selv de enkleste ting koster masse krefter. Når man faktisk klarer å komme seg på skolen noen dager, men får negative tilbakemeldinger om at man ikke er der nok, selv om de få dagene man klarer koster så utrolig mye. Når hvert eneste sekund går til å tenke på mat, kalorier, trening og planlegging. Når man skammer seg så mye over seg selv og sin egen kropp at bare det å gå ut døren er et problem. Når man ikke vil leve lenger, bare fordi det å være seg selv og ha den kroppen man har gjør så vondt at man ikke orker. Vet du virkelig hvordan det føles?
Når tankene blir gjort om til stemmer som man har problemer med å skille fra om de er virkelige eller ikke. Og når de stemmene skriker til en 24/7 om hvor dum, mislykka, stygg, ekkel og feit man er. Når man våkner livredd på natta fordi det er noen som skriker så høyt at man får helt vondt i hodet, for så å innse at det bare er hjernen som spiller deg er puss. Når man mister kontrollen og bruker flere timer i strekk på å spise og spy. Når man dropper bursdager og venninnekvelder, bare for å slippe skammen man får av å spise. Vet du virkelig hvordan det føles?
Når man klarer å smile og prøve så godt man kan å sette opp en maske, for så å bryte totalt sammen med en gang man kommer hjem. Når man går flere dager uten både mat og vann, samtidig som man trener i flere timer. Når man ikke klarer å konsentrere seg på skolen, for det eneste man klarer å tenke på er hvor mye man hater seg selv og at lårene ser enda feitere ut når man sitter. Når man gråter seg i søvn hver eneste natt fordi man vet at imorgen kommer enda en dag man må leve med seg selv. Når man nesten ikke klarer å se seg selv i speilet uten å bryte sammen i gråt. Når kommentarene deres (noen få, få av dere) bekrefter de vonde tankene mine og er med på å gjøre monsteret enda sterkere. Vet du hvordan det føles, vet du virkelig det?
Det gjør nemlig så vondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal orke det mer. Så tenk, tenk før du sier noe.
books i like
å spise blomster til frokost. imorgen var jeg alltid en løve. tilstrekkelig vakkert. evig søndag. bare tanken på deg. idas dans. blodets bånd. vinterjenter. himmelstøv. bare spørr alice. ulveøyne. rimfrost. sønnavind. harry potter. engel uten vinger. vinterdansen. noe i meg er sterkere enn jeg er. onkel toms hytte. ikke uten min datter. regines bok.
…
the rise and the fall
Elsker den nye t-skjorta mi fra herreavdelingen på h&m! Tror den er noe av det som kommer til å bli brukt mest fremover, for å si det sånn. Jeg kjøpte også en tekopp som ikke blir varm på utsiden og med drikkelokk + en kjole. Dagen idag er egentlig ganske dårlig, men nok om det. Husk at jeg har spørsmålsrunde, innlegget finner du lenger ned på bloggen.
…