Jeg hadde nettopp flyttet, byttet gjeng (nå til en med 5 stykker i som jeg trivdes bedre enn før i) og startet med å ta buss til og fra skolen. Da brakte helvette løs. Jeg hadde alltid hørt latteren, sett blikkene og hørt kommentarene fra min tidligere x bestevenn, men jeg ante ikke at det ville bli så ille. Før påskeferien fikk jeg ødeleggende kommentarer på bussen. “Hvorfor er du så hvit?” “Du ser ut som et lik!”  Ting ble kastet på meg, men jeg prøvde å ignorere det. Da påskeferien kom ble jeg glad, endelig en pause fra de vonde tingene som hendte på bussen!
Jeg tok feil.

16. april fikk jeg denne meldingen på facebook fra C (Kaller henne det):

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

_________________________________________

Hjertet mitt frøs til is. Jeg har engelsk hud, så den er lys men det har alltid vært et sårt problem for meg, og dette toppet kaka. Jeg ble kvalm, kastet nesten opp, fossgråt og løp inn på rommet mitt. Jeg klarte ikke puste. Drømte jeg? Var dette en spøk? 
Jeg har alltid gjort så godt jeg kan ang nett, og har aldri trakkasert noen på nettet men jeg tenkte ikke klart og skrev dette tilbake:

jeg har i alle fall ikke dyppet håret mitt i gul maling. Passet sikkert bra inn på gul dag tenker jeg.
fy faen, du er jævelig feig som ikke tør snakke til meg face til face. 
Hvor kjøpte du den stygge maska du kaller ansikt? skullle gjerne hatt den skjønner du, for å knuse speilet vi har på badet.
_________________________________________

Jeg angrer nå i ettertid på måten jeg svarte på og jeg angret dagen etter, men smerten og hatet blindet meg.
Svaret var:

HAHA xD
Jeg vet jeg har gult hår, lol xp Og vet også at trynet mitt er stygt, enda mere lol ;-p Og den er ikke kjøpt, kretivitet, noe du ikke har noe av ;-p Men haha, ser hvertfall ikke ut som et lik  Jeg er ikke flink til å snakke med folk face to face, klarer ikke å uttrykke meg ordentlig  
Foresten, hvor er du gravlagt? Kondolere virkelig..

Meldingene som fulgte var om mulig enda vondere… Jeg gråt masse den natten. Dagen etter gråt jeg mye. Jeg var helt død, livsgnisten var borte og jeg orket ingenting mer.
_________________________________________
Ville hun aldri gi seg?! Jeg gråt så utrolig mye helt til jeg var tom for tårer. Det var mange av disse meldignene, men jeg orker ikke kopiere og legge dem inn her. Orker ikke lese dem og orker ikke ta dem frem. Poenget er jeg sluttet å svare henne, og hadde tenkt til å snakke med henne på skolen, det var både x bestevennen min ( kaller henne I) og en venn av henne (C ) som drev på med dette. Da jeg kom på skolen gikk jeg bort til I først, men alt hun gjorde var å le av meg. Senere på dagen gikk jeg bort til C også, men hun turte ikke en gang og snakke med meg. De vonde kommentarene, blikkene og latteren fortsatte lenge. De kastet søppel på meg på bussen, skrek og lo av meg og det som værre er. Jeg ble helt knekt. Jeg hadde det utrolig vondt.

Tre uker etter polenturen smalt det. I, som tidligere hadde mobbet meg hadde funnet den gamle anonyme bloggen min takket være en jeg trodde var bestevennen min, og fortalt samtlige på skolen om den. Hun jeg trodde var min bestevenn, viste seg å ikke være det i det hele tatt

Takket være dem, gikk folk rundt (noen gjør det fortsatt) og plaget vennene mine med div. spørsmål.
Skal Malin ta selvmord?
Prøver Malin å ta livet sitt?
Ingen turte å spørre meg rett ut, men valgte heller å plage vennene mine. Til slutt fikk jeg nok og sto frem som psykisk syk på bloggen min www.honestopinion.blogg.no  . 
Folk som ikke sliter selv forstår ikke hva det vil si å slite psykisk, de vil dømme etter deres egne måter å tenke på, og kommer ikke til å bry seg om følelsene til den personen det gjelder. Hvorfor sier jeg dette? Jo nettopp fordi jeg har opplevd det selv, og jeg er så alt for glad i personene som har gjort det til å la noe slikt skje dem også. Folk som sliter psykisk er enda mer sårbare og følsomme enn andre. Det er som om vi er helt alene, for det går faktisk ikke ann for “friske folk” å se for seg hvordan det er å ha lyst til å forlate alt. For dem er det at en person skader seg for å overleve, helt idiotisk. Det er styrke i å stå frem om slike ting, og folk som sier noe annet har ikke opplevd livets mørke sider. Før eller siden vil de alle gå på en vegg, og innse at livet er mer innviklet enn de først hadde trodd og at de faktisk har sluppet billigere unna enn de først hadde trodd, eller noen gang kunne forestille seg.

Denne historien bare i et litt åpent format siden jeg da var anonym,  har ligget ute på en stor blogg mot mobbing i en del månder nå. 

SELV OM FOLK SLITER PSYKISK SÅ ER DET INGEN GRUNN TIL Å SE NED PÅ DEM! Selv om det ikke synes, så er det en livsfarlig sykdom som tar liv.

Klem Malin