BULIMI: SKAMFULLE EPISODER DEL 3

Det var ønsket enda et innlegg om dette og har dere ikke lest de forrige så kommer dere til del en ved å klikke HER og del to ved å klikke HER. Det er så hyggelig å lese at det hjelper flere av dere til å føle dere litt mindre alene og at dere synes at disse innleggene er svært viktige. Det burde ikke være skamfullt å være psykisk syk, men dessverre er det en god del tabu og stigma knyttet til forskjellige diagnoser fremdeles, blant annet bulimi. Derav overskriften. For det burde ikke være skamfullt, men likevel så føles det slik, spesielt når samfunnet rundt ofte reagerer som de gjør. Under her får dere lese to til episoder jeg har opplevd som skamfulle:

-Jeg var på kjøpesenteret en gang i ungdomstiden med noen venner. En av vennene mine spør hva det er jeg har i ansiktet. Jeg skjønner ikke hva vennen min mener, så jeg går inn på et toalett for å sjekke i speilet. Joda, i ansiktet mitt er jeg flekkete av pastasaus fra pastaretten jeg hadde kastet opp før jeg dro. Dette hadde jeg da gått rundt med. Takk og lov for venner som sier ifra iallfall, så jeg fikk det bort så fort som mulig. Note to self: sjekk deg alltid i speilet etter å ha kastet opp.

-Når elefanten i rommet er stor, for eksempel hvis jeg har overspist og kastet opp ute (det skjer svært sjeldent da jeg egentlig gjør alt for å kaste opp hjemme fremfor ute) og jeg vet det, de jeg er vet det, men ingen sier noe. Man kan kjenne kleinheten i stemningen. Likevel, jeg er så uendelig glad for at noen ikke tar det opp der og da, for da hadde jeg sunket gjennom gulvet i skam. Samtidig så blir stemningen så klein når alle vet og jeg vet at de vet.

 

Har dere noen andre ønsker til innlegg?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

3 kommentarer
    1. Hadde vært intr å lese om de tingene du føler går bedre sånn før – versus nå, og måten du har jobbet for å komme dit. Tenke for de som er syke at et slikt innlegg kunne vært til hjelp.

    2. Kan du skrive ett innlegg om hva som får deg til å overspise å kaste opp? Hva gir det deg liksom. Og sånn som når du går på butikken å kjøper mat du har tenkt å kaste opp, ber du ikke litt om at det skal gå galt. Jeg dømmer ikke, men da har du jo ganske god tid på deg til du går ut og til du kommer hjem igjen. Altså tid til å tenke deg om. Jeg er bare ute etter å forstå litt mer av hvorfor du gjør det<3

    3. Hei Anne,
      Det er ikke noe fornuftig, konstruktivt, forstående eller positivt med overspising og oppkast. Bare destruktivt og ødeleggende på alle områder! Kort fortalt: Det er en grusom, altoppslukende uro i kroppen, i følelsene, som kun beroliges med mat. Masse mat. Det gir en kortvarig lykke-/rusfølelse som demper denne paralyserende uroen. For min del utløses uroen av ulike årsaker; men det kan være sinne, utilstrekkelighet, sult, +++
      Man blir helt paralysert og “gal” for å få tilfredsstilt uroen, og da tenker man ikke logisk (slik du sier om at man har god tid til å tenke seg om ift å gå på butikken). Jeg kan for eksempel bevisst prøve å avlede meg selv med å gå ut UTEN penger…..for å se om uroen forsvinner, men noen ganger er den så altoppslukende at ingenting nytter. Da roer jeg ned den sykt sterke uroen og angsten med det jeg måtte få tak i av mat (trenger ikke dra ut og kjøpe, og selv om jeg ikke har triggere i hus, så finnes det alltids noe når man bor med familie; makaroni, egg, brødmat,…..)

      Hva det gir meg…?: Ingen verdens ting!! Bare negative ting på absolutt alle områder. Det som gjør det spesielt utfordrende å kjempe i mot (i forhold til for eksempel andre rusmetoder/avhengigheter) er at du må eksponeres for mat minst 4 ganger om dagen hver dag, og den er tilgjengelig over alt. Hvert eneste måltid er en kjempestor prøvelse og utfordring og angstskapende; “Klarer jeg å spise normal mengde, eller blir måltidet en trigger til at jeg går inn i en slags transe der jeg MÅ ha mer for å bli kvitt uroen i kroppen?”.

      Det er veldig vanskelig å forklare, og det er veldig vanskelig å forstå for de som ikke ha denne sykdommen. Men stort sett så er vi fornuftige jenter som er meget oppegående på det meste og vi ser helt klart galskapen i det. Men vi stiller også svært store krav til oss selv……..

      Bare en brøkdel av tanker og erfaringer fra ei som også sliter……veldig.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg