bra nok. flink nok. pen nok. tynn nok. smart nok. søt nok. sterk nok. vakker nok. snill nok. hyggelig nok. god nok. aldri noe nok og det sliter meg helt ut. just a little bit..
det hadde du aldri trodd
Jeg liker slike bilder utrolig godt, de viser at uansett hvor liten og uskyldig man ser ut, så kan man aldri forutse hvem som får det vondt her i livet. Derfor prøvde jeg å lage ett og bildet ovenfor er det eneste barnebildet av meg selv jeg hadde tilgjengelig i skrivende øyeblikk.
…
skrik
Det går dårlig for tiden, veldig dårlig faktisk. Føler jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer noe eller er god nok. Klarer ikke skole, klarer ikke smile, klarer ikke å ha den kroppen jeg har nå, klarer ikke ditt og klarer ikke datt. Gråter mye. Stille. Bryter plutselig sammen. Det er de høyeste skrikene man ikke hører og jeg skriker av hele mitt hjerte. Kan du høre det, kan du se det? Eller glir jeg kanskje bare inn i mengden?
…
tenk
Vet du hvordan det føles, vet du virkelig det?
Når hver eneste dag er en kamp man må slite seg igjennom og selv de enkleste ting koster masse krefter. Når man faktisk klarer å komme seg på skolen noen dager, men får negative tilbakemeldinger om at man ikke er der nok, selv om de få dagene man klarer koster så utrolig mye. Når hvert eneste sekund går til å tenke på mat, kalorier, trening og planlegging. Når man skammer seg så mye over seg selv og sin egen kropp at bare det å gå ut døren er et problem. Når man ikke vil leve lenger, bare fordi det å være seg selv og ha den kroppen man har gjør så vondt at man ikke orker. Vet du virkelig hvordan det føles?
Når tankene blir gjort om til stemmer som man har problemer med å skille fra om de er virkelige eller ikke. Og når de stemmene skriker til en 24/7 om hvor dum, mislykka, stygg, ekkel og feit man er. Når man våkner livredd på natta fordi det er noen som skriker så høyt at man får helt vondt i hodet, for så å innse at det bare er hjernen som spiller deg er puss. Når man mister kontrollen og bruker flere timer i strekk på å spise og spy. Når man dropper bursdager og venninnekvelder, bare for å slippe skammen man får av å spise. Vet du virkelig hvordan det føles?
Når man klarer å smile og prøve så godt man kan å sette opp en maske, for så å bryte totalt sammen med en gang man kommer hjem. Når man går flere dager uten både mat og vann, samtidig som man trener i flere timer. Når man ikke klarer å konsentrere seg på skolen, for det eneste man klarer å tenke på er hvor mye man hater seg selv og at lårene ser enda feitere ut når man sitter. Når man gråter seg i søvn hver eneste natt fordi man vet at imorgen kommer enda en dag man må leve med seg selv. Når man nesten ikke klarer å se seg selv i speilet uten å bryte sammen i gråt. Når kommentarene deres (noen få, få av dere) bekrefter de vonde tankene mine og er med på å gjøre monsteret enda sterkere. Vet du hvordan det føles, vet du virkelig det?
Det gjør nemlig så vondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal orke det mer. Så tenk, tenk før du sier noe.
books i like
å spise blomster til frokost. imorgen var jeg alltid en løve. tilstrekkelig vakkert. evig søndag. bare tanken på deg. idas dans. blodets bånd. vinterjenter. himmelstøv. bare spørr alice. ulveøyne. rimfrost. sønnavind. harry potter. engel uten vinger. vinterdansen. noe i meg er sterkere enn jeg er. onkel toms hytte. ikke uten min datter. regines bok.
…
yeah, you’re right. no one is sad, they just pretending.
Unnskyld for at det har blitt postet en del arkivbilder i det siste, jeg har bare ikke særlig motivasjon til noe som helst for tiden. Dro tidlig fra skolen istad, ikke bare på grunn av hodepine og søvnmangel, men også fordi jeg følte meg for feit til å være der. Følte at alle glodde på meg og snakket stygt. Sikkert bare teite tanker, men akkurat der og da tok de helt overtaket. Klar for å prøve på nytt imorgen i alle fall!
…
thoughts
Vinterdepresjon. Høstdepresjon. Jeg vet ikke helt, men jeg kjenner den godt nå. Den er ikke lenger snikende innpå meg, den har meg nå. Enda er ikke grepet så veldig hardt, dog hardt nok til å ødelegge en god del. Energi vet jeg ikke lenger hva er og jeg har begynt å gå med masken min igjen. Den masken så alt for mange tar på seg hver eneste dag, kun om natten blir den tatt av. Smilemasken. Jeg skriver litt kronglete, tankene mine er kronglete. Der har dere grunnen. Klarer ikke helt å forstå meg selv. Tar jeg feil valg? Er det veldig dårlig gjort av meg? Maten blir også mye vanskligere og jeg har fått strengere regler. Tror jeg trenger det. Vil ikke ha mat, vil ikke ha kalorier, vil ikke ditt og vil ikke datt. Jeg føler meg mentalt sett mye yngre når det kommer til hvordan jeg er når spiseforstyrrelsen og/eller depresjonen er som verst. Jeg får ikke sove om natten, føler meg for feit uansett hvordan jeg ligger. Er helt overbevist om at jeg blir feitere og feitere for hvert sekund. Først utpå morgenkvisten sovner jeg av utmattelse. Skolen koster mange krefter, alt gjør for så vidt det. Skyver alle bort fra meg, uten vilje. Tror jeg. Prøver så sårt å beholde vennene mine, håper jeg klarer det. Skal prøve å gjøre ting riktig, gjøre ting perfekt.
…
she is falling apart again
Redd meg fra meg selv, vær så snill. For i skrivende øyeblikk er spiseforstyrrelsen så ille at ord mister sin betydning. Vær så snill, hold rundt meg, gi meg en klem. Alt ordner seg, det må det bare. Orker ikke skrive mere, alt gjør bare så… vondt.
…
a reason to live
Dette innlegget er dedikert til alle som føler seg truffet av teksten.
Du har en grunn til å leve og den grunnen er deg selv. Jeg vet det er mange som ikke ser meningen med livet lenger, mange som ikke tror ting kommer til å bli bedre, mange som har kjempet over lang, lang tid og ikke orker mere. Livet er så vondt at bare det å puste, bare det å eksistere gir en så ubeskrivelig smerte at det eneste som står i hodet på en er å forlate verden.
Din grunn til å leve er ikke hva andre hadde mistet om du hadde blitt borte. Mange hadde mistet en god venn, mange hadde mistet et familiemedlem, noen hadde mistet et barn og noen hadde kanskje mistet er kjærste. Likevel er det en ting som er enda verre: å miste seg selv.
Det er minst like egoistisk å holde noen i live mot sin vilje, om ikke mer, enn å faktisk ta sitt eget liv. Problemet er bare at de fleste som ikke ønsker å leve lenger er psykisk syke, mennesker som ikke har noen tro på at ting kan bli bedre. Mennesker som faktisk kan få hjelp og bli friske igjen, uten at de ser det selv.
Kjære regjering, ser dere ikke behovet for bedre og ikke minst flere psykiatriske tjenester her i landet? Kjære, flotte landet vårt, hjelp de som ikke klarer å hjelpe seg selv. Dere kan umulig forestille dere hvor vondt det gjør når ei man kjente ba om hjelp flere ganger, ikke fikk det og så valgte å ta sitt eget liv. Ser dere virkelig ikke at her trengs forandringer til eller velger dere å lukke øynene? Tenke at “det gjelder ikke meg”?
Livet er en grunn til å leve og den grunnen fortjener du å ha. Du fortjener å kjenne følelsen av hva virkelig glede er, av hva kjærlighet er og hvor sterke vi mennesker kan være, bare vi står sammen. Du har en grunn til å leve og den grunnen skal du få oppleve. Ingen skal få ta ifra deg den grunnen, ei heller deg selv. Lev, lev til du virkelig har en grunn for å leve.
Hvor lang tid det tar for at akkurat du skal ha en grunn til å leve er det ingen som kan svare på. Kanskje trenger du hjelp på veien, kanskje vil du ikke mere av livet, kanskje tar det år, kanskje faller du flere ganger på veien, men en ting lover jeg deg; Fortsett å leve, for en dag vil du finne grunnen til at akkurat du gjør det og elske det.
Jeg setter stor pris på hvis du vil dele dette innlegget for å vise din respekt og/eller for å la flere få lese og vite hvor viktig dette faktisk er!
…
å være syk på innsiden
Jeg ble inspirert av denne herlige jenta til å skrive et slikt innlegg. Anbefaler dere å ta en titt innom bloggen hennes!
Det er mange som ser ned på mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier følelser. Se for deg ei jente på 15 år som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er på stranden uten å ha noe på hodet, alle skjønner med en gang hva hun har vært igjennom og ingen ser ned på henne. Du ville i alle fall aldri funnet på å kalle henne oppmerksomhetssyk.
Så ser du for deg ei 15 år gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre går hun også i bikini på stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling på hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjønner dere ikke at å være syk på innsiden kan gjøre minst like vondt som å være syk på utsiden, om ikke verre? Og er det å kle seg om alle andre, å være oppmerksomhetssyk?
Noe som kan være vanskelig å forstå er at et menneske kan være syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips på foten må man ikke akkurat være særlig smart for å forstå at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig å forstå at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke før vi får se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er på innsiden. Det er det som gjør det så vanskelig.
De fleste av dere har garantert vært ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjør, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig å forstå hvor vondt det gjør, uten å ha vært der. Når hvert eneste sekund du må leve er så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, bare det å puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger å bli syk på innsiden på akkurat samme måte som ingen velger å bli syk på utsiden.
Jeg har vært heldig, svært sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjør like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk når man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gått igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, så vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psyk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psyke. Og det er der man kan gjøre en forandring; ved å respektere.
For helt ærlig, hvem hadde trodd at jenta på bildet under sultet seg, kuttet opp armene sine og hatet seg selv så mye at jorden ikke virket som et sted for henne?
Hva er dine tanker rundt dette?
…