For min del hjelper det å distrahere meg selv når skadetrangen er som verst (for ja, jeg var en flittig selvskader før en gang, men vær så snill å ikke spørr meg noe om det, det er et sårt emne). Det kan være alt fra å lese, gå en tur, til å bake og danse. Det handler om å få fokuset over på noe annet og hvorfor skjære opp huden sin når man heller kan male/sminke i vakre farger? Min oppfordring til dere er i alle fall at neste gang du får skadetrang hvis du sliter med det, mal istedenfor striper i masse farger på det området du ønsker å skade. Gjerne iskald maling hvis du har det tilgjengelig. Du kan også gjøre dette for å vise din støtte.
Så har jeg en oppfordring til ALLE, enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted (jeg valgte ansiktet, siden det er godt synelig), ta bilde av det og send det til meg på [email protected] så lager jeg et innlegg med masse bilder når jeg har fått inn en god del bilder! Merk mailen med “pain(ting)”. Håper mange vil delta for å vise at de støtter dette og del gjerne videre på facebook også, det hadde betydd så utrolig mye hvis flest mulig fikk vite om dette! Jeg har allerede fått inn en del bilder, men ønsker enda flere! Bildene blir postet i løpet av uken.
Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.. Tror det begynte i 3 klasse, når pappa kom å sa at mamma var på sykehuset, fordi hun var «syk». Da kom stemoren min også til livet vårt. Jeg trodde hun ville overta plassen til mamma, så det klikket for meg, jeg begynte å gjøre ting som liksom skulle få henne til å forsvinne.. Jeg misslykkes, endte opp med masse husarrest osv.
Jeg ble mye mobbet.. Fordi de mente jeg var feit, ekkel, stygg, og jeg vet ikke hva. Jeg var så lei meg hele tiden, lærerene merket at jeg ikke hadde det noe bra, men føler ikke at de tok det seriøst.. Dette begynte i 3-4 klasse, når jeg ikke klarte å gjøre noe på skolen. Jeg snakket med en av lærerene, hun var min eneste og beste venn. Vi gjorde så mye gøy sammen, hun var mitt lille lys i livet.. Men så, i 7 klasse, så ga jeg på en måte opp. «Takk for alt, jeg går å dør». Ble så mye mobbet for det! Folk gikk å sa det om og om igjen til meg. Jeg viste ikke hva jeg hadde skrevet, tror jeg. Men jeg ville ikke mer, ting var så triste og jeg gråt så mye.. Jeg skulka mange timer på barneskolen, gikk rundt i gangene og snakket med vaskemannen.. Jeg gikk alene i friminuttene, ingen ville være venn med meg. 4-8 klasse, helt aleine.
I 9ende klasse begynte jeg å få venner igjen, men det var så smått. Jeg hadde det ganske fint, sånn egentlig. Men så i 10ende. Jeg tror jeg begynte å forstå hva som hadde skjedd med den dyrebare moren min. Hun var narkoman, jeg hadde lært en del om det på skolen i 7 klasse. Jeg begynte å forstå at hun kommer til å dø av det. Jeg venter på å få en telefon, eller at min far skal komme opp til meg og fortelle at mamma?n min er død.. Herregud, jeg er et forferdelig menneske!
Jeg er så deprimert, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har snakka med masse folk som vil hjelpe meg, men føler ikke at det hjelper så mye. Jeg har hatt en god del guttevenner, som jeg etterhvert har likt og sånt, de har liksom hjulpet litt. Også har jeg masse fantastiske venner, men føler meg fortsatt dritt. Jeg kutter meg, ikke sånn at det er kjempeille. Men sånn at det blør og at det blir sår og etter hvert arr.. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, tror kanskje det er fordi jeg sover bedre om natta etter at jeg har gjort det. Jeg går rundt å tenker på hvorfor jeg lever enda. Hvorfor jeg ikke bare gir opp.. Jeg fortjener ingenting, livet er ikke verdt noe.
Vennene mine sier at jeg er fantastisk og at jeg fortjener det beste. Men innerst inne så vet jeg at det er bullshit. Jeg er ikke verdt noe, jeg er et narkomanbarn, som ikke engang var planlagt! Jeg skulle ikke bli født engang.. Jeg føler at jeg ikke klarer å oppnå noe. Liksom, at det eneste jeg lever for er å hjelpe folk, men jeg føler ikke at jeg får det til. Aldri god nok, aldri fin nok, ikke tynn nok, ikke flink nok.
Jeg har det fint hjemme og på skolen. Men jeg har det ikke fint med meg selv lenger.. Når jeg ser på meg selv så kan jeg begynne å gråte av det jeg ser.. mens noen andre ganger så kan jeg tenke at jeg er pen i dag liksom.. Hjernen min er så fuckd up for tiden. Jeg trenger hjelp, men vil ikke at noen skal syntes at jeg er såpass svak som spørr etter hjelp. Jeg er bare så sliten, trøtt og lei av alt nå.. Orker ikke mer, føler meg helt jævelig.. Men jeg tørr ikke å ta livet mitt. Det er vel en god ting? Eller, er det? Jeg vet ikke, men jeg vil dø.. Eller sovne inn, sånn at når jeg våkner igjen, så er alt fint. Jeg er pen, tynn og folk liker meg for den jeg er, ikke den jeg later som at jeg er.. Jeg hater virkelig den jeg er og den jeg har blitt. Men om jeg prøver å gjøre noe med det, så misslykkes jeg bare.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected] Tidligere historier kan leses HER
Ofte så tenker jeg veldig mye på hva andre tenker om meg, for jeg vil virkelig ikke bli oppfattet slik jeg overhodet ikke er. Jeg er redd for at dere skal mislike meg, synes jeg er et forferdelig menneske, hate meg, at dere skal tro jeg er en person som ikke bryr meg om andre, at dere tror masse stygt om meg. For egentlig så bryr jeg meg masse, jeg liker å smile og le, jeg liker å være meg selv. Frykten sitter der konstant, frykten for at dere later som om dere liker meg fordi dere synes synd på meg. At dere synes synd på meg fordi jeg er så teit, stygg og egentlig alt mulig annet rart. Jeg prøver så godt jeg kan å ta vare på alle rundt meg, være god mot alle, smile og stille opp. Tenker ofte at jeg gjerne skulle ha gjort mer for andre, at det jeg gjør ikke er godt nok. Alt som kunne ha vært gjort litt anerledes. Men jeg skjønner det godt hvis dere ikke liker meg, for jeg liker ikke meg selv jeg heller. Unnskyld.
“Og tårene de triller nedover månens hvite sti. Vil en av flere tusens glemte, sorgfulle tårer bli”.
Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg bryr meg, for er det noe jeg gjør så er det å bry meg om hvordan andre har det. Det stikker helt vondt inne i meg hver gang jeg ser noen som ikke har det så bra og jeg ønsker så hardt å kunne hjelpe den personen. Aller helst ville jeg ha blitt superman og reddet alle i hele verden, men det blir litt vanskelig. Derfor starter jeg med de rundt meg. Jeg prøver så godt jeg kan å alltid være der, alltid stille opp hvis noen trenger å snakke, trenger en klem, trenger å bli sett. Bare vit at jeg bryr meg… at jeg er der så godt jeg klarer hvis du trenger meg. Hvorfor? Av den enkle grunn at jeg bryr meg, at jeg ønsker å være til hjelp. Because I care.
Egentlig så vet jeg ikke helt hvordan innlegg dette her blir, men jeg følte for å skrive litt. Kan på forhånd advare om at det mest sansynelig blir veldig rotete å lese, så hvis du ikke vil lese; det er helt greit. Tror du at du hadde klart å fungere helt normalt hvis du hadde hatt en person som var helt nær deg tjuefire timer i døgnet, en person som skriker til deg om hvor feit, stygg, ekkel og verdiløs du er? En stemme du er redd for som forteller deg og du ikke tør annet enn å adlyde? Personen stopper aldri å skrike til deg, uansett hva du gjør så er det aldri godt nok. Det er nemlig en slik stemme som er rundt meg hele tiden og det virker så ekte at jeg ofte tror den er det. Er det rart jeg er sliten, er det rart det er skummelt?
Frem til jul blir det ikke noe skole på meg, så vet dere det. Akkurat nå trenger jeg å fokusere mere på meg selv – ta vare på meg selv. Skole blir alt for mye for meg, men ikke misforstå: jeg vil så gjerne kunne klare å gå på skolen! Jeg skal bruke tiden godt, kanskje er jeg klar for å starte på skolen igjen etter jul. Uansett så kommer jeg til å gå 1. året om igjen og da på en annen linje. Å ha om ernæring, kosthold og lignende… det blir alt for vanskelig for meg. Det var ingen som advarte meg om det da jeg begynte, men hvorfor skulle de ha gjort det? De kunne umulig ha visst, jeg forteller jo nesten ingenting til dem.
Dere skulle bare ha visst hvor hardt jeg prøver, hvor drittlei jeg er av å være syk. Men hvordan kan noen forstå sykdommer man ikke kan se, sykdommer som ikke er fysiske? Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke en gang selv. Jeg famler i mørket etter svar, på desperat jakt etter et kart jeg kan lære meg å følge. Noe jeg også vil dele er at jeg ikke kastet opp på ti dager. Ti dager er den største rekorden noen sinne og jeg er direkte overasket over meg selv, jeg hadde helt ærlig aldri trodd at jeg skulle klare det. Men jeg klarte det – jeg klarte et helt gigantisk skritt i riktig retning. Og det gir meg litt håp i all smerten.
Jeg har det virkelig ikke noe bra for tiden, jeg føler at alt jeg gjør blir feil. Livet mitt er ikke særlig til liv lenger når det omtrent bare består av å spise store mengder mat, for så å kaste det opp igjen eller nesten ikke spise i det hele tatt. Hatet jeg føler til meg selv er skremmende stort og jeg bryter sammen helt uten forvarsel på grunn av hvor stygg, ekkel og feit jeg føler meg. Jeg føler at alle tenker stygt om meg og at alle egentlig hater meg, sett bort i fra noen få, få mennesker. Skole er så vanskelig for tiden fordi jeg føler at jeg aldri får skjult kroppen min godt nok til at Monsteret lar meg få lov til å gå der. Jeg sliter så med å sove fordi jeg føler meg for feit uansett hvordan jeg ligger og jeg våkner ofte av mareritt hvor jeg har veid meg, spist mat eller blitt feitere. Alle tankene mine går til mat og det sliter meg helt, helt ut. Jeg vil ikke bli frisk, jeg vil bare bli kvitt akkurat denne spiseforstyrrelsen, slik at jeg igjen kan bli tynn igjen. Hat meg gjerne nå, men du kan likevel ikke hate meg sterkt nok: det klarer jeg nemlig helt fint selv.
Kan jeg låne deg mitt smil? Jeg vil så gjerne la deg kjenne på, hvor godt det føles å virkelig leve.
Kan jeg låne deg mine tanker? Jeg vil så gjerne la deg innse, hvor elsket du egentlig er.
Dette er til deg, deg som leser denne teksten. Skal jeg fortelle deg noe? Du er god nok, det er du virkelig. Uansett hva andre forteller deg og uansett hva du forteller deg selv, så håper jeg at det er disse ordene du velger å tro på. Ditt beste er godt nok og du skal være stolt av den personen du er. For du, akkurat du har noen gode egenskaper som ingen andre har. Vet du ikke hvor fantastisk du er? Hvor mye du betyr for andre? Jeg tror nemlig at du ikke helt klarer å forstå det. For du ser det nemlig ikke selv. Jeg ville bare fortelle deg det, håper at du en dag kan si deg enig. Og ikke tro at denne lille teksten gjelder alle andre, for den gjelder nemlig deg. Du, akkurat du som leser disse ordene; du er god nok, aldri glem det.
Skal være helt, helt ærlig. Sengetøyet mitt er helt vått etter alle tårene og det blir bare våtere og våtere. Tårene vil virkelig ikke stanse og det gjør så vondt. Alt gjør for vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Skammen av å ha denne kroppen jeg har er for stor til hva jeg klarer å takle og selvhatet spiser meg opp innenfra. Det er stemmer i hodet mitt som skriker så høyt at jeg blir livredd. Livet.. det er bare for vondt akkurat nå. Unnskyld for at jeg aldri strekker til eller er god nok.
