Gjett hva! Hint: Et av bildene ovenfor :3
prosjekt X
Først og fremst: dette er IKKE er oppfordring til å ikke spise, men til å ikke kaste opp det man spiser.
Jeg fortalte istad at jeg kom på en idé igår og dere som følger meg på twitter har allerede hørt om det. Prosjekt X har jeg valgt å kalle det, av den grunn at en X er en ganske nøytral ting og det dermed ikke står skrevet i panna de hva den står for. Prosjekt X går ut på at så lenge du har en X tegnet på hånden din får du ikke lov til å kaste opp mat, det gjelder både om du har spist litt, spist normalt eller spist for mye: det er ikke lov uansett. Det er lov til å vaske bort X`en, så lenge du holder deg når du har X`en tegnet på. Du kan jo selv velge om du vil ha en stor X slik som jeg har (da er det lettere å bli minnet på det) eller om du vil ha en litt mere diskré X, kanskje til og med en inne i hånda di. Du velger selv. Prosjekt X er en oppfordring til alle som sliter med en SF der oppkast er inkludert, en oppfordring til alle dere som kjemper for å bli friskere.
Det er også lov til å tegne en X med et hjerte ved siden av hvis du ønsker å vise din støtte og hvis dere vil kan dere sende bilde av X`ene deres til meg på mail([email protected]), så kan jeg etterhvert lage en bildecollage med de. Jeg håper på å få inn en del bilder fra dere, dere var i alle fall superflinke da jeg satt igang et prosjekt mot selvskading kalt for pain(ting) som dere kan lese om HER. Del også gjerne dette innlegget videre, slik at flere får høre om det.
Lykke til!♥
weekend
Hallo og god helg! Igår hadde jeg det ganske vanskelig med mat og kropp, men jeg bestemte meg for at det ikke skulle ødelegger morgendagen så jeg kom på en idé jeg skal fortelle om senere. For å la det ødelegge enda mindre bestemte jeg meg i tillegg for å kle meg slik jeg liker idag istedenfor å gjemme meg bort i store klær og vet dere hva? Det hjelper faktisk litt. Jakka på bildet er foresten yndlingsjakka mi, jeg har lett i mange måneder etter en slik jakke og så fant jeg den på en secondhand-butikk til nesten ingenting! (beklager for uskarpe bilder, burde få fikset objektivet mitt.. det var vært sånn siden jeg mistet det i bakken og det delte seg i to). Jeg er foresten ikke så sur som jeg alltid ser ut som på bilder, du finner meg vanligvis med et smil om munnen, jeg er bare ikke så flink til å smile på bilder. Håper dere får en fin dag, det fortjener dere! :3
Foresten pleier jeg ikke poste så mange antreksbilder i en post, vil dere at jeg skal begynne med det?
dead / alive
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 185
For å være helt ærlig så ble jeg faktisk skikkelig fornøyd med dette! Er det noe jeg skulle ha pirket på så er det at jeg ville plassert motivet mere til høyre og fått bort det gule bak. Dette er foresten også et eksempel på bilder jeg ønsker å ta flere av, nemlig bilder med sterke følelser. Hva synes du? :3
dreaming
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 184
Vi tror vi er sterke og uovervinnelige, men egentlig er vi en gjeng sveklinger alle sammen. Hvor mange av oss tør egentlig å følge drømmene sine? Gi blaffen i alle forpliktelser og forventinger og kun følge den veien hjertet ønsker? Bare innrømm det, vi er alle svake og dumme. Sitter på skolebenken i flere år for å ære oss å leve i en verden vi selv har skapt. Prøver å fremstå så perfekte som mulig for alle rundt oss. Lukker øynene eller setter skyggelapper på for det som virkelig betyr noe her i verden. Vil du også være en av de, vil du virkelig det?
Jeg vil i alle fall ikke det.
…
Håp. Smak på ordet, du kommer til å trenge det veldig mye en eller flere ganger i livet.
februar
Hvilket bilde fra februar likte du best?
JS 2013
Noen minutter før vi skulle dra: “nå skal jeg ta opp kameraet, ta noen bilder og late som om jeg har tatt masse bilder her” så gjorde jeg det. Det ble ikke mange bildene og alle bildene er bilder som ble tatt rett før vi dro. Jeg skal bli flinkere til å bruke kameraet mitt mere. Dette var mitt første år på JS og jeg valgte politikk av den grunn at jeg ikke ante hva jeg skulle velge og Frida og Anniken valgte denne linje. Overaskende nok var det kjempespennende og jeg ble skikkelig engasjert. Følte jeg lærte masse som jeg kommer til å få god bruk for!
Jeg søkte foresten skole igår.. gjett hva jeg søkte?
270213
Lenge siden sist! Blogglysten har ikke vært helt på topp i det siste og ei heller motivasjonen. Hvis dere liker havregrøt burde dere prøve ut (babyhavre)grøt med mangsmak (det er små mangobiter oppi), den er nemlig supergod! Ellers har det gått mye i varm fun light idag, håper på å snart bli frisk. Det er foresten veldig koselig at noen av dere legger merke til at jeg har vært borte ♥
leserhistorie pt. 35
Folk ser meg. Stirrer. Av og til ler de kanskje. De ser den jenta som fikser håret på båten. Hun som sovner i hvert friminutt på skolen. Hun som smiler og ler, og alt er perfekt i livet hennes. Er det? De stirrer, på bena mine. Ler, fordi jeg har noe som heter hypermobile ledd, som gjør at jeg ikke klarer å gå beint. Jeg snubler av og til i mine egne ben, jeg kan brått falle. Hvorfor ler de? Ser det morsomt ut? Kanskje. Men tenk dere om, det er et problem jeg ikke kan gjøre noe med. Oppererer jeg kan det få store konsekvenser.
Folk tror jeg er lykkelig, folk tror jeg har et perfekt liv, har fått “alt” jeg ønsker meg. Jeg finner ikke lykken i materialistiske ting. Jeg finner lykken i mennesker, jeg omgås dem jeg virkelig er lykkelig med. Og hvem er det? Kjæresten min. Han er den eneste som ikke forlot meg når det var et reint helvete. Han jeg var sammen med på den tiden, (la oss kalle han “E”) gjorde det slutt med meg. Hvorfor? Han sier det var fordi jeg gjorde noe jeg har hatt lyst til lenge, noe som har gjort at jeg føler meg penere. Det ble mange debatter mellom “E”, meg, og venner. Mange krangler. Men jeg tilga ham. Jeg dro til han en uke etter, for han sa det kunne være en sjanse. Jeg var en idiot, jeg skjønner ikke hvorfor jeg dro i det hele tatt. Jeg kom, han slapp meg inn. Vi satt i stillhet en stund. “Så, er det noe du vil si…?” spurte han. Jeg spurte om vi hadde noe sjanse. Hva var svaret? Nei.
Hvorfor? spurte jeg. Han svarte, han var kanskje forelsket i en annen..Jeg ble knust. Jeg begynte å gråte. Og han trøstet meg. Han holdt rundt meg, jeg lå med hodet på skulderen hans. Jeg så opp på han, tenkte at nå er det slutten, jeg får aldri se han igjen. Han så på meg. Han kysset meg. Fikk meg til å tro at det var håp, gravde fram alle de følelsene jeg hadde prøvd å kvitte meg med. Han spurte om vi skulle ha sex. Hvem gjør slikt? Hvem sier de har følelser for en annen, for å så gå og ligge med eksen sin, som sitter å gråter foran han?! Jeg dro hjem. Dagen etter var jeg knust, klarte ingenting. Ingen var hjemme, og jeg har slete med masse ting før dette.
Pappa forsvant. Flyttet ut av landet, til et sted på andre siden av jorden. Jeg begynte å gråte meg i søvn hver natt. Mormor, som stod meg nærmest, døde av kreft.
Jeg ble mobbet, helt uten grunn. Selvskading. Dette begynte i 4.-5. klasse. Lærerene brydde seg ikke. Åttende klasse kom. Hadde fått meg kjæreste, og var så lykkelig. Trodde han elsket meg. Han voldtok meg. Mens jeg enda var jomfru. Jeg klarte såvidt å snakke med noen, jeg trakk meg unna alle sammen. Selvskadingen ble verre, sårene ble dypere. Mer blod. Mer smerte. Bestekompisen min fikk kreft. Han fikk bare oppleve èn dag på ungdomsskolen, før han ble dårlig igjen. Han døde i sommeren 2011. Og jeg var ikke i begravelsen hans. Jeg var i Tyskland, på vei hjem. Her startet det verste. Jeg leste en bok. En person døde. Jeg gråt. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Jeg følte meg for første gang veldig, veldig ensom. Selvom jeg var med min mor og stefaren min. Jeg så en tv-serie dagen etter. En døde. Jeg gråt.
Sånn gikk dagene, jeg gråt nesten hele tiden, klarte ikke å spise ordentlig, klarte ikke bevege meg. Det var tungt å bare puste, det gjorde vondt. Jeg ble tynnere og tynnere, og jeg kledde meg i større og større klær. 15 dager etter han døde, fikk jeg vite at en annen venn av meg hadde blitt drept. På Utøya. Jeg klarte ikke gråte mer. Jeg var tom, jeg hadde blitt så vane med den vonde følelsen, at det endelig hadde blitt normalt å si “Jada, jeg har det bra”. Og det er så mye mellom alt dette, som jeg ikke vil skrive.
Ingen var hjemme og jeg knakk sammen. Jeg stod på rommet midt, jeg skrek, slo i veggene, sparket rundt meg, falt, reiste meg, og fortsatte. Jeg stoppet brått, og stirret ut vinduet mitt. Det var så nydelig ute, solen var så fin, og himmelen var helt klar. Jeg husker så lite hva som skjedde mellom her. Men brått stod jeg med et tynt sjal i hendene. Det var sterkt, stramt. Jeg var ferdig her. Jeg begynte på knuten. Om og om igjen. Det skulle være perfekt.
Telefonen min ringer, og jeg slipper sjalet. Følte meg skyldig, jeg sparket det faktisk under senga. Han jeg nå er sammen med, det var han som ringte.
Han spurte meg hva jeg holdt på med. Da knakk jeg sammen, jeg gråt så fælt, og prøvde å fortelle han hva jeg hadde planlagt. Han var så søt, så herlig. Han hørte på meg, trøstet meg. Jeg ble mer og mer knyttet til han. Nyttårsaften 2011 ble vi sammen. Vi har vært sammen i litt over et år, og det føles herlig. Jeg går til BUP annenhver uke, har fått diagnosen angst og depresjoner. (Angst for å miste folk, for at folk brått skal forsvinne fra meg) I tillegg sliter jeg med noe psykologen kalte “katastrofetenking”, som betyr at jeg tenker alltid det verste, og det skal jeg love dere, det er et helvete, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er ekstremt undervektig, men har ikke spiseforstyrrelser. Jeg veier ca XXkg og er 1.70 høy. Jeg jobber så hardt for å fikse opp i livet mitt.
Jeg har utelatt mye nå, og har prøvd å la vær å gå inn på detaljer. Noen vet kanskje hvem jeg er nå, andre vil finne det ut, noen bryr seg ikke.
Jeg vil be dere som leser dette, ikke begynn med selvskading. Dere vil angre, det er ikke lett for meg å gå ute om sommeren, eller i gymtimen, og få spørsmål om hvor arrene kommer fra.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]