UKENS OPPTUR: Å ha besøk av ei venninne som også heter Elise. Jeg kan nesten sverge på at tiden gikk tre ganger så fort som vanlig, så koselig var det å ha besøk! Det er flere år siden vi hadde sett hverandre, men det merket vi ikke noe til. Jeg tror jeg var 14-15 år gammel første gang vi møtte hverandre, så vi har kjent hverandre i mange år.
UKENS ANTREKK: DETTE antrekket tror jeg. Denne uken her postet jeg faktisk tre antrekk, så for en gangs skyld på veldig lenge hadde jeg litt å velge i. Antrekket er ikke så spennende, men det er komfortabelt og ser helt ok ut.
UKENS TANKE: At jeg er overrasket hvor fort kroppen min har tilvendt seg ting. Det er i tillegg rart å føle på sultfølelse igjen, mens nå blir jeg sulten før hvert måltid. Jeg er på en myyyye høyere kostplan enn hva jeg var på på psyk, mens der var jeg aldri sulten og nå som jeg spiser veldig mye mer mat så føler jeg faktisk på det. Det gjør det lettere å skulle spise, men det er også skummelt og uvant å kjenne på.
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: “Er det bare positivt å ha innsyn i sin egen sykdom?” et innlegg dere finner ved å klikke HER.
UKENS NEDTUR: Det har vært veldig mange nedturer for spiseforstyrrelsen denne uken og mange oppturer for den friske delen av meg. Jeg lar det stå ved det, jeg.
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Et innlegg hvor jeg viste dere handlenettet jeg har laget. Hvis du vil se resultatet klikker du bare HER.
UKENS SERIE: Telles MGP siden det vises hver lørdag fremover? Jeg av alle mennesker ser nemlig svært lite på serier for tiden.
UKENS FAVORITT-BILDE: Dette bildet her fordi jeg ble fornøyd med stripingen haha. Vil dere se flere bilder av hvordan håret ble er det bare å klikke HER.
UKENS QUOTE: “One day you will look back and see that all along you were blooming”
UKENS VIKTIGE INNLEGG: For første gang tror jeg nesten det må være innlegget hvor jeg svarer på spørsmål dere har stilt meg. Vil dere lese spørsmålene og svarene klikker dere HER.
Hvordan var deres uke?
//Elise Amanda
Så fint sitat! Og så fint med oppturer for den friske delen av deg, selv om jeg også skjønner at det er kjempetøft. Men stå på videre, ikke gi deg. Du har sikkert lest dette diktet av Karin Boye før? Jeg måtte bare dele det uansett, fordi sitatet ditt minnet meg på det:
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
<333