Er det en fritidsaktivitet du aldri har prøvd som du ville likt å prøve?
Jeg har prøvd turning en eneste gang, så hvis det teller så blir det definitivt turn! Ellers må jeg si riding, det ville jeg alltid gå på da jeg var yngre.
Tror du behandlingen kommer til å funke? Altså at bulimien ikke kommer til å styre deg igjen når du kommer hjem?
Det er iallfall håpet! Frisk blir jeg nok ikke på denne korte tiden, men jeg blir definitivt veldig mye friskere!
Hvor gammel er ditt søsken?
Han ble 19 år i går faktisk! Så gratulerer til han!
Hvis du skulle få velge lørdagsmat, hva hadde det blitt?
Sushi! Eller taco.
Hva er din favoritt-te for øyeblikket?
Eple og kanel.
Hva kaffi bestiller du på cafe?
Kaffe mocca eller hvit kaffe mocca.
Kan du dele litt om hvordan oppholdet på Modum blir?
Jupps! Det kan jeg faktisk få til å skrive et eget innlegg om, da det blir alt for langt å skulle svare på akkurat dette her.
Hva fikk deg til å pakke opp igjen kofferten og bli?
Et veldig godt spørsmål.. De fikk rett og slett overtalt meg til å bli med ganske så gode argumenter.
Synes du RASP er flinkere til å tilrettelegge og samarbeide med pasienten i forhold til CAS?
Helt ærlig: ja, veldig! På CAS følger man en mer generell behandlingsplan, mens på RASP følger man en mer individuell behandlingsplan. For meg har dette svært mye å si, da spiseforstyrrelsen min skiller seg litt ut ifra en “A4-spiseforstyrrelse”.
Bor du og kjæresten sammen alene?
Ja, det er oss to alene + kattene Lucy og Molly. Savner dem alle tre noe innmari!
Hva er det “dummeste” spiseforstyrrelsen har fått deg til å gjøre?
Det kunne jeg vel omtrent ha skrevet en hel bok om.. Mye av det er så himla skamfullt at jeg ikke klarer å dele det engang. Ikke med noen.
Skal du fortsette med ballett etter du er skrevet ut?
Jeg har lyst til det, fordi jeg elsker å danse ballett. Men det kommer litt an på da dansestudioet ved meg eeeegentlig ikke tilbyr ballett til min aldersgruppe.
Tør du å spise godteri osv uten å kaste opp?
Ja, det gjør jeg. Jeg kaster kun opp etter overspising, så det er null problem å spise noe godteri uten å kaste opp.
Har du fearfoods? Hvis du har, hva er de?
Jeg har jo ting som er veldig triggende for bulimien, men jeg tror ikke det er så lurt å dele det mtp at det er lett å “adoptere” andre sine fearfoods. Men jeg har ikke noe mat jeg ikke tør å spise altså.
Denne kroppen her… den er uvant. Jeg merker det så godt. Ikke bare på klærne (for det merkes, for å si det sånn), men jeg merker det så himla godt når jeg ligger. Kroppen føles så mye tyngre, men så er den jo nettopp det også. Jeg merker det når jeg går, kroppsdeler som før ikke rørte hverandre gjør plutselig det. Rører ved hverandre.
Jeg håper at jeg en dag blir vant med denne kroppen. At jeg klarer å akseptere at jeg må enda flere kilo opp for å ligge innenfor det behandlingsteamet mitt vil jeg skal ligge. Det er så skummelt. Spiseforstyrrelsen prøver å overtale meg til å dra hjem for å gå ned i vekt. Men hva løser det da? Egentlig ikke en shit. «Men kan jeg ikke få være tynn og frisk da?» spør jeg. Joda, det kan du få lov til, sier de. Men ikke det jeg tenker på som tynn nok for meg, undervektig, det får jeg ikke lov til. Jeg skulle ønske at de samme reglene gjaldt for meg som jeg tenker om alle andre. Hvorfor kan alle andre se så fine og slanke ut på normaltvekt, bare ikke jeg? Det er det spiseforstyrrelsen forteller meg.
Så her ser dere da min mye friskere kropp ganske godt. Vektmålet er ikke nådd helt ennå, men jeg er godt på vei. Kroppen min fungere også himla mye bedre nå. Jeg blir ikke svimmel hver gang jeg reiser meg. Det føles ikke ut som om jeg har løpt et maraton når jeg har gått i femten minutter. Det føles godt, samtidig som det er skummelt. For jeg vil bli frisk, uten tvil, samtidig som jeg er livredd for det.
Hver torsdag i det siste har jeg laget et slikt innlegg og denne torsdagen er intet unntak. Dere har vært veldig ivrige på å stille spørsmål i det siste, derfor er det kjekt med et slikt innlegg hvor dere kan spørre meg om alt dere lurer på. Som vanlig kommer svarene ut på lørdag, så lørdag morgen er siste frist for å stille meg spørsmål. Jeg skal prøve å få med alle spørsmålene deres denne gangen. Husk også at ingen spørsmål er for dumme og dere kan spørre om alt fra hvilken smågodt-bit som er min favoritt til temaer om spiseforstyrrelse.
Jeg legger også ut en “still meg et spørsmål” på instagram, så det er fult mulig å stille meg spørsmål der også om dere finner det lettere. Om dere ikke følger meg på Instagram alt så søk opp @eliseamandan så finner du meg!
Klar for et litt mer humoristisk rettet innlegg? Humor er noe jeg virkelig trenger å ha i hverdagen for å ikke grave meg selv helt ned. Galgenhumor? Ja, takk! Jeg har jo lært veldig mye nyttig på de ukene jeg har vært her så langt, men dette innlegget kommer ikke til å bli et dypt et. Litt mer i samme stil som innlegget jeg skrev “du vet du er innlagt når…” som du kan lese ved å klikke HER derimot, det blir det! Vel, la oss egentlig bare starte da!
-Maten forsvinner faktisk ikke av at jeg stirrer ut av vinduet og prøver å ignorere den. Den er der likevel.
-Det er helt greit å pakke kofferten i frustrasjon og tårer, så lenge man faktisk ikke drar og kofferten blir pakket opp igjen.
-Når man må på do og må ha med følge er det helt ok å be personalet om å stå i dusjen mens man tisser.
-Personalet er ikke blinde, de ser faktisk om du ikke har drukket opp hele glasset ditt med drikke.
-Det hjelper ikke å hylgrine og si at man er feit, man får ikke mindre mat av den grunn. Trøst og støtte, det får man derimot.
-Når man er i hviletid får man ikke lov til å gå ut av stuen, personalet må derfor fungere som slaver om man har glemt noe på rommet sitt som man skal ha.
-Det hjelper ikke å tilby personalet maten eller næringsdrikken din, du må faktisk pent innta det selv.
-Spør du personalet som har hund pent om de kan ta den med så skal du ikke se bort i fra at det plutselig sitter en hund eller to på balkongen (de får nemlig ikke lov til å være inne).
God kveld, god kveld! Åh, så lang denne dagen her har vært. Jeg fikk ikke utgang i går og jeg får heller ikke utgang i dag, dermed har jeg bare surret rundt her inne på avdelingen. I morgen får jeg heldigvis utgang og det skal bli så godt å få luftet seg litt igjen! Å kjenne frisk luft, rusle en tur med musikk på ørene.. det gir meg så mye. Det gir meg tid til å sortere tankene litt og til å roe meg ned. Jeg trenger virkelig utetid og jeg håper kvelden og natten går fort.
Denne uken her har jeg ikke andre spesielle planer enn at Mona kommer på lørdag og det gleder jeg meg utrolig mye til! Det er alt for lenge siden sist vi så hverandre, så det skal bli godt. Vi har egentlig ikke fastslått helt hva vi skal, men vi skal iallfall kikke litt rundt i butikker og så skal jeg ta et måltid ute med henne. Kjenner jeg oss rett blir det en god del bilder også, jeg bare krysser fingrene for at det ikke blir regn, slik det er meldt. Men enn så lenge får dere se en vlog fra lørdagen hvor jeg hadde besøk. Haha uff reaksjonen min på måkene i videoen.. vel, dere får se selv!
I løpet av min tid som blogger (det har blitt noen år nå) har jeg lagt meg merke til noen ting som er med på å forbedre bloggen min. Noen av disse tingene tenker jeg nå å dele med dere nå. Så om du vurderer å starte en blogg eller om du allerede har en blogg kan det hende at disse tipsene er nyttig for nettopp deg. Here we go!
Sett pris på leserne dine. Denne her synes jeg er et av de viktigste punktene. Sett pris på at mennesker faktisk tar seg tid til å skrive en kommentar til nettopp deg og ha en dialog i kommentarfeltet. Vis leserne dine at du faktisk bryr deg om dem og ikke bare overse dem. Kommenter gjerne andre sine blogger også, så støtter man hverandre. Jeg har blitt “kjent” med flere utrolig gode mennesker på denne måten. De siste dagene skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke har hatt overskudd til å sette pris på leserne mine ved å svare dem, men nå går det litt bedre med meg og da skal det på plass igjen!
Finn ut hva du vil skrive om. Ønsker du å skrive en matblogg? En moteblogg? En blogg om livet ditt? Humoristisk blogg? Fotoblogg? Miljøblogg? Finn din måte og hva som interesserer deg. By på deg selv og vær ekte. Du blir fort gjennomskuet om du skriver kun for å få lesere og ikke fordi du faktisk liker å blogge. Min blogg handler mest om hverdagslivet mitt. Jeg skriver om spiseforstyrrelse, antrekk jeg har på meg, noen ganger om dansing, hva jeg gjør i løpet av en dag og lignende. Så det er min røde tråd på bloggen: hverdagslivet mitt og ting som interesserer meg.
Planlegg uken. Det kan fort bli vanskelig å finne ut hva du skal skrive om akkurat der og da, så mitt beste tips her er å planlegge uken. Hver søndag setter jeg meg ned og skriver en plan for bloggen for den kommende uken. Da pleier jeg å planlegge 2-3 innlegg pr dag. Å oppdatere jevnlig er en fin måte å holde på lesere på også, blogger du typ 2 ganger i måneden er det fort at folk glemmer deg. Når jeg planlegger uken tenker jeg på hva jeg ønsker å skrive om, men jeg tar også hensyn til leserne mine sine ønsker og prøver å få inn noe de spesifikt har spurt om også. Jeg planlegger i tillegg alltid en video som skal bli filmet i løpet av uken og som kommer ut på søndager.
Ha god kvalitet på innleggene. Det er mye bedre å ha ett innlegg pr dag som er av god kvalitet enn tre innlegg hvor du poster noe kun for å poste. Det er flere ganger jeg har tatt bilder og begynt å skrive, for så å innse at dette her er faktisk av så dårlig kvalitet at jeg ikke vil ha det ut. Jeg ønsker å stå for bildene og tekstene som blir lagt ut på bloggen. Nå sier jeg ikke at alt skal være helt perfekt hele tiden, for det skal det ikke. Men en viss kvalitet burde man prøve å opprettholde.
Har du noen tips? Følger du eventuelt noen av disse?
Jeg som egentlig ikke skulle skrive om meg selv engang. Men her kommer det likevel. Jeg trenger å få det ut, egoistisk nok. Siden middagstider på mandag har jeg subbet rundt, vekslende mellom å være helt apatisk og bryte ut i tårer. Jeg har hatt flere samtaler med behandler enn hva som har vært oppsatt og det er egentlig ganske mye som har skjedd. Utgang har jeg også mistet og motet mitt er ikke stort for øyeblikket. Det er vanskelig å se fremover når man føler man stanger i den samme veggen igjen og igjen. På mandag møtte jeg altså denne veggen. Den veggen jeg har møtt så mange ganger før. Jeg kan informere om at den er like hard som den har vært tidligere og like vond. Om ikke vondere.
Som behandler sa “dette er den veggen vi visste ville komme, Elise Amanda”. For jeg var jo klar over det selv, jeg hadde advart om denne veggen på forhånd, nettopp fordi jeg alltid møter den på et punkt i behandling. Reaksjonen min ble som den dessverre har vært tidligere. Jeg pakket koffertene mine og var fast bestemt på å dra, for her skulle jeg iallfall ikke være. Orket ikke stå i følelseskaoset. Så feig at jeg heller ville rømme fra problemene mine fremfor å stå i dem. Så jævla typisk meg. Hit, men ikke lenger. Den der altså..
Men det skjedde likevel noe som ikke har skjedd før: jeg ble. Jeg er her ennå, enn så lenge. Disse tre siste dagene har mildt sagt vært dritt. Jeg vet ikke en gang hva som skjer videre, men jeg har behandlingsmøte i dag, så jeg får vite mer da. Støtten fra behandlere, medpasienter og mine nære har vært utrolig god. Jeg setter så himla stor pris på det, samtidig som jeg føler at jeg ikke fortjener det. De irrasjonelle tankene mine tar overhånd, spiseforstyrrelsen er så himla sterk. Jeg vet jo at det ikke løser noen ting om jeg drar hjem, samtidig så klarer jeg ikke å forstå at ting skal bli bedre av at jeg har det så vondt.
Noen ganger skulle jeg ønske det ble brukt mer makt på meg. For jeg vil, jeg vil så inderlig. Jeg klarer bare ikke å tillate meg selv bestandig. Når jeg står midt i et følelseskaos tar jeg dumme valg, valg jeg egentlig ikke burde fått lov til å ta. I dag går det heldigvis litt bedre. Jeg klarer å sortere rasjonelle og irrasjonelle tanker og handlinger. De siste dagene har det kun vært spiseforstyrrelsen som har snakket og jeg har hatt vanskeligheter med å finne frem til hva Elise Amanda ønsker oppi alt dette. Jeg er glad for at de overtalte meg til å bli her. Som de også sa “det er ikke første gang noen har pakket koffertene og skulle dra, men heldigvis kan de koffertene pakkes opp igjen”. Og i dag, i dag skal jeg pakke opp koffertene igjen.
Gårsdagen var grusom. Forferdelig. Ikke til å holde ut. På toppen av det hele fikk jeg en hjerteskjærende beskjed. Det føles helt feil å skulle klage over mine personlige elendigheter i dag. Det føles helt feil å skrive blogginnlegg i dag som om ingenting har hent. For noe har hent, noe som ikke kan bli omgjort. Alle mine tanker går til familie og nære venner. Jeg sender tusenvis av hjerteklemmer til dere. Tusen takk for at jeg fikk æren av å kjenne deg, kjære C. Tusen takk for smilene du ga meg, for latteren din og for klemmene dine. Foralltid med oss i hjertet. Om kjærlighet bare hadde vært nok hadde du vært her ennå. Sov godt, lille engel. Du satte dype spor her på jord.
Spiseforstyrrelse(heretter kalt SF). Bare navnet i seg selv er skremmende, og heldigvis totalt ukjent for de fleste. Det er noe man liksom kun leser å hører om. Slik var det for meg og min familie også…helt inntil for ca 8 år siden. Da kom dette SF monsteret stormende inn døra hos oss, og okkuperte hele huset. For dette monsteret setter ikke bare klørne i sitt offer, men faktisk hele familien. Jeg sitter absolutt ikke på noen fasit. Til det er SF lidelsen alt for kompleks, samt at de barna/ungdommene dette rammer får dette av forskjellige grader og varianter. Desverre har også SF vært tabu belagt i Norge alt for lenge. Av nevnte årsak sier det da seg selv at behandling og behandlingsformer også kunne vært bedre utviklet. En mager trøst oppe i dette, er at denne pendelen nå heldigvis har begynt å snu. Det var faktisk helt nødvendig og påkrevd da denne lidelsen desverre eskalerer som ild i tørt gress blandt ungdom. Skal man bekjempe SF, er åpenhet og erfaringsutveksling et”must”.
Jeg er far til Elise Amanda på snart 23 år. Hun har slitt med SF i ca 9 år. Den reisen vi har hatt hittil har vært lang. Den har stort sett gått over stormfulle hav og høye dønninger, for å si det mildt. Nå skimter vi roligere farvann og en trygg havn i horisonten. Av den grunn vil jeg dele mine erfaringer med dere andre foreldre/foresatte med barn og ungdom med SF. For meg og mine var i alle fall erfaringsutveksling med andre foreldre og foresatte i samme situasjon gull verdt. Det er faktisk greit å vite at man ikke er alene. For å ikke dra dette ut i det kjedsommelige, lister jeg ned et par punkter som var viktige for vår familie.
1) GI ALDRI OPP!!
Etter min mening det aller viktigste. Utrolig viktig for barnet/ungdommen deres å se at de aller nærmeste står som bautaer ved deres side. Jeg vet sansynligvis bedre enn de fleste hvor vanskelig dette kan være, og er…… Har selv mang en gang brutt sammen av fortvilelse og maktesløshet. Det er lov….men prøv å gjør det så barnet/ungdommen deres ikke ser det. Husk at mamma og pappa er de sterke og trygge personene !!
2) SØRG FOR Å HA EN DEL BRA FOLK RUNDT DEG/DERE
Disse er gull verdt når det står på som værst. For min egen del ble jeg(og min datter) reddet av en slik person. I den perioden hvor det stod på som værst(og min datter bodde fast hos meg), var jeg samboer med en slik person. Hadde det ikke vært for Beate, er jeg faktisk ikke sikker på hvor hverken jeg eller min datter hadde”befunnet” oss i dag.
3) OM DET BOR FLERE BARN I ET SPISEFORSTYRRET HJEM- GLEM FOR GUDS SKYLD IKKE DEM!!!!
Dette er utrolig vanskelig, da SF tar veldig stor plass- og legger beslag på stort sett hele døgnet. Jeg vet dette kan by på problemer og utfordringer. I vår familie ble vi vel mer eller mindre reddet av at mamma og pappa var skilt, og barna derfor hadde to hjem. I perioden hvor SF dominerte huset og livet hos undertegnede og samboer- bodde lillebror hos sin mor. Jeg er nå i ettertid utrolig glad for at han slapp å oppleve mye av det som skjedde hjemme hos oss. Har ikke deres barn/ungdom to hjem, så bruk famile, venner og bra folk rundt dere til avlastning for søsken.
4) TA ALDRI!!!!! NEI FOR ET NEI INNEN HELSESEKTOREN!!
Med denne sektoren har vi hatt mange møter(alt for mange desverre). De aller fleste som jobber innen denne sektoren er utrolige hyggelige og koselige mennesker som gjør så godt de kan under rådene omstendigheter. Får du/dere som foreldre/foresatte et svar og en konklusjon dere er misfornøyd med…ikke godta det. Gå videre oppover i systemet med saken. Husk at det ikke er personalet på “gulvet” som tar beslutningene. Selv truet jeg med å gå til media ved et par tilfeller. Da skal jeg si det skjedde ting!!. Utrolig synd og skremmende, men sånn er det dessverre. Husk også på at de innenfor nevnte sektor svært sjelden informerer om hva dere har krav på, og hvilken muligheter/alternativer dere har. Det må dere finne ut selv. Les dere opp. Forlang skriftelig dokumentasjon på alt.
5) BEHANDLING
Det finnes mange grader og utgaver av SF. Detter kan være svært forskjellig fra person til person. Det ene behandlingsoplegget kan passe person A perfekt, samtidig som det ikke hjelper person B i det hele tatt. Som forelder råder jeg deg/dere til alltid å arbeide med plan B og C paralellt med pågående behandling. To årsaker til det. Man vet aldri om pågående behandling fungerer- samt at ting som regel tar tid innenfor helsesektoren. Vi har vært med på x antall behandlinger/behandlings metoder. Konklusjon: SF er 80% psykisk, og 20% fysisk. Da hjelper det lite med å starte på et behandlingsopplegg som kun har fokus på hvor mye/lite man skal spise. Det må rett og slett “ryddes” godt opp i hodet til den som lider av SF før man kan begynne å snakke om ernæring og ernæringsfysiologi. Hardt og brutalt, men sånn er det !!. Man må rett og slett klargjøre barnet/ungdommen til behandling, samt det å få barnet/ungdommen til å ta til seg fornuft og fakta. Får man ikke rettet opp det psykiske, så er det kun SF som snakker og tenker for barnet/ungdommen din.
Håper at noen av dere foreldre/foresatte får litt nytte av dette. Om en av dere har fått det, er jeg kjempe fornøyd. Jeg svarer også mer en gjerne på eventuelle spørsmål (det er bare å stille spørsmål i kommentarfeltet).
Til slutt kan jeg opplyse om at min datter nå er midt i et 7 uker behandlingsopplegg. Hun er halvveis i det nå, og har gjort kjempe steg i riktig retning!!! Etter de 7 ukene skal hun rett på en ny behandling som varer til september. Så folkens, fortvil ikke samme hvor mørkt det ser ut. Det finnes alltid håp, så lenge man kjemper. Ha en forsatt god påske
Jeg våknet 04.55 i dag, jeg. Heldigvis fikk jeg sove litt innimellom frem til klokken syv. Det er deilig å stå opp tidlig, men det finnes da grenser for hvor tidlig… Allerede i dag har jeg spist frokost og hatt hviletid, tatt meg en tur ut og spist lunsj og er nå i hviletid etter det. Ute gikk jeg på Pokemon-jakt hehe. Det er evigheter siden sist jeg spilte, ja faktisk flere år. Men etter å ha hørt rykter om at jeg har to pokestops på utsiden av vinduet mitt her måtte jeg nesten bare logge inn igjen. Så i dag har jeg allerede fanget mange Pokemons og klekt noen egg. Målet for turen var å ta sol, noe jeg fikk gjort. Det var utfordrende, det skal jeg ærlig innrømme, men jeg gjorde det! Man kommer jo ikke særlig langt om man ikke utfordrer seg overhodet, eller hva? Retorisk spørsmål det her altså, om noen skulle være i tvil.
Dagens antrekk er den nye kjolen min, jeg har blitt så glad i kjoler med denne fasongen. Jeg har faktisk denne, en ganske lik en i vinrød og en litt annerledes en i svart. Kjoler er noe jeg føler meg ganske vel i og ett av få plagg jeg så og si alltid klarer å gå med. Slike kjoler kan man også ta ned stroppene på og bruke det som skjørt. Antrekket ble ganske sukkersøtt og ikke helt slik jeg vanligvis pleier å gå med, for helt ærlig, denne kjolen passer litt bedre med en litt røffere overdel til. Men det får gå for denne gang.
