Vet dere hvor godt det er å komme i gang igjen eller? Sist jeg satte foten min innenfor et treningssenter på ha vært i oktober en gang. Jeg kjente endorfiner strømme gjennom kroppen så fort jeg var i gang med øvelsene. Det kjennes herlig ut å være tilbake! Selv om det ble en veldig kort økt i dag. Jeg valgte å starte rolig nettopp for å kjenne etter hvor mye styrke jeg har mistet og hvordan formen min lå an. Formen min var overraskende god faktisk! Grunnen til at jeg har hatt pause i noen måneder er på grunn av lite overskudd og økonomi. Men nå dere, nå er jeg endelig back on track!
Nå sitter jeg og venter på bussen, de er ganske forsinket i dag. Bildene under lyver litt forresten, de ble tatt her om dagen hehe. Jeg ønsker jo ikke akkurat å ta med kamera inn på senteret + Anniken stilte som fotograf. Jeg fikk forresten litt nytt treningstøy i posten i dag, det skal jeg vise dere! Men nå venter litt husarbeid på meg hjemme + middag. Dere hører fra meg i kveld:)
God mandag! Håper alle er klare for en ny uke? Jeg er i alle fall det! I går kveld slo søtsuget inn så enormt, kanskje ikke så rart når jeg egentlig er totalt avhengig av sukker og prøver å kutte ned hehe. Heldigvis for meg kom bestevenninna mi med godteri på døren til meg (<3), så kvelden ble reddet. Jeg skal fortsatt spise godteri i helgene altså, problemet er bare at jeg har omtrent spist det hver dag og henter en del av energien og kaloriene mine fra det. Så jeg prøver å kutte litt ned på sukkerforbruket mitt. Spesielt ettersom jeg skal bli innlagt og der får man ikke godteri i helgene engang. Da er det lurt å være litt forberedt.
Dagens antrekk ble egentlig utrolig kjedelig. Og Mona, jeg regner med du leser dette, men jeg bare lånte genseren din jeg, siden den lå hos meg. Regner med jeg blir tilgitt haha. Dette antrekket hadde blitt mye kulere med skinnbuksa mi til (men den ligger hos Mona) og en hatt, men sånn får det gå for denne gang.
Noen av dere som også er skikkelig sukker-junkier, slik som meg?
Auch.. dette er et sårt tema det. Men jeg velger å skrive om det nettopp fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Selv om jeg har følt meg helt alene. Jeg mistet alle vennene mine utenom ei. Alle. Mennesker jeg hadde vært nære venner med i over 10 år. Og det var fult og holdent min egen feil. Jeg har ingen vonde følelser mot dem, jeg er verken bitter eller sint. For de fleste av dem prøvde virkelig, det var jeg som skjøv dem vekk. Igjen og igjen. Det gjør så vondt at ting ble som de ble. Men så ble det nå slik. For hva skjedde?
Jeg ble svært syk på ungdomsskolen. Jeg isolerte meg og ville ikke snakke med noen. Vennene mine (jeg kommer til å omtale dem som det) ga seg ikke. De fortsatte å spørre om jeg ville bli med på ting. De fortsatte å si at de var der om jeg trengte noen å snakke med. I flere år faktisk, det er mye mer enn man kan forvente og kreve. Jeg fortsatte å takke nei og lukke meg inn. Og til slutt sluttet de fleste å spørre. Det var i tillegg alltid dem som tok kontakt, jeg hadde hverken overskudd eller energi. Jeg lå bare inne i den mørke soverommet og så på serier eller stirret apatisk ut i rommet når noen prøvde å snakke til meg. På skolen satt jeg som regel i gangen i friminuttene. Ikke ville jeg stå og skravle med venninnegjengen min, ikke ville jeg bli med på fotball, jeg ville bare være alene. På denne tiden var både depresjonen og spiseforstyrrelsen svært sterke.
Etterhvert ble depresjonen mye svakere. Flere år etter hva jeg skrev om rett over her. Vi gikk på videregående rundt denne tiden. Noen få av vennene mine hadde jeg ennå vag kontakt med. Nære var vi ikke lenger, men vi snakket sammen innimellom. Fant på ting innimellom. Problemet mitt da var at jeg følte jeg hadde veldig mye ungdomstid å ta igjen på svært kort tid. Noe som førte til at jeg prioriterte feil og tok flere beslutninger som kanskje ikke var så kloke. Det var på denne tiden gled også de siste få bort. Da jeg innså det var det nok for sent. Kun ei stod igjen. Og jeg forstår virkelig ikke at hun har klart det, selv hvor apatisk jeg var i flere år. Til tross for dårlig oppførsel fra min side. Hun stått der helt siden jeg var 4 år gammel og vi møttes i en bursdag litt før vi begynte på barneskolen sammen. Og gjør det den dag i dag også. Står der.
Så jeg klandrer ikke vennene mine det grann. De prøvde jo virkelig. De ga meg ikke opp med en gang jeg ble syk og de ga meg flere sjanser enn jeg sikkert fortjente. Likevel gjør det så vondt at jeg flere ganger i måneden gråter over det. Hjertet brister på nytt hver gang jeg bare tenker på det og tårene flommer som en foss. Til tross for at det er mange år siden jeg mistet dem. Savner har ikke blitt lettere med årene. Jeg har etterhvert fått en fin bukett med nye venner jeg er uendelig takknemlige for og som jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å ha livet ut. Dessverre er det slik at man ikke kan erstatte mennesker. Jeg skulle så gjerne ha skrudd tilbake tiden og gjort så mye annerledes, men dessverre er ikke det mulig. Jeg savner barndomsvennene mine som en gal og skulle gjort så mye for at alt hadde blitt som det en gang var. Jeg vil så inderlig ha dem i livet mitt igjen.
Det vondeste av alt er at vi fremdeles smiler og ler. Bare aldri lenger sammen.
Hva var det beste med Kiel-turen? Åh, det var mye det! Vi gjorde så mye gøy og hadde det så fint! Om det går an å si må jeg nesten si å skape nye gode minner. Det er gull verdt!
Vad jobbar du med? Jeg har ikke en vanlig jobb om jeg kan si det sånn. Men jeg jobber med å bli frisk.
Hva var det verste med Kiel-båten? Med selve båten må nok være hvor dyrt det er å ringe når båten ikke kjørte i nærheten av et land og at det ikke var gratis internett. Det kostet 13 kr i minuttet å ringe og jeg brukte 50MB av mobilnettet av å GÅ INN PÅ FACEBOOK. Vi kjøpte nett av båten for å si det sånn..
Hva verdsetter du mest i et vennskap? Det må være at vennskapet er gjensidig og at man begge setter pris på hverandre og prioriterer hverandre. Et vennskap som kun går en vei og et vennskap hvor det er den ene som må spørre hele tiden fungerer ikke i lengden.
Hva sliter du mest med og hvorfor? Det jeg sliter aller aller mest med er å akseptere at tiden ikke kan spoles tilbake, at jeg må leve her og nå og at jeg blir eldre for hver dag som går. Det er vondt det.
Hva liker du alles best ved Mona? Det må være hvor utrolig inspirerende og sterk hun er! I tillegg til at vi har så mange like interesser, at hun forstår meg så godt og hvor mye hun gir i vennskapet vårt.
Hvis du kunne bytta navn hva ville du het da? Jeg elsker elsker elsker navnet Ulva. Jeg er utrolig fascinert av vikingtiden og litt røffe norske navn. Eira, Hedvig og Saga er også noen av navnene jeg liker i den kategorien. Samtidig er jeg veldig glad i navnene Linnea, Olivia, Maya, Alva og Aisha. Men det måtte nok ha blitt Ulva.
Hvordan påvirker sykdommen din forholdet mellom deg og Andreas? Akkurat dette spørsmålet blir veldig vanskelig å svare kort på. Derfor tenkte jeg å vie et helt eget innlegg til nettopp dette. Kort fortalt er det tøft, samtidig som det fører til at vi kommer nærmere hverandre på en helt annen måte.
Hva liker du best med et nytt år? Jeg er veldig sånn at jeg liker/trenger blanke ark. Hver dag er en ny start. Hver måned. Og ikke minst hvert nye år er en stor ny start. Ikke bare blanke ark, men en hel ny blank bok. Om det ga mening.
Hvor finner du inspirasjon til stilen din? Åh, nå spør du vanskelig! Over alt og ingen steder. Jeg elsker å kikke i klesbutikker og da ser jeg ofte for meg hva diverse plagg kan passe med. Jeg er også veldig glad i å finne inspirasjon på Instagram.
Nike eller Adidas? Adidas.
Hvordan var turen? Verdt turen? Forhold til penger og hvor bra den ellers var? Den er så absolutt verdt det! Vi betalte kun 600kroner per person og for to døgn på cruise er det ikke mye! Prisene på båten var også helt greie.
Hva liker du best ved deg selv? Denne er så vanskelig å svare på, men jeg skal prøve! Jeg liker at jeg er en kreativ sjel som elsker å skrive, fange øyeblikkene, se det vakre rundt meg og sette pris på de små øyeblikkene. Utseendemessig må det være overkroppen min heh. Altså fra livet og opp til starten av halsen.
Vad är din största dröm? Det er å kunne leve et vanlig liv. Være frisk, være i jobb, gifte meg med Andreas og få barn med han. Ellers må det være å gi ut en bok.
Hva er grunnen til at du ble veganer? Jeg er vegetarianer, men akkurat i januar spiser jeg kun vegansk mat. Jeg har lyst til å bli veganer, men det går ikke på nåværende tidspunkt pga sykdommen min. Grunnen er at jeg mener det er feil å drepe og utnytte andre levende vesner kun for nytelsens skyld. Helt ærlig synes jeg det er helt sykt hvor normalisert det er å drive med drap og tortur, så lenge det ikke gjelder mennesker.
Det ble et utvalg av spørsmål denne gangen da jeg fikk inn en del spørsmål. Ønsker du å stille meg noen spørsmål til neste uke kan du følge meg på Instagram, hvor jeg heter @eliseamandan og stille meg spørsmål i story der eller du kan legge igjen en kommentar under her 🙂
Heeei dere! Da Mona og jeg var i Tyskland husket vi å filme en del. Det er jo litt artig å “ta dere med” oss på reisen på denne måten også. Da får dere sett litt mer av hvordan vi hadde det, hva vi gjorde og dere ser litt mer av personligheten vår. Noe som ikke kommer like godt frem på bilder. Turen var kjempefin og vellykket! Der er også bare å klikke dere inn på YouTube-kanalen min om dere vil abonnere på den, direkte til videoen under og kanalen min kommer dere om dere klikker HER. Dette er faktisk den andre videoen vi har laget sammen, vi har laget en før på Mona sin kanal hvor jeg har svart på spørsmål om henne. Og flere videoer i fremtiden vil det bli! Har dere noen ønsker til videoen med oss sammen? Jeg tenkte litt på “My friend buys my outfit” og “yoga challenge”, men vi får se.
God ettermiddag dere! I dag har jeg vært en tur i sentrum med Anniken, der har vi tatt litt bilder og gjort noen ærend. Jeg fikk også hilst på nevøen min igjen! Det er hunden til familien til Anniken haha, jeg er jo tross alt “tanta” hans. Vi fikk også tatt en tur innom en ny matbutikk med matvarer fra hele verden, der hadde de så utrolig mye godt! Jeg skulle egentlig bare innom for å kjøpe to pakker med nudler til Andreas, men endte med å kjøpe en hel del *kremt*. Jeg anbefaler den virkelig! Utvalget var skikkelig bra, prisene gode og betjeningen hyggelige og hjelpsomme. Den ligger på motsatt side av biblioteket og litt lenger ned, for dere som bor i Larvik.
Under her ser dere hva jeg kjøpte i Tyskland! Jeg er overrasket over hvor flink jeg var, for vi fant såååå mange fine klær! Utrolig nok klarte jeg å begrense meg til to klesplagg og øredobber. Ellers i Tyskland handlet jeg en del mat. Vi skulle egentlig innom en stor matbutikk som kun selger vegetarisk og vegansk mat, men vi var så slitne at vi ikke orket å gå tilbake til den. Heldigvis fant jeg mange matvarer fra den butikkjeden i en annen butikk vi var innom! Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte mer, for flere av tingene er noe av det beste jeg vet, men som jeg kun får tak i når jeg er i Tyskland. Og som dere ser så har jeg allerede spist opp flere av tingene hehe.
ps: RASP avlyste pga sykdom, så jeg vil bli innkalt på nytt senere.
Det er tid for en ny post i kategorien “let’s talk about..” og denne ganger kommer jeg til å fortelle dere om min erfaring med å være innlagt på ungdomspsykiatrisk. Da jeg gikk i 10. klasse ble jeg innlagt for første gang. Innleggelsen varte i noen måneder og i årene som fulgte ble det flere innleggelser der, bare at de var mye kortere enn hovedoppholdet mitt.
Jeg var utrolig redd den første dagen. Masse fremmede mennesker rundt meg, et helt nytt sted, rutiner jeg ikke ennå hadde lært og mye usikkerhet. På avdelingen var de veldig opptatt av rutiner, så mange av dagene var veldig like. Stå opp til lik tid hver dag, måltider til lik tid hver dag, SMI skole de dagene jeg klarte det og behandlingstimer. Ellers kunne jeg fylle tiden min litt selv som jeg ville. Jeg hadde i tillegg fri utgang så lenge det ikke kræsjet med noe og så hadde jeg innetid. Hver torsdag var det vaskedag etterfulgt av kaffe og kaker. En av dagene var i tillegg en dag hvor man kunne dra på kino, skøyter, leie en film eller lignende om man ville og avdelingen tok regningen. I helgene var jeg for det meste hjemme på permisjon og jeg var så heldig at jeg fikk ha permisjon hver mandag kveld i tillegg slik at jeg kunne fortsette på dansingen.
Hver pasient/ungdom hadde et eget team. Det vil si at i mitt tilfelle hadde jeg fire personer som gikk i turnus og en av dem var min kontaktperson hele tiden. Noe av det jeg likte med å ha et fast team er at det gjorde meg mye mer trygg. Da var det kun noen få jeg trengte å forholde meg til, i tillegg til at de i teamet mitt ble godt kjent med meg og dermed kunne gi den oppfølgingen jeg trengte. Noe jeg satte pris på var at det ikke føltes som om jeg “bare” var en pasient, jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Det var utrolig godt og jeg trengte virkelig det! Nattevaktene derimot var ikke i et team og det var to nattevakter hver natt. Avdelingen hadde i tillegg egen kokk, egne behandlere og lignende. Avdelingen er et eget bygg over gaten bak sykehuset og bar ikke et veldig preg av sykehus. Heldigvis! Rommene så ut som typiske folkehøyskolerom, bare finere. I tillegg var oppholdsrommene veldig lune og gode, noe jeg er glad for. Hadde alt vært sterilt og “sykehusaktig” tror jeg bare det hadde forsterket sykdomsfølelsen.
Jeg har en god del bilder fra tiden min som innlagt på ungdompsykiatrisk, men jeg velger å ikke poste dem nå. Er du veldig interessert ligger de bak i arkivet mitt et sted. Grunnen til at jeg ikke ønsker å poste dem er at det er veldig sårt for meg å se. Livsgnisten eksisterte ikke i øynene mine, jeg var ugjenkjennbar. Jeg så ut som en vandrende zombie. Men en dag fikk jeg gnisten og rosene i kinna tilbake og jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene som jobbet der. Som lyttet, som forstod og som tok kampene sammen med meg. Spesielt hun ene fikk jeg veldig god kontakt med. Vi gikk ofte turer når jeg hadde henne og da snakket vi om alt mellom himmel og jord. Hun er det første voksne mennesket som så meg og min frustrasjon i sykdommen. Ordene “jeg ser deg og jeg forstår at ting ikke er som det fremstilles” sa hun første gang etter å ha møtt meg. Etter kun noen minutter. Da braste det for meg. Men jeg gråt av lettelse. For å ha blitt sett. For å ha blitt trodd. For å ha blitt forstått. Og uten den dama vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Hun fikk i tillegg lurt frem smilet og latteren min mange ganger. Noe jeg hadde vært uten i månedsvis.
Nå har jeg egentlig ikke gått så mye i dybden. Her står det mest praktiske og overfladiske ting. Jeg tenker at det er greit slik i første omgang. Jeg får ikke understreke nok hvor takknemlig jeg er for dette stedet og all hjelpen de har gitt meg. Dessverre er det kun 6 sengeplasser som skal dekke hele Vestfold og de er ganske strenge på aldersgrense. Jeg har tidligere gått ut i media og kritisert kapasiteten og svaret TV2 fikk da de konfronterte avdelingssjef var dette:
“Sykehuset i Vestfold, som har behandlet Elise, synes det er leit av Elise ikke opplevde at tilbudet hun fikk hos dem var godt nok. De understreker at behandling av spiseforstyrrelser er et område de prioriterer høyt, og at de har utarbeidet ny retningslinjer for behandling av tilfeller som Elise.
De mener derimot ikke at dagens tilbud om antall døgnplasser er for lavt.
– Det er ikke alltid at innleggelse er beste løsning selv om alvorlighetsgraden er høy. Innleggelse i døgnavdeling kan være aktuelt ved behov for tvangsbehandling, intensivert behandling, hvilket gjelder de aller, aller færreste av personer med spiseforstyrrelse,, skriver avdelingssjef ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Inger Meland Buene, i en e-post til TV 2.”
Uansett, jeg håper dette var nyttig lesing! Still meg gjerne spørsmål hvis det er noe du lurer på, så skal jeg gjøre mitt beste med å svare!:) Hvis det er interessant kan jeg godt skrive innlegg om andre steder jeg har vært innlagt og vært i behandling også. Bare skrik ut om du vil lese om det. Husk også at dette var en behandlingspost for alvorlig syke. Det kommer ikke mye frem i innlegget, men jeg tenkte å skrive om hvordan det faktisk var å være innlagt. Dette her ble jo mer et faktainnlegg. Dette er et tøft sted å være og det beste i fleste tilfeller er faktisk poliklinisk behandling det beste alternativet.
Å stå opp i dag var helt grusomt, men vi kom oss opp til slutt. Det har vært sene netter, tidlige morninger og mye som har skjedd alle dagene. Vi ble kjent med en kjempehyggelig gjeng første kvelden på båten, så vi har vært med dem begge kveldene. Veldig hyggelig å bli kjent med nye mennesker! Spesielt når det er med folk som det er lette å snakke med og som blir med på dansegulvet! Første kvelden på båten danset Mona og jeg masse på nattklubben og det skadet ikke akkurat at de spilte mye 70 og 80-tallsmusikk! Da er det jo sanger jeg faktisk kan. Ikke at jeg synger med, for jeg kan virkelig ikke synge.
Vi fikk ikke tatt så mange bilder som vi hadde håpet på, men noen ble det! Vi har hatt en suuuperkoselig tur og dette må definitivt gjentas! <3 Neste gang er det kanskje lurt å spare opp litt penger til vi skal dra, slik at vi kan shoppe masse i land hehe. Nå sitter vi på Espresso House hvor vi har spist lunsj og nå venter jeg egentlig bare på bussen hjem til Larvik. Husker dere at jeg fortalte at jeg hadde vurderingssamtale på RASP i dag? Vel, det skal jeg fortelle om i kveld eller i morgen tidlig!
Bildene dere ser under her er fra showet første kvelden. En kjempefin reise er over for denne gang. Dette er vår første reise sammen, men definitivt ikke den siste!
WOW, jeg tror jeg aldri noen sinne har postet så mange antrekk i løpet av en måned! Visste dere at det egentlig var 30 antrekk, men at jeg faktisk måtte fjerne noen for å få plass på denne collagen? Hvis det fortsetter slik er jeg usikker på om jeg skal fortsette med en slik oppsummering for hver måned. Hva tenker dere, synes dere at det blir for mange antrekk til å ta en slik oppsummering? Jeg er ganske i tvil her nå, så jeg setter stor pris på tilbakemeldinger!
Når jeg ser på disse bildene ser jeg at stilen min i desember har vært veldig “girly”. Samtidig som jeg elsker å pynte meg er jeg også veldig glad i preg fra 90-tallsstilen og jeg er heller ikke helt over emo-perioden min som jeg hadde på ungdomsskolen. Sistenevnte kommer ikke så godt frem her. Nå skal det sies at på ungdomsskolen kjørte jeg den stilen helt ut.. kanskje jeg skal vise dere en gang haha. Uansett, hvilket antrekk likte du best?
God kveld! Da er det siste kvelden her på båten og tiden går så alt for fort. Vi har fått sett kveldens show og etter showet gikk vi bort til den italienske restauranten for litt middag. Akkurat nå har jeg litt dårlig tid, vi skal blant annet rekke taxifree før den stenger. Hva vi skal i kveld er vi ennå litt usikre på, men en ting er klart: det blir roligere enn gårsdagen for å si det sånn.. Det kommer en del bilder senere, jeg tenkte å dele opp innlegg om denne turen her så det ikke blir fem tusen innlegg om dagen.
Jeg fikk forresten en sms i dag jeg tenkte å fortelle dere om i morgen. Jeg ble utrolig skuffet og frustrert, fordi der er så alt for typisk at slike ting skal skje meg. I morgen blir derfor en litt annerledes dag enn planlagt, men det er dessverre ikke noe jeg får gjort med det. Det positive er at vi får litt ekstra tid på båten i morgen før vi må gå i land. Det er jo i det minste veldig greit! Får vi tid og orker filmer vi også inn en innkjøpsvideo. Nåååå må jeg løpe! Ha en fin kveld! <3
