Det har vært mye snakk om hvem ansvaret ligger hos de siste par årene, men jeg tror ikke jeg har delt min mening om det med dere før? For hvem ligger egentlig påvirkningsansvaret hos, er det leseren eller influenceren? Jeg tenker først og fremst at det kommer helt an på situasjonen. Om jeg hadde delt tips for hvordan gjøre et eller annet spiseforstyrret bullshit, så ja, da hadde ansvaret så absolutt ligget hos meg (for ordens skyld, sånt deler jeg ikke og synes heller ikke at det er ok å dele). Men om jeg derimot hadde postet et helt vanlig bilde av meg selv sammen med venner og på bildet kan man skimte de gamle arrene mine, ja da tenker jeg at om det trigger leseren så er det rett og slett leseren sitt ansvar. Vi kan ikke pakke inn alt og alle i bobleplast og leve på rosa skyer.

“Leder i landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss, blir forbanna når han ser smågodt til under 6 kroner per hekto. Nå ber han myndighetene forby prisdumping.– Priskrigen vi ser nå er svært uheldig. Dette er kanskje en av de største utfordringene man har i forhold til overvekt. Nemlig at man dumper prisene på sterkt usunne produkter, sier Foss. Han mener at både myndigheter og næringen selv har et stort ansvar. Nå vil han forby prisdumping av godteri.” Dette er et utdrag fra en sak i NRK fra 2013, denne saken har bitt seg fast i meg og jeg velger å bruke denne saken som eksempel på hvem ansvaret ligger hos. Forbruker (leser) eller næring (influencer) Hele saken kan leses ved å klikke HER.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For hvem sitt ansvar er egentlig dette? Butikkene kidnapper deg ikke, tvinger deg til å kjøpe, for så tvangsfore deg med smågodt. Det er faktisk du som oppsøker butikken for å kjøpe det. For joda, som bulimiker kan jeg ærlig innrømme at ting hadde vært sporet lettere om all typisk mat jeg overspiste på måtte selges bak disk for eksempel eller at det hadde vært så dyrt åtte god påske. Men likevel, ansvaret ligger faktisk hos meg. Jeg kan ikke skylde på alle andre for at jeg har et problem med mat, ei heller kan hele samfunnet rette seg etter det. Så der, ja der synes jeg faktisk ansvaret ligger hos enkeltpersonen. Det går faktisk ikke an å ha et samfunn hvor man skal ta hensyn til alt og alle.

Men hadde butikkene derimot oppsøkt for eksempel anonyme overpisisere på møtene de har og tilbudt godteri superbillig utenfor døren eller inne på møtet, ja DA, da vil jeg si at der hadde det vært butikkene (influencerne) sitt ansvar. Dere ser forskjellen ikke sant? Da blir det påtvunget og heller ikke noe man oppsøker selv, men at man blir oppsøkt.

Så konklusjonen min? Det kommer helt an på hva det gjelder. Jeg skal få leve et vanlig liv jeg også, om noen skulle ha blitt trigget av kroppen min på et helt vanlig familiebilde eller bilde med vennene mine, ja da ligger faktisk ansvaret hos deg tenker jeg. Da må du selv slutte å oppsøke mennesker eller steder du vet trigger deg. Hadde jeg derimot delt slanketips, tatt bilder hvor jeg presset frem ribbein eller lignende, ja da hadde ansvaret ligget hos meg, for sånt er ikke og. Man må rett og slett skille på om man blir “oppsøkt” av noen eller noe som trigger, eller om man bevisst oppsøker ting som trigger selv / blir trigget av ting som den generelle befolkning ser på som helt normalt. Ja, influencere har et ansvar på hva de velger å poste, men leseren har også et ansvar på hva de velger å oppsøke.

Hva mener du om dette?

//Elise Amanda

Før jeg begynner å fortelle litt om hvorfor jeg mener at man ikke skal dele dette kan jeg jo fortelle hva dette er. Dette er noe som er typisk spiseforstyrret, hvor man da har “trygg” mat og “utrygg” eller triggende mat. Trygg mat blir da sett på som mat man synes går ok å spise. Utrygg mat (eller triggende mat) er da mat man enten ikke tør å spise eller mat som trigger til overspising eller oppkast. Veldig mange som har en recovery-instagram deler ofte hvilken mat de synes er trygg eller utrygg, det er derfor jeg tar opp temaet. Så nå som dere vet hva safefoods og triggerfoods er, la meg forklare hvorfor jeg mener at man ikke burde dele dette!

La oss se på triggerfood først. Om person A deler at X tør jeg ikke spise, fordi det inneholder for mye kalorier/fett/you-name-it så har det lett for å spre seg. La oss si at X var noe person B ikke hadde noe problem med, men plutselig begynner person B å tro det burde være et problem eller synes at det blir et problem på grunn av uttalelsene til person A. Nå gjelder jo dette ikke en person selvfølgelig, det var bare for å få frem et poeng. Jeg har dessverre sett at hva som er typisk “triggerfood” ofte sprer seg i perioder. Hvis en sier at mat X er triggerfood har plutselig 20-200 andre slengt seg på og synes/mener det samme. Dette fører da til at man er med å “skape” et problem hos andre på hva som ikke er ok eller hva som ikke burde være ok. Det fører også til mye dårlig samvittighet hos mange om de spiser X fordi det liksom ikke skal være ok. Selvfølgelig har de som selv følger et ansvar, men jeg tenker at om man har en recovery-bruker på Instagram med mange tusen følgere så har man faktisk et visst ansvar ang hva man velger å poste. Selv har jeg er revcovery-bruker med rundt 5500 følgere, men jeg er varsom på hva jeg poster. Jeg vil motivere meg selv og andre, ikke dra andre ned i grøfta med meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så, da har vi kommet til “safe-foods”, typisk mat med lite næringsinnhold, men det kan også være andre ting også så klart. Nå ser jeg ikke på det som et problem om jeg eller andre skriver for eksempel at smågodt og jordbær er mat jeg føler meg komfortabel med å spise. Det er jo ikke der problemet ligger. Problemet ligger når noen spør om folk kan tipse dem om safefoods og folk gledelig deler sine. Eller folk som lister opp lange lister med hva som liksom er trygt å spise. Det er så synd når jeg ser folk spørre etter råd om safefoods og får tilbakemeldinger kun på mat som inneholder typ null næring. For det er faktisk ikke bare mat med null næring som er trygt å spise, så hvorfor i all verden være med på å skape en slik forventing? Det er faktisk ikke farlig å spise to kakestykker (bare et eksempel det her altså!), på lik linje som det ikke er farlig å spise en agurkskive (igjen, bare eksempel for å få frem poenget mitt). Så vel, ha gjerne safefoods for deg selv, men ikke press alle andre til å tro at mat med typ null innhold er det eneste som er trygt å spise. For skal jeg fortelle dere en hemmelighet? maten kommer faktisk ikke å biter dere.

Har du noen tanker om dette temaet?

//Elise Amanda

I dag, for første gang, ble Pride arrangert i Larvik! Tenkt det, hele torget var fult av mennesker og det var så godt å se at så mange møtte opp! Det var et nydelig arrangement på torget før det var tid for å gå i parade. I paraden var det god stemning, masse farger og god energi, det var så gøy å gå i! I tillegg var det gøy å endelig få bli med å feire Pride! En eller annen gang i går bestemte jeg meg for å lage et lite arrangement for Larvik og Sandefjord Unge Venstre, så i dag var vi seks stykker som gikk sammen og tok en is etterpå mens vi reflekterte litt rundt viktigheten av Pride.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg kom hjem fra spiseenheten i dag hadde Caroline allerede kommet hit, så da lagde vi middag for så å sette i gang med å lage plakater til å ha med i paraden. Litt stress ble det med dårlig tid og litt mangel på maling (vi fant mer etterhvert altså). Å lage plakater tok mye lenger tid enn hva vi trodde, men resultatet ble bra med tanke på hvor fort vi jobbet! På vei til torget så vi ut som de vandrende reklameplakatene haha.

Jeg håper og tror at dette blir gjentatt neste år! Stor applaus til de som var med å arrangere, for det var virkelig vellykket! Takk til alle som gikk og alle som stod på siden for å heie på også! Gledelig Pride!

Har du feiret Pride i år?

//Elise Amanda

Har dere hørt om clean cup før? Hvis ikke burde dere lese videre og klikke HER for å komme til nettsiden. Dama bak det hele heter Lene Elisabeth Eide og jeg har aldri sluttet å la meg imponere av henne! En liten kort historie før jeg begynner å fortelle om selve menskoppen og bakgrunnen: Lene og jeg ble kjent da vi gikk på ungdomsskolen, allerede da forstod jeg at Lene kom til å virkelig få til noe her i verden. Hun har så lenge jeg har kjent henne vært utrolig reflektert, omsorgsfull, kreativ og sterk. Så at Lene skulle få til å starte opp noe som dette kom ikke akkurat på meg som en overraskelse!

Så hva er clean cup? Fremfor å la meg forklare det for dere kopierer jeg rett og slett tekst fra nettsiden:

“CleanCup menskopp er den praktiske, miljøvennlige og økonomiske erstatningen for bind og tamponger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Menskoppen er laget av medisinsk silikon, og den settes inn nederst i skjeden, som du ville gjort med en tampong. Mensblodet ditt samles i menskoppen, og så må du ta ut koppen for å tømme den hver 10-12 time. Det at den kan være inne i opptil 12 timer av gangen, gjør at du kan fokusere på noe annet enn mensen og tampongskifte. Digg!

CleanCup er et sunnere alternativ for underlivet ditt på flere måter. CleanCup har en glatt overflate som det er vanskelig for bakterier å feste seg til. I stedet for å absorbere mensvæsken slik en tampong gjør, samler menskoppen det opp. CleanCup tørker heller ikke ut slimhinnene, og endrer ikke det naturlige miljøet i underlivet. Det reduserer blant annet risikoen for soppinfeksjon.

CleanCup er laget av 100 % medisinsk silikon. Både materialet og fargen er sertifisert og SGS-godkjent. Når den brukes og vedlikeholdes riktig, kan den holde i opp til 10 år”.

I tillegg til at dette er mer praktisk, mer miljøvennlig og mer økonomisk doneres det en clean cup for hver som blir kjøpt! Lene skriver dette på nettsiden:

“Hvorfor er det så viktig for meg å donere bort CleanCups, og hvordan kan de hjelpe?

Dessverre er mensen noe som holder kvinner tilbake over hele verden, men kanskje aller mest i de landene hvor sanitærprodukter som bind og tamponger er utilgjengelige på grunn av høye priser. I Zimbabwe koster en pakke med bind omtrent 5 dollar, som i skrivende stund tilsvarer litt mer enn kr. 40. For oss i Norge er dette prisen av en kaffe på farta, men det er en stor utfordring når familiene lever på mindre enn én dollar om dagen. Skal familien kjøpe brød, melk og mat, eller skal de kjøpe bind? Situasjonen er så alvorlig i Kenya at 10 % av jenter under 15 år har hatt sex for penger til å kjøpe seg bind. Den manglende tilgangen på produkter for å håndtere menstruasjonen, fører til at millioner av jenter i land som Kenya, Uganda, Sør-Sudan og Ghana går glipp av deler av skoleåret etter at de har kommet i puberteten. Situasjonen er ikke slik bare i de afrikanske landene – i India slutter 23 millioner jenter på skolen hvert år på grunn av manglende tilgang på sanitærprodukter. Blant det store antallet analfabeter i India, er de fleste av disse kvinner.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp disse tallene og fortelle om disse jentene til denne siden ble en hel bok, men jeg tror dere skjønner poenget. Noe må gjøres.”

Og tenk at det kan være så lekende lett å ha mensen! Om menskoppen er satt inn riktig vil man ikke oppleve noen lekkasjer, man trenger ikke tømme den mer enn 1-2 ganger i døgnet! Dette er så absolutt fremtidens løsning når det kommer til produkter man kan bruke under menstrasjon. Jeg var så heldig at jeg fikk teste denne koppen her helt gratis, men siden jeg synes at dette her er en så flott bedrift spurte jeg Lene om jeg kunne få lov til å skrive litt om den, noe jeg fikk lov til så fort koppen var lansert. Jeg anbefaler dere virkelig å teste ut denne! Klikk HER for å komme til clean cup sin nettside. Der finner dere også mye mer informasjon, både om hvordan koppen brukes, dama bak det hele og intensjonen rundt menskoppen. Denne anbefales virkelig<3

Har du testet menskopp før? Og kommer du til å ta en titt på nettsiden til clean cup?

//Elise Amanda

Jeg vet virkelig ikke om jeg ble mest forbannet eller lei meg da jeg oppdaget at instagram begynte å sensurere bilder av selvskadingsarr. Vi snakker ikke bare nærbilder av arr hvor bildets formål er å vise frem arrene eller bare bilder av nye selvskadingssår. Nei, vi snakker helt vanlige bilder hvor man kan se arrene på. Bilder av mennesker som står med familien får bildet sensurert fordi arrene er synlige på det ene familiemedlemmet, bilde av gutten på stranda får bildet sensurert fordi du kan skimte noen gamle arr etter selvskading, moren får bildet sitt sensurert av seg selv sammen med datteren på skoleavslutningen hennes fordi du kan skimte arrene i bildet. Hvor utrolig feil er ikke dette? Hvorfor skal Instagram binde hendene mine og gjøre meg til en fange av fortiden? Hvilken rett har de til det?

Skammen rundt selvskading er fremdeles stor og jeg merker det godt selv. Selv om dette er et tilbakelagt kapittel i livet mitt for mange mange år siden er jeg fremdeles ikke helt kvitt skammen. I starten var jeg livredd for å gå i t-skjorte, jeg var så redd for dømmende blikk og valgte derfor ofte å sitte på stranda med langermet genser, selv om det var alt for varmt. Ingen måtte få se, ingen måtte få vite hemmeligheten jeg bar på. Men så kom det til et punkt hvor jeg innså at fortiden min ikke skulle få styre mitt nåværende liv. Så jeg begynte å gå med t-skjorte på sommeren om jeg var varm. Jeg begynte å kle meg etter hva jeg følte for, fremfor hva som skjulte arrene mine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likevel, jeg merker at jeg fremdeles tar armen bak ryggen automatisk om jeg møter nye mennesker og jeg ikke har på meg langermet. Jeg prøver å ikke skamme meg, jeg prøver å ikke la fortiden min begrense nåtiden min, men når Instagram gjør slike ting som nå.. vel, det synes jeg overhodet ikke er greit! Skammen er stor nok fra før, hvorfor i all verden skal Instagram bli med på å bygge den opp? Har vi virkelig ikke kommet lenger enn det i 2019!? Kan vi ikke heller heie frem alle de som har vunnet kampen over selvskadingen, fremfor å bidra til å få dem til å skamme seg enda mer?

Tør vi virkelig ikke se noe vondt, høre noe vondt eller snakke om noe vondt? Skal vi feste skyggelapper i ansiktet til befolkningen og late som om vi bor i eventyrland? Skal man ikke få lov til å poste et bilde av seg selv på nettet lenger om man har hatt en trøblete fortid? Og vet dere hva? Et slikt bilde som det dere ser under her, ja slike bilder er det forståelig at kan bli sensurert. Det jeg ikke går med på er at helt vanlige bilder blir sensurert bare på grunn av noen arr på kroppen kommer til syne. Men jeg velger å poste bildet under her for å fortelle forskjellen angående bilder. I tillegg håper jeg at det kan gi litt håp og motivasjon til dere som prøver å slutte<3

Alle arrene mine var knall røde og lilla før, hele armen min lyste nærmest opp. Men jeg klarte å slutte og i årevis har armen min bare blitt bedre og bedre. For det er mulig å slutte og huden kan heles til en viss grad. Arrene mine har heldigvis lysnet veldig og de er ikke så synlige på bilder lenger, eller hva? Dog ser man veldig godt alle hakkene i huden min i virkeligheten. Dette er noe som ikke forsvinner, dette er noe jeg må lære meg å leve med. Dette er noe jeg må lære meg å akseptere. Men jeg nekter å måtte gjemme meg bort bare fordi jeg tidligere selvskadet. Jeg nekter å ikke kunne få legge ut et bilde på Instagram med venner eller familie om arrene mine er synlig uten at bildet skal bli sensurert. Dette er en del av kroppen min, enten jeg vil eller ei. Jeg har da to valg: jeg kan gjemme meg bort og leve i frykt resten av livet for at noen skal dømme meg på grunn av det eller jeg kan lære meg å akseptere det og ikke la det styre livet mitt. Jeg velger det siste. Jeg tar av meg skammens bånd og velger å leve.

Hva er dine tanker rundt dette?

//Elise Amanda

Du trenger ikke gjøre store endringene for å leve mer miljøvennlig, så hvorfor ikke gjøre det når det hverken krever penger eller stor innsats? Det er mange små valg man kan ta i hverdagen som er litt bedre for planeten vår. Kanskje du finner noe (eller mye) på lista under som akkurat du kan tenke deg å gjøre? Flere av disse tingene er i tillegg mer økonomisk å gjøre, så det er jo bare en stor bonus! Prøv da vel, det skader jo ikke!

-Pant alt. Alltid. Før du vet ordet av det har du samlet opp en god del penger!

-Kjøttfri mandag. Ofte billigere enn kjøtt i tillegg og du kan teste ut mye ny digg mat!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

-Tannbørste. Bytt ut plasttannbørsten med en bambustannbørste.

-Kildesorter. Kildesorter søpla di fremfor å kaste alt i rest.

-Kast søpla di der den hører hjemme. Det koster deg ikke mye å gå fem meter ekstra for å kaste det i en søppelkasse, fremfor i naturen.

-Menskopp. En menskopp kan du bruke i ti år, så det er mye mer økonomisk i tillegg.

-Handlenett. Ta med eget handlenett til butikken, det er i tillegg mye mer behagelig å bære matvarer i!

-Gå til butikken. Om du bare skal ha to-tre matvarer så kan du heller gå fremfor å ta bilen, så sant butikken er i gåavstand så klart.

-Når du bruker vaskemaskinen eller oppvaskmaskinen: fyll den like så godt helt opp, så utnytter du energien og vannet til det fulle.

-Lyst på nye klær? Sjekk ut tise da vel, eller kanskje en bruktbutikk i nærheten? Eller kanskje du vil ha en byttekveld med venner?

-Spis opp maten. Planlegg uken slik at du får brukt opp all mat til forskjellige retter, så slipper du å kaste noe.

-Noe som er ødelagt? Se om du kan få det fikset fremfor å bare kjøpe nytt med en gang.

Så lett kan det altså gjøres! Ps: hvis du også er opptatt av miljøet, så stem gjerne Venstre til høstens valg<3

Gjør du noe for å leve mer miljøvennlig?

//Elise Amanda

Heldigvis har det blitt satt stor fokus på plast og hvor skadelig det er det siste året! Det gjør meg så glad å se at så mange engasjerer seg og ønsker en forandring! Ikke minst er det godt å se at så mange gjør tiltak for å bruke mindre plast, for å kildesortere plasten man bruker og blir mer bevisste. Senere denne uken kommer jeg til å tipse dere om enkle tiltak dere kan gjøre for å leve mer miljøvennlig. Dette er da små ting de fleste kan endre på i hverdagen sin og som ikke koster særlig med energi, tid eller penger. Samtidig som man kan gjøre noe godt for miljøet, uten særlig innsats engang! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe! Det er et veldig godt motto som jeg håper flere ønsker å følge.

Men akkurat nå tenkte jeg å vie en hel post til en ting man lett kan gjøre! Slutt å kjøpe tannbørster av plast og begynn å kjøpe tannbørster av bambus! Flere matvarebutikker har begynt å ta inn tannbørster av bambus og ett av disse merkene heter “humble brush”. Dette er en tannbørste jeg selv bruker som jeg er veldig fornøyd med og det av flere grunner! Den er miljøvennlig, den ser fin og den er god å bruke! Prisen er heller ikke ille, disse tannbørstene her koster nemlig ikke mer enn de av plast.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Håndtaket er laget av bambus, og er derfor 100 % nedbrytbar, i motsetning til vanlige tannbørster. Bambus er den planten i verden som vokser raskest og den er naturlig antibakteriell, noe som betyr at det ikke er nødvendig å tilføre kunstgjødsel eller plantevernmiddel. For hver bambusplante som brukes av Humble Brush, plantes et nytt frø. Så ikke bare bidrar du til et mindre plastforbruk ved å kjøpe disse, du bidrar også til at det plantes et nytt frø for hver eneste kjøp.

“Det produseres rundt fem milliarder tannbørster av plast hvert år. Plast fremstilles av olje gjennom en energikrevende prosess. I tillegg har plast opptil mange hundre års nedbrytningstid og blir derfor værende i miljøet svært lenge. Nå kan du være med å ta miljøansvar og bytte ut plasttannbørsten med et mer miljøvennlig alternativ.” Så lite kreves det altså av deg for å bidra til å ta et større ansvar for miljøet. I tillegg til at be humble tannbørstene er gode for miljøet ser de også fine ut og de er gode å bruke. Dette er ikke en gang en sponset innlegg, kun jeg som ønsker å gi dere et tips til et produkt jeg liker svært godt og benytter meg av selv.

Skal du bytte ut tannbørsten din til bambustannbørste nestegang du skal bytte tannbørste?

//Elise Amanda

Jeg vet ikke en gang om så mange friske har tenkt over det, men ofte påvirker en spiseforstyrrelse klesstilen til den som er syk. Nå snakker jeg ikke om å traske rundt i joggebukse når man er innlagt, jeg snakker på en litt mer generelt grunnlag. Jeg kan jo ta meg selv som eksempel: ofte kler jeg meg opp for så å skifte til noe helt annet igjen til tross for at jeg var fornøyd med antrekket. Jeg var bare ikke fornøyd med hvordan jeg selv så ut i det. Følelsen av å være for stor (merk dere at jeg skriver følelsen, for jeg vet at jeg overhodet ikke ER for stor) tar overhånd. Det er så irriterende når jeg finner et antrekk jeg egentlig liker skikkelig godt, men så klarer jeg ikke å gå i det fordi jeg ikke liker meg selv godt nok.

Flere ganger har jeg også tatt antrekksbilder til bloggen, fått panikk over hvordan jeg ser ut og dermed hoppet inn i en gigantisk hettegenser og tights istedenfor. Så ille er det noen ganger at jeg føler jeg ser ut som en stranda hval (igjen: føler) uansett hva jeg har på meg og dermed klarer jeg ikke gå ut døren. Noen ganger klarer jeg ikke komme meg ut av dyna engang.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg skulle så inderlig ønske at ikke spiseforstyrrelsen tok så kontroll når det kommer til klesstilen min. Jeg skulle ønske at jeg kunne basere antrekk jeg skal ha på meg på hva jeg synes er fint, fremfor å skulle basere det på hva jeg ikke føler meg for stor i. Jeg er veldig flink til å utfordre meg på dette punktet, det kan jeg takke bloggen for! Men likevel, jeg skulle så ønske..

(beklager for arkivbilder, det går ikke så greit nå og jeg er ikke i form til å ta noen nye)

Har du i det hele tatt tenkt på dette før?

//Elise Amanda

Jeg er jo relativt åpen av meg, som dere helt sikkert har merket og det er det mange andre som er også. Ikke bare bloggere, men også folk på Instagram, YT og ikke minst media. Det er mange forskjellige måter man kan velge å være åpen på og det er nettopp dette jeg skal fortelle dere litt om nå. Svært mange er dessverre åpen på en måte som kan være til skade for seg selv og for andre. Noen kanskje uten å være klar over det, mens andre er fult klar over det. Spesielt media synes jeg burde ta et stort ansvar her, da måten spiseforstyrrelser blir langt frem på ofte er svært uheldig.

Noen ting man absolutt ikke burde dele er vekt og her synes jeg media står på toppen av verstinglisten med overskrifter som “Åse veide bare XX kg på sitt tynneste” og lignende. Vekt definerer ikke hvor syk man er og vekt er helt unødvendig å dele slikt da det er noe som trigger utrolig mange og nærmest mater en spiseforstyrrelse. Eller ikke nærmest, det gjør faktisk det. Konkrete oppskrifter på hvordan bli sykelig undervektig synes jeg også media er fæle på å dele, jeg tror ikke de forstår hvor skadelig det er. Med tekster som “Åse spiste kun xx og xx i løpet av en hel dag” eller “Åse gjorde xx og xx for å få kastet opp mest mulig mat”. Dette er ikke ting som burde deles offentlig, det er jo rett og slett tips og idèer til hvordan man kan ta sitt eget liv! Hvor sykt er ikke det!?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så dere som skriver offentlig om spiseforstyrrelser, jeg ber dere: ikke del vekten, ikke del hvor mange kalorier du spiser eller hvor langt du har løpt. Ikke del teknikker for å kaste opp mat eller hvor mange cm du målte rundt midjen. Ikke del at du kastet opp lunsjen din eller at du ikke spiste lunsjen din. Tenk på hva du skriver og tenk på om det du skriver er ødeleggende for deg og andre. Jeg sier ikke at vi ikke skal snakke om spiseforstyrrelser, for det skal vi så absolutt gjøre. Jeg sier at vi ikke skal snakke om spiseforstyrrelser på en slik måte at man gir en oppskrift på hvordan man sakte men sikkert kan ta sitt eget liv! Det er så viktig å være varsom når man både snakker og skriver om et slikt tema. Jeg skulle ønske folk forstod hvor stor påvirkningskraft ord og bilder faktisk har.

Jeg setter pris på om flest mulig vil dele dette innlegget, da det er så uhyrlig viktig at folk får med seg dette.

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

Nå tenkte jeg å fortelle dere en litt artig historie. De fleste som kjenner meg i virkeligheten har nok hørt denne før, men ikke alle har det og ikke alle dere som leser bloggen min kjenner meg i virkeligheten. Historien jeg skal fortelle (som dere sikkert forstod grunnet overskriften) er om den første gangen jeg fikk mensen. Noen slike historier er pinlige, noen artige og noen er liksom.. ikke interessante i det hele tatt. Min? Litt morsom. Det liker jeg iallfall å tro. Vel, la oss starte!

Da jeg gikk i syvendeklasse skulle vi på leirskole. Kvelden i forveien hadde jeg ligget på sofaen og grått på grunn av store smerter, men de ga seg en del etter jeg fikk smertestillende. Jeg går så til sengs for noen timer søvn og grytidlig neste morgen står vi opp. Om jeg ikke husker helt feil skulle vi møte opp på barneskolen klokken 06.00 for å sette oss på bussen som skulle ta oss til leirskolen. Mamma og jeg setter oss i bilen, alt er pakket og klart og vi skal til å kjøre. “Vent, jeg må bare tisse en siste gang” sier jeg til mamma og løper inn igjen. Og da så jeg det: jeg hadde blod i trusa. Jeg fikk helt panikk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Mobilen min lå i bilen, så ikke kunne jeg sende sms heller.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mamma kommer etterhvert inn i huset fordi jeg aldri kommer ut igjen (mensen var grusomt flaut på den tiden) og spør hvorfor jeg ikke kommer snart. Jeg svarer sjenert at det er blod i trusa og jeg husker fremdeles mamma sin reaksjon: “oi, da har du fått mensen!”. Jeg låser så mamma inn på badet og hva finner hun ut da? Joda, hun har ett bind igjen. Et eneste bind. Bensinstasjoner og butikker var ikke åpne heller siden det var så tidlig på morgenen og jeg skulle jo på leirskole..

Jeg får det ene bindet og vi raser opp til skolen. Mamma sendte meg læreren min penger, slik at læreren min kunne kjøpe en pakke bind til meg ved første stopp. For ikke søren om jeg kom til å tørre å kjøpe det på en bensinstasjon foran hele klassen min. Etter tre timer stoppet vi og gjett hvem som hadde blødd igjennom da? Joda… Så jeg gikk inn på toalettet, prøvde å fikse det så godt jeg kunne og knøt cardiganen min rundt livet, så ingen skulle se det.

Da vi kom frem til leirskolen kom læreren min inn på rommet og heldigvis hadde hun pakket inn pakken med bind i en pose som ikke var gjennomsiktig. Det var jeg så lettet over, fordi jeg synes jo som sagt at dette var så flaut. Så hele leirskolen gikk jeg rundt med en konstant frykt for å blø igjennom og en konstant frykt for at noen på rommet skulle oppdage at jeg hadde fått mensen. Så jeg åpnet bestandig bindene så lydløst som mulig og la de brukte nederst i søppelkassen. Men det gikk bra altså og nå synes jeg ikke mensen er flaut i det hele tatt og jeg synes at man ikke skal skamme seg over det. Men tenk da dere, tenk om jeg ikke hadde løpt inn for å tisse den siste gangen før vi dro!? Jeg er så lettet over at jeg gjorde det!

Hvordan var din første gang?

//Elise Amanda