Råd til andre som skal gå i behandling / legges inn

Dette her var et innlegg som ble spurt etter, så jeg tenkte hvorfor ikke? Jeg hadde nok satt veldig stor pris på et slikt innlegg om jeg hadde sett det før jeg skulle begynne i behandling og før jeg skulle legges inn første gang. Nå må man først huske på at alle er forskjellige og at folk sliter med forskjellige ting, så rådene som hadde passet for meg passer nødvendigvis ikke for deg, men jeg håper at noen av dem passer.

Å skulle begynne i behandling for en psykisk sykdom kan virke skremmende først, men husk: har du en fysisk sykdom går du til legen, har du en psykisk sykdom går du til psykolog. Det burde ikke og det ER ikke skamfullt å gå til behandling for psykiske sykdommer. Man er sterk om man tør å be om hjelp. Jeg grudde meg selv veldig mye, både fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til, men også fordi jeg på den tiden ikke helt ville. Så hva går man egentlig til?

Første time blir som regel brukt til informasjon, så der får du nok en god del informasjon om hvordan behandlingen skal foregå og er det tid pleier man å starte med kartlegging. Som regel består kartleggingen av å svare på mange spørsmål, enten som behandler stiller eller som man svarer på selv på ark. Det er som regel en påstand og så svarer man med tall hvor mye man føler at det er aktuelt for en selv. Verre er det ikke, selv om noen av spørsmålene kan være tøffe. Men da er det fult lov til å si ifra at “dette her er veldig vanskelig for meg”. Kommunikasjon er en god nøkkel her!

Det er også fort gjort å tenke at man blir frisk på 1-2-3, men slik er det som regel ikke. Har du en infeksjon i kroppen blir du fort satt på antibiotika, men en slik vidunderkur finnes ikke for psykisk sykdom. Ting tar ofte tid, men det er viktig å ikke gi seg etter kun noen få ganger. Noen ganger krasjer man i tillegg helt med sin behandler med kjemien, da er det fult lov til å be om å få bytte behandler. Du går ikke i behandling for at psykologen skal like deg eller hva jeg skal si, du går der for å få hjelp.

Det er litt vanskelig å komme med konkrete råd, men det beste jeg kan gi på generelt grunnlag er å gi det tid og å spørre / ha en god kommunikasjon. Er det noe du lurer på så spør behandleren din. Har du noe på hjertet du ikke helt klarer å si, så skriv det gjerne ned og ta det med deg. Er det noe du synes er spesielt vanskelig så si ifra om det. Det er en hard kamp, men en kamp det er verdt å ta.

Du kommer til å møte motgang. Du kommer til å ville gi deg. Det kommer til å gå opp og ned som i berg-og-dalbaner, men slik er det å skulle kjempe seg frisk. Det er i de tøffe stundene det er ekstra viktig å kjempe. Det kan føles som om det noen ganger må bli verre for å bli bedre. Men hva er verst da? Å gå gjennom å bli frisk eller å forbli syk for alltid. Sistenevnte er verst spør du meg.

En siste ting jeg føler for å ta opp er den eventuelle skammen. Da jeg begynte i behandling var jeg livredd for at andre skulle få vite, bupa lå tross alt i bygget rett over ungdomsskolen min. Da jeg skulle bli innlagt første gang gikk jeg på ungdomsskolen også og da var jeg også livredd for at andre skulle vite. For meg, da jeg gikk til behandling var det lettere å si til de som spurte at jeg skulle til legen og det er helt greit å si om man ikke ønsker å være åpen. Men da jeg skulle bli innlagt kunne jeg jo ikke bare forsvinne fra skole og alt og alle i flere måneder uten å gi fra meg et pip. Dermed hadde jeg to valg: enten si det som det var – at jeg skulle legges inn fordi jeg var syk eller jeg kunne ha dratt en hvor løgn på hvorfor jeg kom til å være borte så lenge (noe som også er greit om man trenger det for å føle seg trygg). Jeg valgte å gå for førstnevnte. Jeg var livredd da jeg “kom ut” som psykisk syk, det var nemlig ikke store åpenheten på den tiden. Men responsen ble heldigvis mye bedre enn forventet og den dag i dag angrer jeg ikke på beslutningen min.

Og en aller aller siste ting: lykke til<3 Det er lov til å gråte, til å være sint og skrike. Det er lov til å føle seg demotivert. Men ikke gi opp. Dette her, det skal du klare. Jeg heier på deg! <333

 

 

Er det noe annet dere ønsker at jeg skal skrive om? Kanskje du har noen råd å dele til mine lesere?

 

 

 

//Elise Amanda

RASP: FORSKJELLEN PÅ DAGENHET OG INTENSIV

Det er flere som har etterlyst et innlegg hvor jeg kan fortelle forskjellene mellom dagenheten og intensivavdelingen på RASP, så det er hva jeg skal gjøre nå. Om dere som har spurt har spurt av ren nysgjerrighet eller spurt fordi dere kanskje vurderer å søke dere til et av stedene selv vet jeg ikke. Jeg håper uansett at dette innlegget er nyttig for noen:) Før jeg starter må det også nevnes at jeg kun var en uke på dagenheten og ikke var tilstede under alt heller.. men jeg fikk likevel med meg noen av forskjellene fra dagenheten til intensiven. So let’s go!

Klokkeslett: På dagenheten og intensivavdelingen er det forskjellige klokkeslett til måltidene. Det er rett og slett fordi dagenheten er ferdig til klokken fire og derfor må middag og hviletid være unnagjort før det. På dagenheten ser måltidene slik ut: frokost klokken 08.30, lunsj klokken 11.30, middag klokken 15.00 og resten av måltidene skal man ta hjemme som da er mellommåltid klokken 18.30 og kveldsmat klokken 20.00. På intensiven er det frokost klokken 08.45, lunsj klokken 12.00, middag klokken 16.00 og kveldsmat klokken 20.00

Hviletid: På dagenheten er det hviletid i 30 minutter etter hvert måltid og man oppholder seg da i stuen med kun medpasienter. På intensiv er det individuelt tilpasset hvor lang hviletid man har, men jeg har opplevd at de fleste har 1 time og da er også personal tilstede.

Selvstendighet: På dagenheten må man være selvstendig til en viss grad. Det sitter ikke personalet med en under måltider, men det er personale tilstede under måltidet. På intensiven kan man ha personalet rundt bordet under måltidene. Man er også overlatt mer til seg selv mellom måltider/program på dagenheten enn hva man er på intensiven. Begge avdelingene krever selvfølgelig mye, det er ikke det. Men at man må være i stand til å ta mer ansvar selv på dagenheten enn intensivavdelingen (noe jeg ikke klarte som var hovedgrunnen til at jeg ble avsluttet).

Lister: På begge avdelingene skriver man seg opp på lister til hva man skal ha de forskjellige måltidene da man har noe å velge mellom. På dagenheten markerer man med tusj på en plan for hva man skal ha en uke av gangen, mens på intensiven setter man seg opp på liste i forkant av hvert måltid.

Variasjon: På dagenheten kan man for eksempel velge frukt, mens på intensiven kan man i tillegg velge hva slags frukt. Man kan også velge smak på yoghurt på intensiven om man velger yoghurt, mens på dagenheten velger de smak for deg. Smak på Biola kan man velge selv begge steder, mens man kun får velge smak på syltetøy selv på intensiven.

Erstatning: På dagenheten må man fullføre måltidene for å få lov til å gå der og det er ikke noe alternativ til å ikke fullføre. På intensiven får man næringsdrikker om man ikke fullfører og hvis man ikke fullfører det kan man få tilbud om frivillig sonding eller man kan bli tvangssondet. Man kan også få en tenkepause om man er der frivillig.

Matretter og lignende: På dagenheten får man med seg hjem det man skal ha til alle måltider utenom avdeling. Det vil si mellommåltid og kveldsmat i hverdager og alle måltider til helgene. På intensiv får man jo da servert dette på avdelingen. I tillegg kan man velge grøt til frokost på intensiven, det kan man ikke på dagenheten. Man er også litt friere til å velge mellom forskjellige ting på intensiven. Feks på dagenheten så er det annenhver frokost og kveldsmat brødskiver / musli, mens på intensiven kan man velge dette helt selv.

Annet: På intensiven får man utdelt en dagskontakt og en kveldskontakt man kan forholde seg til, på dagenheten har man ikke det, men man har mulighet til å banke på døren til personalet om det skulle være noe. Man er også mye mer fri til å gjøre hva man vil mellom programmet på dagenheten enn hva man er på intensiven. Dagenheten er i tillegg basert på en CBT-E behandlingsmetode, noe intensiven ikke fult så er. Så på dagenheten er det veldig mye registrering av tanker/følelser under og etter måltider. På dagenheten må man også tippe hva man veier og opplyse om hva man tror før man går på vekten, det må man ikke på intensiven.

 

 

Har dere noen andre ønsker om noe jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

NYTTÅRSFORSETTER FØR (SYKE) OG NÅ (FRISKERE)

Jeg tenkte å ta opp et litt sårt og til nå usnakket tema i dag, nemlig mine personlige nyttårsforsetter. Joda, jeg har jo delt nyttårsforsetter med dere tidligere, men jeg har utelatt en god del. Sannheten er at for en del år siden så var nyttårsforsettene mine fæle. La meg ta dere med tilbake til litt i tid. Året er 2008 og det er nyttårsaften. Som alle andre år feires dette og jeg har nyttårsforsettene mine skrevet ned i en bok. På toppen, med streker under står det: “gå ned xx kilo og nesten ikke spise”. Jeg var 12 år gammel og kunne ikke fordra å bo i min egen kropp. Alt jeg ville var å bli så liten som mulig.

Tidligere den dagen hadde jeg ikke spist nok. Jeg ble derfor veldig sulten etterhvert og kjempet mot trangen til å spise. Jeg hadde skrevet en bokstav i håndflaten min på å minne meg på hva jeg skulle gjøre og hva jeg absolutt ikke skulle gjøre. Men jeg var så sulten, samtidig var jeg fast bestemt: 2009 skulle bli det året jeg skulle bli så tynn at jeg nesten forsvant. På dette tidspunktet var det ingen som visste om kampen som foregikk i mitt eget hodet. Disse tankene og følelsene var forbeholdt meg og dagboken min, uten unntak.

Det nærmer seg midnatt og vi kler på oss for å se fyrverkeriet. Etter en stund går vi inn igjen og det første jeg gjør er å gå bort til bordet med snack. Det er nesten skummelt, men jeg husker det så godt ennå: jeg tok seks saltstenger. Deretter seks til. Så en neve. Og enda en. Jeg hatet hatet hatet meg selv. Vi var kun noen minutter inn i det nye året og jeg hadde allerede mislykkes. Men nyttårsforsettet ble det samme, i mange år etter dette og i flere år før dette også, dessverre.

Det nyttårsforsettet prøver ennå å snike seg innpå meg. Forskjellen er at de siste årene så er det noe som har stått mye sterkere. Skrevet ned med streker under: “bli friskere og kjempe for et bedre liv”. Det er vondt å tenke på alle de årene jeg brukte på å grave meg selv ned i sykdom, fremfor å bruke dem på å kjempe meg ut av sykdom. Det er vondt å tenke på at allerede så ung var det noe som hadde så stor makt over meg.

Dette er sårt å dele, men likevel så himla viktig. Det er viktig fordi man må forstå at det finnes forskjellige faser av en spiseforstyrrelse, viktig for å forstå hva en spiseforstyrrelse kan få en til å føle, men ikke minst: det er viktig for å forstå at ting faktisk kan endre seg. Man trenger ikke ha det samme fæle og nitriste tankesettet resten av livet. Jeg håper, som alle de siste årene at det er ett av disse nyttårsforsettene jeg klarer å følge opp. Og det er ikke det første, for å si det sånn.

 

 

Har du noen tanker rundt dette?

 

 

 

//Elise Amanda

NÅR EN ORDFØRER ULOVLIG PUBLISERER BILDER AV UNGE

Helt ærlig, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Jeg er så sjokkert, frustrert og oppgitt at jeg skjelver. At Unge Venstre sin ruspolitikk har vært oppe til debatt en god del de siste dagene har nok de fleste fått med seg. Og det er helt lov til å være uenig, men å skulle nekte unge mennesker å bruke ytringsfriheten sin synes jeg ikke er greit. Noe det også har vært debatt rundt etter at politiet nektet Unge Venstre å fremme sin ruspolitikk på noen skolen (noe justisministeren bekrefter ikke er lov, så den debatten føler jeg man egentlig bare kan legge død). Jeg har tidligere forklart litt rundt «legalize it» som dere kan lese HER, for det er ikke helt dette som er poenget med dette innlegget, men jeg velger likevel å linke til det. Poenget med dette innlegget er å fortelle hvordan man ikke skal gå frem om man er uenig i politikk.

En ordfører(!!) valgte i går å legge ut et gjenkjennbart bilde på FaceBook av noen medlemmer av Unge Venstre som deltok i skolevalgkampen. Vi snakker et voksent menneske som attpåtil er ordfører som velger å publisere et gjenkjennbart bilde av ungdommer uten samtykke og samtidig ikke skiller på sak og person. Ordføreren har blitt bedt om å fjerne bildet, men velger likevel å ikke gjøre det og henviser til at det er et situasjonsbilde og derfor lovlig.

Men hva sier datatilsynet? Jo: “Hvis det oppstår en konflikt, er det den som har delt bildene eller filmen som må bevise at et gyldig samtykke virkelig er gitt. Samtykket skal være frivillig, uttrykkelig (tydelig) og informert (hva skal bildene brukes til).” Dermed må han faktisk slette bildet, noe han nekter å etterkomme.

En ordfører for meg skal ikke fremme ulovlig bildedeling av unge, men fremme personvernloven. En ordfører for meg skal heller ikke henge ut mennesker på Internett, men heller ta en saklig debatt om man er uenig i andre partier sin politikk. En ordfører for meg skal klare å skille mellom sak og person. Spesielt rystende er det at mange av Unge Venstre sine medlemmer er under 18 år gamle og derfor blir regnet som barn, uten at det er tatt noe ekstra hensyn til dette.

Jeg håper inderlig han sletter bildet og kommer med en saftig unnskyldning, det er det miste han kan gjøre. Dette er nemlig å gå LANGT over streken for hvordan man opptrer som politiker, spesielt som ordfører. At det er en ordfører topper virkelig hele kransekaka. Svært mange har sagt ifra om at dette ikke er greit og at han må slette bildet, inkludert meg selv. Men det ser ikke ut til at det nytter. Jeg håper dette blir tatt tak i for jeg vet at for min del er det ikke slik jeg ønsker at en valgkamp skal foregå.

 

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

FOR STOR, MEN LIKEVEL FOR LITEN…

De fleste med en spiseforstyrrelse har et forvrengt syn på sin egen kropp og vekt, noe jeg ikke har. Dette er ikke bare noe jeg sier, men noe jeg har fått bekreftet av behandlere også. For jeg er faktisk klar over at jeg ser undervektig ut. Spesielt når jeg sammenligner meg med jevngamle venninner ser jeg hvor ille det faktisk er. Jeg ser jo ikke døden nær ut, men jeg er betraktelig mindre enn hva jeg egentlig skal være. Så hvorfor føler jeg med da alt for stor? I den setningen får dere altså nøkkelen: føler. Jeg føler meg for stor, selv om jeg vet godt at jeg ikke er det.

Det er også en indre konflikt mellom å ville ha en damekropp og se sexy ut (for å si det på den måten) og mellom å ha en så tynn og formløs kropp som mulig. Nå er jeg midt i mellom. Ikke føler jeg meg i noen sammenhenger som en ung kvinne med fine former og ikke føler jeg meg i noen sammenhenger som så tynn atte.. jeg vet ikke hva engang. Dette er nok ganske forvirrende, men tro meg: det er det for meg også. Jeg føler at jeg (kroppen min) ikke passer inn noe sted. For nitti prosent av tiden vil jeg være så liten som mulig og dermed føler jeg meg for stor, men ti prosent av tiden vil jeg være det andre ser på som fin og dermed føler jeg meg for liten.

Det er også rart hvordan mine regler ikke gjelder for andre. For jeg er jo ikke for stor, jeg er bare for stor til å være meg. Hvorfor er det sånn? Hadde denne kroppen tilhørt noen andre ville jeg jo aldri i min villeste fantasi sagt eller i det hele tatt tenkt noe slik. For jeg vet at innerst inne så er det tankene mine som veier tusen kilo, ikke kroppen min. Så jeg føler meg istedenfor alt for stor, men likevel for liten. Forstå det den som kan, jeg klarer ikke å forstå det.

Så joda, jeg tenker at jeg ofte er for stor til å være meg, samtidig som jeg vet at jeg faktisk er for liten. Det positive med å ha såpass innsikt er at det gjør behandling litt lettere på noen plan, da jeg ikke trenger å diskutere i mente opp og ned om at “men jeg ser normal ut på BMI xx, så hvorfor kan jeg ikke bare ha den?” eller “jeg ser for stor ut, så trenger ikke gå opp i vekt jeg”. Dere skjønner tegninga. Det negative med å ha såpass innsikt er at jeg forstår, men likevel ikke klarer/ønsker å gjøre noe med det. Klarer ikke å godta ting jeg selv vet er sant engang. Hvis noen er i tvil, så nei jeg tenker overhodet ikke slik om noen andre. Disse teite reglene mine gjelder bare meg selv og min kropp.

 

 

 

klem, Elise Amanda

HVORDAN ER DET Å HA VENNER SOM OGSÅ HAR SF?

Dette er et tema som har vært oppe til mye diskusjon, iallfall hos meg. Det har blitt diskutert blant behandlere, blant foresatte i mellom og blant de syke seg imellom. For når man har en spiseforstyrrelse og er venn med andre som også har en spiseforstyrrelse kan det slå ut veldig positivt, men også veldig negativt. Sistenevnte her vet jeg det er veldig mange pårørende som har vært bekymret for. I tillegg ser man det ofte ikke selv som syk om det påvirker en negativt å ha et forhold til andre som også er syke. Her tenkte jeg å fortelle dere litt om min erfaring rundt dette, da jeg har opplevd begge deler og også opplevd hvordan andre forhåndsdømmer.

Da jeg deltok på MGFT var det mye snakk blant de pårørende om at de var bekymret over at vi syke skulle påvirke hverandre negativt. Og nå i ettertid forstår jeg bekymringen deres godt, for det kunne fort utvikle seg til å bli slikt. Men jeg følte samtidig at alle forhold mellom syk og syk ble forhåndsdømt, for etter min erfaring kan man også bruke hverandre til å dra hverandre opp og bli en ressurs for hverandre. Selv har jeg opplevd forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre ned, men også forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre opp.


Jeg er veldig påpasselig her med å ikke skrive noe som er gjenkjennbart da jeg ikke vil utlevere noen, så det kan hende at dette blir litt vagt, men det får så være. Å dra hverandre opp er jo selvfølgelig det absolutt beste man kan gjøre og hva som er et sunt forhold syke i mellom. Ved å dra hverandre opp kan man motivere hverandre, man kan ta ansvar å støtte hverandre mens man for eksempel spiser sammen, man kan snakke sammen og dele erfaringer og mye mer. Noe annet som kanskje er litt i gråsona hos noen er galgenhumor og kunne dele og utveksle erfaringer på vondt. Dette har for meg personlig hjulpet mye og jeg er glad jeg har hatt og fremdeles har noen jeg kan være helt åpne med. Det å kunne føle seg mindre alene sammen med noen og å kunne le over hvor teit hele greiene egentlig er isteden for å grave seg ned. Å kunne ha noen en kan snakke med og/eller være med uten å føle skam.

Når det kommer til å påvirke hverandre negativt så er det også mye man kan gjøre her.. Det er fort at ting utvikler seg til å bli en konkurranse.. Hvem spiser minst? Hvem er tynnest? Hvem er mest spiseforstyrret? Og oppfordringer til spiseforstyrrede handlinger og utføring av negative spiseforstyrrede handlinger sammen. Jeg har selv merket at hvis noe holder på å utvikle seg til å bli noe slikt så må jeg rett og slett ta litt avstand for å skåne meg selv. Eller egentlig begge. Det er haugevis av år siden jeg hadde en slik relasjon med noen, heldigvis! Men det er en grunn til at folk er bekymret over at syke henger sammen, for er man ikke oppmerksom nok blir ting fort veldig negativt og man drar hverandre ned. Selvom man ikke vil engang.

 

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

 

 

//Elise Amanda

ROMANTISERER JEG SPISEFORSTYRRELSER?

Noe jeg har tenkt en del på den siste tiden er at jeg er redd det virker som om jeg romantiserer spiseforstyrrelser. Grunnen til at denne tanken dukket opp er fordi jeg som regel skriver reflektert rundt sykdommen, dermed “forsvinner” mye av informasjonen om den jævelskapen det er å leve med det. Følelsesutbrudd er svært sjeldne her på bloggen og dermed får dere svært sjeldent lese eller se om alt det virkelig fæle. Jeg pirker egentlig så vidt borti overflaten med det jeg skriver og det har jeg flere grunner til: jeg ønsker ikke å utlevere meg selv og ei heller ønsker jeg å trigge noen.

Spesielt innlegg fra tider jeg har vært innlagt kan virke overpositive, når sannheten egentlig er at jeg har det så tøft at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Likevel, for min del hjelper det å holde fast ved det positive, det hjelper å fokusere på andre ting enn sykdom og min egen smerte. Jeg ønsker ikke at bloggen skal bli fult av klaging og triggende innlegg. Denne bloggen er et fristed for meg, et sted hvor jeg kan få utløp for kreativiteten min, men også reflektere over egne tanker og handlinger.

Det det er så viktig å huske på at en spiseforstyrrelse er alt annet enn glamorøs. Det er ikke noe å strebe etter. Det er ikke kult å ha en kropp som fungerer dårlig. Det er ikke kult å være stuck på et eller annet sykehus. Det er ikke kult å bruke mange timer hver dag på å overspise og kaste opp. Det er ikke kult å få panikkangst av mat/kropp/kalorier/vekt. Det er ikke kult å ødelegge sosiale relasjoner ved at alt man bryr seg om er seg selv og egen kropp. Det er ikke kult at hele livet blir styrt av sykdom.

På bildene i dette innblikket får dere et lite innblikk i hvordan det virkelig er å være syk. Det er ikke vakkert. Det er ikke tynne vellykkede jenter som elsker livet der de lykkelig poserer med modellkroppen sin. Det er mennesker i alle fasonger og størrelser som er oppslukt av sykdom. Det er overspising og oppkast i doen og utover baderomsgulvet, det er sulting til man ser stjerner og går i bakken, det er skader og smerter i tennene, det er tårer og selvhat, det er mager så fulle at de de står i fare for å revne, det er magesekker så små at det så vidt er plass til noe som helst, det er fare for organsvikt og død, det er tvang som gjør en så sliten at man gråter uten å være i stand til å slutte, det er hår som faller ut på hodet og hår som vokser andre steder på kroppen, det er en tyv som stjeler alt som virkelig betyr noe. Det er stygt. Det er brutalt. Det er jævlig. Og absolutt ikke noe å strebe etter.

Jeg håper at dette innlegget hjalp til å få frem hvorfor jeg blogger og skriver som jeg gjør, men også hvorfor jeg unnlater å skrive og poste om visse ting. Nei, jeg romantiserer ikke spiseforstyrrelser, jeg prøver å informere om det på en rasjonell og reflektert måte. Det er så viktig å huske på at det ligger så mye mer bak enn hva man ser, så himla mye mer. Men det betyr ikke at jeg prøver å holde det skjult eller prøver å romantisere en sykdom, det betyr at jeg ønsker å skåne meg selv og mine lesere.

 

 

Klem, Elise Amanda

Å VÆRE FANGET I DEPRESJONENS KLØR

Jeg har i årevis slitt med depresjon av forskjellig grad, noe som har vært utrolig slitsomt. Men det er ikke det jeg skal fortelle dere om nå, for nå skal jeg fortelle dere om den perioden jeg var fanget som verst i depresjonens klør. Før jeg starter vil jeg bare understreke et par ting: ja, svært unge mennesker (og svært gamle) kan faktisk slite noe voldsomt, det er ikke en aldersgrense på psykisk sykdom. De siste to tingene jeg vil understreke er at dette er kun min personlige erfaring, det er ikke en fasit og jeg unnlater en god del detaljer med vilje for å unngå å trigge noen og for å skåne meg selv.

Jeg hadde mine to verste periode da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen og perioden hvor jeg skulle ha gått i førsteklasse på videregående. Det var ingen ting som ga meg glede lenger og dagene ble som regel brukt til å ligge på et mørkt soverom og stirre apatisk i veggen. De eneste gangene jeg var ute av rommet var for å hente mat så jeg kunne overspise og kaste opp, om jeg skulle på do og den ene gangen i uken jeg var på dansing. Bare det å møte opp på dansing var ekstremt krevende, men samtidig som var det det eneste som fikk meg til å føle noe annet enn håpløshet. For en time i det minste.

 

Ikke orket jeg å være sosial, ikke orket jeg å holde kontakten med vennene mine over nettet engang. Det føltes virkelig ut som om jeg hadde nådd bunnen og at det ikke fantes noen som helst vei opp. På nettene lå jeg våken og så på serier og sov gjerne ut over store deler av dagen. Jeg gråt mye, over alt og ingenting. Bare det å skulle svare mennesker om de spurte meg om et helt enkelt spørsmål var alt for mye. Jeg gråt også mye over at jeg hadde det så vondt. Smerten var så stor og gripende at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å skulle bære på en så stor smerte maktet jeg ikke, så jeg benyttet de to eneste mestringsstrategiene jeg hadde: spiseforstyrrelsen og selvskadingen.

I disse to periodene her var jeg en skikkelig svingdørspasient i tillegg. Inn og ut av psykiatrisk akutt og ungdomspsykiatrisk. Ting så bare mørkere og mørkere ut, den innvendige smerten ble større og større. Begge disse periodene mine varte i over 1/2 år hver gang, så det var ikke rart jeg var sliten og lei av å ha det slik. Men så skjedde det noe. Plutselig. Jeg fikk gradvis tilbake gnisten i øynene mine igjen. Ting begynte å gi meg glede. Jeg begynte å krype ut av hula mi, som rommet mitt så fint ble kalt. Folk begynte å kjenne meg igjen, for det var jo ikke det deprimerte dyret som bare lå i sengen og gråt som var meg. Takket være god støtte, hjelp, omsorg og behandling kom jeg meg videre.

Jeg skal ikke legge på en så klisjeavslutning og si at det blir bedre eller “hvis jeg klarte å komme meg ut klarer du også”. For er det noe som faktisk irriterte meg i disse periodene så var det slike ting. Men jeg vil si at det kan bli bedre, så lenge man ikke gir seg. Noen kan slite med dyp depresjon i noen måneder andre kan slite i årevis. Når ting eventuelt endres er helt individuelt. Graden av depresjon og hvordan det påvirker en er individuelt. Selv trodde jeg at jeg aldri skulle komme meg ut, men her sitter jeg da altså. Joda, jeg sitter her med antidepressiva i kroppen, men likevel, jeg sitter her.

Jeg skal også innrømme at jeg er livredd for å falle tilbake dit. Jeg er livredd for å falle tilbake til et punkt hvor ingen ting lenger betyr noe eller ingen ting lenger skremmer meg, for er det noe som er virkelig skummelt så er det nettopp det. Men jeg tar en dag av gangen og så fort jeg merker at jeg er på vei ned igjen tar jeg tak selv og jeg sier ifra slik at jeg får ekstra hjelp til å ta tak i det. Ingen skal sitte alene og ha det så vondt. Hvis du føler at du ikke har noen å snakke med eller trenger noen å snakke med om du ikke har det så greit kan du alltids ringe kirkens SOS på 22400040 for å få snakke med noen, døgnet rundt. Eller du kan ringe mental helses hjelpetelefon på: 116 123 som også er døgnåpen. Husk at du ikke er alene og at det alltid er noen som bryr seg, selv om du kanskje ikke ser det selv<3

 

 

 

 

Stor klem, Elise Amanda

PÅRØRENDE ER IKKE BEHANDLERE

Er det noe jeg har vært veldig opptatt av når det kommer til pårørende er det at de ikke skal fungere som behandlere. Pårørende skal være pårørende og jeg synes at det er feil å gi pårørende behandlingsansvar. Som pårørende havner man ofte midt mellom barken og veden, eller helt konkret sagt: mellom pasienten og helsevesenet. Men jeg tror at forholdet mellom pasient og pårørende vil svekkes ved at pårørende tar på seg behandlingsansvar, i tillegg til at det skaper mye frustrasjon hos begge parter.

Kan vi ikke bare ta meg selv som eksempel da, så jeg for forklart hvordan dette (ikke) fungerer i praksis? At min far får beskjed av helsevesenet at han må passe på meg 24/7 da det ikke er ansvarlig å la meg være alene er ikke ok. Det er i tillegg fysisk umulig. Min far har en jobb han ikke bare kan skulke, han er et menneske og et menneske trenger søvn, hvile og andre ting for å fungere. Det er rett og slett fysisk og psykisk umulig å legge alt dette ansvaret over på ett menneske, likevel ble det gjort. Dette er riktignok en del år siden, men jeg er nå ganske sikker på at slike tilfeller som dette fremdeles foregår. Noe jeg er sterkt imot.

Spol litt lenger fremover i tid: jeg er snart 23 år gammel og jeg bor sammen med forloveden min og våre to katter. Fremdeles syk, dessverre. Ikke er det Andreas sitt ansvar å for eksempel ta fra meg mat når jeg overspiser og ikke ønsker jeg at det skal være han sitt ansvar heller. Vi er i et forhold som to som elsker hverandre, ikke i et forhold hvor den ene skal være pasient og den andre skal være pleier. Slike rollekonflikter ønsker jeg virkelig ikke og jeg har vært temmelig klar på at behandling, det tar jeg med helsevesenet. Pårørende er ikke behandlere, derfor synes jeg ikke at det skal måtte fungere som det heller. Jeg synes at pårørende skal få være det de er, nemlig pårørende!

 

 

Har du noen tanker rundt dette?

 

 

 

//Elise Amanda

“NEEEI.. JEG GJØR INGENTING JEG”

Jeg tror det er flere som kan kjenne seg igjen i dette. Plutselig møter man på noen man ikke har møtt på lenge og de begynner å fortelle om hvor de jobber eller studerer og så kommer selvfølgelig spørsmålet etter det: “men hva gjør du for tiden da? Skole? Jobb?” Du vet at dette spørsmålet ofte blir stilt, men samtidig har du ikke et godt svar, så du sier som du pleier å si: “jeg? nei, jeg gjør ikke noe spesielt for tiden jeg, hehe” mens du flytter blikket ned i bakken. Dette er for meg noe som hender relativt ofte, men så har jeg tenkt en del på det i det siste.

For nei, jeg studerer ikke og ikke er jeg i jobb heller. Men det betyr da ikke at jeg ikke gjør noe? For etter å ha tenkt meg litt om innså jeg at jeg faktisk gjør en hel del. Jeg kjemper iherdig hver eneste dag for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, i tillegg til at jeg går i behandling flere dager i uken. Jeg engasjerer meg i politikk og er så mye aktiv som jeg har kapasitet til. Jeg har bloggen som jeg tar bilder til, skriver og jeg filmer litt innimellom. Jeg bruker en del tid på å holde orden hjemme og lignende også. Så noe gjør jeg da jo.

Og neste gang dette spørsmålet dukker opp skal jeg ikke se skamfullt i bakken og si at jeg ikke gjør noe. Jeg skal heller rette meg opp i ryggen, løfte blikket og si med stolthet at “nei, jeg jobber eller studerer ikke, men jeg gjør likevel en hel del! Vil du høre?” mens jeg skal stå der stolt over alt hva jeg får til fremfor å være skamfull over alt det jeg ikke får til. For ting er ikke skamfullt med mindre man gjør det skamfullt. For det jeg gjør krever mye det også, ja om jeg får si det selv så er det virkelig en fulltidsjobb å skulle bli frisk. Så jo, jeg gjør visst noe jeg også, bare kanskje ikke akkurat det samme som alle andre.

 

 

 

//Elise Amanda