Tjoho, i går ettermiddag ble jeg ferdig med cardiganen! Tenk at jeg bare brukte to dager på den da! Jeg visste jo at det kom til å gå veldig fort når man strikker på så store pinner, men jeg hadde ikke regnet med at det skulle ta så kort tid. Den er så fluffy og god og det føles litt som om jeg har på meg en sky når jeg har den på. Denne er da altså til meg selv, men siden jeg ble veldig fornøyd med resultatet kan det hende at jeg kan strikke en slik en i gave til noen en gang.
Nå derimot prøver jeg å lære meg å hekle og jeg trodde jeg begynte å få det til, men så ble alt bare surr. Heldigvis har jeg en kjempesnill medpasient som lærer meg det, så det skal nok gå etterhvert, jeg trenger bare litt (les:mye) øving på det først. Nøyaktig hva jeg skal hekle vil jeg ikke si ennå, for jeg vet jo ikke om jeg får det til engang haha.
God kveld! Denne ganger her har jeg et annet rom enn hva jeg hadde da jeg var her i noen måneder i vinter/våres, så jeg tenkte jeg kanskje kunne vise dere det. Nå kan ikke jeg fordra sterile sykehusrom og selv om rommet fra før av heldigvis ikke er helt sterilt så har jeg pyntet det litt. Eller pyntet og pyntet, jeg har hengt opp noen plakater og slengt opp en lyslenke ved skrivebordet i tillegg til å ha hengt opp noen sommerfugler over sengen. Jeg kommer jo til å tilbringe ganske mye tid på rommet mitt og da er det greit at jeg klarer å slappe av på det og føle at det er greit rundt meg.
Forskjellene fra dette rommet og det forrige er at nå har jeg trefarget skrivebord fremfor hvitt (litt bad hehe), jeg har en kommode og skostativ, jeg har ikke et ekstra bord og jeg har blå stoler istedenfor røde. Kommode er jeg superfornøyd med å ha, det er noe jeg savnet på det rommet jeg hadde sist.
Jeg tar litt tilbake det om at ting gikk overraskende greit som jeg skrev i går, for i går kom det enda en smell og i dag også gitt. Men sånt må man nesten regne med eller for å si det på en annen måte: hvis dette her hadde vært lett og jeg hadde klart å håndtere ting på egenhånd så hadde jeg jo ikke trengt å være her. Etter en god del tårer og noen gode samtaler med personal og psykiater + en legeundersøkelse går det litt bedre. Det kom nok (les: det kom) ut masse spiseforstyrra bullshit fra min side, noe jeg ser utrolig godt nå som jeg har fått roet meg. Det er bare så himla irriterende at jeg ikke ser det der og da.
Uansett, siden jeg ble ferdig med Poppy-genseren min var det på tide å sette i gang med noe nytt og garn, pinner og oppskrift til Camilla Pihl sin cardigan Crocus har ligget klart en liten stund. Så i forrigårs fikk jeg det på pinnene og hei hvor det går! Jeg hater egentlig å strikke med så store pinner (Str 12 og 15), men for en utålmodig sjel som meg er det litt greit også, nettopp fordi det går så fort unna.
Jeg tror faktisk at jeg blir ferdig med den i løpet av morgendagen siden jeg strikker så himla mye hver eneste dag. Jeg har valgt noen andre farger og annet garn enn originalen, men jeg ble utrolig fornøyd med fargevalget og dette rimeligere garnet gikk veldig fint an å bruke. Jeg bruker Drops Melody, for de som måtte lure.
Når jeg forhåpentligvis blir litt flinkere til å strikke gleder jeg meg til å strikke ting i gaver, men enn så lenge er det kun votter jeg strikker som jeg vil gi bort da vottene er noe jeg blir veldig fornøyd med.
God kveld gode lesere. Nå har jeg jo vært her i noen dager og jeg tenkte derfor at det er greit å komme med en oppdatering. Det er ikke all verdens å komme med etter kun noen dager (jeg kom mandag morgen), men noe er det da likevel. Beklager forresten så mye at jeg ikke har svart på kommentarer og meldinger i det siste, jeg (og kreftene) strekker rett og slett ikke til. Førsteprioritet er jo behandlingen og da velger jeg å legge kreftene mine i det, bloggen blir når jeg har overskudd til det. Jeg blir veldig fysisk utmattet av å være psykisk utmattet og det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at dette her er tøft.
Hvor skal jeg i det hele tatt begynne? Jeg har jo vært her før, noe som er en trygghet siden jeg kjenner rammene fra før og personalet, ikke minst kjenner jo personalet meg. Det er til stor hjelp, for da slipper jeg å starte helt på nytt og jeg blir derfor også forstått lettere. Fra mandag til og med tirsdag hadde jeg en kostliste som var ca lik som den jeg hadde på psykiatrisk. Fra og med i går og til og med i dag har jeg en ny økende kostliste. I morgen skal den økes enda mer og så skal den igjen økes enda mer fra og med mandag.
Det er utrolig vanskelig å stå i, men jeg må jo nesten bare klare det. Kveldsmaten i går var for eksempel veldig vanskelig og tårene bare rant og rant. Det må ha sett passe smart ut når man gråter og snufser om hverandre mens man tygger mat, men jeg var fast bestemt på å skulle gjennomføre uansett. Takket være god støtte og en skikkelig ståpåvilje fikk jeg det til. Seier til meg!
En veldig positiv ting er at en av de tingene som er svært vanskelig for meg faktisk gikk greit. Både jeg og personal var jo forberedt på at det skulle bli svært vanskelig for meg og at det skulle komme en voldsom reaksjon, men det gjorde det ikke. Jeg ble rett og slett satt ut selv over hvor greit det gikk. Er det noe jeg kan så er det visst å overraske meg selv haha. Derfor krysser jeg fingrene for at dette vil gå greit videre, men har også i bakhodet at jeg ikke må bli skuffet over meg selv om det skulle komme noen reaksjoner.
Jeg vet jo også at vektoppgang kommer til å bli svært tøft og helt ærlig skremmer det livskiten ut av meg. Men jeg er innforstått med at det er en del av behandlingen og det å skulle bli bedre. Heldigvis vet jeg at jeg har god støtte rundt meg her og jeg vet at de følger nøye med slik at ting går som det skal. Det i seg selv er en stor trygget. Når jeg først må/skal opp i vekt tror jeg ikke det er noe bedre sted for meg å gå gjennom det enn på RASP. Jeg ser jo selv at jeg er for tynn, likevel så synes jeg det er utrolig vanskelig med vektoppgang.
Det meste av tiden her går til måltider, hviletid, oppfølgingstid og behandling. Sånn ellers går tiden min til strikking (noe som ikke akkurat er en overraskelse, vel) for det meste. Jeg har faktisk ikke sett mer enn en episode av en serie pr dag, noe som er veldig ulikt meg. Så sånn går no dagan, enn så lenge.
Heisann sveisan! Dette er mitt feilede forsøk på å være artig, så da vet dere det. Jeg tenkte at det er på tide med en spørsmålsrunde igjen da det har tikket inn noen spørsmål her og der i kommentarfeltet. Jeg beklager så mye at jeg ikke har fått svart på dem ennå, men jeg har ikke glemt dem. Den siste tiden har det vært veldig mye i livet mitt og jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til å svare på kommentarer. Men vit at jeg leser alle og at jeg setter veldig stor pris på dere<3
Hvis det er noe annet dere lurer på så er det bare å spørre! Ting som har blitt spurt i kommentarfeltet uten å ha blir svart på trenger dere altså ikke spørre om på nytt, for de spørsmålene kommer med. Svarene kommer på lørdag tenker jeg.
Herlighet, for en fantastisk markering dette var. Tårene rant et par (*kremt* mange) ganger, det var så sårt, så rørende, så sterkt og samtidig så fint med all kjærligheten. Det var noen utrolig sterke appeller og jeg er mektig imponert over alle de som holdt dem. Hvis du ikke fikk med deg markeringen så kan du se den på NRK.no da de var og filmet hele. Jeg er så glad for å kjenne flere av disse fantastiske menneskene og så takknemlig for at jeg har fikk ansvar for foto og plakater i forbindelse med markeringen.
Jeg bøyer meg i støvet for alle de som har vært med å arrangere dette, det var en så viktig markering og den ble så bra. Godt var det også å møte så mange gode folk og få mange gode klemmer. Jeg måtte løpe til trikken for å rekke kveldsmat, så jeg gikk glipp av de siste minuttene, men jeg er veldig glad for at jeg fikk lov til å være borte fra avdelingen for å få med meg dette. Her får dere et lite bildedryss:
Flotte Karoline var konferansier og gjorde en knall jobb:
Gode Ingebjørg som holder appell:
Heidi som forteller om datterens selvmord og situasjonen rundt det:
Psykt ærlig livestreamet markeringen på instagram:
Trygve Skaug med sine sterke dikt og vakre sanger:
Et lite blinkskudd av Ingebjørg og Tale (Helsesista):
NRK var der og filmet:
Tale aka Helsesista sin appell:
Marta tok meg med storm med sin slam-poesi:
Karoline og Ingebjørg som takker for oppmøtet og takker for alle menneskene som har hjulpet til å få til dette. Jeg satte så stor pris på at de nevnte meg ved navn, det hadde jeg ikke forventet.
Jeg forstår godt at utenforstående ikke vet alt om spiseforstyrrelser, noe annet hadde jo vært rart. Samtidig er det noen ting jeg skulle ønske at andre visste eller forstod, da flere situasjoner blir svært vanskelig for meg (og mange andre med en spiseforstyrrelse) nettopp på grunn av all uvitenhet. Derfor kaller jeg også dette innlegget “ting jeg skulle ønske at andre forstod” og ikke “ting fæle folk sier/gjør”. For jeg tror ikke at noen mener noe vondt med det, men samtidig så må folk forstå at det ikke bare er fritt frem kun fordi vedkommende er syk.
Her kommer noen av de tingene jeg skulle ønske at folk forstod eller visste om spiseforstyrrelser. Mye handler jo om hvordan man skal (eller ikke skal) oppføre seg eller tin man ikke skal si rundt noen som er syke. Jeg håper dette innlegget kan være til hjelp for noen:)
-Jeg skulle ønske at andre forstod at man ikke automatisk er frisk fra en spiseforstyrrelse hvis man er normalvektig eller blir normalvektig. Sykdommen sitter i hodet og selv om kroppen er/blir frisk så betyr det ikke nødvendigvis at man er frisk. Ja, man må ha en normal vekt for å bli frisk, men hodet må også følge med.
-Jeg skulle ønske at andre forstod at jeg ikke gjør spiseforstyrrede handlinger med vilje. Det er faktisk ikke slik at jeg vil ødelegge sosiale ting ved at jeg begynner å overspise og det er faktisk ikke slik at jeg kan finne på å ta andres mat fordi jeg synes det er gøy. Jeg synes det er helt forferdelig hvor stor kontroll spiseforstyrrelsen noen ganger har over meg og hva den “får” meg til å gjøre.
-Jeg skulle ønske at andre forstod at det ikke er ok å kommentere hva eller hvordan jeg spiser. Jeg har faktisk opplevd full diskusjon rundt bordet om “hvordan får lille deg plass til SÅ mye mat”, opplevd kommenterer rundt hva jeg spiser og ikke minst hvordan jeg spiser. Med mindre du er en del av mitt behandlingsteam eller pårørende så skulle jeg ønske at du kunne passe dine egne saker.
-Jeg skulle ønske at andre forstod at det ikke bare er å spise normalt, for tro meg, om det hadde vært det så hadde jeg vært frisk for lengst. Misforstå meg rett her: det er jo bare å spise normalt, men så er jo ikke det egentlig bare bare. Det er veldig mye mer komplisert enn som så.
-Jeg skulle ønske at folk forstod at det ikke er ok å kommentere kroppen min. De gangene jeg har gått opp i vekt har jeg ofte fått høre det av andre. For å si det sånn, så er jeg smertelig klar over det selv. Du kommenterer ikke sånt til andre, hva tror du da gir deg rett til å kommentere kroppen min? Samme med folk som uoppfordret kommenterer at jeg er for tynn og må spise mer. Du går ikke bort til noen og sier at de er for tykke og må spise mindre, gjør du vel?
-Jeg skulle ønske at folk forstod at de ikke alltid forstår og ikke minst at jeg ikke alltid forstår selv engang. Det er faktisk ok å ikke forstå alt, men ikke kom her og lat som om du er ekspert, du blir fort gjennomskuet. Det er helt lov til å si at “vet du, dette her har jeg ikke så mye greie på”. Personlig synes jeg også det er greit å bli spurt om ting, fremfor at folk bare antar. Spør meg så forklarer jeg gjerne, men husk på at ikke alle nødvendigvis har lyst til å forklare og det er helt ok det også.
Gleden var stor i går da jeg endelig kunne ta på meg Poppy-genseren min! Denne har jeg jo vært sykt utålmodig med når det kommer til å få den ferdig, nettopp fordi jeg har hatt så lyst på den haha. Det er jo noen feil her og der, men med tanke på at jeg faktisk er ganske nybegynner innen strikking må jeg nesten si meg fornøyd!
Genseren er utrolig god og varm å ha på og hvis jeg skal strikke den en gang til så vet jeg hva jeg skal gjøre og hva jeg ikke skal gjøre til neste gang. Fletta for eksempel tullet jeg med nederst på bolen før jeg forstod hvordan man gjør det og armene bommet jeg litt på midten med med tanke på fletta da jeg skulle sy på armene. Sistenevnte er lett å fikse i grunn, men spørs om jeg rett og slett gidder. Fletta skal treffe toppen av skulderen, det er hva som er problemet. Men den treffer heldigvis likt på begge skuldrene, så da overlever jeg å gå med den uten å irritere meg grønn haha.
Denne dagen her har virkelig gått i ett altså! Opp klokken seks på morgenen etter minimalt med søvn og så var jeg på reisefot frem til halv ti hvor jeg da ankom RASP. Jeg har omtrent ikke fått et ledig øyeblikk før nå. Da jeg kom måtte jeg legge fra meg bagasje for så å tusle bort for å ta blodprøver før det var rett tilbake til møter. Innkomstsjekk og innkomstsamtale før lunsj, deretter rett i lunsj og hviletid, for så å ha legeundersøkelse og deretter samtale med KEF og først etter det hadde jeg litt tid hvor jeg kunne sette meg ned haha. Da rakk jeg å gjøre ferdig genseren min (!!!) før det var rett til middag. Travel dag eller?
Her får dere også noen kleine mobilbilder av meg selv som skulle illustrere at jeg er fit for fight hahah. Uff, noen ganger skulle jeg vært skjerma fra meg selv.
Men herlighet, dette blir noen tøffe seks uker, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg vurderte faktisk å drite i hele innleggelsen og bare dra hjem, for jeg savner så å være hjemme. Men jeg vet jo at det ikke akkurat er særlig smart, så jeg dro. Uansett hvor hardt jeg ønsker det og hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke stå i dette alene. Jeg må også lære meg å senke forventningene til meg selv, for jeg kan faktisk ikke klare alt på en dag (satt på spissen). Denne gangen skal jeg gi meg selv tid og jeg skal jobbe for de små seierne og ta et skritt om gangen.
God kveld! I dag har jeg vært så heldig at jeg har fått besøk av Andreas og etterhvert kom min ene tante også. Andreas og jeg fikk ruslet litt rundt i sentrum sammen (noe som var veldig hyggelig<3) før vi gikk tilbake til sykehuset for å møte tante også. Sammen gikk vi tilbake til avdelingen her og jeg hadde besøk av dem på rommet frem til jeg måtte gå til middag.
Nå derimot er jeg endelig pakket og klar, eller: jeg har pakket det som går an å pakke. Pysjamas, toalettsaker og slike ting får vente til i morgen. Herlighet, allerede 06.30 i morgen blir jeg skrevet ut herifra og hentet, så bærer det avgårde til RASP. Jeg kjenner at jeg gruer meg utrolig mye, for jeg vet at det blir enda tøffere der enn hva det er her. Dessuten er jo Oslo mye lenger hjemmefra enn hva Tønsberg er, så jeg føler på den også.
Som dere ser på bildene har jeg akkurat kommet ut av dusjen haha. Men nå må jeg nesten publisere hvis jeg skal rekke å få ut innlegget før jeg må løpe til kveldsmat. Børste håret må jeg også gjøre, som dere sikkert ser. Ønsk meg gjerne lykke til for i morgen, det trenger jeg!
