Alt vel med dere? I går hadde bestevenninnen mi bursdag så da var vi på restaurant for å feire henne. Herlighet det er rart å tenke på at hun var 12 år da vi ble venner og nå er hun 21 år, hvor i all verden blir tiden av?! Det er så rart å tenke på hvor lenge siden det er og jeg husker fremdeles de første gangene vi hang sammen veldig godt. Da hun kom inn på restauranten rev jeg nesten ned noe på bordet da jeg i iver reiste meg for å gi klem haha. Bursdagssang ble også sunget og restauranten disket om med gratis dessert.
Uansett, nå er det en god stund siden jeg har hatt spørsmålsrunde, så jeg tenkte å kjøre igang en igjen. Hvis det er noe du lurer på så spør gjerne i kommentarfeltet her. Det kan være alt fra spørsmål til/om meg til ønsker dere har om innlegg jeg skal skrive.
Surprise! Jeg har meldt meg inn på treningssenteret igjen for å prøve å ha noe positivt å fylle dagene med og for å bygge opp litt styrke igjen. Jeg merker at jeg har blitt en del svakere enn hva jeg var siden jeg trente før (tror det er ett år siden jeg sist satte føttene mine innenfor et treningsstudio..). Dermed bestemte jeg meg på min første trening i desember for å teste ut mitt gamle styrkeprogram for å se hvordan jeg ligger an. Alle øvelsene kjører jeg forresten 8×3 på.
Jeg varmer opp med litt kondisjon, bortsett fra det holder jeg meg til styrke. Jeg har ikke godt av å trene kondisjon sånn situasjonen er nå og derfor holder jeg meg unna det for å ikke forverre formen. treningen er for å forbedre kroppen min, ikke for å forverre den. Heldigvis (om man kan si det sånn) synes jeg at kondisjonstrening er driiiit kjedelig, så det gjør det en del lettere å holde seg unna. Men hvordan gikk egentlig min første trening i desember?
Knebøy med vektstang: før klarte jeg med 25 kg – første trening i desember med 20 kg
Pullups med hjelp: før klarte jeg med 18,5 kg i hjelp – første trening i desember med 27.5 kg i hjelp
Militærpress: før klarte jeg 15 kg – første trening i desember med 10 kg
Planken: før klarte jeg 60 sek om gangen – første trening i desember klarte jeg fremdeles dette
Bulgarsk utfall med vekter: før klarte jeg 12 kg – første trening i desember med 4 kg
Rygghev med vekt: før klarte jeg 5 kg – første trening i desember fremdeles 5 kg
Magestyrke: her har jeg beholdt styrken min og merker egentlig ingen forskjell. Ryggstyrke: noe svakere som jeg merker på pullups, men ellers ganske likt. Lår/bein: litte grann svakere, men ikke mer enn at jeg nok er tilbake der jeg var innen to uker. Armer: veeeeel, ganske så mye svakere hehe.
Jeg er så glad for at jeg her om dagen tok en god del bilder slik at jeg har en del på lager til blogginnlegg, for formen (eller situasjonen da..) er ikke noe bedre dessverre. Det er slitsomt, frustrerende og ikke minst fælt. Men nå var det ikke formen min dette innlegget skulle handle om, men årets julepyntede stue!
Det er så koselig med julepynt i stua og ikke minst juletreet som lyser så fint opp når det er mørkt. Jeg husker at da jeg var liten pyntet vi treet lille julaften, noe jeg synes er en veldig fin tradisjon. Noen ganger hjalp vi barna til med å pynte, mens andre ganger pyntet mamma og pappa etter vi hadde lagt oss slik at vi våknet opp til det. Denne tradisjonen kan det hende at jeg tar tilbake igjen i fremtiden, men enn så lenge kommer også treet opp samtidig med alt det andre hehe. Selve treet og soverommet som er pyntet til jul har jeg fått vist dere, men her kommer resten av stua:
Jeg fikk faktisk svar ganske raskt etter vurderingssamtalen min på RASP, det kom faktisk brev om det i slutten av november, så jeg har visst en stund. Flere av dere har spurt om hvordan vurderingssamtale gikk og om det blir en innleggelse, men jeg har hatt behov for å fordøye det selv en stund før jeg deler dato. Men ja, jeg fikk jo altså plass (det tror jeg at jeg har fortalt dere?). I samme slengen fikk jeg også en dato for innleggelse som er allerede 6. januar 2020. Det vil si om under en måned til..
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får plass og ikke minst for at de tar meg inn så fort, samtidig er det skummelt at det går så fort. Jeg skulle ønske dagen var der allerede i morgen, samtidig som jeg skulle ønske at dagen var der om noen måneder. Den ambivalensen altså.. Uansett så kan ikke ting fortsette som de gjør nå, så selv om det blir utrolig skummelt og litt av en kamp ser jeg også frem til det.
“I Norge er det om lag 600 mennesker som tar livet sitt hvert år. Det vil si at det sitter cirka 6000 mennesker etterlatt, og lurer på om sine kjære kunne fått bedre og mer hjelp. I noen tilfeller er svaret på dette «JA, det kunne de.» Vi har opplevd opptil flere ganger å kontakte nødnummeret med bekymring for menneskers liv, og som oftest har de uttrykt direkte til oss at de ønsker å ende sitt eget liv. Gjentatte ganger har vi opplevd til tross for at vi kontakter nødetatene, så får ikke mennesker den hjelpen de har både krav på og behov for, og de blir funnet omkommet i tragiske omgivelser. Dette skjedde sist for ikke lenge siden. Ingebjørg Blindheim hadde en venn som hadde det vanskelig, og Ingebjørg ringte etter hjelp. Bekymringene hennes, og smerten til vedkommende som hadde det så vondt, ble ikke tatt seriøst. Dagen etter, da Ingebjørg våknet, var vennen død. Igjen sitter familie og venner i endeløs sorg. Vi er lei oss for at våre bekymringer ikke blir hørt. Hvor mange menneskeliv må til før dette blir tatt seriøst? Det er temaet for denne markeringen.
Denne markeringen er for alle som var; de som kunne bli reddet. Og for alle som er; vi som fremdeles trenger noen, og som trenger vite at vi blir tatt seriøst hvis vi ber om hjelp.”
Heidi Tårnes mistet sin datter til selvmord. I forbindelse med det har hun vært med i NRK artikler, NRK innafor, og en BBC dokumentar. Denne modige, sterke damen, kommer og deler sin historie på markeringen, fra pårørendeperspektiv.
Ingebjørg Blindheim startet psyktærlig i 2016, og har siden vært med i to episoder av NRK innafor, artikkel med NRK og BBC og dokumentar med BBC om dette temaet og rollen hun har der hun ofte må prøve snakke mennesker ut av å ta sitt eget liv, eller ringe etter politi eller annen hjelp for mennesker som har det vondt. Hun kommer også og deler hennes erfaringer om de gangene hun har ringt etter hjelp, men det ikke ble tatt seriøst og personene døde som følge av det.
Bergensbasert Spokenword poet og fast vlogger i Psyktærlig, Marta Engevik Fjæreide ønsker med sin poesi å sette fokus på psykisk helse og samfunnsproblemstikk.
Trygve Skaug er låtskriver, vokalist og poet. Musikken hans har siden 2010 ligget over 220 uker på NRK P1 A-, B-, og C-lister. Han er en av de mestselgende lyrikerne i Norge og lå på topplisten i lyrikk gjennom hele 2016 og 2017. I tillegg er diktene hans blant de mest delte på sosiale medier, med over 90.000 følgere. Trygve Skaug kommer på markeringen og bidrar med vakker, sterk og viktig musikk.
Heihei! Bare meg som har litt strikkedilla og vil vise dere hva jeg har av utstyr (eller hva jeg skal kalle det) til strikkingen. Tidligere har dere jo fått se hvordan jeg oppbevarer strikketøyet mitt, men jeg glemte jo å vise dere hva jeg har, dere så jo egentlig bare garn på de bildene. Utenom en del strikkepinner har jeg nemlig noen ting som er veldig kjekke å ha. Det er ikke så mye, men for meg så holder dette og jeg anbefaler å få tak i dette om du også ønsker å begynne med strikking.
Saks: en liten skarp saks for å klippe av garn med, denne blir brukt flittig. Man kan jo selvfølgelig bruke kjøkkensaks, men den er stor og upraktisk å ha med seg, i tillegg til at denne saksa her er beregnet på garn så den klipper det veldig rett av.
Maskemarkører: disse brukes jo da til å markere masker med, noe som ligger i navnet haha. Til de fleste oppskrifter trenger man jo disse. Jeg oppbevarer mine faktisk i et pilleglass da det er praktisk. I tillegg bruker jeg dem ofte til å telle runder med (legger da x antall i en haug og flytter de til en ny ettersom rundene blir ferdig) siden jeg ikke har rundeteller.
Målebånd: Noen oppskrifter går på antall runder, mens andre går etter cm, derfor er målebånd et must. Det er også kjekt hvis man skal tilpasse noe og ikke følge størrelsen oppgitt i oppskrift.
Nåler: jeg har nåler i to tykkelser som jeg ikke hadde klart meg uten med. Nålene blir brukt til å feste tråder med og det må man jo nesten, hvis ikke revner jo det man har strikket.
Jeg er så forbanna sliten og jeg er så glad for at gårsdagen er over, for det var en alt annen enn fin dag. Hele dagen fra jeg stod opp til jeg la meg klokken 02.00 gikk til bulimien. Overspise og spy og rett etter jeg var ferdig med en runde var det på´n igjen. Sånn gikk hele dagen i ett. Jeg var så sliten at jeg bare ville legge meg ned å gi opp. I tillegg var skammen så stor og samvittigheten så dårlig.
Jeg vil ikke en gang tenke på hvor mye mat og hvor mange kalorier jeg overspiste på i går, for jeg vet at jeg bare i går spiste mer enn hva et normalt menneske spiser i løpet av en hel uke. Det er så sykt, så ekstremt, så fælt. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan stoppe, det er jo et helvete å holde på slik og leve med dette. Likevel, jeg higer alltid etter neste rus og er alltid på let etter neste dose. Kan noen trykke på pause-knappen for meg? Jeg er så sliten.
Tenk om jeg bare hadde visst hva slags helvete man kan havne i første gang jeg kastet opp. Hadde jeg visst det hadde jeg ikke engang nærmet meg toalettskålen. Tenk om jeg aldri hadde tatt det steget, da kunne jeg vært ferdig utdannet og i jobb, jeg kunne brukt tiden min på ting som er bra å bruke tiden sin på og jeg kunne virkelig levd. Istedenfor sitter jeg her da, med så lite selvkontroll at jeg ikke en gang kan jobbe en eneste time i løpet av en uke. Istedenfor sitter jeg her og overspiser og spyr fremfor å være ute i det virkelige livet. Jeg kan ikke få sagt det nok: aldri, aldri kast opp den første gangen. Aldri.
Selv har jeg ganske tør humor, men et sted går grensa altså. Ikke bare er noen ting ikke morsomme, men noen ting er rett og slett frustrerende og irriterende. Spesielt er det en ting som irriterer meg og det er kunder, selv om jeg ikke har jobbet i en butikk selv engang. La meg vise dere noen eksempler fra ting jeg har overhørt/sett i butikk og noen andre eksempler:
Kunde står i kassen og en av varene blir ikke scannet. Kunde kommer da med den originale kommentaren “da er den gratis da heheh?”. Nei, du er faktisk ikke morsom. Den ansatte har sikkert hørt denne kommentaren her over hundre ganger allerede og dere vet begge to veldig godt at varen ikke er gratis.
Ansatt i kassa spør om kunde skal ha poser etter at kunde har handlet ganske mye. Kunde begynner å le eller er irritert og sier “ser det ut som om jeg får plass til alt dette i lomma eller?”. Nei, kunde du er ikke morsom her heller og ikke særlig smart heller. Hvordan i all verden skal den ansatte vite om du har med poser i veska eller lomma di fra før? Det er faktisk ganske vanlig nå for tiden det.
Jeg som er vegetarianer får også virkelig gjennomgå disse “morsomhetene” til folk. Klassiske gjengangere er “hehe du spiser maten til maten min du”. Svært originalt må jeg si.. ikke særlig morsomt heller når man har hørt den tusen ganger før. Og hvis du faktisk har litt kunnskap så spiser husdyr som regel gress, høy og kraftfor. De fleste spiser faktisk ikke gode grønnsaker, så der virker du dum i tillegg.
En annen som går igjen er “men hvis du havner på en øde øy med en sau uten sjans til å noen gang bli reddet, hadde du spist sauen da?”. For det første: fortsatt ikke morsomt og ja, jeg har hørt den mange ganger før. For det andre: hva er sannsynligheten for at jeg havner på en øde øy med en sau uten sjans for å bli reddet? For det tredje: nei, jeg ville ikke spist sauen, da hadde jeg jo bare utsatt meg for å pines til døde enda lenger. Da ville jeg heller hatt sauen til selskap den lille stunden jeg skulle ha levd.
Husker dere at jeg fortalte dere om at jeg har et stort ønske om å klare å ha en sjokoladekalender i år? Vel, det gikk dessverre ikke så bra. Noen dager før desember fikk vi en sjokoladekalender hver av moren til Andreas og allerede under min første b/p-runde etter disse var i hus så endte jeg med å tømme dem. Ikke bare min, men Andreas sin også. Jeg har så himla dårlig samvittighet for det og jeg er så lei meg. Kunne jeg ikke i det minste ha klart å la Andreas sin være…?
Etter å ha kjøpt inn og prøvd på nytt hele 7 (!!) ganger i fjor kom vi frem til at jeg ikke skal kjøpe nye til oss, da det er stor sannsynlighet for at det bare ender med nederlag og skuffelse. Jeg gikk heller til anskaffelse av denne tekalenderen som vi deler på. Da får vi ha en kalender som faktisk kan holde på og nyte. Uten at spiseforstyrrelsen skal ødelegge. Men til neste år, da håper jeg at det går an å ha sjokoladekalendere i hus.. selv om det ikke gikk dette året heller trenger jeg jo ikke å gi opp.
Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg kan skrive og fortelle om at jeg har pyntet meg til årets første julebord og gleder meg til å dra. Og jeg har jo pyntet meg, likevel er jeg helt på gråten for jeg føler meg så uvel i min egen kropp. Jeg gruer meg så himla mye til maten der og jeg har gjort det i mange dager nå. Buffet, bulimiens beste venn og største fiende. Jeg kan vel telle på fingrene mine hvor mange ganger jeg har klart å spise i buffet etter jeg ble syk uten å gå helt bananas.
Det er så store fristelser og så spiller samvittigheten også veldig inn. For når det først er betalt (og det er jo en del hundrelapper) så føler jeg at jeg ikke “kan” spise en normal porsjon. Jeg føler et indre press på at jeg må spise en god del fordi det er “slemt” å ta en normal porsjon når det først har blitt betalt så mye for mat. Spesielt når jeg ikke betaler selv. Og når jeg først går over grensa for normal porsjon er det enda vanskeligere å stoppe.
Andreas og jeg har snakket litt om det og han har fortalt meg flere ganger at det er helt okey å ta en normal og trygg porsjon. Jeg prøver å høre på ordene hans, men spiseforstyrrelsen sitter så sterkt at det er vanskelig.
Nå høres jeg ut som verdens mest utakknemlige drittunge og kanskje er jeg det også? Jeg setter himla stor pris på å bli invitert med, jeg setter himla stor pris på å få tilbringe tid med dem, det er jo ikke der det ligger. Problemet er at spiseforstyrrelsen ødelegger så mye. Vi blir straks hentet og jeg er ikke langt unna å avlyse. Jeg er så himla stresset og veldig utrolig. Føler meg fæl, både innvendig og utvendig. Hvorfor skal spiseforstyrrelsen ødelegge så mye?
