Hysj, vær stille. Kan du se det? Kan du se hvor vondt det gjør? En smerte så gripende at pusten blir slått ut. En verden så brutal at den grafset ut øynene med spisse klør. Et monster så ondt at alt annet virker godt. Kan du høre det, kan du se det?
Hvem skal overvinnes i en kamp som kjempes mot en selv? Hvem skal dø når den ene må leve, men de er ett? Kan du høre slagene? Skrikene? Kan du se smerten? Tårene? En kamp på liv og død, hvor den som seirer også må dø. Hvilke våpen skal brukes, hvilke skal legges ned?
En frykt så stor for å dø, men også for å leve. En frykt. En frykt. En frykt. Det var ikke sånn det skulle bli, det var ikke sånn det skulle være. Små føtter løper fort, snubler nesten gang på gang. Fortiden løper hakk i hel, små føtter faller. Et skrik. En smerte. En frykt. Kan du se det, kan du høre det?
Hysj, vær stille. Du kan ikke se det, du kan ikke høre det. Skrikene er tomme, tårene usynlige og kampene kjempes inne i et hode. Jeg er mitt eget monster, min egen helgen. Hysj, vær stille. Usynlige tårer må også tørkes. Se meg, redd meg, befri meg. Hysj, vær stille.. vær stille.
Denne uken bestemte jeg meg for å lage en DIY-video til dere! Når det kommer til origami er kunnskapene mine svært begrenset. Jeg klarer å brette traner som er en fugl og jeg klarer å brette stjerner. Egentlig har jeg litt lyst til å lære meg noe mer, da det ser utrolig stilig ut og det kan brukes til så mye fint! Disse jeg viser dere under her er kjempefine til å henge opp i taket i en tråd, ha på bordet som pynt eller rett og slett bruke dem som bordkort. Mulighetene er mange med andre ord.
Det gikk litt fort i svingene da jeg filmet, men hodet og stjærten kan brettes på en annen måte som ser mye finere ut. Det er bare å google seg frem til, eventuelt er det jo bare å brette slik jeg viser her. Sånn er det når du lager noe etter hva du husker du lærte da du gikk på SFO hahah. Søte blir disse uansett, da!
Jeg vet ikke en gang om så mange friske har tenkt over det, men ofte påvirker en spiseforstyrrelse klesstilen til den som er syk. Nå snakker jeg ikke om å traske rundt i joggebukse når man er innlagt, jeg snakker på en litt mer generelt grunnlag. Jeg kan jo ta meg selv som eksempel: ofte kler jeg meg opp for så å skifte til noe helt annet igjen til tross for at jeg var fornøyd med antrekket. Jeg var bare ikke fornøyd med hvordan jeg selv så ut i det. Følelsen av å være for stor (merk dere at jeg skriver følelsen, for jeg vet at jeg overhodet ikke ER for stor) tar overhånd. Det er så irriterende når jeg finner et antrekk jeg egentlig liker skikkelig godt, men så klarer jeg ikke å gå i det fordi jeg ikke liker meg selv godt nok.
Flere ganger har jeg også tatt antrekksbilder til bloggen, fått panikk over hvordan jeg ser ut og dermed hoppet inn i en gigantisk hettegenser og tights istedenfor. Så ille er det noen ganger at jeg føler jeg ser ut som en stranda hval (igjen: føler) uansett hva jeg har på meg og dermed klarer jeg ikke gå ut døren. Noen ganger klarer jeg ikke komme meg ut av dyna engang.
Jeg skulle så inderlig ønske at ikke spiseforstyrrelsen tok så kontroll når det kommer til klesstilen min. Jeg skulle ønske at jeg kunne basere antrekk jeg skal ha på meg på hva jeg synes er fint, fremfor å skulle basere det på hva jeg ikke føler meg for stor i. Jeg er veldig flink til å utfordre meg på dette punktet, det kan jeg takke bloggen for! Men likevel, jeg skulle så ønske..
(beklager for arkivbilder, det går ikke så greit nå og jeg er ikke i form til å ta noen nye)
Jeg har skikkelig søndagsfølelse i dag, jeg! Til tross for at jeg har vært en liten tur i sentrum og butikkene har vært åpne. Energinivået er ikke på topp i dag, så resten av kvelden blir nok veldig rolig for min del. Jeg er i tillegg eneste pasient på avdelingen i helgen, noe som er utrolig rart. Heldigvis skal jeg hjem på permisjon neste helg, det skal bli godt! Jeg håper også at vi får flyttet meg til en annen avdeling relativt rask, for dette stedet her er overhodet ikke et sted å være når man har en spiseforstyrrelse. Akkurat det skal jeg fortelle dere litt mer om senere. Enn så lenge, her er svarene på spørsmålene dere stilte meg!
Jeg vil gjerne høre mer hvordan det går med deg fremover, og lurer litt på hva som skjer med den ene og andre stedet. Hva skjedde med modum? Hva skjedde med Tønsberg?
Modum ble det bestemt at jeg ikke skulle til da jeg ikke er klar for å ta et så selvstendig ansvar som hva de krever der. Jeg skulle egentlig til Tønsberg, men så var det fult, så jeg ble sendt hit jeg er nå rett og slett fordi det var kun her det var ledig. Jeg kan komme med en litt mer beskrivende oppdatering etterhvert!
Rart det blei endringer og etter du blei utskreven frå Rasp, eller fekk du vita det før?
Jeg fikk vite det på tirsdagen denne uken, altså kun dagen før jeg ble skrevet ut fra RASP. Jeg synes også at det er utrolig trist, synd og stressende at det ble slik det ble. Det hadde vært bedre å være på Modum Bad enn hva det er å være her jeg er nå.
Var det hyggelig å se kattene når du var hjemme? Ellers hadde det vært koselig med innlegg om enten funfacts eller historier fra når du var liten.
Ja, det var såååå koselig!! Nå har den ene katten heldigvis besøkt meg to ganger i Oslo, men den andre hadde jeg ikke sett på flere måneder. Jeg kan få til noen slike innlegg!
Hva er det viktigste du tar med deg videre fra RASP?
Fysisk sett så er jeg i mye bedre form og trangen til å overspise er så mye mindre. Psykisk sett har jeg mye mer kontroll over følelser og reaksjoner enn hva jeg hadde da jeg kom dit. Det å faktisk klare å stole på en kostliste og begynne å forstå at volum på mat ikke er farlig har også vært en erfaring som er svært god.
Jeg likte de bildene jeg, hvordan gjør du det?
Dette er da siktet til levitasjonsbildene. Jeg tenkte faktisk å lage et helt eget innlegg om det på onsdag, så følg med da så skal jeg forklare. Det er lettere enn man ville ha trodd.
Tips for å komme ut av bulimi? Heier på deg <3 Du har kommer langt.
Spis faste måltider og spis nok, dette er så viktig. I tillegg til å lære seg at volum på mat ikke er farlig. I starten er det vanlig å samle en del vann i kroppen (gjelder ikke alle, men mange), men det er noe man rett og slett må stå i. Ellers er det litt individuelt hva som fungerer, men å gå i behandling er så absolutt lurt. Tusen takk! <3
Hvor har du lært å ta bilder/redigere? Så flink!!!
Tuuuusen takk!! Jeg er helt selvlært. Jeg kjøpte meg et speilreflekskamera til konfirmasjonen min og så har jeg rett og slett prøvd meg frem med det.
Hva er det beste med å ha vært på behandling?
Å få mye mye mer kontroll over bulimien. Jeg er fortsatt på et relativt likt nivå psykisk, men det å faktisk ha så mye mer kontroll over bulimien som hva jeg har nå føles så godt at jeg ikke har ord for det engang.
Hva er det vanskeligste med å ha vært på behandling?
Å stå i følelsene det fører med seg. Flere ganger har det vært så vanskelig at jeg bare har villet dra hjem for å gi opp, men så hjelper jo ikke akkurat det i lengden. Så det å stå i alt det vanskelige og ikke rømme fra det er rett og slett det som har vært vanskeligst.
Føler du noen ganger at det er kleint at alle du kjenner kan lese bloggen din?
Jeg er veldig der at jeg aldri poster noe jeg ikke kan stå innenfor om jeg står ansikt til ansikt med noen. Litt rart kan det være noen ganger, jeg skal innrømme det. Men bloggingen gir meg så mye, det er både en positiv avledning i hverdagen, men også en måte jeg kan formulere meg rasjonelt om psykisk sykdom på.
Vært på Mallorca?
Ja! Der var jeg faktisk i sommer! Hvis du vil se innlegg fra jeg var på Mallorca så ligger det under kategorien Reiser i kategorier her på bloggen min.
Tanker om buddhismen?
Jeg anser med selv som ateist, men om jeg skulle hatt en religion er det buddhismen jeg føler meg nærmest faktisk.
Liker du sushi?
Eeeelsker det! Jeg pleier å bestille maki med avokado, så da vet dere det. Anbefales virkelig! Ekstra godt er det med sesamfrø eller chilipurre i også!
Du er nydelig.
Tusen takk, så snilt sagt! <3
Hva synes du RASP 3 har hjulpet deg mest med?
Å få mer kontroll over egne følelser og reaksjoner knyttet til mat/kropp/vekt.
Hvordan holde ut all “dødtid” i behandling uten jobb og aktiviteter? Er shitlei Netflix osv.
Haha åhh, feel you! Jeg har faktisk skrevet et innlegg om nettopp dette, det innlegget finner du ved å klikke HER. Men det blir jo veldig mye dødtid, så da er det bare å prøve å aktivisere seg så best som mulig.
Klart for en ny runde med mobilbilder fra den siste tiden! Jeg føler at mobilbilder blir så mye mer personlig, da bildene jeg tar med kameraet ofte er så planlagte og oppstilte. Mobilbilder derimot tar jeg mye mer spontant. Så det blir jo på en måte en måte dere kan bli litt bedre kjent med meg på. For en tungvint setning, men la gå! Hvem jeg er og hvordan jeg er, om det gir mening? Uansett, let’s go!
1. Anorektikern og bulimikern på middagsdate (galgenhumor er lov) 2. Klara og meg som plukker søppel 3. Bilde fra challengen Mona og jeg hadde på min siste YT-video Hvis du lurer på hva i all verden vi drev med her så søk meg opp på YT så får du se!
1. Meg som er litt sur på livet på en drittdag 2. Meg som ligger (nesten) nede i spagaten 3. Flettefin på badet 4. Men som gikk en tur i panikk 5. Fine, fine Klara. Den hunden er så god og jeg blir så glad hver gang den er her. Dyr er virkelig terapi!
1. Bilde fra at jeg sender pakken til vinneren av giveaway’en jeg hadde 2. Et smilebilde av meg fra en dag jeg hadde ordnet meg og vært ute på tur med Frida 3. De nye skoene jeg kjøpte, før de ble litt møkkete hehe.
1.En utrolig søt hengebro, veldig fin, men litt skummel å gå over hehe 2. Nydelige koppen jeg fikk av medpasient 3. Et tilfeldig bilde tatt på rommet mitt, se så fint håret mitt har blitt da! Det hjelper å få i seg næring gitt!
Her om dagen fikk jeg god hjelp av en medpasient på RASP til å forstå hvordan jeg skulle lage tommel, hvordan felle og jeg lærte å legge opp masker og å forstå hvordan man følger en strikkeoppskrift. Hun hjalp meg i tillegg en del underveis og på kun to dager hadde jeg et par votter ferdige! Den siste votten strikket jeg i tillegg så og si uten noe hjelp, så det var jo gøy! Vottene ble i en nydelig rødfarge og passer perfekt rundt juletider hihi. De ligger hjemme for øyeblikket, men dere skal få se dem senere!
Mens jeg var i Oslo fikk jeg også kjøpt inn pinner og garn til et helt nytt prosjekt, nemlig en genser! Så den har jeg fått begynt på nå, men med så tynne pinner og så tynt garn kommer det til å ta en god stund å gjøre den ferdig. Like så greit i grunn da jeg har mye tid å slå ihjel og garn ikke akkurat er billig. Stripegenseren heter genseren jeg strikker og jeg valgte meg noen andre farger som jeg tror skal bli fint. Denne oppskriften selges heldigvis som enkeloppskrift, noe som var veldig greit!
I tillegg kjøpte jeg inn garn i går til å strikke enda et par med votter, denne gangen i en gammelrosa/lilla farge. Jeg synes det er greit å ha litt å variere på hehe. Dessuten skal jeg lære ei som jeg er innlagt med nå hvordan man strikker votter, så da er det jo greit at vi kan strikke dem samtidig. Jeg har fått skikkelig strikkedilla med andre ord!
Det har vært mye surr de siste dagene, for jeg skulle jo egentlig skrives ut av RASP og så legges rett inn i Tønsberg. Men så fikk vi plutselig beskjed om at jeg skulle legges inn i Sandefjord istedenfor. Siden jeg kun hadde mulighet til å bli hentet på kvelden fikk jeg som sagt en natt hjemme før jeg ble kjørt hit jeg er nå. Så i skrivende stund er jeg innlagt på dps sin døgenhet i Sandefjord. Rommet her er egentlig veldig fint, det er grei størrelse på det, et stort fin vindu og eget bad på rommet. Uteområdene her er også veldig fine med stor grønn plen, trær og en skog som ligger rett ved.
Men det har vært mye tårer og frustrasjon i dag. Her på dps har de ikke særlig kompetanse på spiseforstyrrelser, noe som merkes svært godt og noe de selv har innrømmet. Jeg har grått og grått i nesten hele dag. Jeg skal være helt ærlig med dere nå og si at akkurat nå gjør jeg noe jeg aldri pleier å gjøre: jeg skriver et blogginnlegg midt i et følelseskaos. Noe jeg svært sjeldent gjør, av god grunn. Men akkurat nå ønsker jeg å la dere ta del i tankene og følelsene mine.
Det har seg nemlig sånn at grunnen til at jeg ble sendt hit rett og slett er for oppbevaring. Tønsberg er full akkurat nå og jeg er ikke frisk nok til å få lov til å være hjemme. Dette er altså ikke en god løsning, det er en nødløsning. Noe jeg føler alle rundt meg heldigvis ser og er enige i. Vi skal gjøre alt vi kan for at jeg skal få plass i Tønsberg så fort som mulig, enn så lenge må jeg bare prøve å holde ut her jeg er nå.
Jeg har nettopp hatt besøk av en voksen som står meg nær, noe som var utrolig godt. Hun fikk roet meg litt ned og fikk meg til å føle meg trygg nok til å klare å forklare de ansatte litt mer om hvordan jeg har det, hva jeg føler og hva jeg tenker rundt hele denne situasjonen. I morgen skal jeg ha et møte her og jeg håper at det da blir tatt tak i ting og det fort.
Her jeg er nå har jeg det ikke noe bra, så jeg er ganske fortvilet. Jeg håper så inderlig at denne situasjonen her løser seg så fort som mulig. Enn så lenge får jeg prøve å puste og holde følelsene og tankene litt i sjakk. Å skulle være her i tre uker som planen egentlig er skjer ikke, det nekter jeg. Så jeg får prøve å holde ut til vi finner et bedre alternativ.
Hei hei dere! Denne bloggposten blir en blanding av litt forskjellige ting. Det ene dere får se er dagens antrekk, men dette innlegget blir også en mulighet for dere til å stille meg spørsmål som jeg skal svare på og som kommer ut i et eget innlegg på lørdag. Akkurat slik det pleier å være på bloggen min hver torsdag.
Jeg tenkte også å gi dere en rask update på hvordan det går og litt slikt. Som dere vet så ble jeg skrevet ut av RASP i går og det var utrolig deilig med en natt hjemme sammen med Andreas! Spesielt fint var det at det gikk veldig bra og at det ikke ble noe tull med maten. Jeg fikk også pakket om koffertene da jeg ikke trengte å ha med meg så mye som jeg hadde med meg på RASP. I dag tidlig hentet mamma meg og kjørte meg til stedet hvor jeg er innlagt nå. Litt mer om det tenkte jeg å fortelle dere i kveld.
Herlighet, jeg trodde ikke at jeg skulle dele et slikt innlegg med dere, men jeg synes det er såååå artig med slike innlegg hos andre bloggere! Derfor har jeg tatt motet til meg, eller mot og mot, jeg har jo en god dose selvironi. Nå tenkte jeg iallfall å dele noen bilder med dere som ikke kom på bloggen. Hvorfor sier i grunn seg selv når dere får se bildene haha. En god blanding av ufrivillige grimaser, meg som bare er meg selv og bilder hvor selve bildene ble fail. Jeg håper innlegget faller i smak!
Jeg husker ikke en gang om dette er reaksjonen min fordi noen glodde eller fordi håret mitt hang seg fast. Lite pent ble det uansett.
Wow, når jeg ser tilbake har disse 8 ukene og noen få dager gått utrolig fort! Tenk at nå står begge koffertene mine ferdig pakket og det siste som gjenstår skal snart bli pakket ned. Dagene her har gått sakte, likevel så fort. Det er helt utrolig hvor langt jeg har kommet på bare disse ukene. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at man kunne gjøre så mange (og store) fremskritt på så kort tid.
La oss spole tilbake noen uker, jeg ankom RASP mandag 25. mars presis klokken 10.00. Da jeg tuslet inn på avdelingen med kofferten og familie på slep var jeg skremt, samtidig som jeg var lettet. Et helt nytt sted, nye mennesker og ny rutine å skulle forholde seg til, oppi alt dette skulle jeg kjempe en av mine hardeste kamper. Det var vært panikkangst, det har vært tårer og frustrasjon, det har vært vondere enn vondest og jeg har hatt lyst til å gi opp flere ganger. Men det har også vært latter og smil, men viktigst av alt har det vært en stor fremgang.
Når jeg har gjort noe feil har jeg ikke fått kjeft, men heller beskjed om at “da prøver vi bare på nytt”. Når jeg selv ikke har klart å stå i det har de ikke bare latt meg gå, de har heller stått i det med meg. Uansett hva slags reaksjoner jeg har fått og hvor vondt og vanskelig det har vært har de ikke gitt meg opp. Det er en helt ny opplevelse for meg. At jeg i tillegg har blitt sett som et menneske og at de ser hvem Elise Amanda er bak spiseforstyrrelsen er noe jeg har satt så stor pris på. For ikke å nevne alle vonde og gode samtaler, oppmuntrende ord, klemmer og god veiledning.
Spol frem igjen, til dagen i dag. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd jeg skulle være her jeg er nå. Overspisingstrangen er ikke konstant til stede lenger, jeg har lært meg å ta i bruk mestringsstrategier som ikke er selvdestruktive, jeg har gjort så mange ting jeg bare for noen uker siden tenkte var umulig å gjennomføre. Jeg er RASP 3 evig takknemlig for all denne gode hjelpen de har gitt meg. Jeg har aldri vært borti et sted som er så kompetent (og medmenneskelige i tillegg) noen gang i min behandlingskarriere.
Jeg er fremdeles svært syk og jeg har fremdeles det som defineres som en alvorlig spiseforstyrrelse, men den største forskjellen er at jeg nå har så himla mye større kontroll over meg selv. Større kontroll over handlinger, men også hvordan jeg kan håndtere følelser. Veien er ennå lang å gå, men shit så langt jeg allerede har kommet!
Så nå pakker jeg ned de siste tingene mine. Blomstene står klare til å bli med de også. Men best av alt: jeg pakker med meg en haug av gode erfaringer og et litt friskere tankesett. Jeg har klart å stå i så mye vondt og vanskelig, da skal jeg søren meg klare å stå i det videre også! For jeg har erfart at det går. Det er ikke lett, men jeg er faktisk i stand til å få det til. Sayonara, RASP 3 og takk for alt dere har gitt meg som jeg kan ta med meg videre!
