Litt av en overskrift, eller hva? I går kveld begynte det å hølje ned i bøttevis under showet på kvelden og i går kveld og i ettermiddag har vi hatt regn og et voldsomt tordenvær. Det var så ille i dag at de i dag tok strømmen på hotellet under det verste. Det har heldigvis klarnet litt nå og jeg krysser fingrene for sol i morgen.
Vi har blant annet blitt kjent med hun ene som har showene på kveldene, hun er svensk og på vår alder. Formen til Mona og meg var litt redusert i dag da det ble en del drinker på oss i går, men i dag blir det bare brus til maten på oss. Så i dag har vi vært litt ved bassenget, vi har spilt kort sammen med hun svenske og nå har vi nettopp våknet etter hver vår lur.
Det var forresten quiz i går kveld her, noe jeg elsker! Vi satt sammen med to norske jenter vi har blitt kjent med og jeg digger at de var like engasjerte som meg haha. I kveld er det gresk kveld, så da kommer det en gruppe hit som skal vise frem gresk dans og sang, så det gleder jeg meg til!
Her får dere også se gårsdagens antrekk! Hva synes dere? Selv synes jeg dette settet er såååå fint! Jeg sov jo hos Mona natt til da vi skulle dra, så da tok jeg turen innom klesskapet hennes for å pakke med meg dette. Det er ikke mitt med andre ord.
Visste dere at jeg har bodd for meg selv siden jeg var 17 år gammel? På de årene har jeg plukket opp noen tips og gjort meg noen egne erfaringer om hvordan man kan ha stålkontroll over økonomien. Kanskje noen av tipsene kan være til hjelp for akkurat deg? Dette under her er iallfall slik jeg styrer min egen økonomi. Jeg er kanskje litt i overkant av å ha stålkontroll over min egen økonomi, men det er jo ikke noe dumt med det. Dette blir forresten en ny kategori på bloggen som jeg kaller “å bo for seg selv” og her vil jeg dele en del tips om nettopp det! Håper det er nyttig for dere av dere som akkurat har flyttet ut hjemmefra eller kanskje skal flytte ut snart!
1.Sett opp budsjett. Dette her er noe dere helt sikkert har hørt om, men hvis man setter opp et budsjett man klarer å følge så får man mye større oversikt og ikke minst kontroll. Jeg skriver gjerne opp mange måneder fremover i tid, fordi jeg liker å ha det forutsigbart. I mitt budsjett har jeg disse postene: husleie, internett, strøm (de tre første her deles likt mellom Andreas og meg), mobilregning, nedbetaling til lånekassa, forsikringer og en liten sum er satt av til sparing. Men hva med mat og andre ting som for eksempel klær, kino, hygieneprodukter og lignende? Jo, pengene som er igjen etter at alt ovenfor er betalt brukes til det. Finn ut hva som fungerer for deg.
2.Skaff deg en egen regningskonto. Dette er superkjekt! Jeg har en bankkonto som jeg setter over penger til for regninger jeg kommer til å få, dermed har jeg full oversikt over hvor mye penger jeg sitter igjen med.
3.Betal med en gang. Det første jeg gjør når pengene tikker inn er å logge inn i nettbanken for å ordne med regninger. Regninger som jeg kan betale med en gang gjør jeg det, da er man sikker på at det ikke går i glemmeboken. Resten av regningene som jeg kommer til å få, men ikke har fått enda, jo de betales da fra regningskontoen når jeg får dem.
4.Automatisk giro. Noen tilbyr automatisk trekk til regninger, noe jeg benytter meg av til blant annet forsikringer. Da slipper man mye styr. Dette har jeg da på ting som ikke har så høye summer, slik at det ikke “gjør noe” at det blir trukket av brukskontoen min. Men man kan selvfølgelig heller koble det opp mot regningskontoen! I tillegg får jeg mobilregning og strømregning på vipps, slik at jeg bare kan godkjenne dem der. Easy peasy!
5.Ikke ignorer regninger. Kanskje du hadde en dårlig måned og du sitter igjen uten mulighet til å betale en regning eller to? Det dummeste du kan gjøre er å ignorere regningene, for plutselig blir de skyhøye. Ta heller kontakt med de du har fått regning fra og spør om for eksempel utsettelse eller en nedbetalingsplan. Dette har jeg gjort noen få sjeldne ganger og erfaringen min er at folk er veldig positive til det så lenge man selv tar kontakt i god tid.
6.Skjer det en forandring? Kanskje skylder du noen penger, kanskje skylder noen deg penger eller du har handlet med for eksempel Klarna? Skriv det opp med en eneste gang, så glemmer du det ikke. ps: angående Klarna, jeg pleier å ta kontakt med dem slik at jeg får betalt med en gang når jeg bruker det.
Var dette nyttig? Noe du vil jeg skal ta opp i denne nye kategorien?
Jeg føler meg… fri. Litt iallfall. Jeg overspiser og kaster opp mindre her nede. Ikke får jeg full panikk under måltidene heller. Jeg går i de klærne jeg selv ønsker, som regel. Flere ganger om dagen går jeg kun ikledd badetøy. Hva skjer? Jeg er i en liten boble akkurat nå. Den bobla kommer til å sprekke, det har jeg så sårt erfart gang på gang. Men nå, akkurat nå: nå skal jeg bare leve i nuet og nyte denne pausen fra hverdagens dans med djevelen. Til pokker med selvhat, til pokker med alt det vonde jeg bærer på. Jeg skal føle meg fin og vet dere hva? Disse bildene ble tatt uten tårer og uten forakt på en nydelig strand i et nydelig land.
Jeg skal nyte dette her. Kjenne håret danse i vinden. La solen varme kroppen min. Få saltvann i øynene. Puste inn lukten av blomster. La nye smaker treffe ganen min. Le til det gjør vondt i magen. Jeg skal leve livet, iallfall for en stund.
Håper dere hadde en fin helg? Vi sovnet faktisk veldig tidlig i går, slitne etter å ha stått opp midt på natten og etter å ha reist. Så tror dere ikke at jeg våknet ca halv fire på natten? Men det gikk fint, heller at døgnrytmen er slik at jeg våkner alt for tidlig enn alt for sent. Dere fikk jo ikke en video fra meg i går, så da benyttet jeg muligheten til å lage en i dag som jeg nå har fått redigert og lastet opp.
I skrivende stund sitter jeg i en sofa ute på hotellet og en liten kattunge har kost seg voldsomt i fanget mitt hihi. Katten gikk til slutt med på å ligge inntil meg fremfor på fanget. Jeg skulle gjerne ha hatt den mer på fanget altså, men den hadde så skarpe klør. Alle disse kattene rundt omkring her er jo perfekt for meg som er crazy cat lady. Det eneste som er så synd er at det virker som om alle er løskatter…
ENDELIG var dagen hvor det var tid for avreise kommet! Allerede litt før klokken fire på natten kjørte vi fra Mona og nå er vi altså på Rhodos. Hotellet vi bor på heter Filerimos Village og det er utrolig fint her. Masse rosa blomster, basseng med hvit og blåmalte trebruer over, helt nyoppusset rom og hele området er idyllisk. Jeg tror vi kommer til å kose oss masse her og jeg håper så inderlig at tiden ikke flyr for fort avgårde. Hvis du lurer på om det er varmt her så er svaret ja, det er hele 27 varmegrader.
Vi har fått kommet oss på plass på hotellet og sett oss litt rundt i området her. Jeg tror det er bambus vi har sett masse av, det er iallfall skyhøye planter som ligner veldig. Vi har også ruslet en tur til nærmeste strand med masse hvite steiner, men de bildene får dere se flere av siden. Håndkle til bassenget hadde vi ikke tatt med oss, så da måtte vi kjøpe. Om vi kjøpte i fargen rosa? Ja. Om vi kjøpte like? Ja hihi. Vi reiste til og med i nesten helt like klær.
Denne ferien her med Mona tror jeg blir utrolig fin og vi kommer nok til å kose oss gløgg ihjel. I skrivende stund tar vi en liten bloggpause i sengen, men snart er det ut på balkongen igjen for litt sol. Det er forresten veldig mange katter på Rhodos og vi møtte på noen nordmenn som ga en gjeng med kattunger mat, det ble satt stor pris på! Jeg tullet med at Mona må passe på meg, for jeg tror ikke at Andreas hadde blitt glad om jeg hadde kommet hjem med en haug med kattunger hehe.
Har du vært på Rhodos før og vil du lese mer om turen vår?
Dette her var et innlegg som ble spurt etter, så jeg tenkte hvorfor ikke? Jeg hadde nok satt veldig stor pris på et slikt innlegg om jeg hadde sett det før jeg skulle begynne i behandling og før jeg skulle legges inn første gang. Nå må man først huske på at alle er forskjellige og at folk sliter med forskjellige ting, så rådene som hadde passet for meg passer nødvendigvis ikke for deg, men jeg håper at noen av dem passer.
Å skulle begynne i behandling for en psykisk sykdom kan virke skremmende først, men husk: har du en fysisk sykdom går du til legen, har du en psykisk sykdom går du til psykolog. Det burde ikke og det ER ikke skamfullt å gå til behandling for psykiske sykdommer. Man er sterk om man tør å be om hjelp. Jeg grudde meg selv veldig mye, både fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til, men også fordi jeg på den tiden ikke helt ville. Så hva går man egentlig til?
Første time blir som regel brukt til informasjon, så der får du nok en god del informasjon om hvordan behandlingen skal foregå og er det tid pleier man å starte med kartlegging. Som regel består kartleggingen av å svare på mange spørsmål, enten som behandler stiller eller som man svarer på selv på ark. Det er som regel en påstand og så svarer man med tall hvor mye man føler at det er aktuelt for en selv. Verre er det ikke, selv om noen av spørsmålene kan være tøffe. Men da er det fult lov til å si ifra at “dette her er veldig vanskelig for meg”. Kommunikasjon er en god nøkkel her!
Det er også fort gjort å tenke at man blir frisk på 1-2-3, men slik er det som regel ikke. Har du en infeksjon i kroppen blir du fort satt på antibiotika, men en slik vidunderkur finnes ikke for psykisk sykdom. Ting tar ofte tid, men det er viktig å ikke gi seg etter kun noen få ganger. Noen ganger krasjer man i tillegg helt med sin behandler med kjemien, da er det fult lov til å be om å få bytte behandler. Du går ikke i behandling for at psykologen skal like deg eller hva jeg skal si, du går der for å få hjelp.
Det er litt vanskelig å komme med konkrete råd, men det beste jeg kan gi på generelt grunnlag er å gi det tid og å spørre / ha en god kommunikasjon. Er det noe du lurer på så spør behandleren din. Har du noe på hjertet du ikke helt klarer å si, så skriv det gjerne ned og ta det med deg. Er det noe du synes er spesielt vanskelig så si ifra om det. Det er en hard kamp, men en kamp det er verdt å ta.
Du kommer til å møte motgang. Du kommer til å ville gi deg. Det kommer til å gå opp og ned som i berg-og-dalbaner, men slik er det å skulle kjempe seg frisk. Det er i de tøffe stundene det er ekstra viktig å kjempe. Det kan føles som om det noen ganger må bli verre for å bli bedre. Men hva er verst da? Å gå gjennom å bli frisk eller å forbli syk for alltid. Sistenevnte er verst spør du meg.
En siste ting jeg føler for å ta opp er den eventuelle skammen. Da jeg begynte i behandling var jeg livredd for at andre skulle få vite, bupa lå tross alt i bygget rett over ungdomsskolen min. Da jeg skulle bli innlagt første gang gikk jeg på ungdomsskolen også og da var jeg også livredd for at andre skulle vite. For meg, da jeg gikk til behandling var det lettere å si til de som spurte at jeg skulle til legen og det er helt greit å si om man ikke ønsker å være åpen. Men da jeg skulle bli innlagt kunne jeg jo ikke bare forsvinne fra skole og alt og alle i flere måneder uten å gi fra meg et pip. Dermed hadde jeg to valg: enten si det som det var – at jeg skulle legges inn fordi jeg var syk eller jeg kunne ha dratt en hvor løgn på hvorfor jeg kom til å være borte så lenge (noe som også er greit om man trenger det for å føle seg trygg). Jeg valgte å gå for førstnevnte. Jeg var livredd da jeg “kom ut” som psykisk syk, det var nemlig ikke store åpenheten på den tiden. Men responsen ble heldigvis mye bedre enn forventet og den dag i dag angrer jeg ikke på beslutningen min.
Og en aller aller siste ting: lykke til<3 Det er lov til å gråte, til å være sint og skrike. Det er lov til å føle seg demotivert. Men ikke gi opp. Dette her, det skal du klare. Jeg heier på deg! <333
Er det noe annet dere ønsker at jeg skal skrive om? Kanskje du har noen råd å dele til mine lesere?
💭Herlighet, om litt over ett døgn er Mona og jeg på vei til Gardermoen med kurs for Rhodos!!!
💭Skulle ønske at jeg kunne bruke litt mindre tid og krefter på å hate min egen kropp så mye hver dag.. jeg vet jo så godt hva som er realiteten, men følelsene mine er bare ikke enig.
💭Jeg fikk en himla god nyhet i dag som jeg gleder meg såååå mye til å dele med dere! Dette er noe jeg virkelig har jobbet hardt for og det er en drøm som har gått i oppfyllelse!
💭Hvorfor spurte jeg egentlig Andreas om å koble til skriveren vi fikk av mamma? Jeg klarte det jo helt fint selv haha.
💭Jeg er så himla heldig som har Andreas i livet mitt og jeg klarer nesten ikke tro at han er min og tenk, vi har snart vært sammen i 5 år!
💭Håper så inderlig at spiseforstyrrelsen ikke ødelegger ferien og at ferien blir litt ferie fra SF også.
💭Det er veldig sårt å skulle se på juleforestillingen til dansestudioet i år fremfor å skulle danse selv.. men jeg gleder meg likevel til å se forestillingen, jeg tror nemlig den blir veldig bra!
💭Gah, jeg stresser så mye med egenkapital til bolig. Jeg vet at jeg er svært ung, men jeg har en så intens frykt for å aldri komme meg inn på boligmarkedet.
💭Jeg er konstant redd for at Lucy skal dø, hun begynner å bli en veldig gammel katt nå og jeg har hatt henne halve livet mitt omtrent.
💭Lurer på hvor tidlig jeg faktisk klarer å stå opp i morgen, jeg må jo opp veldig tidlig for å pakke ferdig, men også fordi jeg skal klare å sovne tidlig i morgen kveld.
💭Pust, pust, pust, dette går bra.
💭Kanskje jeg snart skal begynne å gjøre alvor ut av å skrive en bok.. det hadde vært noe det!
For en god stund siden ble jeg spurt om jeg kunne fortelle litt om min drømmebehandling, et spørsmål jeg synes var utrolig interessant og fortjente et eget innlegg. For hvordan ser den ut og hva innebærer den? Kort fortalt: jeg aner ikke, men samtidig så har jeg jo gjort meg opp noen tanker rundt det. Jeg aner ikke fordi jeg ikke har prøvd ut ting akkurat sånn og jeg vet jo ikke om det hadde fungert. Samtidig så tror jeg det er en slik type behandling som hadde fungert. I skrivende øyeblikk er jeg litt sliten forresten, så jeg beklager på forhånd om formuleringen blir dårlig.
Så hvordan ser drømmebehandlingen min ut? Det er nok en type behandling hvor jeg kan jobbe parallelt med det jeg sliter med. Jeg pleier å si at om jeg har klemt hånden min fast i en dør er det ikke nok å kun gi meg Paracet (altså jobbe med spiseforstyrrelsen), man må faktisk også fjerne årsaken til at det gjør vondt, nemlig å lukke opp bildøren så jeg får hånden fri (altså jobbe med det som ligger bak spiseforstyrrelsen).
Jeg trenger også å bli sett som menneske og ikke bare som sykdom, for jeg er så himla mye mer. Å bare skulle sitte på et kontor og snakke er ikke særlig hjelpsomt for meg for å klare å håndtere ting selv, jeg må faktisk få hjelp og veiledning når jeg står i situasjoner som oppstår. Det er også veldig viktig for meg at noen bruker tid på å forklare meg, fremfor å kjefte på meg og at det finnes forståelse for at når ting blir veldig vanskelig kan jeg miste kontroll og reagere som jeg gjør. I starten hadde det vært fint med svært tett oppfølging som gradvis slippes opp. Slik at når jeg er i stand til å kunne klare å ta kontroll selv skal jeg få prøve meg på det, men ikke før.
Tid er også noe jeg trenger. Tid til å innarbeide nye vaner. Tid til å bli trygg. Tid til å øve selv i et passe tempo. Tid til å bli møtt med forståelse. Når det kommer til forståelse er det utrolig viktig for meg å bli hørt og forstått som meg. Jeg sier ikke at spiseforstyrrelsen skal bestemme alt, men at mine følelser og tanker anerkjennes og at det skjer et samarbeid mellom meg og behandlingsinstans.
Dette er da altså svaret fra min friske side, om man kan si så. Spør man spiseforstyrrelsen derimot er svaret kort: bli frisk, men samtidig forbli undervektig. Ha. Ha. Ha. Det har jeg for lengst forstått ikke går, men det hender at SF prøver å overtale meg til at det går an likevel (det gjør det altså ikke). Det er bare å face det først som sist: kroppen må også henge med, enten man vil eller ei.
Kjenner dere igjen noe av behandlingsformen her..? Dere som har fulgt meg nøye gjør nok det. Det er nemlig store likheter med RASP intensiv sin behandlingsform. En del forskjeller så klart, men en god del likheter også.
Ja, dere leste helt riktig. Jeg må forberede meg på avslag fra RASP, det er ikke sikkert at jeg får noe som helst tilbud derifra igjen. Den endelige avgjørelsen blir tatt enten denne uken her eller neste. Enn så lenge vet jeg at langtid var uaktuelt og at hvis det i det hele tatt blir noe så blir det intensiv-avdelingen. Begrunnelsen for avslag for langtid vet jeg faktisk ikke helt, men grunnen til at det kanskje blir generelt avslag på behandling er fordi de mente at tilbudet jeg fikk sist var et tilbud sydd godt sammen til meg og som da gikk som det gikk… (det gikk ikke så bra og jeg ble kastet ut etter en uke, for de som ikke har fått med seg det).
Men så gikk jo intensiven bra da jeg var innlagt der i vinter og våres. I løpet av de 8 ukene jeg hadde der følte jeg at jeg kom lenger enn jeg har gjort 8 år i behandling. Dessverre ble ikke overgangen til behandling videre så bra som ønsket, men nå er vi mer forberedt på dette og vet litt mer hva jeg eventuelt trenger. Det blir intensiven om jeg i det hele tatt får et tilbud der, men enn så lenge har jeg fått beskjed om å forberede meg på avslag.
(her kjører vi på med bilder som ikke passer til teksten..igjen)
Behandleren min på spiseenheten ønsker at jeg skal klage om jeg får avslag, men jeg vet ikke helt på det.. Hun mener at RASP er det beste for meg da jeg hadde så gode resultater av behandlingen på intensivenheten og at jeg er for syk til å nyttiggjøre meg av dagbehandling enn så lenge og av poliklinisk behandling. Jeg er jo for så vidt enig med henne i det, jeg ser det jo selv. At jeg trenger mer intensiv behandling om jeg skal bli bedre, for denne smørja jeg har surret rundt i alle disse årene fungerer jo overhodet ikke. Samtidig er det vanskelig å skulle klage da jeg føler meg uønsket om jeg får avslag.
Det går litt på det problemet jeg har med å føle at jeg tar for stor plass. Jeg vil jo ikke ta en plass jeg “egentlig ikke skal ha” eller plassen til noen som fortjener / “fortjener” den mer. Nå er nok dette her sykdomstanker, men de er så godt innarbeidet i hodet mitt at det er vanskelig å skulle tro eller tenke noe annet, dessverre. Her kommer jo litt av et annet problem inn også: jeg føler at jeg har svært mange verktøy, jeg klarer bare ikke å bruke dem på egenhånd.
En time på spiseenheten stod på planen i går og det slet meg ut såpass at jeg sovnet vel før klokken syv på kvelden. Det positive med det er at døgnrytmen min er litt bedre nå, for jeg våknet nemlig halv fire på morgenen (eller natten, det kommer an på hva man ser det som). Allerede før klokken var seks på morgenen hadde jeg fått vasket badet og tatt ut av oppvaskmaskinen. Så effektive morgener er ikke ofte altså haha, men jeg skal så absolutt ikke klage de få gangene det skjer!
Jeg har forresten fått en oppdatering angående RASP som jeg skal fortelle mer om siden. Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg skal føle rundt det, jeg føler meg ganske likegyldig. Jeg fikk også fortalt behandler om sydenturen i går som jeg skal på og hun synes at det var en veldig god idé heldigvis! Så fikk vi også snakket litt rundt det. Her kommer forresten et antrekk dere ikke har fått se!
