Jeg er glad at dette kom frem i media for noen få dager siden, men jeg ønsker å skrive litt om det selv også. For jeg har også merket at flere har søkt seg til miljøet etter “selvmord på Instagram”-episodene. Plutselig har det dukket opp mange nye profiler med destruktiv bio. Jeg har begynt å følge flere av disse nye, rett og slett fordi jeg var nysgjerrig på følgene av dokumentarepioisdene. Nysgjerrig på hvem alle disse nye brukerne av privatinstagram er og ikke minst: hvordan de velger å bruke miljøet. Jeg fikk et lite sjokk.

For flertallet av de nye brukerne ligger i det jeg vil kategorisere som ekstreme. Helt nye i dette miljøet og allerede på den verste siden av det. Bilder med tekst om å ville ta livet sitt, bilder av selvskading og lignende ting. For tidligere har dette faktisk ikke vært normalen i miljøet. Noen har lagt ut slike ting, men de fleste i det syke miljøet har ikke gjort det. Mens nå, etter dokumentarepisodene, har det kommet en ny bølge av slike profiler.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg tror det skyldes at slike profiler ble omtalt som normalen i dette miljøet på dokumentarepisodene, men slike profiler er altså ikke normalen. Det virker som om flere dessverre har tatt inspirasjon fra det destruktive og fæle som kom frem og fått et ønske om å være i et slikt miljø selv. Jeg har sett nye destruktive profiler på jenter ned i tolvårsalderen. Tolv!! Jeg er ganske fortvilet for å være ærlig, for hva skal man egentlig gjøre? Man vil jo så gjerne hjelpe. Noe må uten tvil gjøres og jeg håper at noen som skal ha et slikt ansvar snart tar det.

Det må finnes et alternativ til dette miljøet hvis man skal bryte det ned, hvis ikke er det nok kommet for å forbli. Det nytter ikke å prøve å stenge det ned om det ikke finnes et alternativ. Jeg håper også det blir satt et stort fokus på nettvett når det kommer til psykisk helse og påvirkningskraft. Og ikke minst håper jeg at helsevesenet og staten kommer mer på banen når det kommer til psykisk helse, spesielt blant unge mennesker.

//Elise Amanda

Tenk at i dag er det nøyaktig 12 år siden jeg møtte Lucy for første gang, hele 12 år siden denne fine snuppa her ble født. Jeg er så himla glad i denne katten og vil bruke denne anledningen til å fortelle litt om hvor mye hun betyr for meg og litt om henne. Jeg vokste opp med moren hennes og etterhvert Lucy da hun ble født og siden har altså Lucy vært i familien. Da mamma og pappa skilte seg ble Lucy boende med mamma, der også jeg bodde mest i starten.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, da var jeg 17 år gammel. Mamma hadde lovet meg at vi skulle dra til Redd dyra Telemark slik at jeg kunne få adoptere en katt jeg kunne ha selv. Dagen før vi skulle dra var jeg oppe hos mamma som fortalte at vi ikke skulle dra i morgen likevel. Jeg husker enda hvor sint jeg ble, for dette var noe jeg hadde gledet meg så mye til. Frem til mamma plutselig sier: “..for du skal få Lucy”. Herlighet som jeg gråt da! Så siden den dagen flyttet Lucy til meg og vi var sammen igjen. Jeg tror det er den beste gaven jeg noen sinne har fått.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Da jeg var på Capio var Lucy boende hos min pappa så lenge og jeg fikk en litt bortskjemt katt tilbake haha. Som min pappa sa “man må jo bli skjemt bort litt hos bestefar”. Ellers har hun bodd hos meg de siste 6 årene og flere skal det bli. Da jeg var på RASP var hun hjemme med Andreas, men hun besøkte meg faktisk i Oslo hihi.

Nå har jo alle katter sin egen personlighet og alle synes nok slik om sine katter: men Lucy er spesiell. Når jeg gråter kommer hun løpende i full fart og legger seg på meg og stryker ansiktet sitt inntil mitt. Hvis jeg prøver å veie meg med henne i rommet setter hun seg oppå vekta og nekter å flytte seg. Hun er også en skikkelig mammadalt og ikke minst svært smart. Jeg snakker som regel til henne som om hun skulle vært et menneske, da hun har lært seg veldig veldig mange ord. Hun slutter aldri å overraske meg.

Lucy kan blant annet sitte, gi pote, nusse og komme på kommando. Hun forstår også ja, nei, flytt deg, sefå (det betyr at hun skal få noe ekstra godt å spise haha), ut og tisse (er det vinter og jeg sier dette kan du vedde på at hun er under sofaen før jeg omtrent får sagt det ferdig), legge seg ned og en god del ting til. Hun eeeelsker å være på hytta og hun er en skikkelig koseklump som elsker kos. Sier du hei til henne får du garantert et svar tilbake. Hun snorker noen ganger når hun sover, så ofte blir hun kalt for den grå grisen min. Hun har ganske mange kallenavn i grunn. Og hun er en ganske sær katt, det må nevnes.

Oi, jeg kunne ha skrevet så mye mer om Lucy, men jeg tror jeg stopper nå. Hun skal få litt ekstra oppmerksomhet i dag og masse masse kos. Jeg er heldig som har en så flott katt og jeg håper jeg får ha henne i mange år til. Gratulerer med dagen, fine Lussa mi og måtte du leve i mange år til <3

//Elise Amanda

Denne uken her har gått skikkelig fort! I går var vi i 50årslag til svigermor, noe som var utrolig hyggelig! Jeg tror jeg skal be om oppskriften på potetsalaten, brokkolisalaten og den syltede rødløken for herlighet det var utrolig godt! Etter en del år i den familien blir det bare hyggeligere og hyggeligere å være med dem, for jeg føler meg som en del av den<3

Over til videoen: på instagram spurte jeg følgerne mine om hvilke skjulte talenter og partytriks de har, uten å forklare noe nærmere. Jeg bestemte meg nemlig for å lage en video hvor jeg prøver ut de tingene folk kom opp med! Dessverre kom ikke alle de skjulte talentene og pcrtytriksene med, men jeg tenker å lage en del to etterhvert.

Håper dere liker videoen! Nå skal jeg strikke videre på genseren min haha.

Har du et skjult talent eller partytriks?

//Elise Amanda

God lørdag! Jeg synes det er så gøy å mimre tilbake og for litt siden lagde jeg jo et blogginnlegg om en nettside som var veldig populær da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå tenkte jeg å ta dere med på et lite tilbakeblikk til noen av internettspillene fra jeg var barn og ungdom. Herlighet, jeg har så mange minner knyttet til disse spillene og spilte vel alle så mye at det var flaut. Jeg ELSKET slike spill. Det er egentlig synd at så og si alt er lagt ned, for det hadde vært gøy å spilt litt igjen, altså bare sjekket det litt ut. Nesten litt trist at det ikke går haha.

Power Babe: Åhh dette var jo så gøy! Jeg husker faktisk fremdeles hvordan min karakter så ut! Selve spillet husker jeg ikke såååå mye av, men jeg husker man var med i klaner, kunne kjøpe klær og frisyrer, møte andre i skolegården og andre steder og ikke minst spillet hvor man skulle bitche, spre rykte, være venn og lignende for å vinne. Egentlig et litt sykt spill når jeg tenker meg om, jeg tror ikke noe sånt hadde blitt laget i dagens politisk korrekte samfunn.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Playing with fire 2: Altså, dette spillet her må jo bare med! Det var på 123spill om jeg ikke husker feil og man satt to stykker på samme tastatur. Man skulle legge bomber for å åpne tønner, man kunne finne ting og poenget var å ikke dø. Broren min og jeg spilte dette utrolig mye sammen på den gamle stasjonere PC’n som stod på kontoret i barndomshjemmet vårt.

GSM: eller Go Super Model for de som ikke kjenner forkortelsen. Her kunne man lage sin egen karakter, spille spill for å få penger og diamanter jo høyere lever man kom. Mine favorittspill var det dansespillet hvor man skulle huske trinn og det spillet hvor man skulle lage antrekk (utklippet til venstre). Man kunne også få venner der og man hadde egen profil. Dette var et skikkelig hyggelig og fint spill! Jeg husker faktisk hva jeg het der også, nemlig Jane-Victoria. Ikke spør hvor jeg fikk det navnet fra, for det aner jeg virkelig ikke haha.

Habbo: definitivt det spillet jeg brukte mest tid på. Jeg vet ikke en gang om jeg skal forklare det, alle på min alder har vel spilt Habbo? Kort fortalt: du bodde på hotell, hadde egne rom du kunne innrede, møte forskjellige folk, bli med i klubber og mye mye mer. Husker godt nabojenta og jeg syklet ned til Narvesen etter vi hadde tjent penger på sommeren for å kjøpe habbo penger til å bruke i spillet haha. Og navnet mitt der? Susi-Josefine. Ikke spør, for jeg vet heller ikke hvor jeg fikk det navnet fra.

Bratz: jeg er vel ikke den eneste som elsket Bratz? Ikke bare dukkene, men også musikken og nettspillene. Spesielt det under her husker jeg sååå godt, man fylte inn ting og så valgte dataen for deg. Av en eller annen grunn var dette utrolig gøy å gjøre med venninner. Bratz hadde også mange andre type spill, men de husker jeg faktisk ikke stort av..

Husker du noen av disse spillene og spilte du noen av dem?

//Elise Amanda

Det jeg nå skal fortelle om handler egentlig om manglende kompetanse innen psykisk helse, eller gjør det det? Jeg forstår jo svært godt at leger på somatisk avdeling ikke har like stor kompetanse som leger tilknyttet en spiseforstyrrelsesavdeling, likevel så tenker jeg at det er forskjell på å mangle kompetanse og å ikke ville prøve  å forstå. Det er forskjell på å mangle kompetanse og på å være en drittsekk. Sistenevnte har jeg heldigvis ikke møtt så mye av, men ett møte satte et skikkelig støkk i meg.

For en god del år siden var jeg innlagt på somatisk avdeling, rettere sagt barneavdelingen på sykehuset i Vestfold. Jeg var der på tvang og jeg må ha vært under 16 år på den tiden grunnet aldersgrensen for å være på barneavdelingen. Med andre ord så var jeg ikke så veldig fornøyd med å være der og jeg ønsket bare å skrive meg ut, noe som da ikke gikk siden jeg var under tvang.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kjempet i mot alt de ville gi meg. Jeg ville ikke få noe inn i kroppen min, så jeg klemte veneflonslangene i håp om å stanse dem, jeg ville ikke bli undersøkt så jeg hylte og skrek og jeg ville ikke snakke med leger eller sykepleiere så jeg ignorerte dem eller kikket stygt på dem. Husk at på denne tiden var jeg ung og svært syk, jeg klarte ikke en gang å se mitt eget beste. Alt jeg ville var å dra hjem.

Så kommer en ny lege inn på rommet mitt. Sint som jeg var over å være på tvang nektet jeg å snakke med han og satt heller på Macbook’en min mens jeg ignorerte han. Han ble da sint på meg og dro Macbook’en ut av hendene mine slik at den falt i gulvet. Ordene hans husker jeg enda “du er utrolig respektløs og tenk på alle de barna som trenger å være her, men som du tar opp plassen til nå ved å utsette deg selv for skade!”. Det gjorde at jeg knakk totalt sammen. For det første ville jeg jo ikke være der engang og for det andre ble jeg så lei meg og gråt og gråt over at jeg trodde jeg førte til at noen barn ikke fikk hjelp.

Jeg så for meg barn dø på grunn av meg. Dette stemte jo ikke, selvfølgelig. Han sa det nok bare fordi han var sint og frustrert, men likevel: sånn snakker man ikke til folk. Jeg var et barn og jeg var syk. Jeg valgte ikke å bli syk jeg heller. Men denne legen, han valgte å ikke prøve å forstå. Han valgte å trykke et barn som var langt nede enda lenger ned.

Her ser dere et nærbilde av skaden Macbook’en fikk etter fallet. En sprekk oppover i baksiden av skjermen. Og etter denne “ulykken” ble hele maskinen svært treg. Applaus til legen som også bidro enda mer til min frykt for helsevesenet.. fortsatt den dag i dag er jeg frustrert over behandlingen jeg fikk. Dette handler faktisk ikke om manglende kompetanse, det handler om manglende evne til å være et medmenneske og manglende evne til respekt. Og jeg vet ikke hvem som fikk den mest permanente sprekket jeg: jeg eller Macbook’en..

//Elise Amanda

Åh, denne fredagen har vært fin så langt og det blir nok resten av fredagen også! Vi inviterte Sigurd på middag så nå sitter vi gode og mette i sofaen etter taco alle tre. Det er alt for lenge siden vi har hatt taco, noe som er rart for fredagstaco er jo nesten obligatorisk eller hva? For litt siden spurte jeg Mona om hun og Anniken ville bli med på en kveldstur i kveld, men de hadde planer om kino i kveld så da inviterte de meg med! Jeg har ikke hørt om filmen engang, men det er en julefilm så da er jeg fornøyd haha! Det blir utrolig koselig og jeg gleder meg! <3

Det kom ikke inn så mange spørsmål denne uken, så under her får dere svar på de som kom inn. Ønsker dere alle en fin fredag!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg elsker bloggen din! Lurte på om du kunne skrive noen innlegg om hva som trigger overspisingen hos deg, og hva slags mestringsstrategier du har lært for å ikke trøkke kjeften full med mat? Hvordan få hjernen til å slutte å handle/ikke tenke at man må ha all den maten hamstret i skapet før en overspising.. For det første: tusen takk, så hyggelig å høre! Det kan jeg godt skrive noen innlegg om: et om hva som trigger overspisingen hos meg, et mestringsstrategier og et om hvordan håndtere å ha fristelser rundt seg. Jeg tror jeg deler det opp slik så jeg får forklart meg slik jeg ønsker og ikke trenger å begrense meg til noen få setninger. Innleggene er nå skrevet opp i bloggplanen min, så de kommer om ikke så alt for lenge.

Har du fått ny vurderingssamtale på RASP? Ja, det fikk jeg faktisk beskjed om i går hehe. Jeg kommer til å skrive litt mer rundt det og fortelle litt mer på mandag.

Hvordan går det med deg og hvordan har du det? Takk som spør! Dette var det faktisk flere som spurte om, så jeg tar bare med dette en gang. Men det går som det går, eller hva jeg skal si. Bulimien styrer showet, men sånn utenom det så har jeg det ganske greit. Jeg er mye sliten og har ikke så mye energi + håret mitt har begynt å falle ut igjen, noe som suger. Det er så ille at jeg må rense hårbørste for hår hver eneste dag… Men jo, sånn ellers så går det greit! Vinterdepresjonen har ikke fanget meg og jeg har mange fine øyeblikk.

Har du type? Ja, vi har vært sammen (og bodd sammen hehe) i 5 år straks og vi er forlovet i tillegg. Veldig veldig glad for at jeg har han i livet mitt<3

Hva synes du om antrekket og lurer du på noe til neste uke?

//Elise Amanda

November, herlighet hvor blir tiden av? Tiden har til og med flydd så fort at denne månedens bullet journal ikke ble begynt på før i november hehe. Flaks for meg at jeg har en personlig almanakk jeg også bruker, ellers hadde jeg vel vært helt på kjøret. Litt avhengig av å planlegge eller? Ganske mye hehe.. Månedens tema har vært planlagt en stund, men siden jeg hang litt etter *kremt* fikk jeg ikke gjort det så detaljert og nøye som jeg ønsker, men jeg ble likevel fornøyd! Temaet er da altså hjort, blomster og snøkrystaller.

Her er et teit bilde av meg som later som om jeg har gevir.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Klar for å se? Let’s go!

Forsiden ble jeg veldig fornøyd med hihi. Jeg liker godt å ha en oversikt over datoene hver måned, slik at jeg ser hvilken dato de forskjellige dagene faller på, så dette er noe jeg prøver å ha med hver måned. Dette er foresten første gang jeg har prøvd å tegne en hjort hehe.

Månedens mood tracker ble jeg veldig fornøyd med! Det er altså siluetten av en hjort som er delt inn i soner, en for hver dag. Så fargelegges den aktuelle sonen hver kveld alt ettersom hvordan dagen har vært.

Mål for denne måneden er skrevet ned på venstre side og til høyre ser dere et sitat. Dette sitatet synes jeg er så viktig. Å plukke seg selv opp med en gang og begynne på nytt. Man trenger faktisk ikke vente på en mandag, en ny måned eller et nytt år for å starte på nytt.

Kalenderne ser da altså slik ut, ganske enkle, men likevel fine og oversiktlige. Det synes ikke så godt, men stripen i midten, tall og ukedager er fargelagt over i lyseblått.

Hvordan synes du månedens tema ble og driver du med bullet journal?

//Elise Amanda

Til adventstiden i år er det ingenting jeg ønsker meg høyere enn å få ha en sjokoladekalender. Gjerne de billige som selges på meny til rundt 10 kr, de synes jeg smaker godt og det er den type sjokoladekalender jeg vokste opp med. Vel, er det ikke bare å kjøpe en sånn da? tenker du kanskje og jo det er jo det, men problemet ligger i det å klare å ha den. I fjor kjøpte jeg meg en ny sjokoladekalender 8 (!!!) ganger før jeg til slutt ga opp å klare å ha en. Det var et voldsomt stort nederlag. Tingen er den at det er vanskelig å la den være i fred. Så fort bulimien trår til går det dessverre også utover denne sjokoladekalenderen.

Det er så mange år siden sist jeg klarte å ha en sjokoladekalender at jeg ikke en gang kan huske det. Dette er faktisk et ganske sårt punkt for meg. Jeg har bestandig vært veldig glad i jul og ikke minst førjulstiden, jeg er rett og slett et skikkelig julemenneske. Det å da ikke klare å ha en sjokoladekalender setter dog en liten stopper for julegleden. Det er jo ikke det at den ikke kan erstattes, for det kan den jo. Men når man må erstatte den konstant fordi man går løs på den under overspisingsepisoder gjør noe med en.. Så problemet ligger jo ikke på det økonomiske, men følelsene rundt det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg tror at jeg i år uansett også kommer til å kjøpe meg en adventskalender med te, for da får jeg oppleve å ha en kalender som jeg i tillegg vet at jeg klarer å ha. Det er noe med det stille øyeblikket på morgenen hvor man lusker seg opp i pysj og ullsokker for å åpne en luke og innse at man er enda en dag nærmere den store dagen. Gjerne helst en sjokoladekalender. Hvor man lurer på hva slags figur som er på dagens sjokolade. Lyden når man trykker den ut og ikke minst øyeblikket hvor man kjenner den smelte på tungen. Morgenånden som blir byttet ut med smak av søt sjokolade, mens snøen daler ned utenfor. Det er noe litt magisk over det hele, for juletiden er fremdeles litt magisk for meg.

Så i år skal jeg kjøpe en sjokoladekalender og forhåpentligvis bare en gang. Eller vet dere hva, jeg skal kjøpe det kun en gang, så får det heller briste og bære. Jeg håper så inderlig at jeg klarer å ha en i år, det hadde betydd så mye for meg og hadde vært en så stor seier i kampen mot å bli frisk. Å skulle ha en sjokoladekalender til 10kr er et lite ønske i seg selv, men for meg er betydningen bak det så himla stor. I år håper jeg det endelig er året hvor jeg kan klare å ha en sjokoladekalender igjen.

(jeg hadde ingen kalender til å illustrere med, så det ble en julestrømpe stefaren min har laget til meg)

//Elise Amanda

Har dere hatt en fin uke så langt? Jeg håper det! Eventuelt så håper jeg at dere har hatt noen fine øyeblikk og små lysglimt i hverdagen. Ta vare på dem, de er virkelig gull verdt! Over til noe annet: vi tok jo en god del bilder med mobilen også da vi var i Rhodos og ikke alle har blitt postet på blogg eller Instagram, så her får dere se noen av de som er tatt med mobilen! Mobilkameraet mitt har jo 12 MP så det tar ganske greie bilder og fungerer egentlig veldig greit til hverdags!

Jeg tenkte også å svare på litt spørsmål i morgen, så om du lurer på noe er det bare å spørre! Hvis du allerede har spurt på story på instagrammen min (eliseamandan) så trenger du ikke spørre de samme spørsmålene her, da jeg tar med spørsmål fra både innta og spørsmål jeg får i kommentarfeltet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Liker dere å se mobilbilder og lurer dere på noe til ukens spørsmålsrunde?

//Elise Amanda

Er jeg ferdig å skrive om dokumentarepisodene “Selvmord på instagram”? Nei, jeg er visst ikke det. For i dokumentarepisodene kom det kun frem litt av de positive sidene med miljøet der inne, men hovedfokuset lå uten tvil på det negative og det mest ekstreme. Jeg synes at det er viktig å fortelle om de gode sidene også og ikke bare de negative. For det er nemlig ikke slik at alle som er i dette miljøet deler bilder av kutt, forteller hvor lenge de har sultet seg, legger ut tallet vekten viser eller forteller at de ønsker å ta sitt eget liv.

Jeg vil faktisk dele miljøet inn i to deler: du har den delen av miljøet som kom tydelig frem i dokumentarepisodene, men du har også den siden hvor det er mennesker som kjemper iherdig for å bli frisk. Mennesker som deler dagens store seier, motivasjon, hverdagsøyeblikk og en liten utblåsning i ny og ne. Mennesker som gjør så godt de kan å passe på at de ikke poster noe triggende. Samtidig så er det en stor fellesnevner i begge sidde sidene: man blir kjent med mennesker som forstår, man blir møtt med støtte og man blir oppmuntret til å ta de riktige valgene.

Miljøet kan være ganske skadelig for enkelte, men det kan også være svært hjelpsomt. For hvem snakker man egentlig med etter kontortid som faktisk har litt peiling? Det psykiske helsesystemet i Norge er jo lagt opp slik at man hovedsakelig “kun” kan være syk i kontortid, så har man legevakten i krisetilfeller. Men noen ganger er jo alt man trenger å snakke med noen som forstår litt og der er jeg glad for at man kan hjelpe hverandre frem og oppover, så lenge man klarer å bruke det til noe positivt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er takknemlig for at jeg et sted kan få si ting som de er (til en viss grad selvfølgelig), et sted hvor jeg kan dele oppturer og noen nedturer, et sted som ikke dømmer meg, et sted som alltid er “åpent”, et sted hvor jeg kan få motivasjon til å fortsette kampen, et sted jeg vet jeg blir sett og hørt. Så for meg og mange andre så er privatinstagram et godt miljø å være i. Man har lov til å være destruktiv, men man burde virkelig ikke dra andre med seg ned og man burde samtidig skåne seg selv.

Så hvordan man velger å “bruke” dette miljøet er litt opp til en selv. For mange år siden fulgte jeg alle mulige folk, jeg fulgte folk som ønsket å kjempe, folk som ønsket å kjempe uten å få det til og folk som ønsket å bare grave seg enda lenger ned i sykdommen. Men den positive siden av privatinstamiljøet sprer seg, uten tvil. Det er flere brukere nå på den “siden” kontra hva det var for noen år siden. Kort fortalt: samme miljø, men ikke dra alle under en og samme kam.

//Elise Amanda