God kveld gode lesere. Nå har jeg jo vært her i noen dager og jeg tenkte derfor at det er greit å komme med en oppdatering. Det er ikke all verdens å komme med etter kun noen dager (jeg kom mandag morgen), men noe er det da likevel. Beklager forresten så mye at jeg ikke har svart på kommentarer og meldinger i det siste, jeg (og kreftene) strekker rett og slett ikke til. Førsteprioritet er jo behandlingen og da velger jeg å legge kreftene mine i det, bloggen blir når jeg har overskudd til det. Jeg blir veldig fysisk utmattet av å være psykisk utmattet og det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at dette her er tøft.
Hvor skal jeg i det hele tatt begynne? Jeg har jo vært her før, noe som er en trygghet siden jeg kjenner rammene fra før og personalet, ikke minst kjenner jo personalet meg. Det er til stor hjelp, for da slipper jeg å starte helt på nytt og jeg blir derfor også forstått lettere. Fra mandag til og med tirsdag hadde jeg en kostliste som var ca lik som den jeg hadde på psykiatrisk. Fra og med i går og til og med i dag har jeg en ny økende kostliste. I morgen skal den økes enda mer og så skal den igjen økes enda mer fra og med mandag.
Det er utrolig vanskelig å stå i, men jeg må jo nesten bare klare det. Kveldsmaten i går var for eksempel veldig vanskelig og tårene bare rant og rant. Det må ha sett passe smart ut når man gråter og snufser om hverandre mens man tygger mat, men jeg var fast bestemt på å skulle gjennomføre uansett. Takket være god støtte og en skikkelig ståpåvilje fikk jeg det til. Seier til meg!
En veldig positiv ting er at en av de tingene som er svært vanskelig for meg faktisk gikk greit. Både jeg og personal var jo forberedt på at det skulle bli svært vanskelig for meg og at det skulle komme en voldsom reaksjon, men det gjorde det ikke. Jeg ble rett og slett satt ut selv over hvor greit det gikk. Er det noe jeg kan så er det visst å overraske meg selv haha. Derfor krysser jeg fingrene for at dette vil gå greit videre, men har også i bakhodet at jeg ikke må bli skuffet over meg selv om det skulle komme noen reaksjoner.
Jeg vet jo også at vektoppgang kommer til å bli svært tøft og helt ærlig skremmer det livskiten ut av meg. Men jeg er innforstått med at det er en del av behandlingen og det å skulle bli bedre. Heldigvis vet jeg at jeg har god støtte rundt meg her og jeg vet at de følger nøye med slik at ting går som det skal. Det i seg selv er en stor trygget. Når jeg først må/skal opp i vekt tror jeg ikke det er noe bedre sted for meg å gå gjennom det enn på RASP. Jeg ser jo selv at jeg er for tynn, likevel så synes jeg det er utrolig vanskelig med vektoppgang.
Det meste av tiden her går til måltider, hviletid, oppfølgingstid og behandling. Sånn ellers går tiden min til strikking (noe som ikke akkurat er en overraskelse, vel) for det meste. Jeg har faktisk ikke sett mer enn en episode av en serie pr dag, noe som er veldig ulikt meg. Så sånn går no dagan, enn så lenge.
//Elise Amanda
