Forrige uke viste en medpasient meg mummitrollet hun hadde heklet og jeg fikk blod på tann, for å si det sånn! Hun var så snill at hun handlet det jeg trengte for meg og lærte meg å hekle. Jeg som ikke en gang hadde tatt i en heklenål før skulle nå prøve å hekle mummitrollet! Det ble litt surr i starten, men med en stykk tålmodig medpasient som var veldig flink til å lære bort knakk jeg koden relativt fort.
Med tanke på at dette her er min aller første gang til å hekle så ble jeg veldig fornøyd! Det blir nok flere mummitroll i fremtiden. Godt er det at det er dealing av strikke og heklekunnskaper som blir delt her på RASP haha. Det kunne vært verre, for å si det sånn. Oppskriften til mummitrollet er det faktisk en pasient på en annen post som har laget og jeg er mektig imponert!
Jeg tror nok strikking er mer min greie enn hekling, men jeg kommer til å prøve å hekle igjen. Hvertfall mummitrollet og kanskje noen andre fra mummidalen også.
Nå derimot holder jeg på med et skjef jeg aldri blir ferdig med fordi det er så himla kjedelig å strikke skjerf. Men jeg er tom for garn til det andre jeg holder på med, så da er det nesten bare å vente. Jeg har bestilt noe garn på nett og valgt å hente på post i butikk, så jeg krysser fingrene for at det kommer frem før til helgen!
Det er så himla frustrerende at det føles uutholdelig å gå opp i vekt, at hele verden ser ut til å rase (men så gjør den nok egentlig ikke det). At å spise nok til å gå opp det jeg må setter igang så mange følelser og tanker. Når man strigråter seg gjennom måltider og sliter med å puste, fordi angsten for egen kropp er så sterk. Hvorfor er det egentlig sånn? Hvorfor føles det så fælt? Jeg sliter med å forstå det selv.
Er det ikke rart at jeg kan få panikkanfall over mat og måltider, mens å hoppe i fallskjerm er noe jeg vil? Jeg håper frykten slipper litt tak etterhvert, både når det kommer til mat og ikke minst kropp. Den gjør jo forhåpentligvis det, det er jo derfor jeg drar meg gjennom denne gjørma.
Ting har vært ekstremt tøft siden starten av helgen. Det har vært mange tårer, så mange at jeg ble overrasket selv over at jeg ikke gikk tom. Samtale om at det blir tenkepause om jeg ikke kommer meg på beina igjen asap. Frykten for å få tenkepause eller bli skrevet ut er stor, for jeg vil jo dette. Jeg vil jo så gjerne være her og jeg vil jo så gjerne bli bedre, jeg er bare så redd. Så jeg gråter og gjør som jeg skal, samtidig som jeg hater meg selv for det (men jeg hater meg selv for det om jeg ikke gjør som jeg skal også). Ambivalensen spiser meg opp innenfra noen ganger.
Jeg gleder meg til den dagen (som forhåpentligvis kommer en eller annen gang) jeg kan si at jeg klarte det. Klarte å bli frisk nok til å i det minste ikke utføre spiseforstyrrede handlinger. En dag hvor ting ikke føles like fælt. Hvor jeg ikke føler at jeg dør av å gå opp i vekt eller ligge på en normalvekt. Hvor frykten ikke styrer livet mitt og hvor alle disse fæle følelsene ikke er det som tar mest plass i livet mitt.
Men enn så lenge føles det fælt, ja rett og slett uutholdelig. Det er vel slik det er å skulle bli frisk, det. Heldigvis er premien på målstreken ganske så stor, nemlig livet.
Det skjedde så himla mye i juli, august og september, så jeg så meg nødt til å dele opp de siste seks månedene i to innlegg. Det var litt rart å gå tilbake i arkivet og finne frem til alt dette, for å være ærlig. Både fint, men også litt vondt. Heldigvis har jeg hatt så mange fine opplevelser og øyeblikk, vært med mennesker som får smilemusklene i ansiktet til å gjøre vondt og følt meg glad.
Juli:
Jeg var på fest med linja jeg gikk med på videregående og det ble en fantastisk fin kveld med mye latter og mange smil.
Vibeke, Nora og jeg var på utekino på verdenspremieren på Løvenes Konge. Litt gira kan man si..
Jeg drakk helt sinnsykt mye hjemmelaget iskaffe.
Sinnsykt mye.
Andreas og jeg besøkte tante og onkel en natt på campingen i Sverige.
Jeg var en dag på Stavernfestivalen og storkoste meg!
Anniken og jeg var på nattbyen sammen.
Oooog i starten av juli dro vi hjem fra Polen.
August:
I slutten av august feiret jeg bursdagen min med familie og det ble en hyggelig dag!
Mona og jeg tok veldig mange bilder:
Sigurd, Andreas og jeg var en tur i Sverige sammen.
Jeg stelte mye i hagen med alle blomstene jeg hadde plantet tidligere den sommeren.
Jeg var på noen møter på RASP ang å skulle gå på dagenheten der.
Sigurd, Carl-Petter, Anniken, Andreas, katten min Lucy og jeg tok oss en tur på hytta. Det ble en kjempehyggelig helg hvor vi fikk gjort mye forskjellig.
Elisabeth og Eivind giftet seg og jeg fikk deltatt på seremonien og tatt bilder av dem også. Jeg var invitert til selve feiringen, men kunne dessverre ikke bli med på grunn av innleggelse på RASP to dager senere (bryllupet var i Kongsberg, jeg bor i Larvik og RAP er i Oslo).
September: Kameraet mitt tok kvelden etter svært mange år. Jeg ble faktisk veldig lei meg, da kameraet har hatt stor affeksjonsverdi for meg. Da jeg kjøpte det etter konfirmasjonen min var jeg så glad og jeg har hatt stor glede av det i så mange år, omtrent hver dag. Dette bildet ble faktisk tatt rett før jeg oppdaget at kameraet hadde gått istykker..
Men, avhengig av kameraet mitt som jeg er måtte jeg få skaffe meg et nytt asap. Jeg fant et på Finn som var en modell nyere enn det jeg hadde som jeg valgte å kjøpe meg. Veldig fornøyd med dette og det er så deilig å fa flipp-skjerm!
Vi var i bryllup til Petter og Camilla og hadde en kjempefin dag med å feire dem!
Her har dere da Andreas, meg, svigersøss og hennes kjæreste.
Anniken og jeg tok oss en tur på café
og en tur til Sverige:
Jeg strikket min første genser ferdig:
Og jeg fikk to skikkelig betente visdomstenner og ble satt på dobbel dose antibiotikakur og en infeksjonskur. Jeg fikk også satt opp time til å trekke dem noen dager etter bare, men jeg avlyste den timen.
For ikke å glemme at jeg tok turen til Oslo for å gå på dagenheten på RASP. Resten av døgnet var jeg på intensivavdelingen.
Men etter en uke der bare ble jeg kastet ut da jeg rett og slett ikke var frisk nok til å kunne ta det selvstendige ansvaret det kreves man skal ta for å gå der..
Kanskje jeg bare skal bytte navn til Elise Amandas strikkeblogg? Hehe, neida. Men dette er jo en blogg hvor dere får følge hverdagen min og ting som interesserer og opptar meg. Da er det ikke så rart det har blitt mange innlegg om strikking den siste tiden, da svært mye av tiden min går til det.
For en stund siden begynte jeg på en egenkomponert genser, som jeg etterhvert tok en pause fra grunnet garnmangel. Etter å ha fått nytt garn i posten fikk jeg fortsatt og jeg kom så langt som en hel arm og halve av den andre før jeg innså: dette går ikke. Mønsteret er alt for stramt, til tross for at jeg har klippet opp og festet flere tråder (da jeg strikket dette visste jeg ikke om tvinning av tråd), strikkefastheten har endret seg veldig og genseren ble alt for bred. Så joda, jeg må rekke opp hele genseren..
Men dette lille prosjektet har ikke vært totalt bortkastet, for jeg har nemlig lært veldig mye underveis. Jeg har lært meg å regne antall masker og økninger inn i mønster, jeg har lært meg å tvinne tråden og jeg har lært meg å se mer hva som burde gjøres og ikke minst: hva som ikke burde gjøres.
Hva jeg gjør med garnet når jeg har rekket opp hele genseren vet jeg ikke helt ennå, men jeg tror nok jeg finner en oppskrift på å strikke en genser. Jeg kommer nok til å prøve å lage en egenkomponert genser en gang i fremtiden, men enn så lenge holder jeg meg nok til oppskrifter. Men man skal aldri si aldri..
UKENS OPPTUR: Nei altså.. det må nesten bli at jeg fikk lov til å være med på markeringen #ingenflereåmiste. Det skriver jeg forresten litt mer om lenger ned i dette innlegget.
UKENS ANTREKK: Antrekket med Poppy-genseren min! Den er så myk og god, så den blir nok brukt veldig mye fremover. Vil du se flere bilder kan du klikke HER.
UKENS TANKE: At jeg bare må holde ut. Alle disse vonde og vanskelige følelsene vil bli bedre. Det samme med kroppen min og hvordan den fungerer. Det vil bli bedre. Hold ut. Pust.
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Et innlegg hvor jeg gir dere en liten update på hvordan det går. Innlegget kan dere lese HER.
UKENS NEDTUR: Et skikkelig vektoppgangshopp som har vært utrolig vanskelig å takle.
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Det må jo nesten bli cardiganen som dere kan se mer av HER. Jeg ble sååå fornøyd med den hihi. Oppskriften var også veldig lett å forstå og jeg tror dette er noe som er veldig fint å strikke for nybegynnere.
UKENS SERIE: Jeg har vel i grunn kun sett tre episoder av Master Chef Australia, så det får nesten bli det da. Det er veldig lite serie-titting på meg om dagen.
UKENS BURDE-LESE INNLEGG: Et innlegg hvor jeg skrev om ting jeg skulle ønske folk visste eller forstod om spiseforstyrrelser. Det er et innlegg som kan vært lurt å lese, uavhengig om man kjenner noen med en spiseforstyrrelse eller ei. Innlegget kan leses HER.
UKENS SANG: Sigvart Dagsland sin Kan eg gjer någe med det.
UKENS VIKTIGE INNLEGG: Innlegget om #ingenflereåmiste markeringen. Hvis du vil se flere bilder og lese mer om markeringen finner du innlegget HER. Jeg er så glad for at jeg fikk mulighet til å delta.
God kveld! Dere aner ikke hvor deilig det er å endelig få lov til å gå ut en tur igjen, jeg har vært inne siden onsdag, så det var virkelig på tide. Vi stoppet ved en søt liten bokhandel og vindusshoppet i sikkert nærmere et kvarter og jeg kjøpte så mye fint i hodet mitt hihi. Dit må jeg definitivt tilbake når det er åpent! Ellers har dagen i dag vært både tøff og fin, men sånn er det jo nesten bare. I kveld står forresten MGP for tur, så det gleder jeg meg til! Enn så lenge får dere svar på spørsmålene dere stilte:
Hva skjer om du nekter å spise et måltid på RASP? Eller hva skjer om du ikke spiser mer enn 2 måltider per dag, hva gjør personalet da, blir du kastet ut eller hvordan fungerer dette? Hvis du ikke fullfører et måltid får du næringsdrikke i erstatning. Man kan også eventuelt måtte ta igjen noe senere. I noen tilfeller blir det sonding, men det er sjeldent skjer. Hvis man virkelig ikke klarer å følge programmet kan man få tenkeuke eller til og med bli skrevet ut.
Hvordan håndterer du vektoppgang? Sliter nemlig med det selv og syns det er veldig vanskelig å ikke “freake ut” pga det. Har du noen metoder du bruker for å holde hodet på plass, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg synes også vektoppgang er skikkelig vanskelig. Noen av mine beste tips finner du ved å klikke HER.
Jeg lurte på om du kunne skrive om ditt opphold på døgn DPS i Sandefjord, skal nemlig bli lagt inn der med sf og husker at du ikke var fornøyd med oppholdet der og skrev deg ut. Kan du skrive hva som gjorde at oppholdet ikke ble som det skulle, har nemlig ikke lyst til å kaste vekk enda ett dårlig psykiatrisk opphold.. Har de kompetanse innenfor spis? Det er ekstremt fokus på egenansvar og du må være forberedt på å få beskjed om at ting er ditt valg. De har ikke noen spesiell kompetanse på spiseforstyrrelser dessverre. Men hvis du klarer å ta mye riktige valg selv og selv oppsøke personal om du har det vanskelig så kan det hende du får stor nytte ut av det. Jeg vil ikke snakke det alt for mye ned, for det funker jo for noen få.
Lurer på om det er mest fokus på måltider på rasp, eller om det er mye av kognitiv terapi o.l.? Det er jo en del fokus på måltider, men man får tilbud om samtaler både før og etter måltid for eksempel. I tillegg er det også gruppe to ganger i uken, somatisk sjekk med blodprøver 1-2 ganger i uken og 2 behandlingstimer med behandler i uken. Personal er i tillegg tilgjengelige for en prat og man kan også få flere samtaler ved behov. Man kan også avtale forskjellige ting/utfordringer og da får man hjelp og støtte til det. Så jeg vil si at det er fokus på mye, mye mer enn bare måltider.
Og lurte også på- ift at du har skrevet at det har vært utfordrende å gå ut å spise (som er forståelig med det du sliter med) Hvordan er det å gå på kafe å drikke feks te/kaffi med en venn uten å spise? Vet ikke om/ihvilken grad slike steder triggende osv. Å ta en kaffe/te ute er ikke triggende i seg selv, men det kan bli vanskelig med andre fristelser som da er tilgjengelig. Jeg synes forøvrig det er suuuuuperkoselig å ta en kaffe/te ute.
Er du veganer akkurat nå? Nei, jeg er vegetarianer og har aldri vært veganer. Men hjemme spiser jeg omtrent hovedsakelig vegansk til middager for eksempel og ellers velger jeg veganske alternativer svært ofte.
Hva er “safe foods” for deg? Vil du nevnte 5 ting? Jeg har noen, men jeg må nesten tenke litt på om det er lurt å dele dem. Jeg er redd noen kanskje kan bli påvirket av det.
Hvordan går det med deg for tiden? Takk som spør! De første dagene her var lettere, det skal jeg ærlig innrømme. Men nå er ting ganske tøft. Når så mye spiseforstyrret kontroll blir tatt fra meg kommer det veldig mange følelser og reaksjoner til overflaten.
Er det slik at du ikke overspiser når du er innlagt, eller hvordan fungerer dette for deg? Er det slik at du “tørr” å gå på butikken å kjøpe inn masse mat og sitte på rommet å spise, er du ikke da fryktelig skamfull og redd for at personalet skal komme inn å se deg? På psyk var det dessverre ikke sååå vanskelig å få til å overspise innimellom. Det gikk hovedsakelig da på at jeg tok mer mat i matsalen (noe jeg egentlig ikke fikk lov til og skal egentlig bli stoppet) eller at jeg fikk lurt med meg bankkortet ut og da spiste jeg ute. Det er helt forferdelig skamfullt, samtidig som jeg likevel gir litt F akkurat der og da. Jeg har for eksempel stått og hylgrått hvis de har tatt fra meg mat og nærmest skreket at jeg skal ha det tilbake hehe.. Veldig, veldig fælt i ettertid, for å si det sånn. Her på RASP derimot er det mye strengere og her får jeg ikke tak i mer mat, da jeg ikke har tilgang på bankkortet mitt og at all mat er låst inn. Tar jeg mat må det være i matsalen i måltidstiden, men da blir jeg tatt fra det med en gang.
Hvordan er blodprøve-verdiene dine under denne forferdelige bulimien? Litt sånn opp og ned i grunn. Velger å ikke utdype noe mer, da jeg ikke vil trigge noen.
Tjoho, i går ettermiddag ble jeg ferdig med cardiganen! Tenk at jeg bare brukte to dager på den da! Jeg visste jo at det kom til å gå veldig fort når man strikker på så store pinner, men jeg hadde ikke regnet med at det skulle ta så kort tid. Den er så fluffy og god og det føles litt som om jeg har på meg en sky når jeg har den på. Denne er da altså til meg selv, men siden jeg ble veldig fornøyd med resultatet kan det hende at jeg kan strikke en slik en i gave til noen en gang.
Nå derimot prøver jeg å lære meg å hekle og jeg trodde jeg begynte å få det til, men så ble alt bare surr. Heldigvis har jeg en kjempesnill medpasient som lærer meg det, så det skal nok gå etterhvert, jeg trenger bare litt (les:mye) øving på det først. Nøyaktig hva jeg skal hekle vil jeg ikke si ennå, for jeg vet jo ikke om jeg får det til engang haha.
God kveld! Denne ganger her har jeg et annet rom enn hva jeg hadde da jeg var her i noen måneder i vinter/våres, så jeg tenkte jeg kanskje kunne vise dere det. Nå kan ikke jeg fordra sterile sykehusrom og selv om rommet fra før av heldigvis ikke er helt sterilt så har jeg pyntet det litt. Eller pyntet og pyntet, jeg har hengt opp noen plakater og slengt opp en lyslenke ved skrivebordet i tillegg til å ha hengt opp noen sommerfugler over sengen. Jeg kommer jo til å tilbringe ganske mye tid på rommet mitt og da er det greit at jeg klarer å slappe av på det og føle at det er greit rundt meg.
Forskjellene fra dette rommet og det forrige er at nå har jeg trefarget skrivebord fremfor hvitt (litt bad hehe), jeg har en kommode og skostativ, jeg har ikke et ekstra bord og jeg har blå stoler istedenfor røde. Kommode er jeg superfornøyd med å ha, det er noe jeg savnet på det rommet jeg hadde sist.
Jeg tar litt tilbake det om at ting gikk overraskende greit som jeg skrev i går, for i går kom det enda en smell og i dag også gitt. Men sånt må man nesten regne med eller for å si det på en annen måte: hvis dette her hadde vært lett og jeg hadde klart å håndtere ting på egenhånd så hadde jeg jo ikke trengt å være her. Etter en god del tårer og noen gode samtaler med personal og psykiater + en legeundersøkelse går det litt bedre. Det kom nok (les: det kom) ut masse spiseforstyrra bullshit fra min side, noe jeg ser utrolig godt nå som jeg har fått roet meg. Det er bare så himla irriterende at jeg ikke ser det der og da.
Uansett, siden jeg ble ferdig med Poppy-genseren min var det på tide å sette i gang med noe nytt og garn, pinner og oppskrift til Camilla Pihl sin cardigan Crocus har ligget klart en liten stund. Så i forrigårs fikk jeg det på pinnene og hei hvor det går! Jeg hater egentlig å strikke med så store pinner (Str 12 og 15), men for en utålmodig sjel som meg er det litt greit også, nettopp fordi det går så fort unna.
Jeg tror faktisk at jeg blir ferdig med den i løpet av morgendagen siden jeg strikker så himla mye hver eneste dag. Jeg har valgt noen andre farger og annet garn enn originalen, men jeg ble utrolig fornøyd med fargevalget og dette rimeligere garnet gikk veldig fint an å bruke. Jeg bruker Drops Melody, for de som måtte lure.
Når jeg forhåpentligvis blir litt flinkere til å strikke gleder jeg meg til å strikke ting i gaver, men enn så lenge er det kun votter jeg strikker som jeg vil gi bort da vottene er noe jeg blir veldig fornøyd med.
