Dette høres kanskje veldig rart ut for noen, men for meg hjelper det med litt selvpleie for å føle meg litt bedre. Når kropp er svært vanskelig og vondt er det fint å kunne føle seg litt bedre på andre områder. Noe jeg liker å gjøre da er å ta ansiktsmasker, det gjør så godt for huden min og jeg føler meg mye mer fresh og vel med en hud som er fornøyd. Jeg har bestandig slitt med tør hud og noe kviser, så da er ansiktsmasker gull verdt. Så i kveld blir det en skikkelig treat myself well kveld med hårmaske (om jeg orker å hoppe i dusjen), ansiktsmaske og ny neglelakk på neglene mine.
Disse bildene er jo selvfølgelig tatt tidligere på dagen, for i skrivende stund er det ikke så fint naturlig lys og jeg sitter i hviletid etter kveldsmat. Men så fort hviletiden er ferdig, ja da er det tid for litt selvpleie og en god kopp te. Kanskje med spillelista “Morgenkaffe” på Spotify i bakgrunnen, den er så fin. Kanskje blir det litt lett kveldstøying også, det gjør godt for kroppen min. Jeg får forresten lov til å drive med helt rolig tøying her, tenkte bare å nevne det så dere ikke tror jeg går imot behandlingsopplegget, for det gjør jeg altså ikke. Jeg håper dere får en fin kveld og at dere kanskje skjemmer dere selv litt bort <3
Hei dere, bare jeg som popper innom igjen! Hvem skulle det ellers vært, egentlig? Hehe. God humor er jeg vel ikke kjent for å ha. Uansett, som vanlig blir det en spørsmålsrunde også denne uken. Tidligere har jeg noen ganger kun lagt ut at dere kan stille meg spørsmål til meg på instagram, men det er nok ikke alle dere som følger meg der. Derfor legger jeg ut et innlegg her også. Spørsmål dere har stilt meg tidligere denne uken som kommentarer under andre innlegg har jeg alt samlet opp, så de spørsmålene dere alt har spurt trenger dere ikke spørre om igjen. Husk at dere kan spørre meg om hva som helst, ingen spørsmål er for dumme eller feil.
God påske folkens! Nå tenkte jeg å dele enda et innlegg med dere om ting dere mest sannsynlig ikke visste om meg. Jeg synes det er så artig å lese slike innlegg på andre sine blogger og tidligere har slike innlegg blitt godt mottatt på min blogg også. Jeg merker at det er vanskelig å komme opp med noe nytt hver gang dere ikke visste om fra før, men etter å ha brukt ganske så lang tid tror jeg at jeg har klart det denne gangen også. Nok skravling fra meg, la oss heller komme til poenget: her kommer 12 ting dere ikke visste om meg!
-Jeg er helt elendig på å ta på neglelakk. Altså, jeg klarer aldri å holde meg innenfor kantene og jeg presterer alltid å komme borti et eller annet med neglene mine før det har tørket helt. Jeg er også ganske ustø på hånden. -Da jeg var liten ville jeg bli advokat! Jeg elsket å argumentere og var utrolig flink til å finne smutthull i både regler og ting jeg ble fortalt. Det var faktisk flere voksne som sa at jeg burde bli det også haha. -Jeg kjente moren til kjæresten min før jeg kjente kjæresten min. Hæ, tenker du kanskje nå? Grunnen til det er at jeg er venninne med søsteren hans og det var faktisk hun (altså søsteren) som spleiset oss. -Jeg har to tatoveringer. Den rosen jeg har på skulderen/overarmen har dere nok sett på flere bilder, den tok jeg da jeg var 18 år gammel. Men jeg har en på ankelen også som jeg tok da jeg var 16 år. Vi var på ferie og både mamma, stefaren min og jeg dro for å tatovere oss haha. Den jeg har på ankelen er en delfin, rett og slett fordi jeg bestandig har og fremdeles er veldig glad i delfiner.
-Jeg begynte å farge håret mitt allerede på barneskolen. Først nå har jeg naturlig hår igjen etter at jeg begynte å la det gro ut for noen år siden. Det eneste som henger igjen er de blonde tuppene, men de synes jeg egentlig er litt fine, jeg. -Jeg har klippet og farget håret til flere av venninnene mine. Og siden de kommer tilbake gang på gang og ber meg farge og klippe kan jo ikke resultatet ha blitt så alt for verst? Jeg klipper også mitt eget hår. -Lakris er noe av det beste jeg vet. En periode het jeg til og med Elise Lakris på facebook haha. Det er litt flaut å tenke tilbake på den dag i dag. En til morsom fun fact her er at oldemor også elsket lakris. -Andreas og jeg har et helt likt arr. Begge vi har et lite arr ved det ene øyebrynet vårt som er identisk plassert og ser helt identiske ut. Men vi fikk arrene på helt forskjellige måter og jeg fikk mitt da jeg var liten, mens han fikk sitt da han var ungdom. Dette synes jeg faktisk er ganske artig.
-Jeg leverte norsktentamen i 10. klasse etter kun 45 minutter. Da hadde jeg vært ferdigskrevet en god stund og lest over flere ganger og da jeg gikk ut ble jeg fortalt av den ene læreren min som var tentamensvakt at nå kom jeg til å stryke. Vel, det føltes ganske godt da jeg fikk tentamen tilbake og kunne smelle en 6’er i ansiktet hennes hehe. -Jeg har vært pescetarianer og vegetarianer i tilsammen ca 8 år. Da jeg ble det kjente jeg ikke en eneste sjel som var det, men jeg angrer ikke et eneste sekund på det. Jeg var pescetarianer i en god del år før jeg ble vegetarianer. Jeg er veldig glad i dyr, så det å spise dem kun for egen nytelse er noe som strider meg helt imot. -Jeg foretrekker å bli kalt noen ting. Blant disse er begge fornavna mine, altså Elise Amanda. Eventuelt foretrekker jeg Ea eller Ellie. Men mine nærmeste sier som regel Elise, Ellie eller rett og slett bare E haha. -Jul er min favoritthøytid. Jeg er et av disse irriterende menneskene som er helt obsessed med jul. Julemusikk starter jeg allerede med i starten av september, men julebrus drikkes ikke før desember (iallfall ikke ekte julebrus hehe) og pynting skjer først i starten av desember. Men i hele november er jeg helt gal etter jul og er som regel godt i gang med julegavene allerede. I fjor begynte jeg jo å planlegge en julesammenkomst allerede i oktober, men da ba vennene mine om å roe meg ned og iallfall vente til etter Halloween.. Så ja, der har du meg og jul!
Før lunsj i går var jeg en liten tur på Panduro med et av personalet her for å handle inn litt hobbyting. Butikken var så stor at jeg ble ganske overveldet og dermed var det rett og slett vanskelig å finne noe. Jeg fikk i det minste dratt med meg en tom perm, en blokk med fine ark og et sett man kan lage påskekyllinger av tilbake til avdelingen. Påskekyllingene laget jeg i går i hviletiden etter kveldsmat, men permen satte jeg meg ned med først i dag. Det blir jo en del ark nå som jeg er her, så da er det kjekt å ha et sted man kan samle dem. Ekstra gøy er det jo når man kan lage (eller pynte blir vel mer riktig) det selv!
Under her viser jeg dere fremgangsmåten jeg brukte for å få til dette. Dette er første gang jeg har laget noe slikt og ikke har jeg fulgt noen bruksanvisning så resultatet ble litt så som så. Men jeg håper at dette innlegget kan være til litt inspirasjon for noen av dere. Let’s go!
Du trenger en perm, ark, saks, lim, hullmaskin, linjal og blyant. Teipen fikk jeg ikke bruk for og snoren er bare om du ønsker å ha en snor du kan feste en penn i.
Legg permen på et ark og tegn rundt med en blyant. Dette må du gjøre to ganger da du skal dekke både forside og bakside. Klipp ut. Lim så arkene på hver sin side av permen.
Mål også til ark som skal dekke siden som stikker ut. Her må du huske å legge til ca 1,5 cm i bredde da kantene må brettes inn fordi de skal da dekke over sidene du limte på tidligere. Jeg er dårlig til å forklare dette merket jeg, men dere ser egentlig godt på bildet hva jeg gjør.
Denne merkelappen var på permen da jeg kjøpte den, så jeg bestemte meg for å dekke den med noe pent papir og faktisk bruke den. Så her målte jeg da opp til den, klippet den så ut, limte på og tredde den på permen igjen. Det er ganske smart for da kan jeg feste små ark på utsiden av permen ved å stikke dem inn i denne.
Deretter laget jeg en enkel lomme jeg ville ha i permen. Jeg brettet rett og slett papir og limte på høyre og venstre side slik at det ble en lomme.
Jeg brukte så en gult ark hvor jeg skrev navnet mitt på, denne stakk jeg da inn i den remsen som er festet rundt den ene siden av permen. Jeg vurderte litt å lime den fast, men droppet det.
Som dere ser så er ikke hullmaskinen og jeg særlig gode venner, haha! Så det ble litt vel mange hull da jeg aldri fikk dem riktig plassert… Men slik ble da permen seende ut innvendig. Jeg tror jeg rett og slett lager flere slike mapper for å ha ark i da hullene i denne permen ikke passer noen standarstørrelser og det dermed blir vanskelig å sette ark rett inn.
Slik ble den da seende ut på utsiden. Lappen min med navnet på er som sagt helt løs, nettopp fordi jeg vil ha mulighet til å putte litt forskjellige ting inn der. Den remsa som går over boken er da altså tredd på, dermed kan man stikke ting under.
Gjett hvem jeg var så heldig å få besøk av i går!? Andreas, moren hans og samboeren hennes. Det var utrolig fint å se dem igjen og jeg er så glad for at de tok turen hit! Vi satt litt oppe på rommet mitt og snakket sammen alle sammen, deretter gikk de andre ut en tur så Andreas og jeg skulle få litt alenetid. Det var så utrolig godt å kunne holde litt rundt hverandre igjen og snakke sammen ansikt til ansikt, jeg savner han jo så mye at det gjør vondt. Vi fikk også tuslet oss en liten tur sammen hånd i hånd. Nå ble det veldig mye kliss her, men sånn er det når man er borte fra sin kjære så lenge. Å gå fra å ha bodd sammen i over fire år til å være borte fra hverandre så lenge er en ganske stor endring i livene våres, men det er nok verdt det om jeg blir bedre. Vi får bare holde ut.
Dagens antrekk er i grunn ganske enkelt med jeans og en rød t-skjorte hvor det står breathe med hvit skrift ved halsen, men jeg føler at hår og sminke tar en del oppmerksomhet og da er det greit å roe ned antrekket litt. Buksen har forresten en stripe på siden av lårene mine som går helt ned, dere ser den bare ikke på bildene. Og dere, ser dere hvor langt håret mitt har blitt eller!? Etter jeg begynte å gå opp en del i vekt denne vinteren har håret begynt å vokse i rekordfart!
“Det er jo bare å spise” er jeg sikkert ikke alene om å ha fått høre. Det mange ikke forstår er at spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom og at ikke alle som har en spiseforstyrrelse sulter seg engang. For min del har jo spiseforstyrrelsen utartet seg annerledes enn sulting, ved at jeg sliter med overspising og oppkast. Det er også svært frustrerende å ikke klare å stoppe, for jeg sitter jo med alle verktøyene for å kunne klare det, problemet er bare nettopp det at jeg ikke klarer det alene. Det er noe jeg har irritert meg over i lang tid og jeg blir sint på meg selv flere ganger. Hvorfor i all verden kan jeg ikke bare spise normalt da? Hvor forbanna vanskelig kan det være? Men så er det jo det. Forbanna vanskelig. For uansett hvor lett det høres ut i teorien er det noe helt annet å skulle gjøre det i praksis. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.
Samtidig så har man jo den “kjære” ambivalensen som tuller rundt i hodet mitt til enhver tid. For det er jo en grunn til at noe holder en tilbake, ikke sant? For meg et dette noe en undervektig kropp. Hadde spiseforstyrrelsen bare vært vond hadde det jo vært mye lettere å skulle gi slipp. Og uansett hvor sykt det høres ut så veier ofte en undervektig kropp i mitt hode høyere enn et friskt liv. Og det er jo sykt, jeg legger ikke skjul på det. En undervektig kropp er for min del et safety blanket. En teppe som beskytter meg mot verden og alt vondt. For å bli frisk må jeg da altså gi slipp på denne tryggheten, det er det som gjør det så vanskelig og skummelt å skulle bli frisk. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.
Hvert eneste minutt kjempes det, selv ikke i søvne kan jeg slappe av. Det er så vondt at det noen ganger slår pusten ut av meg. Jeg hyperventilerer, gråter og føler at jeg kommer til å dø. Panikk. Hele kroppen min skriker at jeg må bort. I søvne jages jeg av marerittene jeg prøver å fortrenge i våken tilstand. Jeg står i mot så godt jeg kan mens spiseforstyrrelsen grafser i hele meg med sine spisse klør, så spisse at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor dere, derfor er det så himla vanskelig å skulle bli frisk. For jeg vil, jeg vil så absolutt. Det er bare ikke gjort på en to tre og jeg trenger noen som kan kjempe denne kampen sammen med meg. For spiseforstyrrelsen er himla sterk og da trenger jeg å komme mannsterk mot den for å kunne ha en sjanse til å vinne. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne. Vinne.
I går møtte jeg Nora og Simone på Sagene, for de hadde tatt turen fra Larvik til Oslo i går. Sammen tok vi bussen opp til Storo og der skulle jeg ha mitt første måltid utenfor avdelingen. Vi satte oss egentlig ned så fort vi kom frem og heldigvis var den knallplassen ute ledig. Det var så rart å kunne sitte uten jakke ute nå i april, men solen skinte og vi hadde helt le, så det var ikke kaldt i det hele tatt! Jeg hadde gruet meg litt til å skulle spise ute på forhånd, men alt var nøye planlagt med behandler og jeg hadde med det jeg skulle ha i veska. Så vi satte oss ned, skravlet i vei og bare koste oss egentlig. Det gikk så mye bedre enn jeg hadde fryktet! Jeg tror det var veldig rett å ta første måltid ute med disse snuppene, for de er jeg helt trygg på og de kjenner til situasjonen min godt. Flere ganger glemte jeg til og med at jeg er innlagt og bare var ute på egenmestringstrening, så det kan absolutt kalles for suksess!
Litt kontrast til maten eller? haha. Men jeg hadde da altså med meg næringsdrikker som jeg skulle drikke til middag + jeg skulle bestille en farris. Jeg skal ærlig innrømme at jeg merket litt til trangen, men den forsvant etterhvert som jeg begynte å drikke næringsdrikkene. Det var en merkelig opplevelse, for når jeg først begynner å kjenne den pleier den bestandig å bare bli større og større. Men den gang ei. Jeg drakk det jeg skulle og så satt vi bare og skravlet en stund til før vi gikk inn for å kikke i litt butikker. Det føltes så normalt og det var en så god følelse (nå ja, så er det ikke helt normalt med næringsdrikker til middag, poenget er at det føltes så normalt å faktisk kunne gå ut og spise uten at det går dårlig!).
Det ble mye latter og gode samtaler. Nå har jeg det alltid så fint med disse to og det var så godt å se dem igjen! Jeg har virkelig savnet dem. Etter en liten stund med kikking i butikker satte vi etterhvert kursen mot busstoppet igjen. De skulle videre for å ta buss hjem til Larvik og jeg skulle ta buss tilbake til Sagene. Heldigvis skulle vi ta samme buss, så da fikk jeg sett dem litt lenger hehe. Etter jeg hoppet av bussen tuslet jeg tilbake til sykehuset, godt fornøyd med egen innsats og med et strålende humør. På veien tilbake knipset jeg disse bildene av meg, så da ble jeg også med på bilder i innlegget haha. Nora og Simone er virkelig gull verdt og jeg hadde det kjempefint med dem!
God kveld, kjære lesere! Dagens antrekk ble ikke spesielt fargerikt, kan man vel si. Svart er nok den fargen jeg kjøper flest klesplagg i, men jeg har blitt noe flinkere de siste to årene til å kjøpe klær i andre farger også altså. Det så dere jo forrige uke hvor jeg blant annet kjøpte noe i rødt og noe i rosa. Jeg skal også innrømme at denne varme genseren ble etterhvert byttet ut med en sølvglittrende gjennomsiktig tynn genser, for været i dag var ikke noe å klage på, for å si det sånn! Denne genseren ble det jo kokvarmt i etterhvert.
Jeg har i dag vært ute på tur uten personal og hvor jeg hadde med meg bankkortet mitt. Tidligere når jeg har vært ute har jeg enten vært uten bankkort på de to korte turene jeg får lov til å gå hver dag eller så har jeg hatt med meg personal. Hvor jeg var, hvem jeg var med og hvordan det gikk tenkte jeg å fortelle dere om i morgen. Det var iallfall veldig deilig (og litt skummelt) å kjenne på litt frihet og se noe annet enn sykehuset! Man bli jo smågal av å bare traske rundt i gangen her hehe, så det var deilig med en miljøforandring.
I løpet av min tid som spiseforstyrret har jeg vært borti mange forskjellig type behandling, mange forskjellige behandlingssteder og mange forskjellige behandlere. Likevel, det er først nå jeg føler at jeg virkelig er på rett plass som virkelig kan hjelpe meg. Det er flere faktorer som spiller inn, som at jeg for eksempel er med moden og reflektert nå enn jeg har vært tidligere og jeg har også en god dose større motivasjon nå. Likevel vil jeg si at hovedgrunnen ikke er at jeg er mer moden og reflektert, men hvordan de jobber her på RASP. For RASP skiller seg nemlig veldig ut fra andre steder jeg har vært, på en positiv måte.
Her forstår de virkelig at ting henger sammen og at man ofte trenger å jobbe litt parallelt med hva man sliter med. Tidligere har jeg følt at mitt problem er at jeg har hatt hånden i klem i en dør, men istedenfor å åpne døren og fjerne hånden min har jeg tidligere kun fått Paracet. Her opplever jeg at de faktisk åpner døren så jeg får hånden min ut og samtidig får Paracet mot smertene. Jeg er veldig glad i metaforer som dere sikkert skjønte og jeg håper at denne metaforen jeg har laget er forståelig for dere. Poenget mitt her er altså at man ikke kun kan fjerne smerten, man må faktisk fjerne årsaken til smerten for å bli bedre. Og det er noe de virkelig har forstått her.
Tidligere har jeg falt mellom to stoler flere ganger i tillegg. Enten kan jeg få behandling for A eller så kan jeg få behandling for B. Og når den ene blir behandlet blir samtidig den andre verre. Jeg har også tidligere fått beskjeder om at jeg ikke kan behandles for A før jeg har blitt bedre fra B, samtidig som jeg har fått beskjed om at jeg ikke kan behandles for B før jeg har blitt bedre fra A. Dermed har jeg endt opp i midten uten å få hjelp for noen av delene. Ganske så frustrerende, eller hva? Her derimot hjelper de meg derimot med både A og B samtidig, noe som faktisk fungerer. Endelig føler jeg at jeg får den hjelpen jeg har trengt så sårt i mange år.
Måten de jobber med spiseforstyrrelse her på er noe som virkelig fungerer, de tar tak i spiseforstyrrelsen ved roten. Jeg er så takknemlig for å ha fått plass her. Det er jo nesten irriterende hvor mye riktig de gjør, for man kan liksom ikke bli sint på dem heller. De ser meg i tillegg som et menneske her med en sykdom og det er så godt å bli sett på som noe annet en kun sykdom. For jeg er jo så himla mye mer enn sykdommen min. Tillit er noe jeg tidligere har strevd mye med i behandling, men jeg har stor tillit til RASP, noe som gjør at det er lettere å gi fra seg litt spiseforstyrret kontroll. Fordi jeg vet at de har kontroll og de holder det de lover her. Tillit er noe som er ganske så avgjørende for meg og jeg har tidligere brutt av behandling på grunn av brutt tillit. Jeg kan virkelig ikke få sagt det nok, at de er så flinke her, for det er de. Spiseforstyrrelsen min hater dem, den friske delen av meg derimot setter så pris på dem.
