Gårsdagen var grusom. Forferdelig. Ikke til å holde ut. På toppen av det hele fikk jeg en hjerteskjærende beskjed. Det føles helt feil å skulle klage over mine personlige elendigheter i dag. Det føles helt feil å skrive blogginnlegg i dag som om ingenting har hent. For noe har hent, noe som ikke kan bli omgjort. Alle mine tanker går til familie og nære venner. Jeg sender tusenvis av hjerteklemmer til dere. Tusen takk for at jeg fikk æren av å kjenne deg, kjære C. Tusen takk for smilene du ga meg, for latteren din og for klemmene dine. Foralltid med oss i hjertet. Om kjærlighet bare hadde vært nok hadde du vært her ennå. Sov godt, lille engel. Du satte dype spor her på jord.
Spiseforstyrrelse(heretter kalt SF). Bare navnet i seg selv er skremmende, og heldigvis totalt ukjent for de fleste. Det er noe man liksom kun leser å hører om. Slik var det for meg og min familie også…helt inntil for ca 8 år siden. Da kom dette SF monsteret stormende inn døra hos oss, og okkuperte hele huset. For dette monsteret setter ikke bare klørne i sitt offer, men faktisk hele familien. Jeg sitter absolutt ikke på noen fasit. Til det er SF lidelsen alt for kompleks, samt at de barna/ungdommene dette rammer får dette av forskjellige grader og varianter. Desverre har også SF vært tabu belagt i Norge alt for lenge. Av nevnte årsak sier det da seg selv at behandling og behandlingsformer også kunne vært bedre utviklet. En mager trøst oppe i dette, er at denne pendelen nå heldigvis har begynt å snu. Det var faktisk helt nødvendig og påkrevd da denne lidelsen desverre eskalerer som ild i tørt gress blandt ungdom. Skal man bekjempe SF, er åpenhet og erfaringsutveksling et”must”.
Jeg er far til Elise Amanda på snart 23 år. Hun har slitt med SF i ca 9 år. Den reisen vi har hatt hittil har vært lang. Den har stort sett gått over stormfulle hav og høye dønninger, for å si det mildt. Nå skimter vi roligere farvann og en trygg havn i horisonten. Av den grunn vil jeg dele mine erfaringer med dere andre foreldre/foresatte med barn og ungdom med SF. For meg og mine var i alle fall erfaringsutveksling med andre foreldre og foresatte i samme situasjon gull verdt. Det er faktisk greit å vite at man ikke er alene. For å ikke dra dette ut i det kjedsommelige, lister jeg ned et par punkter som var viktige for vår familie.
1) GI ALDRI OPP!!
Etter min mening det aller viktigste. Utrolig viktig for barnet/ungdommen deres å se at de aller nærmeste står som bautaer ved deres side. Jeg vet sansynligvis bedre enn de fleste hvor vanskelig dette kan være, og er…… Har selv mang en gang brutt sammen av fortvilelse og maktesløshet. Det er lov….men prøv å gjør det så barnet/ungdommen deres ikke ser det. Husk at mamma og pappa er de sterke og trygge personene !!
2) SØRG FOR Å HA EN DEL BRA FOLK RUNDT DEG/DERE
Disse er gull verdt når det står på som værst. For min egen del ble jeg(og min datter) reddet av en slik person. I den perioden hvor det stod på som værst(og min datter bodde fast hos meg), var jeg samboer med en slik person. Hadde det ikke vært for Beate, er jeg faktisk ikke sikker på hvor hverken jeg eller min datter hadde”befunnet” oss i dag.
3) OM DET BOR FLERE BARN I ET SPISEFORSTYRRET HJEM- GLEM FOR GUDS SKYLD IKKE DEM!!!!
Dette er utrolig vanskelig, da SF tar veldig stor plass- og legger beslag på stort sett hele døgnet. Jeg vet dette kan by på problemer og utfordringer. I vår familie ble vi vel mer eller mindre reddet av at mamma og pappa var skilt, og barna derfor hadde to hjem. I perioden hvor SF dominerte huset og livet hos undertegnede og samboer- bodde lillebror hos sin mor. Jeg er nå i ettertid utrolig glad for at han slapp å oppleve mye av det som skjedde hjemme hos oss. Har ikke deres barn/ungdom to hjem, så bruk famile, venner og bra folk rundt dere til avlastning for søsken.
4) TA ALDRI!!!!! NEI FOR ET NEI INNEN HELSESEKTOREN!!
Med denne sektoren har vi hatt mange møter(alt for mange desverre). De aller fleste som jobber innen denne sektoren er utrolige hyggelige og koselige mennesker som gjør så godt de kan under rådene omstendigheter. Får du/dere som foreldre/foresatte et svar og en konklusjon dere er misfornøyd med…ikke godta det. Gå videre oppover i systemet med saken. Husk at det ikke er personalet på “gulvet” som tar beslutningene. Selv truet jeg med å gå til media ved et par tilfeller. Da skal jeg si det skjedde ting!!. Utrolig synd og skremmende, men sånn er det dessverre. Husk også på at de innenfor nevnte sektor svært sjelden informerer om hva dere har krav på, og hvilken muligheter/alternativer dere har. Det må dere finne ut selv. Les dere opp. Forlang skriftelig dokumentasjon på alt.
5) BEHANDLING
Det finnes mange grader og utgaver av SF. Detter kan være svært forskjellig fra person til person. Det ene behandlingsoplegget kan passe person A perfekt, samtidig som det ikke hjelper person B i det hele tatt. Som forelder råder jeg deg/dere til alltid å arbeide med plan B og C paralellt med pågående behandling. To årsaker til det. Man vet aldri om pågående behandling fungerer- samt at ting som regel tar tid innenfor helsesektoren. Vi har vært med på x antall behandlinger/behandlings metoder. Konklusjon: SF er 80% psykisk, og 20% fysisk. Da hjelper det lite med å starte på et behandlingsopplegg som kun har fokus på hvor mye/lite man skal spise. Det må rett og slett “ryddes” godt opp i hodet til den som lider av SF før man kan begynne å snakke om ernæring og ernæringsfysiologi. Hardt og brutalt, men sånn er det !!. Man må rett og slett klargjøre barnet/ungdommen til behandling, samt det å få barnet/ungdommen til å ta til seg fornuft og fakta. Får man ikke rettet opp det psykiske, så er det kun SF som snakker og tenker for barnet/ungdommen din.
Håper at noen av dere foreldre/foresatte får litt nytte av dette. Om en av dere har fått det, er jeg kjempe fornøyd. Jeg svarer også mer en gjerne på eventuelle spørsmål (det er bare å stille spørsmål i kommentarfeltet).
Til slutt kan jeg opplyse om at min datter nå er midt i et 7 uker behandlingsopplegg. Hun er halvveis i det nå, og har gjort kjempe steg i riktig retning!!! Etter de 7 ukene skal hun rett på en ny behandling som varer til september. Så folkens, fortvil ikke samme hvor mørkt det ser ut. Det finnes alltid håp, så lenge man kjemper. Ha en forsatt god påske
Jeg våknet 04.55 i dag, jeg. Heldigvis fikk jeg sove litt innimellom frem til klokken syv. Det er deilig å stå opp tidlig, men det finnes da grenser for hvor tidlig… Allerede i dag har jeg spist frokost og hatt hviletid, tatt meg en tur ut og spist lunsj og er nå i hviletid etter det. Ute gikk jeg på Pokemon-jakt hehe. Det er evigheter siden sist jeg spilte, ja faktisk flere år. Men etter å ha hørt rykter om at jeg har to pokestops på utsiden av vinduet mitt her måtte jeg nesten bare logge inn igjen. Så i dag har jeg allerede fanget mange Pokemons og klekt noen egg. Målet for turen var å ta sol, noe jeg fikk gjort. Det var utfordrende, det skal jeg ærlig innrømme, men jeg gjorde det! Man kommer jo ikke særlig langt om man ikke utfordrer seg overhodet, eller hva? Retorisk spørsmål det her altså, om noen skulle være i tvil.
Dagens antrekk er den nye kjolen min, jeg har blitt så glad i kjoler med denne fasongen. Jeg har faktisk denne, en ganske lik en i vinrød og en litt annerledes en i svart. Kjoler er noe jeg føler meg ganske vel i og ett av få plagg jeg så og si alltid klarer å gå med. Slike kjoler kan man også ta ned stroppene på og bruke det som skjørt. Antrekket ble ganske sukkersøtt og ikke helt slik jeg vanligvis pleier å gå med, for helt ærlig, denne kjolen passer litt bedre med en litt røffere overdel til. Men det får gå for denne gang.
Oh yes, jeg har nå tøyd hver eneste dag i en hel uke! Dette er også grunnen til at denne ukens video kommer så sent ut på bloggen, for sluttresultatet ble filmet for bare noen få timer siden. Deretter var det middag og hviletid før jeg kunne sette meg ned og redigere ferdig. Jeg legger ikke voice over i hviletiden med andre mennesker rundt meg, for å si det sånn haha. Jeg skal ærlig innrømme at det krevde en del selvdisiplin å tøye hver eneste dag denne uken, men at det ble lettere etterhvert som dagene gikk. De aller siste dagene føltes det ut som en vane og det er jo ikke akkurat en dårlig vane å ha.
Men hvordan gikk egentlig dette lille prosjektet da? Ble jeg noe mykere og kom jeg meg i det hele tatt ned i spagaten? For å se resultatet + noen klipp fra hvordan jeg tøyde klikker du enkelt og greit på videoen under. Jeg håper at denne videoen også faller i smak, selv om den skiller seg litt ut fra videoer jeg vanligvis pleier å lage.
Hvordan synes du det gikk? Vil dere ha noen hvordan tøye for å få raskt resultat videoer?
UKENS OPPTUR: Samme som det var forrige uke: besøk! Denne uken hadde jeg besøk av Nora og Simone på mandag, da møttes vi på Sagene og tok bussen sammen til Storo. På lørdag fikk jeg besøk av pappa, mamma, Andreas og Anniken, da var vi også en tur på Storo og vi ruslet vi oss en tur langs Akerselva. Det er så godt med besøk her og få noe annet å tenke på. Spesielt hjelper det litt på savnet, selv om det bestandig er grusomt når de må dra.
UKENS ANTREKK: Det ble noen antrekk også denne uken, til tross for at klesskapet mitt her er ganske begrenset (det er jo grenser på hva jeg har orket å drasse med hit, i tillegg til at det ikke er alle klærne mine som passer lenger engang). Ukens antrekk blir da dette her med et jeansskjørt og en svart genser. Ganske enkelt, men jeg liker det!
UKENS TANKE: Kroppen min. Kommer jeg noen gang til å like den? Akseptere den? Kommer jeg til å takle å måtte gå opp ytterlige kilo i vekt? Kommer jeg til å klare å holde meg på en normalvekt? Jeg forstår ikke hvordan i all verden jeg skal takle det, samtidig har jeg på en måte ikke noe valg heller samtidig som jeg har det. Hvorfor må kropp og vekt være så himla vanskelig for meg, så vanskelig at det styrer livet mitt?
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Innlegget mitt om hvordan det er å være i overspisingsmodus som du kan lese ved å klikke HER blir ukens mest personlige innlegg. Innlegget er ganske sårt, ærlig og åpent og jeg var spent på hvordan det ville bli mottatt. Heldigvis var bekymringene mine for akkurat det ubegrunnet, da dere tok det veldig godt i mot. I innlegget forteller jeg om hvordan det er å være i overspisingsmodus, hvordan det er å være i overspisingsmodus og kunne overspise og hvordan det er å være i overspisingsmodus uten å få mulighet til å overspise.
UKENS SANG: Lovely – Billie Eilish. Den har gått så mange ganger på repeat, både ved at jeg har hørt på den, men også ved at jeg har sett flere koreografier forskjellige mennesker har laget til den. Jeg har faktisk hørt ganske mye på henne hele uken i grunn. Musikken hennes er veldig fascinerende og jeg fikk helt bakoversveis da jeg leste at hun kun er 17 år gammel! Det hadde jeg aldri trodd.
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Denne uken fikk dere se hvordan dere kan lage deres egen perm til å ha ark osv i. Hvis du ikke fikk med deg innlegget kan du lese den og se fremgangsmåte ved å klikke HER. Det ble egentlig et litt langt innlegg med alt for mange bilder, men det får gå for denne gang.
UKENS NEDTUR: På fredag hadde jeg egentlig en avtale med ei barndomsvenninne som bor i Oslo for øyeblikket, men den måtte jeg dessverre avlyse. Egentlig er det litt dumt av meg å legge avtaler til samme dag som det er veiedag her, da jeg finner slike dager ekstremt tøffe. Håpet var likevel at jeg skulle klare å komme meg ut og ikke la veiingen ødelegge dagen min, men slik gikk det altså dessverre ikke til. Heldigvis var hun veldig forståelsesfull og vi skal prøve igjen en annen dag.
UKENS FAVORITT-BILDE: Jeg synes at dette bildet fra Simone og Nora kom til Oslo er så koselig! Her er jeg jo ikke med i bildet engang, men sånn er det når man vanligvis er den som tar bilder haha. Vi koste oss iallfall masse sammen en del timer i Oslo!
Hvor skal jeg begynne? Dagen i dag har vært så god og det var så godt å se igjen mine nærmeste. Jeg trippet spent rundt inne på rommet mitt da jeg fikk vite at de var her, de kunne virkelig ikke komme opp til avdelingen fort nok. Så fort de var inne på rommet mitt ble det mange klemmer, gjensynsgleden var veldig stor! Vi satt og snakket en liten stund frem til hviletiden min etter lunsj var over og så bar det ut. Valgene stod mellom å dra til en park eller til Storo og så gå litt langs Akerselva og som dere fikk vite i stad falt valget på sistenevnte. Da fikk vi også gått forbi fine Sagene kirke!
På Storo Storsenter satte vi oss ned på Egon, der bestilte noen av de andre seg noe å drikke og så satt vi egentlig bare en stund og skravlet. Anniken og jeg tok etterhvert en liten tur inn på senteret for å kikke litt, men ingen av oss kjøpte noe. Jeg synes det var litt tøft, for jeg prøvde en bukse i den størrelsen jeg har pleid å bruke, men denne gangen fikk jeg buksen bare litt over knærne. Jeg dro den av i full fart og tok på meg skjørtet, for så å haste ut av prøverommet. Endte det i grineanfall? Nope. Poeng til meg!
Mamma skulle ta noen bilder av Anniken og meg med mobilen på veien hjem igjen, men siden jeg synes det var så godt å se henne igjen klarte jeg ikke stå stille på flere av bildene haha. Så da ble hun overfalt med klemmer av meg, men det var ganske greit egentlig. Sånn er det når man savner bestevenninna si skikkelig.
Da det nærmet seg middagstid hadde Anniken og jeg vært tilbake ved bordet ute en god stund, så der satt vi da og klokken slo 16.00. Det var litt ubehagelig å dra opp næringsdrikkene fra veska, men heller å drikke dem til middag og at måltidet går bra enn å prøve seg på vanlig mat og at det hadde gått dårlig. Før maten til de andre kom på bordet ble det satt en skål med nachos der og jeg hadde sååå lyst på. Men jeg vet at om jeg kun hadde tatt en så hadde jeg både brutt avtalen som stod i EMT’en og jeg hadde heller ikke klart å stoppe. Det er nemlig mye lettere å ikke ta enn å klare å stoppe å ta om jeg først har begynt. Derfor blir det næringsdrikker på meg til måltider jeg har utenfor avdelingen, enn så lenge.
På vei hjemover fikk jeg Andreas til å ta noen antrekksbilder av meg og han hadde ikke akkurat savnet å bli mast på om det hehe. Det er ganske så forståelig i grunn. Men det er vel greit for dere også å få noen vanlige antrekksbilder tatt ute, fremfor kun antrekksbilder tatt inne på rommet mitt på sykehuset.
Mamma og jeg ble jo nesten litt starstrucked av å vandre langs Akerselva og i Maridalsveien. Dere som leser eller har lest Sønnavind-serien skjønner hvorfor haha. Det var så gøy å se stedene det er skrevet om i boken, det gjør at det hele virker mye mer ekte. En fantastisk bokserie jeg anbefaler på det varmeste forresten! Både mamma og jeg har vært frelst i årevis og hver gang det kommer ut en ny bok blir den lest på under en dag.
I den ene parken langs elva var det mange ender og de var faktisk ganske vant til mennesker, bare se hvor nærme jeg kom noen av dem! Etterhvert kom det en del måker bort til oss også og da ble det full baluba! Jeg har vlogget i dag, så dette her ble faktisk filmet, så det burde dere glede dere til å se på onsdag! Uansett, vi tuslet tilbake til sykehuset og så ble alle med opp på rommet mitt en tur. Der skravlet vi litt til før det ble tid for avskjed. Det er helt grusomt å måtte si hade, men det var utrolig fint å se dem igjen. Denne dagen her har vært så utrolig god, fra start til slutt! Det beste av alt? Jeg klarte å kose meg med mine nære uten at spiseforstyrrelsen fikk ødelegge!
God ettermiddag, fine lesere! Jeg har hatt en så utrolig fin dag i dag her i Oslo. Pappa, mamma, kjæresten min og bestevenninna mi tok turen hit i dag for å være med meg. Været var helt strålende, det var faktisk helt opp i 20 grader så det var en perfekt dag å være ute på. Vi tok turen til Storo hvor vi satte oss ned en god stund. Anniken og jeg rakk til og med å kikke litt i butikker. Da det var tid for middag bestilte de andre det og jeg tok da det jeg hadde med meg fra avdelingen. Vi fikk også ruslet litt nedover langs Akerselva og wow så utrolig fint det har blitt! Men mer om denne dagen og bilder får dere se senere, jeg må nemlig spørre de jeg har tatt bilde av om jeg kan legge det ut.
Enn så lenge får dere se dagens antrekk. Jakken måtte faktisk av flere ganger, så varmt var det. Det føles ut som om vi er i juli, ikke april slik jeg kunne gå kledd. T-skjorte og skjørt allerede nå, det pleier jeg jo ikke å kunne gå med før i slutten av juni. Andreas klarte til og med å få en god del farge i dag, han satt jo rett i solen hele den tiden vi satt ned. Håper dere har hatt en like strålende dag i dag som hva jeg har!
Jeg lurer generelt på hvordan fastleger følger opp spiseforstyrrelser. Kan/vil du fortelle litt hvordan din fastlege forholder seg til spiseforstyrrelsen? Kanskje også hvordan du ble møtt første gang du søkte hjelp? Det er nok veldig forskjellig fra fastlege til fastlege, men jeg kan lage et eget innlegg om hvordan noen følger opp og hvor jeg også forklarer hvordan jeg synes at fastleger bør følge opp. Da jeg var hos fastlegen første gang på grunn av spiseforstyrrelser hadde jeg en annen fastlege enn hva jeg har nå. Men jeg kan svare litt mer utfyllende i et eget innlegg.
Ser du har mange antrekk med topper som har korte ermer. Er det ikke kaldt? 🙂 Eller har antrekkene varmere tilbehør som ikke nødvendigvis er med på bildene (genser, cardigan, skjerf)? Eller er du en varmblodig person, som ikke fryser så mye? Hehe, antrekkene har som regel varmere tilbehør som bare ikke blir tatt bilde av. Det er jo ikke noe artig for dere å se samme store vinterjakka på alle antrekksbilder for eksempel. Jeg er egentlig en skikkelig frysepinn.
Kan du beskrive stilen din? Åh, dette spørsmålet er så vanskelig! Men jeg er glad i å kombinere stramt med løst, emostilen min henger fremdeles litt igjen, et lite hint av 90-tallet, litt søt, litt rocka, litt classy med et lite hint av trashy. Haha, det er det nærmeste jeg kommer å skulle klare å beskrive den.
Kan man være veganer på rasp? Nei, men man kan være vegetarianer.
Hvor lenge varer hviletiden etter måltidene? Det varierer da de tilpasser det til hvor lang tid man trenger. Jeg for eksempel har en time, med mulighet for lenger om det er ekstra vanskelig og behov for det.
Hvordan er dagene på RASP annerledes i forhold til vanlig psykiatrisk avdeling og Capio? Nå har jeg kun vært innlagt på ungdompsykiatrisk og akutt, så ikke vanlig psykiatrisk avdeling, så det kan jeg ikke helt svare på. Forskjellene mellom RASP og Capio derimot kan jeg svare på, men det blir i et eget innlegg da svaret kommer til å ta ganske stor plass hehe.
Hva ser du fram til? Å kunne bli frisk nok til å fungere i en normal hverdag. Men litt mer kortsiktig så ser jeg veldig frem til jeg skal til Polen med familien min til sommeren, det gleder jeg meg skikkelig til!
Favoritt brus/drink? Jeg er veldig glad i Fanta lemon, pepsi max lime og cola free. Av drink er jeg veldig glad i pink elephant, sure føtter og generelt drinker som er litt sure eller syrlige.
Har du lyst til å få barn i fremtiden? Ja, veldig! Har allerede en liste med navn på mobilen haha og har tenkt at barnerommet skal være lyseolivengrønt.
Hvordan fortalte du kjæresten din og venner om at du har en spiseforstyrrelse/psykiske lidelser? Kjæresten min sa jeg det egentlig bare rett ut til og det samme med noen nære venner. “Alle” andre fikk vite det ved at jeg rett og slett skrev et blogginnlegg om det og linket til det på Facebook. Jeg følte at det ble enklest for meg slik.
Har du noen dyr? I så fall, hva slags og hvor mange? Det har jeg! Jeg har to katter. En vanlig huskatt som er langhåret, lysegrå og med grønne øyne som heter Lucy og en Maine Coon som er semilanghåret som heter Molly. Veldig nydelige begge to!
Hvor mye må du opp i vekt i uken? Vekt er et tema jeg ikke kommer til å skrive noe særlig om her på bloggen da det er svært sårt for meg og mange andre. Hvor mye jeg må opp i vekt i uken er blant annet ting jeg ikke ønsker å skrive om.
Hvordan jobber dere konkret? Hva er det beste med RASP? Har du sterk bp-trang der inne? Hvordan påvirker spiseforstyrrelsen forholdet til kjæresten din? Kan du skrive ett eget innlegg om hvordan sf har påvirket forholdet til deg og kjæresten? Kan du skrive litt mer personlig innlegg rundt opplegget der? Hva du lærer osv? Hvordan har spiseforstyrrelsen påvirket deg fysisk? Hva tenker du er fordeler/ ulemper ved innleggelse kontra poliklinisk behandling? Disse spørsmålene samlet jeg da det blir alt for langt til å skulle svare på noen av dem her, men jeg skal bli flinkere til å vie egne innlegg til spørsmålene deres som krever lange svar. Jeg føler at jeg har svart på hva jeg synes er det beste med RASP før og litt om hvordan de jobber her. Angående hva jeg lærer her må jeg tenke meg litt om, for det er ikke alt jeg ønsker å dele.
Får du spise 100% vegetarisk på RASP? Jepsipepsi, det får jeg. Aldri hatt noe problem med å skulle få vegetarmat når jeg er innlagt, men det er sikkert fordi det er så åpenbart at jeg er vegetarianer av rette grunner, altså at det ikke er et valg spiseforstyrrelsen har tatt for meg. Så begynner det jo snart å nærme seg 10 år jeg har vært pescetarianer og vegetarianer tilsammen også da.
Hva er din beste egenskap? Denne er vanskelig, helt ærlig så er jeg så dårlig på å svare på slikt, men jeg skal prøve! Min beste egenskap… hmmm.. det tror jeg må være at jeg bryr meg veldig om både mennesker og dyr. Jeg har et ekstra hjerte for de som av forskjellige grunner er litt mer sårbare enn den generelle befolkningen.
Hva tenker du at du skal jobbe med etterhvert? + Hva er din drømmejobb, om du kunne velge fritt? Jeg har veldig lyst til å utdanne meg til barnehagelærer så fort jeg er frisk nok til det. Så da håper jeg på å få jobb som nettopp det når jeg en eller annen gang er ferdig utdannet. Å kunne være fotograf på si hadde vært utrolig gøy!
Er det triggende å være innlagt? Både ja og nei. Helt ærlig så skal det en del ting til for å trigge meg og min største trigger er meg selv. Men det er ikke triggende oppførsel mellom pasientene om det var det du lurte på. Heldigvis!
Drømmereise? Jeg har utrolig lyst til å se og oppleve India! Ellers står Sør-Afrika, Maldivene og Russland høyt på lista.
Nå skal dere få et litt dypere innblikk i hvordan det er for meg å ha en spiseforstyrrelse, rett og slett fordi jeg ønsker å skape mer åpenhet rundt det og jeg vil at dere som sliter skal vite at dere ikke er alene. Det kan kanskje også være til hjelp for noen av dere til å forstå hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg. Husk at jeg ikke sitter på et fasitsvar, jeg forteller kun hvordan dette oppleves for meg. For å være i overspisingsmodus er en ting, men det å være i overspisingsmodus og ikke få overspise er mildt sagt helt grusomt. Jeg kommer til å fortelle dere litt om hvordan det er å være i begge, i tillegg til hvordan det føles når jeg har overspist, så håper jeg at dere som eventuelt kommenterer kommenterer med respekt. For dessverre føles dette svært skamfullt for meg, samtidig så ønsker jeg ikke at det skal være skamfullt å være syk. Åpenhet er en fin måte å være med på å gjøre ting litt mindre skamfullt og litt mindre tabu.
Når jeg går inn i overspisingsmodus er det som om noen setter skyggelapper på hodet mitt og i hjernen min. Jeg mister litt begrepet av hva som foregår rundt meg og alt jeg klarer å tenke på og fokusere på er mat. Hva jeg skal spise, hvordan jeg skal få tak i det, hvordan det skal lages fortest mulig og hvilken rekkefølge det skal spises i. Det fantaseres i hodet før jeg setter i gang. Jeg klarer ikke vente! Alt annet rundt meg betyr liksom ikke noe. Trangen etter å overspise er større en trangen til oksygen etter å ha holdt pusten under vann i fire minutter. Så sterk er den faktisk, derfor er det ikke så rart at jeg som regel har gitt etter, eller hva? Må ha. Må ha. Må ha. Det er som en rus.
Når jeg overspiser kjenner jeg meg i live. Jeg kjenner at jeg lever. Jeg kan endelig føle. Jeg føler meg lykkelig, glad (samtidig, langt bak, fæler jeg meg fæl, grådig, ekkel, grisk). Endorfiner raser rundt i kroppen min. Jeg er omtrent nærmest i transe. Snakk til meg og jeg sliter med å registrere hva du sier. Må ha mer. Må ha mer. Spiser sukker rett fra posen med skje. Hauger nedpå med mat. Bruker store mengder fett når jeg steker maten. Tar for lang tid å spise med gaffel, så jeg tyr til fingrene for hjelp. Maten kan ikke slukes fort nok, det går i et heidundranes tempo. Føler at det er dette jeg lever for. Føler meg trygg. For en liten stund er det ingen som kan skade meg. For en liten stund får jeg puste.
Men… når jeg er i overspisingsmodus og ikke får overspise. Det er så grusomt. Jeg regner med at dere allerede har forstått at jeg rett og slett ruser meg på mat, eller hva? Tenk da når jeg får en liten dose av denne rusen, uten mulighet til å nå toppen. Kroppen min begynner å riste ukontrollert på grunn av psykiske (og fysiske) abstinenser. Jeg gråter og vrir meg i psykisk smerte. Kunne omtrent ha gjort hva som helst, bare for å få mere mat. Ville nesten ha gikk fra meg den ene armen min til og med. Ingen ting annet spiller noen rolle, jeg VIL ha mat, jeg TRENGER mat. Men så får jeg ikke overspise her. Maten er låst inn. Bankkortet mitt er låst inn. Og det gjør vondt. Så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å overtale personalet til å la meg få overspise (det kommer jeg aldri noen vei med altså), mens de sitter ved siden av meg og prøver å roe meg og trygge meg. Hikster mens jeg kommer med spiseforstyrret pisspreik. Etter flere timer, først da klarer jeg å roe meg ned med mye hjelp og støtte. For bulimien er sterk og den river i både kropp og sjel. Jeg er mitt eget monster.
Noen tanker? Ønsker dere flere slike innlegg hvor jeg går litt dypere inn i hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg?
På onsdag var jeg en tur på Storo alene og dette var faktisk første gangen her jeg var ute helt alene og hadde med meg bankkort. Grunnen til at jeg ikke har fått gå alene ute med bankkort før er for at jeg ikke skal ende med å kjøpe masse mat. Så planen denne onsdagen var å ta bussen til Storo, kikke litt rundt der og ikke kjøpe noe spiselig eller drikkbart og så ta bussen hjem. Hvordan det gikk? Vel, jeg møtte på noen utfordringer, men alt i alt gikk det veldig fint! Den første utfordringen var at jeg ble veldig tørst og da kunne jeg vel ha ringt avdelingen og hørt med dem hva jeg skulle gjøre, men jeg skal innrømme at jeg heller skeiet litt ut og kjøpte meg en Pepsi Max lime hehe. Den siste utfordringen var at det ikke gikk an å kjøpe billett i ruter-appen da jeg skulle tilbake, det kom bare opp error. Jeg da med min elendige stedsans ble ganske så fortvilet, men heldigvis reddet gps’en på telefonen min meg der og jeg fant veien tilbake tilslutt.
På bildene her får dere se hva jeg kjøpte på Storo og hvor det ble kjøpt + pris ser dere også under bildene. Jeg er veldig der at jeg sjeldent kjøper klær til full pris, så de fleste klærne mine er altså kjøpt på salg. Men så lenge man leter litt finner man veldig mye fint på salg også, noe som passer lommeboken min litt bedre. Før var jeg ikke så kresen da jeg kjøpte ting på salg, men nå har jeg blitt flink til å tenke “ville jeg i prinsippet betalt full pris for denne?” og hvis svaret er ja kjøper jeg den, om svaret er nei lar jeg være. Man trenger ikke kjøpe noe bare for å kjøpe, det er dårlig for miljøet det. Så klær jeg har kjøpt de siste årene er klær jeg har brukt mye, nettopp fordi jeg har vært veldig bevisst på om jeg virkelig kommer til å bruke klærne eller ei før jeg kjøper noe.
Kjole fra h&m (125 kr)
Kort bluse fra Bikbok (49kr)
Ansiktsmasker fra Normal (ca 20 kr pr) og neglelakk fra Normal (ca 90 kr)
Noe du synes er fint? Er du flink til å gjøre gode kupp?
