UKENS OPPTUR:
Det blir nok noe som har skjedd i dag. Den ene ansatte har tatt med labradoren sin, så den står ute på balkongen her (det er ikke lov å ha dyr inne her). Klara, som dere har sett bilder av tidligere, er så nydelig! Det gjør meg så godt å få være rundt dyr og jeg merker at humøret mitt blir så mye bedre. Jeg finner så mye trøst i dyr, så dette var virkelig godt. I dag har jeg fått gått en tur med Klara og fått lekt en del med henne. Selv om hun ikke er en godkjent terapihund fungerer hun virkelig som det. Så jeg er veldig glad for at Klara er her i dag, det trengte jeg virkelig!

UKENS ANTREKK:
Denne ukens antrekk blir antrekket med den rosa kjolen min og en gjennomsiktig sølvglittrende genser. Slike kjoler er så comfy å gå i! Ellers var jo gårsdagens antrekk noe jeg også ble fornøyd med, men det blir nok dette som ble favoritten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

UKENS TANKE:
Det er uvant å ikke bli sviktet. Jeg er så vant til at behandlingssystemet rundt meg takker for seg så fort jeg får det ekstremt tøft og ekstremt tøffe reaksjoner. Men her sier de gang på gang at de ikke skal svikte meg. De står her sammen med meg i de verste stormene. De ser hvor stor makt sykdommen har over meg og de sier de skal kjempe sammen med meg. Og de gjør det. Selv etter min ene reaksjon hvor jeg var sikker på at jeg skulle bli kastet på hodet og ræva ut ble jeg ikke det. Det gjør godt. Å ikke bli sviktet.

UKENS PERSONLIGE INNLEGG:

Dette innlegget du kan lese HER  hvor jeg skrev om at jeg var sååå nære på å dra hjem blir ukens mest personlige innlegg. Der får dere også lese litt om hvor mye makt spiseforstyrrelsen faktisk har og hvordan jeg sliter med ambivalensen. “Hit, men ikke lenger” er dessverre ikke noe som er helt ukjent for meg…

UKENS SANG:
Jeg tror egentlig ikke jeg har en sang som har gått mye på repeat denne uken. Akkurat som forrige uke har det gått mye i spillelisten “Morgenkaffe” på Spotify.

UKENS INSPIRASJONSINNLEGG:
Hvordan få en bedre blogg som du kan lese omHER. I det innlegget deler jeg mine beste tips for å forbedre bloggen sin. Så om dere trenger noen tips til hva dere kan gjøre eller om dere bare er nysgjerrige burde dere sjekke ut det innlegget om dere ikke har fått det med dere. Da får dere også et lite innblikk i hvordan jeg “driver” bloggen min. 

UKENS NEDTUR:
Formen på fredag var så dårlig at jeg ble lagt inn på medisinsk avdeling og der måtte jeg bli til lørdag morgen. Utrolig kjedelig og kjipt, men de som jobbet der var veldig gode heldigvis! På grunn av dette måtte jeg også avlyse planene jeg egentlig hadde på lørdag og jeg måtte også ha utgang med følge. Nå er heldigvis formen mye bedre, så om målingene fortsatt er bra etterpå skal jeg få ta meg en tur ut alene.

UKENS FAVORITT-BILDE:
Jeg spurte dere om jeg skulle bli flinkere til å ta bilder (og legge dem ut) hvor jeg smiler, noe dere ønsket. Helt ærlig så har jeg vært usikker på smilet mitt i mange år nå, men det er kanskje ikke så alt for verst likevel? Jeg har iallfall blitt flinkere til å både ta og legge ut smilebilder. Ikke minst har jeg blitt flinkere til å akseptere at det er slikt smilet mitt ser ut.  Derfor blir dette ukens favorittbilde: fordi jeg smiler.

UKENS FILM:
Jeg begynte faktisk å se en film i går jeg ikke hadde sett siden den kom ut i 2003. I dag fikk jeg sett den helt ferdig og jeg synes fremdeles at det er en god film! Den er lett å følge med på, samtidig som den er spennende. Den går vel under kategorien familiefilm. Filmen heter Sinbad: Legenden på de syv hav og den er en DreamWorks-film. Kanskje noen av dere har sett den før også?

UKENS VIKTIGE:
Min far skrev et gjesteinnlegg som du kan lese ved å klikke HER, det er uten tvil ukens viktigste innlegg. I innlegget forteller pappa litt om hvordan det har vært og er å være pårørende til noen som strever med en spiseforstyrrelse. Han deler også sine beste råd til andre pårørende. Veldig mange pårørende føler seg alene og har ingen andre pårørende å kunne utveksle erfaringer med, nettopp derfor er dette innlegget så viktig! Det ble faktisk delt nesten 100 ganger på Facebook i tillegg, så det er nok flere som fant dette viktig.

Hvordan har din uke vært? Hva synes du egentlig om slike ukesoppsummeringer? 

//Elise Amanda

God kveld, god kveld! Dere fikk jo se en liten sniktitt på dagens antrekk tidligere i dag, men nå får dere se det ordentlig. I dag har jeg faktisk vært ute for å ta antrekksbilder, det er noe jeg har savnet! Alle antrekksbildene den siste tiden har jo blitt tatt ved den ene hvite veggen på rommet mitt, så det er godt med litt forandring! Litt upraktisk sted av meg å ta bilder, da flere taxier brukte denne plassen som snuplass.. Blikk fikk jeg også der jeg stod foran kameraet på stativ med selvutløser på, men men det må man nesten regne med. Bilder ble det iallfall!

Jeg hadde mistet utgang alene i dag, men jeg fikk lov til å ta disse bildene uten alene heldigvis. Senere på dagen fikk jeg også gått en tur med kontakten min for dagen og vi brukte ganske mye lenger tid på runda enn jeg vanligvis gjør. Vi stoppet nemlig titt og stadig for å fange pokemon, begge to! Et raid fikk vi også vært med på, så da ble det en ny type pokemon på oss begge. Ellers i dag har jeg egentlig bare spist og slappet av, og jeg kjenner det skal bli godt å kunne legge seg om litt over en time. Jeg er nemlig veldig sliten i dag etter en svært tøff gårsdag.

Hva synes du om antrekket?

//Elise Amanda

God helg! Denne uken får dere ukens video på en lørdag istedenfor i morgen. Vanligvis legger jeg jo ut ukens video på søndager, men jeg ville så gjerne vise dere denne. Jeg er mye mer glad i å uttrykke meg på andre måter enn muntlig. Blant annet ved å skrive, ved å fotografere og ved å filme. Denne gangen prøver jeg å la dere ta en del i hvordan det føles for meg å være i recovery fra en spiseforstyrrelse. Her får dere se og forhåpentligvis kjenne litt på følelsene jeg ofte sitter med. Et lite innblikk i en helt forskrudd verden. Min verden. Enn så lenge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Filmen er ikke så lang, jeg ville nemlig ikke drøye den bare for å drøye den. Jeg vet også at det er større sjanse for at dere ser hele videoen ferdig om den ikke er så alt for lang. Dessuten følte jeg at jeg fikk frem noe av det jeg var ute etter, på kun ett minutt. Jeg håper filmen faller i smak og at den kanskje skaper litt forståelse. Husk å ha på lyd!

Hva synes du?

//Elise Amanda

Er det en fritidsaktivitet du aldri har prøvd som du ville likt å prøve?
Jeg har prøvd turning en eneste gang, så hvis det teller så blir det definitivt turn! Ellers må jeg si riding, det ville jeg alltid gå på da jeg var yngre.

Er du opptatt av naturvern og miljøspørsmål?
Yes

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tror du behandlingen kommer til å funke? Altså at bulimien ikke kommer til å styre deg igjen når du kommer hjem?

Det er iallfall håpet! Frisk blir jeg nok ikke på denne korte tiden, men jeg blir definitivt veldig mye friskere!

Hvor gammel er ditt søsken?
Han ble 19 år i går faktisk! Så gratulerer til han!

Hvis du skulle få velge lørdagsmat, hva hadde det blitt?
Sushi! Eller taco.

Hva er din favoritt-te for øyeblikket?
Eple og kanel.

Hva kaffi bestiller du på cafe?
Kaffe mocca eller hvit kaffe mocca.

Kan du dele litt om hvordan oppholdet på Modum blir?
Jupps! Det kan jeg faktisk få til å skrive et eget innlegg om, da det blir alt for langt å skulle svare på akkurat dette her.

Hva fikk deg til å pakke opp igjen kofferten og bli?
Et veldig godt spørsmål.. De fikk rett og slett overtalt meg til å bli med ganske så gode argumenter.

Synes du RASP er flinkere til å tilrettelegge og samarbeide med pasienten i forhold til CAS?
Helt ærlig: ja, veldig! På CAS følger man en mer generell behandlingsplan, mens på RASP følger man en mer individuell behandlingsplan. For meg har dette svært mye å si, da spiseforstyrrelsen min skiller seg litt ut ifra en “A4-spiseforstyrrelse”.

Bor du og kjæresten sammen alene?
Ja, det er oss to alene + kattene Lucy og Molly. Savner dem alle tre noe innmari!

Hva er det “dummeste” spiseforstyrrelsen har fått deg til å gjøre?
Det kunne jeg vel omtrent ha skrevet en hel bok om.. Mye av det er så himla skamfullt at jeg ikke klarer å dele det engang. Ikke med noen.

Skal du fortsette med ballett etter du er skrevet ut?
Jeg har lyst til det, fordi jeg elsker å danse ballett. Men det kommer litt an på da dansestudioet ved meg eeeegentlig ikke tilbyr ballett til min aldersgruppe.

Tør du å spise godteri osv uten å kaste opp?
Ja, det gjør jeg. Jeg kaster kun opp etter overspising, så det er null problem å spise noe godteri uten å kaste opp.

Har du fearfoods? Hvis du har, hva er de?
Jeg har jo ting som er veldig triggende for bulimien, men jeg tror ikke det er så lurt å dele det mtp at det er lett å “adoptere” andre sine fearfoods. Men jeg har ikke noe mat jeg ikke tør å spise altså.

Noe dere lurer på til neste uke?

//Elise Amanda

Denne kroppen her… den er uvant. Jeg merker det så godt. Ikke bare på klærne (for det merkes, for å si det sånn), men jeg merker det så himla godt når jeg ligger. Kroppen føles så mye tyngre, men så er den jo nettopp det også. Jeg merker det når jeg går, kroppsdeler som før ikke rørte hverandre gjør plutselig det. Rører ved hverandre.

Jeg håper at jeg en dag blir vant med denne kroppen. At jeg klarer å akseptere at jeg må enda flere kilo opp for å ligge innenfor det behandlingsteamet mitt vil jeg skal ligge. Det er så skummelt. Spiseforstyrrelsen prøver å overtale meg til å dra hjem for å gå ned i vekt. Men hva løser det da? Egentlig ikke en shit. «Men kan jeg ikke få være tynn og frisk da?» spør jeg. Joda, det kan du få lov til, sier de. Men ikke det jeg tenker på som tynn nok for meg, undervektig, det får jeg ikke lov til. Jeg skulle ønske at de samme reglene gjaldt for meg som jeg tenker om alle andre. Hvorfor kan alle andre se så fine og slanke ut på normaltvekt, bare ikke jeg? Det er det spiseforstyrrelsen forteller meg.

Så her ser dere da min mye friskere kropp ganske godt. Vektmålet er ikke nådd helt ennå, men jeg er godt på vei. Kroppen min fungere også himla mye bedre nå. Jeg blir ikke svimmel hver gang jeg reiser meg. Det føles ikke ut som om jeg har løpt et maraton når jeg har gått i femten minutter. Det føles godt, samtidig som det er skummelt. For jeg vil bli frisk, uten tvil, samtidig som jeg er livredd for det.

//Elise Amanda

Hver torsdag i det siste har jeg laget et slikt innlegg og denne torsdagen er intet unntak. Dere har vært veldig ivrige på å stille spørsmål i det siste, derfor er det kjekt med et slikt innlegg hvor dere kan spørre meg om alt dere lurer på. Som vanlig kommer svarene ut på lørdag, så lørdag morgen er siste frist for å stille meg spørsmål. Jeg skal prøve å få med alle spørsmålene deres denne gangen. Husk også at ingen spørsmål er for dumme og dere kan spørre om alt fra hvilken smågodt-bit som er min favoritt til temaer om spiseforstyrrelse.

Jeg legger også ut en “still meg et spørsmål” på instagram, så det er fult mulig å stille meg spørsmål der også om dere finner det lettere. Om dere ikke følger meg på Instagram alt så søk opp @eliseamandan så finner du meg!  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så, noe du lurer på?

//Elise Amanda

Klar for et litt mer humoristisk rettet innlegg? Humor er noe jeg virkelig trenger å ha i hverdagen for å ikke grave meg selv helt ned. Galgenhumor? Ja, takk! Jeg har jo lært veldig mye nyttig på de ukene jeg har vært her så langt, men dette innlegget kommer ikke til å bli et dypt et. Litt mer i samme stil som innlegget jeg skrev “du vet du er innlagt når…” som du kan lese ved å klikke HER derimot, det blir det! Vel, la oss egentlig bare starte da!

-Maten forsvinner faktisk ikke av at jeg stirrer ut av vinduet og prøver å ignorere den. Den er der likevel.

-Det er helt greit å pakke kofferten i frustrasjon og tårer, så lenge man faktisk ikke drar og kofferten blir pakket opp igjen.

-Når man må på do og må ha med følge er det helt ok å be personalet om å stå i dusjen mens man tisser.

-Personalet er ikke blinde, de ser faktisk om du ikke har drukket opp hele glasset ditt med drikke.

-Det hjelper ikke å hylgrine og si at man er feit, man får ikke mindre mat av den grunn. Trøst og støtte, det får man derimot.

-Når man er i hviletid får man ikke lov til å gå ut av stuen, personalet må derfor fungere som slaver om man har glemt noe på rommet sitt som man skal ha.

-Det hjelper ikke å tilby personalet maten eller næringsdrikken din, du må faktisk pent innta det selv.

-Spør du personalet som har hund pent om de kan ta den med så skal du ikke se bort i fra at det plutselig sitter en hund eller to på balkongen (de får nemlig ikke lov til å være inne).

Ønsker dere flere slike type innlegg?

//Elise Amanda

God kveld, god kveld! Åh, så lang denne dagen her har vært. Jeg fikk ikke utgang i går og jeg får heller ikke utgang i dag, dermed har jeg bare surret rundt her inne på avdelingen. I morgen får jeg heldigvis utgang og det skal bli så godt å få luftet seg litt igjen! Å kjenne frisk luft, rusle en tur med musikk på ørene.. det gir meg så mye. Det gir meg tid til å sortere tankene litt og til å roe meg ned. Jeg trenger virkelig utetid og jeg håper kvelden og natten går fort.

Denne uken her har jeg ikke andre spesielle planer enn at Mona kommer på lørdag og det gleder jeg meg utrolig mye til! Det er alt for lenge siden sist vi så hverandre, så det skal bli godt. Vi har egentlig ikke fastslått helt hva vi skal, men vi skal iallfall kikke litt rundt i butikker og så skal jeg ta et måltid ute med henne. Kjenner jeg oss rett blir det en god del bilder også, jeg bare krysser fingrene for at det ikke blir regn, slik det er meldt. Men enn så lenge får dere se en vlog fra lørdagen hvor jeg hadde besøk. Haha uff reaksjonen min på måkene i videoen.. vel, dere får se selv!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ønsker dere at jeg skal vlogge oftere?

//Elise Amanda

I løpet av min tid som blogger (det har blitt noen år nå) har jeg lagt meg merke til noen ting som er med på å forbedre bloggen min. Noen av disse tingene tenker jeg nå å dele med dere nå. Så om du vurderer å starte en blogg eller om du allerede har en blogg kan det hende at disse tipsene er nyttig for nettopp deg. Here we go!

Sett pris på leserne dine. Denne her synes jeg er et av de viktigste punktene. Sett pris på at mennesker faktisk tar seg tid til å skrive en kommentar til nettopp deg og ha en dialog i kommentarfeltet. Vis leserne dine at du faktisk bryr deg om dem og ikke bare overse dem. Kommenter gjerne andre sine blogger også, så støtter man hverandre. Jeg har blitt “kjent” med flere utrolig gode mennesker på denne måten. De siste dagene skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke har hatt overskudd til å sette pris på leserne mine ved å svare dem, men nå går det litt bedre med meg og da skal det på plass igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Finn ut hva du vil skrive om. Ønsker du å skrive en matblogg? En moteblogg? En blogg om livet ditt? Humoristisk blogg? Fotoblogg? Miljøblogg? Finn din måte og hva som interesserer deg. By på deg selv og vær ekte. Du blir fort gjennomskuet om du skriver kun for å få lesere og ikke fordi du faktisk liker å blogge. Min blogg handler mest om hverdagslivet mitt. Jeg skriver om spiseforstyrrelse, antrekk jeg har på meg, noen ganger om dansing, hva jeg gjør i løpet av en dag og lignende. Så det er min røde tråd på bloggen: hverdagslivet mitt og ting som interesserer meg.

Planlegg uken. Det kan fort bli vanskelig å finne ut hva du skal skrive om akkurat der og da, så mitt beste tips her er å planlegge uken. Hver søndag setter jeg meg ned og skriver en plan for bloggen for den kommende uken. Da pleier jeg å planlegge 2-3 innlegg pr dag. Å oppdatere jevnlig er en fin måte å holde på lesere på også, blogger du typ 2 ganger i måneden er det fort at folk glemmer deg. Når jeg planlegger uken tenker jeg på hva jeg ønsker å skrive om, men jeg tar også hensyn til leserne mine sine ønsker og prøver å få inn noe de spesifikt har spurt om også. Jeg planlegger i tillegg alltid en video som skal bli filmet i løpet av uken og som kommer ut på søndager.

Ha god kvalitet på innleggene. Det er mye bedre å ha ett innlegg pr dag som er av god kvalitet enn tre innlegg hvor du poster noe kun for å poste. Det er flere ganger jeg har tatt bilder og begynt å skrive, for så å innse at dette her er faktisk av så dårlig kvalitet at jeg ikke vil ha det ut. Jeg ønsker å stå for bildene og tekstene som blir lagt ut på bloggen. Nå sier jeg ikke at alt skal være helt perfekt hele tiden, for det skal det ikke. Men en viss kvalitet burde man prøve å opprettholde. 

Har du noen tips? Følger du eventuelt noen av disse?

//Elise Amanda

Jeg som egentlig ikke skulle skrive om meg selv engang. Men her kommer det likevel. Jeg trenger å få det ut, egoistisk nok. Siden middagstider på mandag har jeg subbet rundt, vekslende mellom å være helt apatisk og bryte ut i tårer. Jeg har hatt flere samtaler med behandler enn hva som har vært oppsatt og det er egentlig ganske mye som har skjedd. Utgang har jeg også mistet og motet mitt er ikke stort for øyeblikket. Det er vanskelig å se fremover når man føler man stanger i den samme veggen igjen og igjen. På mandag møtte jeg altså denne veggen. Den veggen jeg har møtt så mange ganger før. Jeg kan informere om at den er like hard som den har vært tidligere og like vond. Om ikke vondere.

Som behandler sa “dette er den veggen vi visste ville komme, Elise Amanda”. For jeg var jo klar over det selv, jeg hadde advart om denne veggen på forhånd, nettopp fordi jeg alltid møter den på et punkt i behandling. Reaksjonen min ble som den dessverre har vært tidligere. Jeg pakket koffertene mine og var fast bestemt på å dra, for her skulle jeg iallfall ikke være. Orket ikke stå i følelseskaoset. Så feig at jeg heller ville rømme fra problemene mine fremfor å stå i dem. Så jævla typisk meg. Hit, men ikke lenger. Den der altså..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men det skjedde likevel noe som ikke har skjedd før: jeg ble. Jeg er her ennå, enn så lenge. Disse tre siste dagene har mildt sagt vært dritt. Jeg vet ikke en gang hva som skjer videre, men jeg har behandlingsmøte i dag, så jeg får vite mer da. Støtten fra behandlere, medpasienter og mine nære har vært utrolig god. Jeg setter så himla stor pris på det, samtidig som jeg føler at jeg ikke fortjener det. De irrasjonelle tankene mine tar overhånd, spiseforstyrrelsen er så himla sterk. Jeg vet jo at det ikke løser noen ting om jeg drar hjem, samtidig så klarer jeg ikke å forstå at ting skal bli bedre av at jeg har det så vondt.

Noen ganger skulle jeg ønske det ble brukt mer makt på meg. For jeg vil, jeg vil så inderlig. Jeg klarer bare ikke å tillate meg selv bestandig. Når jeg står midt i et følelseskaos tar jeg dumme valg, valg jeg egentlig ikke burde fått lov til å ta. I dag går det heldigvis litt bedre. Jeg klarer å sortere rasjonelle og irrasjonelle tanker og handlinger. De siste dagene har det kun vært spiseforstyrrelsen som har snakket og jeg har hatt vanskeligheter med å finne frem til hva Elise Amanda ønsker oppi alt dette. Jeg er glad for at de overtalte meg til å bli her. Som de også sa “det er ikke første gang noen har pakket koffertene og skulle dra, men heldigvis kan de koffertene pakkes opp igjen”. Og i dag, i dag skal jeg pakke opp koffertene igjen.

//Elise Amanda