Hei dere! Jeg våknet dessverre opp med en veldig vond hals i dag og formen er ikke akkurat på topp for å si det sånn. Jeg måtte derfor avlyse alt av planer i dag, noe som er utrolig kjipt! Så blodprøver måtte bli utsatt til torsdag, dansingen måtte bli avlyst (får heldigvis en ta-igjen klasse neste mandag!) og jeg får ikke dratt til Mona før i morgen. Jeg bare håper håper at formen min er bedre i morgen! Det passer virkelig ikke å være syk nå. I morgen er planen skolebesøk på en videregående skole i Tønsberg med Vestfold Unge Venstre etterfulgt av et årsmøte. Etter møtet er planen å dra til Mona for å overnatte. Det må jeg nesten bare få til! Jeg er ikke i form til å ta noen bilder i dag heller (åpenbart siden jeg er syk) derfor blir det dessverre gamle bilder + oppskrift på en av mine favorittsupper! Vel bekomme!
Stek 1 gul løk i litt olje, legg så til 3 fedd hvitløk, 2 stenger stangselleri og stek det sammen en stund. Hiv så oppi 3 dl kokosmelk, 1 dl vann, en boks hermetiske hakkede tomater, en boks kikerter, 1 ts ingefærplver, 1 ts paprikapulver, 1/2 ts gurkemeie, litt chiliflak (smak deg frem), en terning grønnsaksbuljong og litt salt. La det putre en liten stund og nyt! Resten av kokosmelken fra boksen kan du fryse i isbitformer og bruke til mat en annen gang. Egentlig skulle det være 4 dl kokosmelk i, men for min del ble det litt for mye kokossmak da så jeg justerte det litt ned.
Oppskriften er originalt hentet fra veganmisjonen, men jeg har gjort noen få endringer på den. Dette er en av mine absolutte favorittsupper og jeg anbefaler den på det varmeste! Den smaker sååå godt, den er fyldig og den metter. Jeg tror jeg nesten omtrent kunne levd på denne. Tommel opp for at den tar kort tid å lage og ikke inneholder masse fancy ingredienser som er vanskelig å få tak i!
UKENS TANKE: Det høres kanskje rart ut, men jeg funderer ofte over døden/livet. Tenk at vi kun har noen få år på denne kloden før vi aldri mer er. Det er så surrealistisk å tenke på. Å aldri mer skulle være til. Det er så fælt også at jeg bruker årevis av disse dyrebare årene på å være syk. Jeg vil leve. Jeg vil komme meg i en jobb som betyr noe for meg, jeg vil skrive bøker, gifte meg og få barn, jeg vil reise verden rundt og oppleve andre land og kulturer. Det er så mye jeg vil. Men tiden er knapp og jeg sitter ganske så stuck i sykdom. Kan ikke noen bare trylle meg frisk? Det hadde vært fint det.
UKENS CRAVING: Grønnsaker med dipp! Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har blitt avhengig… jeg har spist det omtrent hver eneste dag denne uken. Det er i tillegg raskt å lage + det er et mye bedre alternativ enn alt det smågodtet jeg vanligvis stapper i meg hele tiden. Favorittgrønnsakene mine til dipp er forresten gulrot, agurk og blomkål. Nam!
UKENS OPPTUR: Det er flere! Det har vært koselig å være med Mona (som vanlig!) og på fredag hadde vi besøk av venninnen min og kjæresten hennes, noe som var veldig hyggelig! Da spiste vi vegetarlasagne jeg hadde laget, fikk med oss håndballkampen og spilte monopol. Ellers er det sånne små fine glimt i hverdagen, det trenger ikke være store greiene.
UKENS INSTAGRAM-BILDE: Følg meg gjerne på @eliseamandan 🙂 Denne uken postet jeg kun ett bilde, så det ble ikke akkurat vanskelig å velge haha.
UKENS NEDTUR: RASP har ennå ikke gitt meg noe svar om de velger å tilby meg plass eller ikke, noe som er utrolig frustrerende. Det stresser meg mer enn det bør stresse meg. Bulimien har i tillegg vært ille denne uken (eller ille og ille, den er jo det til vanlig).
PLANER FOR DEN NYE UKEN: Mandag – ta blodprøver, dansing + dra til Mona for å overnatte etter dansingen Tirsdag – Skolebesøk i Tønsberg med Vestfold Unge Venstre, etterfulgt av årsmøte. Onsdag – Yoga med Mona + dra hjem til Larvik igjen Torsdag – Trene og ukeshandle Fredag – Filme video og redigere den (har hengt så etter i det siste wopsi) Lørdag – Årsmøte med Vestfold Venstre i Telemark Søndag – Gå en litt lang tur om været tillater det og dørstokkmila ikke blir for lang
Jeg bestemte meg for å heller lage et slikt innlegg denne søndagen istedenfor ukens spørsmål. Spørsmålene dere har stilt tar jeg heller med neste uke:)
På tide med et nytt innlegg i kategorien “Let’s talk about..” og denne gangen skal jeg snakke om (det ofte ikke-eksisterende) nettvettet til mange voksne. For helt ærlig, jeg forstod godt at flere yngre kvier seg sterkt for å bruke ytringsfriheten sin. Kvier seg for å publisere meningene sine, til å sende inn leserinnlegg om ting de virkelig brenner for til aviser og lignende. Jeg forstår det så alt for godt. Under her er et lite utvalg av ting jeg har skrevet som har blitt publisert + artikler som omhandler meg og/eller mine meninger.
“Hun må jo være helt idiot i hodet”
Bare en av kommentarene jeg har fått. Istedenfor å ha en saklig debatt blir jeg kalt idiot i hodet. Ikke akkurat så hyggelig og ikke bidrar det særlig godt til debatten heller. Og vet dere hva? Det sårer faktisk innmari. Ikke tro at jeg står med rak rygg og klarer å overse slike usaklige kommentarer, for det gjør jeg ikke. Jeg er et menneske, jeg har følelser og slikt gjør meg lei meg. Så jeg gråter. Tar det dessverre til meg. Til tross for det stopper det meg ikke fra å skrive meningene mine, jeg kan virkelig ikke la nettroll ødelegge for meg. Men jeg vet at det dessverre stopper mange andre. Og det forstår jeg godt.
Det blir snakket og skrevet så mye om nettvett blant unge. Men hvor er debatten om nettvett blant voksne? Hvor er artiklene om det? Blar du gjennom kommentarfelt på Facebook ser du lett at det er godt voksne mennesker som er verst. Voksne mennesker som går til personangrep på unge og kaller dem fæle ting, kun fordi en mening ble delt. Når ble dette ok? Hvorfor i all verden er det ingen som gjør noe med det? Gjerne går de samme menneskene igjen. Så er det dobbeltmoralen da! For flere ganger har jeg sett samme mennesker gå til personangrep på noen, mens i kommentarfeltet på en annen artikkel er det “Uff, skulle ønske barn ikke mobbet andre, jeg har en datter selv og dette er fælt” og så sitter de bak tastaturet og er like fæle selv! Lurer på hva disse menneskene hadde følt om noen hadde gått til personangrep på nett på deres sønn eller datter, med tanke på at flere av menneskene som gjør nettopp dette har barn selv.
Det virker som om flere tror at så lenge de gjemmer seg bak tastaturet så er det ok. Flere ganger har jeg sett unge prøve å si ifra under fæle kommentarer, uten at personen som skrev en fæl usaklig kommentar faktisk tar det til seg. Drar gjerne frem alderen til den som prøver å si ifra eller slenger ut enda en usaklig fæl kommentar. Dagens unge er hundre ganger bedre på nettvett og normal folkeskikk på nett enn hva voksne er, det tør jeg å påstå. Derfor lurer jeg på hvorfor i all verden fokuset og kampanjer ikke retter seg mot voksne?
//Elise Amanda, ei som tydeligvis er helt idiot i hodet
Hei dere! Hvordan har uken deres vært så langt? Min har vært litt opp og ned. I går blant annet var formen skikkelig dårlig og jeg måtte derfor melde avbud på et møte jeg skulle i. Feber, vondt i hodet, svimmel og rennende øyne blant annet plaget meg skikkelig. Litt nervøs for at det var influensa som var på vei til å kicke inn, men jeg føler meg noe bedre i dag heldigvis! Senere i kveld får vi besøk av venninna mi Vibeke og kjæresten hennes på middag og brettspill, det blir koselig!
Nå tenker du kanskje at det ikke er så rart om jeg blir syk når jeg går kledd slik som under her? Vel, jeg hadde på meg en stor, varm og lang jakke over, den var kun av i rundt 60 sekunder for å ta bildene.
Helt ærlig, jeg sliter med å poste antrekksbilder og bilder av meg selv for tiden. Hovedsakelig fordi jeg sliter med å håndtere vektoppgangen. Det er tøft og i tillegg litt kjip at flere av klærne mine ikke engang passer lenger. Tanken på å måtte gå opp ytterlige kilo skremmer meg. Jeg vet det ikke ser slik ut, men jeg har ennå en god del kilo igjen å måtte gå opp. Men nå er også vektoppgang en av tingene man må gjennom for å bli frisk og et friskt menneske takler jo en normalvektig kropp, så jeg håper det blir lettere med tiden. Å akseptere seg selv og kroppen sin. Det må det jo nesten bare.
Litt artig at dette egentlig ikke er et sett, eller hva? Mønsteret er nøyaktig likt, den eneste forskjellen er at rutemønsteret på skjørtet har et liiite blåskjær i seg. Toppen jeg har på meg er fra Bikbok og skjørtet er fra Wish. Dere har sikkert lagt merke til det om dere leser bloggen min fast, hvor glad jeg har blitt i sett i det siste! Altså en underdel og en overdel som hører sammen. Til tross for at dette ikke gjør det velger jeg likevel å kalle det for et sett. Det går jo fint sammen, gjør det ikke?
Er det forresten noen av dere som vet om Wish har noen vilkår/krav til produsentene? Da tenker jeg på arbeidsvilkår. Slik jeg har forstått det er det uavhengige småbutikker som selger ting der, samtidig så burde jo Wish ha et visst ansvar da Wish er en side som markedsfører produktene og de selges via dem. Jeg har nemlig bestilt en del klær fra Wish det siste året grunnet min egen økonomi, men jeg skal ærlig innrømme at jeg bestiller med en liten klump i magen. Jeg håper virkelig ikke at jeg bidrar til umerkelige arbeidsvilkår og manglende sikkerhet på arbeidsplass. Når det kommer til prisen på produktene håper jeg at det er fordi lønnen generelt er lavere i landene produktene blir produsert i og at ting som masseproduserer er billigere. Men jeg vet jo ikke..
Når det kommer til punktet om barnearbeid (kan like så godt slenge inn hva jeg mener om det) skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er totalt i mot. Misforstå meg rett, i en drømmeverden så er det ikke noe som heter barnearbeid. Men for flere barn er dette eneste måten å ha en inntekt på og eneste måten å overleve på. Blir det da riktig å ta fra barna den muligheten og la dem dø? Hvis barnearbeid skal avskaffes MÅ det finnes et nett som fanger opp disse barna og passer på at de får hva de trenger. Det må være noen til å ta imot dem. Men jeg tenker at et første mål er å bedre arbeidsforholdene. Det er i det minste en start.
Allerede i morgen har rasp møte for å finne ut om de ønsker å tilby meg plass eller ei. Jeg har vært så nervøs i mange dager nå, for tenk om de sier nei? Da faller hele behandlingsopplegget mitt i grus (jeg har plass på Modum Bad til våren kun om jeg er på rasp først). Hva i all verden skal jeg gjøre da? Gi opp vil jeg jo selvfølgelig ikke gjøre. Frisk skal jeg bli, uansett hvor lang tid det måtte ta. Rasp kommer til å fortelle behandleren min på DPS om avgjørelsen enten i morgen eller på fredag. Jeg gruer meg. Frykten for avslag er stor. Rasp virket positive til å ta meg inn, men jeg tør virkelig ikke håpe. For om svaret er nei er fallhøyden så stor, den fellen har jeg gått i før.
Men la oss si at rasp sier ja, så vil ikke det akkurat si at jeg gruer meg mindre. Behandling er tøft, spesielt døgnbehandling. Å skulle ripe opp i masse vondt, å måtte se, føle og kjenne at kroppen skal forandre seg og ikke minst å være borte fra alt her hjemme. Både mennesker og ting jeg liker å drive med. Jeg stoler heller ikke på kroppen min når det kommer til vektoppgang. På Capio lovet de meg at jeg skulle gå opp en, men max en og en halv kilo i uken på grunnmenyen. Første uken gikk jeg opp fire kilo. Selv behandler var sjokkert og sa hun ikke forstod hva som hadde skjedd. Buksen som hang og slang på meg en uke tidligere fikk jeg så vidt over knærne. Det var tøft det. I tillegg til alt det andre som var tøft.
På Capio dro jeg en kveld i frustrasjon. Pakket kofferten og bare dro. Det var ikke slik at jeg hadde gitt opp eller at jeg feiget ut fordi ting var voldsomt tøft, det var fordi at de ikke forstod. Capio er nok et veldig godt sted om du sliter med anoreksi, men kompetansen på bulimi og på mine tilleggsdiagnoser var svært lav. Jeg selv anså det faktisk uansvarlig av meg å bli med tanke på flere ting som skjedde. På Modum Bad og på RASP har de nettopp denne kompetansen Capio har manglet. Og jeg har så tro på behandlingsopplegget rundt meg nå om det blir som planlagt. Dette er vel første gang jeg har virkelig troen og hvor jeg har møtt et system som forstår og ikke minst et system som ser.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg “vil” med dette innlegget. Kanskje å fortelle at jobben ikke er gjort så fort man får innleggelse. Det er da jobben virkelig starter. Eller at kompetansen på stedet man skal til har så mye å si. Det som passer for en passer nødvendigvis ikke for en annen. Jeg håper bare at behandlingsopplegget går som planlagt. At ikke sammenbruddene mine (for de kommer, garantert) blir alt for store. Hverken RASP eller Modum Bad har som mål å få meg frisk, men som mål å få meg friskere. Og jeg tenker at om vi får til det skal jeg være dypt takknemlig og godt fornøyd. For alt er bedre enn sånn ting er nå.
Noe dere kanskje ikke visste om meg er at jeg er veldig glad i å lese! Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har slukt, men opp gjennom årenes løp har det blitt svært mange. Jeg husker jeg gikk over til ungdomsbøker flere år før andre på min alder, jeg hadde tross alt lest alt av interesse av barnebøker på biblioteket hvor jeg bor. De siste årene har jeg dessverre ikke vært like ivrig på lesefronten. Sist jeg leste flere bøker i uken må ha vært da jeg var på ferie på Mallorca, bortsett fra det husker jeg ikke sist engang.
Jeg er veldig glad i bøker med sterke historier, enten det er fiksjon eller ei. Bøkere jeg anbefaler under her burde dere virkelig ta en titt på, det er bøker som har vært med på å forme meg, min kreativitet og mitt menneskesyn. Noen av bøkene er vonde. Så vonde at man sliter med å sove fordi bøkene setter så preg på en. Andre bøker er bøker som man forsvinner helt inn i og blir borte i sin egen lille boble. God lesing!
Ikke uten min datter ☆ Han stjal mine barn ☆ En gatekatt ved navn Bob ☆ Blomstenes hemmelige språk ☆ Sofies verden ☆ Bare en datter ☆ En geishas memoarer ☆ En mann ved navn Ove ☆ Drømmehjerte ☆ Den hemmelige hagen ☆ Vigil ☆ Barnepiken ☆ Bare tanken på deg ☆ Sår ☆ Blodets bånd ☆ Bare spør Alice ☆ Onkel toms hytte ☆ Den lille prinsessen ☆ Oliver Twist ☆ I morgen var jeg alltid en løve ☆ Øya ☆ Somrenes bok ☆ Pike med perleøredobb ☆ Tusen strålende soler ☆ Og fjellene ga gjenlyd ☆ Drageløperen
Har du lest noen av bøkene jeg anbefaler? Hvis noen lurer på forfatteren til noen av bøkene så er det bare å spørre, det husker jeg utenat.
God kveld fine dere! Nå ligger jeg i sengen til Mona og ser på at hun ordner snacks til oss (hehe greit å slippe å lage selv!). Det blir grønnsaker og dipp på oss i kveld og så fort hun er ferdig med det skal vi se film. Til middag i dag laget vi nachos med smeltet ost og vegetarfarse. Det er evigheter siden jeg har spist det, noe jeg ikke forstår hvorfor, det er jo sååå godt! Det er i tillegg enkelt å lage og tar kort tid. Et lite tips bare!
Noe jeg har lurt en liten stund på er å starte opp med leserhistorier igjen. Det var veldig populært før husker jeg! Hvis du ikke har fulgt meg lenge nok til å vite hva jeg snakker om kan du klikke HER. Tenk at over 40 stykker av dere har sendt inn deres historier. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg anonymitet hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde til illustrasjon som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail om du ønsker å dele din historie: [email protected]
Her er videoen som jeg lovet, litt forsinket, men bedre sent enn aldri! Denne gangen ble det en vlogg hvor dere får fulgt en dag i livet mitt. Selvfølgelig er det mye som skjer utenom det som kommer på film, men her får dere et lite innblikk i det minste. Jeg har heldigvis noen planer fremover for videoer og spesielt den ene er jeg veldig spent på hva dere synes om. Ikke minst er jeg spent på hvordan den ender med å bli, men akkurat nå ønsker jeg ikke røpe noe mer rundt den. Filmingen har jeg ikke startet med enda og planene er ennå i hodet, likevel tror jeg at det kommer til å bli bra og jeg gleder meg til å sette i gang!
Liker dere forresten best vlogger eller andre type videoer?
Når jeg fikk tilbake kontakten med Elise, fant jeg også ut hvordan et ekte vennskap faktisk er. Vi har jo kjent hverandre i sikkert 6 år, men mistet kontakten i over 2 år uten at noen skjønte hvorfor. Jeg er så evig glad for at hun sendte meg den meldingen for litt over en måned siden. Siden da har vi hengt sammen hver uke. Å det dere, unner jeg alle å få kjenne på. Vennskapet med Elise er så fint, så ekte og så gjensidig. Vi forstår hverandre på en helt unik måte, for vi bærer på mange av de samme følelsene, vi trenger ikke føle oss alene med det vi bærer på. Og ingen kan skjønne hverandre bedre enn de som bærer på mye av det samme. Vennskapet vårt er basert på ærlighet, og ingen av oss er redd for å si “den kjolen satt ikke pent på deg”, noe jeg synes er utrolig deilig.
Jeg har vært i vennskap tidligere der det kun er jeg som har gitt hele veien og aldri fått en dritt igjen, der det alltid var fokus på den andre personen og aldri hvordan jeg hadde det. Jeg tror jeg kan telle på to hender hvor ofte vedkommende spurte hvordan det faktisk gikk med meg. i 6 år ga jeg alt jeg hadde å gi, stilte opp så fort hun trengte meg og fikk aldri noe igjen. EN gang spurte jeg om noe, men da stilte hun ikke opp. Jeg ser nå at når jeg mistet henne i sommer, mistet jeg egentlig ingenting. Jeg ble løyet for i over to år og jeg ble baksnakket. Sånn skal ikke ett vennskap være, da er det ikke et ekte vennskap det er verd å holde fast .
Hun vekker meg til og med hvis jeg har mareritt, for at jeg skal slippe å drømme ferdig. Når hun vekker meg om morgenen stryker hun meg varsomt over håret. Det er så fint, hun er så behagelig. Hun er den første venninnen jeg klarer å ta imot nærhet fra, for jeg har aldri før søkt nærhet fra venner- men med henne går det bra. Kanskje er det lettere fordi hun har de samme behovene som meg.
Jeg og Elise er så like, både i meninger, tanker og interesser, og også i hva vi har opplevd og hva vi har manglet. Jeg vet at jeg kan sende henne en melding når jeg har det vanskelig å faktisk få støtte og forståelse: og ikke en haug med råd, for det er ikke alltid det er det man trenger når man har det vanskelig. Jeg vet også at hun vil stille opp for meg hvis jeg skulle trenge noe, og det er så betryggende og godt å vite. Hun spør også ofte hvordan det går med meg og hun velger å prioritere meg, og invitere meg med på ting med sine venner. Halloo, hun sa til og med at jeg kunne feire jul med henne og familien. Altså, hvor stort gjort er ikke det? Jeg er så takknemlig for vennskapet vårt at det er vanskelig å beskrive. Det er så mye bedre med få og ekte venner. Og vennskapet med Elise er definisjonen på hvordan et ekte vennskap burde være.
