Hei dere! Det har vært litt stille fra meg de siste dagene. Jeg har ikke skrevet så mye om min egen situasjon når det kommer til spiseforstyrrelsen i det siste og grunnen til det er nok at jeg har vært svært preget av den dessverre. Julen har alltid vært svært vanskelig for meg etter jeg ble syk, men i år tok det dessverre kaka. Å skrive om ting i ettertid har bestandig vært lettere for meg enn å skrive om ting som foregår her og nå, jeg trenger ofte å legge ting litt bak meg og bearbeide egne tanker og hendelser litt. Ikke bare for å kunne skrive mer konstruktivt, men også fordi jeg synes det er vanskelig at noen skal vite her og nå situasjonen min.
Kroppen har ikke spilt helt på lag den siste tiden og jeg har jobbet veldig hardt for å kunne være hjemme i julen. I det siste har jeg vært hos legen 1-2 ganger i uken for blant annet blodprøver og siste legetime før jul var tidlig morgen lille julaften. Da var jeg veldig dårlig og ble sendt videre til sykehuset. Der møtte jeg noen utrolig gode leger og sykepleiere som alle skyndet på for at jeg skulle få komme hjem til jul. Det var så godt å bli møtt med verdighet, respekt og forståelse, da jeg dessverre har opplevd det motsatte noen en del ganger av leger (heldigvis ikke på sykehuset når det kommer til det somatiske rundt SF, der har jeg vært heldig!). På kvelden ble jeg skrevet ut etter påfyll av det kroppen manglet. Jeg var så lettet over at det akkurat gikk og gledet meg over å skulle få feire jul hjemme i år! Jeg klarte det, i grevens tid! Jeg rakk til og med at vi fikk besøk her hjemme av pappa og stemor på grøt.
Sent på kvelden lille julaften og tidlig natt til julaften derimot gikk ting helt skeis med maten for meg. Det resulterte i et ekstremt selvhat og mange tårer. Jeg hater at jeg hater min egen kropp så mye og jeg hater at det hatet styrer livet mitt så mye. Jeg sov svært lite den natten da jeg ikke klarte å stoppe å gråte og selv neste dag klarte jeg ikke å stoppe. Ikke bare var det vondt å ha det sånn, men det gjorde det enda mer vondt at det var julaften. At jeg hadde kjempet så hardt for å være hjemme til jul, klart det og likevel så fikk jeg ikke feiret jul, da jeg ikke hadde sjans i havet sånn jeg hadde det. Den årlige brunsjen hos besteforeldrene mine klarte jeg ikke å møte opp til og ei heller selve feiringen på kvelden. Jeg taklet rett og slett ikke tanken på at noen skulle se meg, se kroppen min, se hvordan jeg så ut. Jeg elsker jo egentlig jul og det knuste hjertet mitt at spiseforstyrrelsen trumfet på den verst tenkelige dagen den kunne det på.
Julaften ble tilbragt gråtende alene i pysj og gjemt bort i et stort teppe. Andreas insisterte på å være hjemme med meg da jeg hadde det veldig vondt, men jeg fikk til slutt overtalt han til å dra. Det var utrolig fint av han, men jeg vet med meg selv at jeg hadde følt meg enda verre om ikke han heller fikk feiret jul, så er jeg oppriktig glad for at han til slutt valgte å dra. Jeg, eller spiseforstyrrelsen min, klarte å ødelegge dagen helt for meg, det siste jeg ville var å ødelegge den for enda flere.
Jeg vil også understreke at poenget med å fortelle dette er ikke at dere skal sitte der og synes synd på meg. Ei heller er jeg bitter på de som har hatt en fin feiring. Så klart skulle jeg ønske at også jeg hadde en fin julaften, men jeg unner dere som hadde en fin dag det så inderlig, av hele mitt hjerte. Jeg fant faktisk litt trøst i å skrolle nedover SoMe og se at andre hadde en fin dag. Likevel så kan man ikke vite helt hvordan andre har det, for selv idylliske bilder fra julaften som blir postet er ett sekund av dagen fanget på kamera. Jeg ville bare fortelle at selvom alt ser picture perfect ut er det nødvendigvis ikke det, for jeg postet jo selv et koselig julebilde første juledag. Jeg ville også fortelle at man kanskje må senke egne forventninger noe om man er syk, for sykdom tar dessverre ikke juleferie for de fleste. Jeg håper alle hadde en så fin dag som mulig, så prøver jeg å minne meg selv på at julaften kommer igjen neste år også. Så ble det overhodet ikke slik jeg hadde håpet i år og det er forferdelig vondt, det skal jeg ikke legge skjul på. Men da blir det forhåpentligvis en bedre jul neste år, det skal jeg iallfall gjøre alt jeg kan for å få til.
(disse bildene er tatt etter julaften og ikke ser jeg slik ut på håret heller lenger)
Hvordan har deres jul vært?
//Elise Amanda
_______________________________________
