Forrige uke satte jeg i gang et lite prosjekt på instagram hvor jeg ville teste ut påstanden om at kropp virkelig selger. Derfor postet jeg tre dager på rad til samme klokkeslett ett bilde i badedrakt, ett vanlig bilde og ett litt tullete bilde. Håpet mitt var at det tullete bildet skulle få flest likes, men gikk det egentlig slik? Jeg tror også at bikinibildet ville fått enda flere likes om jeg hadde lagt ut et litt drøyere bilde, men det er liksom ikke helt meg, så bildet er i grunn ganske uskyldig.
Om jeg personlig ble overrasket over resultatet? Både ja og nei. Nå skal jeg ikke si hva resultatet ble her, for det skal dere få se i videoen under her. Håper videoen faller i smak og fortell meg gjerne hva du synes om resultatet og dine tanker rundt det! Har du noen ønsker om fremtidige videoer så fortell meg gjerne det også.
UKENS OPPTUR: Denne helgen her med Mona Marlene! Fra fredag til lørdag sov vi hos henne og fra lørdag til i dag sov vi hos meg. Vi har fått gjort utrolig mye denne helgen, blant annet tatt en del bilder og i går hadde vi noen folk over her, noe som var hyggelig! I tillegg må det også nevnes at jeg deltok på min første klassisk-time på 9 måneder(!!) på mandag og at det føltes så bra! Jeg tror jeg smilte i flere timer etterpå, jeg!
UKENS ANTREKK: er dette antrekket her! Jeg synes det var veldig stilig, i tillegg til at jeg digget bilen antrekket ble tatt sammen med! Det så jo nesten ut som om jeg hadde planlagt antrekket ut ifra den røde bobla, men det hadde jeg altså ikke. Klærna lånte jeg forresten av Mona, men jeg tror nok jeg kommer til å kjøpe meg en slik bukse selv også hihi.
UKENS TANKE: Jeg har lyst til å utfolde kreativiteten min mye mer i nærmeste fremtid. Å holde på med film og foto er noe jeg virkelig brenner for og jeg har så mange ideer rundt det, jeg må bare få ut fingeren å få gjennomført litt flere av disse ideene mine. Som bildene jeg tok av Mona og meg og en film jeg laget rundt det, det er sånn jeg vil drive med.
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Innlegget “romantiserer jeg spiseforstyrrelser?” som du finner HER. Innlegget handler om at jeg er redd jeg noen ganger fremstiller en spiseforstyrrelse feil ved at jeg som regel skriver veldig reflektert og at jeg dermed ikke får frem hvor jævlig det egentlig er. Måten jeg skriver på er for å skåne meg selv og andre, men jeg bare håper at ingen virkelig tror jeg romantiserer det. Det var veldig fine tilbakemeldinger dere ga meg forresten<3
UKENS NEDTUR: hmm, jeg tror ikke det har vært noen ekstra store nedturer denne uken, bare det “vanlige” i grunn. Som vil si ting relatert til spiseforstyrrelsen. Ellers har det irritert meg at jeg glemte laderen til Mac`en hos Mona, men det er jo egentlig bare en liten filleting.
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Det kommer vel ikke som et sjokk at det blir DETTE innlegget? Vi ble begge så utrolig fornøyd med bildene i denne bildeserien her! Det kommer faktisk en film fra dette senere en gang. Filmen ligger ferdig og klar, men jeg har planlagt å poste noen andre filmer før den tiden. Det er en litt kunstnerisk film, om jeg får si det sånn og den også ble jeg veldig fornøyd med! Dere får følge med!
UKENS SERIE: Jeg ser fortsatt kun på House, gitt.
UKENS RECOVERY-INNLEGG: Jeg deler noen av mine grunner til å ville bli frisk HER. Det er viktig å minne seg selv på hvorfor man kjemper videre, spesielt er det godt å ha noe slikt å se tilbake på når motivasjonen ikke er som best og i ekstra tøffe perioder. Kanskje dette innlegget også kan være til inspirasjon for noen andre eller til inspirasjon for å skrive ned sine egne grunner?
UKENS QUOTE: “Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag” -ukjent
UKENS VIKTIGE INNLEGG: “Hvordan er det å ha venner som også har en spiseforstyrrelse?” et innlegg du kan lese HER. Der forteller jeg litt om forskjellig type relasjoner man ofte får til hverandre, litt om hva andre har tenkt, mine erfaringer når det kommer til dette og min mening rundt dette.
Lørdag og tid for svar på spørsmålsrunden! Denne gangen ble det litt annerledes, jeg ba dere nemlig om å stille spørsmål til bestevenninna mi Anniken hvor hun da skulle svare på det dere lurte på om meg eller oss. Jeg fikk også inn noen spørsmål som var rettet bare til meg, så disse tok jeg med nederst her. Takk til Anni som tok seg tid til å svare på det dere måtte lure på å stille henne av spørsmål!
Til Anniken: Hva er det beste og verste med Elise Amanda? Anniken svarer: Det beste med Elise er hennes engasjement. Med det mener jeg ikke bare at hun er kjempeopptatt av en ting og engasjerer seg for det, men engasjementet for alt rundt henne og som hun vier sin tid til. Enten det er venner, dyr, politikk, foto eller dansing. Det verste med Elise er at hun ofte nedprioriterer og kritiserer seg selv.
Til Anniken: Hvor lenge har dere kjent hverandre? Anniken svarer: Artig nok var det mye som tilsa at jeg og Elise burde hatt møtt på hverandre lenge før vi faktisk ble kjent med hverandre, da mange av de rundt oss kan kobles sammen gjennom bekjentskaper og arbeidsplasser. Jeg ble kjent med Elise i september 2011, så for snart 8 år siden. Jeg vil tørre å påstå at vi ble venner første gang vi fant på noe sammen, som var på Halloween i 2011. Det hender fremdeles at vi ikke kjenner hverandre, da. For eksempel når Elise oppfører seg merkelig vet jeg ikke hvem hun er engang – dersom noen spør.
Til Anniken: Ditt fineste minne med Elise Amanda? Anniken svarer: Umulig å velge kun et jeg synes er finest, men turen til Gdansk troner høyt på lista, sammen med utallige gå og bilturer hvor vi har pratet om alt og ingenting.
Til Anniken: Hvordan preger sykdom vennskapet deres? Anniken svarer: Oi, dette er det vanskelig gi noe konkret svar på. De som har fulgt med på bloggen til Elise tidligere vet at hun har hatt vanskeligheter over mange år. Allerede når jeg og Elise ble kjent var sykdom en del av hverdagen til Elise, noe som vil si at jeg faktisk aldri har kjent Elise 100% symptom- og sykdomsfri. Åpenhet, respekt, planlegging og kommunikasjon er 4 ord som jeg syns beskriver hvordan vi har klart opprettholde vennskapet, selv i tyngre perioder. Jeg innrømmer at det til tider har vært turbulent, sårt og vanskelig at sykdommen til Elise har tatt så stor plass også i vennskapet, men det har vi også vært veldig åpne med hverandre om.
From when did you start writing journals? Since I was in 9th grade, but at that time I wrote in a normal diary. I actually wrote so much each day that I could go through two diaries in just a month. I even remember a friend got me a new one since I was out of all books I had. But in April this year I started with bullet journaling for the first time. A bullet journal is more like a planning book, but I always include some more personal stuff.
Hva synes Andreas om at du er såpass åpen om livet deres og bulimien osv på sosiale medier? Hvis jeg skal skrive noe om Andreas og meg så snakker jeg alltid med han i forkant, da han har rett på et privatliv, noe jeg respekterer. Angående bulimi osv svarte Andreas: “Syntes selvfølgelig det er bra du er åpen og deler erfaring, bare syntes det blir litt mye og litt for privat av og til”.
Dette er et tema som har vært oppe til mye diskusjon, iallfall hos meg. Det har blitt diskutert blant behandlere, blant foresatte i mellom og blant de syke seg imellom. For når man har en spiseforstyrrelse og er venn med andre som også har en spiseforstyrrelse kan det slå ut veldig positivt, men også veldig negativt. Sistenevnte her vet jeg det er veldig mange pårørende som har vært bekymret for. I tillegg ser man det ofte ikke selv som syk om det påvirker en negativt å ha et forhold til andre som også er syke. Her tenkte jeg å fortelle dere litt om min erfaring rundt dette, da jeg har opplevd begge deler og også opplevd hvordan andre forhåndsdømmer.
Da jeg deltok på MGFT var det mye snakk blant de pårørende om at de var bekymret over at vi syke skulle påvirke hverandre negativt. Og nå i ettertid forstår jeg bekymringen deres godt, for det kunne fort utvikle seg til å bli slikt. Men jeg følte samtidig at alle forhold mellom syk og syk ble forhåndsdømt, for etter min erfaring kan man også bruke hverandre til å dra hverandre opp og bli en ressurs for hverandre. Selv har jeg opplevd forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre ned, men også forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre opp.
Jeg er veldig påpasselig her med å ikke skrive noe som er gjenkjennbart da jeg ikke vil utlevere noen, så det kan hende at dette blir litt vagt, men det får så være. Å dra hverandre opp er jo selvfølgelig det absolutt beste man kan gjøre og hva som er et sunt forhold syke i mellom. Ved å dra hverandre opp kan man motivere hverandre, man kan ta ansvar å støtte hverandre mens man for eksempel spiser sammen, man kan snakke sammen og dele erfaringer og mye mer. Noe annet som kanskje er litt i gråsona hos noen er galgenhumor og kunne dele og utveksle erfaringer på vondt. Dette har for meg personlig hjulpet mye og jeg er glad jeg har hatt og fremdeles har noen jeg kan være helt åpne med. Det å kunne føle seg mindre alene sammen med noen og å kunne le over hvor teit hele greiene egentlig er isteden for å grave seg ned. Å kunne ha noen en kan snakke med og/eller være med uten å føle skam.
Når det kommer til å påvirke hverandre negativt så er det også mye man kan gjøre her.. Det er fort at ting utvikler seg til å bli en konkurranse.. Hvem spiser minst? Hvem er tynnest? Hvem er mest spiseforstyrret? Og oppfordringer til spiseforstyrrede handlinger og utføring av negative spiseforstyrrede handlinger sammen. Jeg har selv merket at hvis noe holder på å utvikle seg til å bli noe slikt så må jeg rett og slett ta litt avstand for å skåne meg selv. Eller egentlig begge. Det er haugevis av år siden jeg hadde en slik relasjon med noen, heldigvis! Men det er en grunn til at folk er bekymret over at syke henger sammen, for er man ikke oppmerksom nok blir ting fort veldig negativt og man drar hverandre ned. Selvom man ikke vil engang.
Som dere sikkert har skjønt etter de forrige bildene jeg postet så er jeg hos Mona Marlene nå og her blir jeg til i morgen. Vi tok noen bilder i en blomstereng tidligere i dag som dere fikk se og vi ble sååå fornøyd med bildene begge to. Det var virkelig godt å få ta noen ordentlige bilder igjen, sånn jeg liker det. Å få utløp for kreativiteten min gjennom min lidenskap.
Da vi skulle ta antrekksbilder skulle vi også bort på butikken og parkert der stod denne stilige bilen, så den måtte vi nesten ta bilder foran. Akkurat i det vi er ferdige med å ta bilder kom eieren ut og vi kom i prat med henne, som faktisk foreslo at vi burde ta bilder foran bilen hennes da antrekket passet bra til. Vi lo litt da vi sa at det var det vi akkurat hadde gjort haha. Vi kom i snakk med hun som eier bilen og den er faktisk fra 1976, tenk det! Den hadde lenge ikke kunnet kjøre, men nå var den i gang igjen. En veldig hyggelig eier og en veldig kul bil!
Noe jeg har tenkt en del på den siste tiden er at jeg er redd det virker som om jeg romantiserer spiseforstyrrelser. Grunnen til at denne tanken dukket opp er fordi jeg som regel skriver reflektert rundt sykdommen, dermed “forsvinner” mye av informasjonen om den jævelskapen det er å leve med det. Følelsesutbrudd er svært sjeldne her på bloggen og dermed får dere svært sjeldent lese eller se om alt det virkelig fæle. Jeg pirker egentlig så vidt borti overflaten med det jeg skriver og det har jeg flere grunner til: jeg ønsker ikke å utlevere meg selv og ei heller ønsker jeg å trigge noen.
Spesielt innlegg fra tider jeg har vært innlagt kan virke overpositive, når sannheten egentlig er at jeg har det så tøft at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Likevel, for min del hjelper det å holde fast ved det positive, det hjelper å fokusere på andre ting enn sykdom og min egen smerte. Jeg ønsker ikke at bloggen skal bli fult av klaging og triggende innlegg. Denne bloggen er et fristed for meg, et sted hvor jeg kan få utløp for kreativiteten min, men også reflektere over egne tanker og handlinger.
Det det er så viktig å huske på at en spiseforstyrrelse er alt annet enn glamorøs. Det er ikke noe å strebe etter. Det er ikke kult å ha en kropp som fungerer dårlig. Det er ikke kult å være stuck på et eller annet sykehus. Det er ikke kult å bruke mange timer hver dag på å overspise og kaste opp. Det er ikke kult å få panikkangst av mat/kropp/kalorier/vekt. Det er ikke kult å ødelegge sosiale relasjoner ved at alt man bryr seg om er seg selv og egen kropp. Det er ikke kult at hele livet blir styrt av sykdom.
På bildene i dette innblikket får dere et lite innblikk i hvordan det virkelig er å være syk. Det er ikke vakkert. Det er ikke tynne vellykkede jenter som elsker livet der de lykkelig poserer med modellkroppen sin. Det er mennesker i alle fasonger og størrelser som er oppslukt av sykdom. Det er overspising og oppkast i doen og utover baderomsgulvet, det er sulting til man ser stjerner og går i bakken, det er skader og smerter i tennene, det er tårer og selvhat, det er mager så fulle at de de står i fare for å revne, det er magesekker så små at det så vidt er plass til noe som helst, det er fare for organsvikt og død, det er tvang som gjør en så sliten at man gråter uten å være i stand til å slutte, det er hår som faller ut på hodet og hår som vokser andre steder på kroppen, det er en tyv som stjeler alt som virkelig betyr noe. Det er stygt. Det er brutalt. Det er jævlig. Og absolutt ikke noe å strebe etter.
Jeg håper at dette innlegget hjalp til å få frem hvorfor jeg blogger og skriver som jeg gjør, men også hvorfor jeg unnlater å skrive og poste om visse ting. Nei, jeg romantiserer ikke spiseforstyrrelser, jeg prøver å informere om det på en rasjonell og reflektert måte. Det er så viktig å huske på at det ligger så mye mer bak enn hva man ser, så himla mye mer. Men det betyr ikke at jeg prøver å holde det skjult eller prøver å romantisere en sykdom, det betyr at jeg ønsker å skåne meg selv og mine lesere.
Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg er noen ekspert, for det er jeg så absolutt ikke, men etter at jeg begynte med bullet journaling i april dette året har jeg gjort meg noen erfaringer. Nå vet jeg ikke hvor interessert dere er i bullet journal, men selv synes jeg at det er veldig gøy å drive med! Hvis du ikke har prøvd det ut før og du liker å være litt kreativ, eller bare få litt struktur på dagene dine, så anbefaler jeg absolutt å teste det ut. For å se noen av de tidligere månedene jeg har laget kan du klikke HER. Uansett, her kommer noen tips og triks til deg som vil starte eller deg som allerede har startet!
🎀 Kjøp en bok med litt tykke sider slik at det ikke smitter av gjennom arkene. Den boken jeg har nå har dessverre litt for tynne sider etter min smak, så dette er noe jeg skal passe på neste gang jeg kjøper en slik bok.
🎀Sjablonger kan være ganske greie å bruke, så dette er noe jeg ville investert i! Selv kjøpte jeg en pakke med mange forskjellige i og har vel brukt dem omtrent alle månedene fram til nå utenom august. De er også supre om man ikke er en fantastisk frihåndstegner.
🎀Gå alltid over med blyant først og da mener jeg ALLTID. Det er sååå kjipt å gjøre en feil med penn eller tusj. Jeg tegner alltid opp med blyant, for så å tegne over med penn og deretter bruke viskelær til å få bort blyantstrekene.
🎀Invester i noen gode penner, iallfall en eller flere gode svarte i forskjellige tykkelser. Selv kjøpte jeg et sett med mange forskjellige farger, derav svart. Men neste gang jeg skal kjøpe penner går jeg for svarte i forskjellig tykkelse.
🎀Husk at det er så mye mer enn penner man kan bruke! Man kan bruke fargeblyanter, maling, klistremerker, washi tape, glansbilder, utklipp fra blader og aviser og himla mye mer. Det er bare å slå seg løs med kreativiteten!
🎀Hvis du trenger inspirasjon så ligger det masse bra på instagram, det er bare å søke opp #bulletjournal og bla seg nedover. På YT ligger det også en god del og det er mange som viser fremgangsmåter på forskjellige ting i tillegg. Er det noe spesifikt jeg vil tegne uten å helt vite hvordan søker jeg opp “how to draw…” eller “drawing of..” for å få noen tips.
Hva synes dere egentlig om innlegg om bullet journal? Og driver du med det eller har lyst til å starte?
Jøye meg den dagen her har gått i ett! Siden jeg vet det er flere som lurer tar jeg like så godt en grov oppdatering her på hva som skjedde og hva som har blitt bestemt. Pappa hentet meg litt etter klokken ti og så satte vi kursen innover mot Oslo. Vi kom frem nøyaktig en time før vi skulle på møtet, så da bestemte vi oss for å tusle en tur bort til Espresso House og sette oss ned der så lenge. Jeg drakk en te som het white cherry og den var veldig god! Men så gikk tiden og det var tid for å rusle bort til avdelingen møtet skulle være på. Nervene var i helspenn, for jeg var så nervøs for hva jeg kom til å få tilbud om. Heldigvis ble jeg veldig fornøyd med tilbudet og pappa synes også at det var veldig bra!
Jeg fikk tilbud om å starte opp på dagbehandling på poliklinikken og være resten av døgnet + helgene på RASP post 3. Etterhvert når jeg er klar for det skal jeg begynne å få være hjemme i helgene, men før det skal jeg kanskje være på pasienthotellet istedenfor avdelingen. Det kan også hende at jeg etterhvert skal være ettermiddager og natt på pasienthotellet fremfor avdelingen, men det blir tatt litt som det kommer etterhvert. Akkurat dette opplegget her er helt nytt og jeg er den første som får det, så det blir spennende å få teste ut! Det blir altså kombinasjon av dagenhet og døgninnleggelse.
Jeg tror det kan være veldig hjelpsomt da jeg får mye støtte rundt meg, samtidig som jeg gradvis kan bli mer og mer selvstendig. Da får jeg støtten rundt meg, samtidig som jeg får prøvd meg ut på egenhånd, noe som jeg tenker er veldig viktig. Nøyaktig når ting blir endret på må vi nesten se an, det kommer jo litt an på hvordan jeg gjør det blant annet. Men i første omgang blir det dagenheten som står for all behandling og der jeg er hele dagen i hverdager (slik skal det være under hele oppholdet) og så resten av døgnet og helgene på RASP.
Da jeg spurte om ca dato fikk jeg litt bakoversveis, for svaret var “snart”. Snart som i at jeg skal ha en samtale der til neste fredag og så må poliklinikken og post 3 bare finne en dato som passer og så er det inn. Det vil si i starten-midten av september en gang. Jeg hadde virkelig ikke forventet å kunne få komme inn så fort, men til syvende og sist er jo det bare positivt! Det at de også skreddersyr et tilbud så godt til meg setter jeg så himla stor pris på og jeg tror virkelig at dette kan funke! Forespeilet behandlingstid er åtte uker og så får vi se hva som skjer etter det. Så ja.. det er hva jeg vet så langt.
Vil dere ha en ny oppdatering etter neste møte der..?
Det kan være vanskelig å holde motivasjonen på topp hele tiden, det vet jeg alt om. Nettopp derfor er det så viktig å minne seg selv på hvorfor man står på. Hvorfor man tar de kampene man tar. Hvorfor det er verdt det og hvorfor man ikke skal gi opp. For meg kan det hjelpe å rett og slett skrive ned hva som motiverer meg til å bli frisk og etter å først ha startet med å skrive ned har jeg innsett at det er veldig mye. Heldigvis! Disse tingene som motiverer en er så viktig å ikke glemme, det kan nesten ikke bli mint på for mye. Under her får dere lese noen av mine grunner til å ville bli frisk. Kanskje det kan inspirere deg til å skrive en liste for deg selv? Eller om du ikke er syk, kanskje det kan inspirere deg til å lage en liste over ting du virkelig har lyst til å gjøre?
