God kveld! Hvordan har dagen deres vært? Mona og jeg var våkne noen timer på natten / tiiidlig på morgenen i dag og da lå vi bare å snakket om alt mulig. Virkelig, jeg vet ikke hva slags temaer vi ikke var innom. Vi sovnet heldigvis igjen etterhvert, begge to. Det ble et ganske kort besøk denne gangen, jeg kom til henne ganske sent på kvelden. Heldigvis ses vi igjen på søndag, det gleder jeg med til! <3
Til tross for at formen til Mona var dårlig da vi stod opp var hun snill nok til å ta noen bilder av meg i dag. Jeg tok noen bilder av henne for å stille inn lyset på kameraet, men da jeg sjekket bildene av meg etter det var lyset helt annerledes! Da jeg hadde stilt inn kameraet var bildene faktisk litt mørke, men bildene av meg ble overeksponert til tusen. Noen som vet hva i all verden som skjedde? Med tanke på hvor mye overeksponert bildene faktisk var fikk jeg reddet dem ganske så greit. Bildene var jo omtrent helt hvite…
Jeg har forresten vært litt i tenkeboksen i det siste angående hvor mye personlig jeg ønsker å dele. I det siste har jeg følt litt ubehag og vært ganske redd for hva diverse mennesker skal tenke om meg og mene om meg. Jeg har jeg vært åpen om spiseforstyrrelsen siden jeg gikk i 10. klasse, likevel er jeg ennå redd for reaksjoner. Jeg er redd noen skal tro at jeg er helt borte i topplokket (noe jeg overhodet ikke er) og jeg er redd for at åpenheten min skal bli brukt mot meg. Samtidig så er det jo nettopp dette jeg er så engasjert i: at det ikke skal være skamfullt å være syk, at psykisk sykdom ikke skal være større et tabu å snakke om enn fysisk sykdom.
Tittelen til dette innlegget har derfor en dobbel betydning. Overeksponering på lyset på bildene i tillegg til at jeg er litt i tenkeboksen om jeg overeksponerer meg selv og mitt privatliv. Det er en del mer enn spiseforstyrrelse som jeg faktisk sliter med, men det har jeg aldri vært åpen om og det kommer jeg nok mest sannsynlig aldri til å skrive om heller. Der VET jeg at grensen går for min del. Jeg ønsker å være et godt forbilde, spesielt for unge mennesker. Jeg ønsker å inspirere andre til å sette pris på seg selv og de gode tingene i livet, jeg ønsker å inspirere andre til å fatte mot nok til å søke hjelp, jeg ønsker å vise andre at de ikke er alene og jeg ønsker å spre kunnskap om psykisk helse. Det kommer jeg til å fortsette med, jeg har bare ikke bestemt meg for nøyaktig hvordan ennå.
Hei dere! Denne videoen skulle egentlig ut på mandag, men da rakk jeg ikke å redigere den. I går derimot måtte jeg ta buss i 1,5 time til et møte og dermed satt jeg å redigerte den da, til tross for at jeg ble ekstremt bilsyk. Da jeg skulle lagre videoen forsvant hele greia fordi filmene hadde av en eller annen grunn importert seg fra minnekortet (hvor filene ikke en gang lengre lå!) istedenfor fra maskinen hvor filene faktisk lå… så da forsvant hele greia! Åh jeg ble så frustrert, for hvor typisk er ikke det!? Dermed måtte jeg redigere hele filmen på nytt etter møtet.
Det ble et lite fravær på meg i går, men det er utrolig hyggelig å se alle dere som titter innom uansett! Grunnen til fraværet er at jeg helt ærlig har hatt noen ganske så tøffe dager i det siste og dermed slitt ekstremt med å bare komme meg ut av sengen.. I går for eksempel kom jeg meg ut av sengen ca en halvtime før jeg måtte dra til møtet, jeg stod dermed ikke opp før kvart over tre.. Men sånn er det noen ganger. Uansett, nå er jeg hos Mona og dit dro jeg etter møtet i går, så jeg har sovet over hos henne. Håper dere liker videoen♡
Veldig mange artikler som publiseres som omhandler mennesker som har eller har hatt spiseforstyrrelser bruker gjerne “Lise veide kun XX kg” eller lignende i overskriften. Det lokker veldig mange mennesker til å klikke seg inn, dessverre lokker det veldig mange mennesker av feil målgruppe også. Utallige syke mennesker bruker slike artikler som motivasjon for ytterligere vektnedgang, til å mate sin egen sykdom og de bruker slike artikler til å sammenligne med seg selv og føle at “så syk/tynn må jeg også bli” og de lager en konkurranse mot seg selv. Antall kilo man veier som syk er ikke relevant med mindre det er behandlingsteamet rundt en som skal vite det. Å publisere tall gjør virkelig ingen godt og allmenheten trenger faktisk ikke å vite. Man trenger faktisk ikke publisere vekt for å understreke hvor syk man er / har vært. Sykdommen sitter i hodet, vekten er kun et symptom.
Jeg kan også legge til at det er mennesker som har en normal og som har en overvekt som har holdt på å dø på grunn av en spiseforstyrrelse. Hjerterytmeforstyrrelser og underernæring blant annet kan ramme alle, uenhengig av vekt. Derfor er det så utrolig synd at media er med på å opprettholde myten om at jo lavere vekt = jo sykere er man. For det er nødvendigvis ikke tilfellet og det fører også til at mange er redde for å søke hjelp. Nettopp fordi de ikke føler seg “tynne nok” til å være syke. Til og med i helsesektoren er det noen som dessverre har den oppfatningen. Jeg skulle ønske at ikke bare influensene, men også media kunne være flinkere til å følge vær varsom-plakaten. Du kan lese den ved å klikke HER. Så til overskriften: hva veide jeg på mitt minste? Eller sykeste, som veldig mange har spurt meg om? Jeg kan fortelle med en gang først at jeg på mitt sykeste var langt unna den laveste vekten jeg har hatt som syk. Ergo, vekten min har ikke og kommer aldri til å definere hvor syk jeg er eller har vært. Nettopp fordi sykdommen sitter i hodet, det kan jeg ikke få gjentatt nok. Aldri noe sted har jeg publisert hva jeg veide på mitt minste som syk og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Men hva jeg veide på mitt minste? Tar jeg ikke helt feil veide jeg rundt 3 kg da jeg ble født og noe annet enn det trenger dere virkelig ikke å vite.
Er det noe som virkelig aldri slår feil så er det kombinasjonen av jeans og strikkagensere, det passer sammen uansett. Det kan jo i tillegg varieres i det uendelige med forskjellige fasonger på jeansen og strikkagensere finner man jo i alle mulige farger. Denne genseren jeg har på meg her kjøpte jeg på salg på BikBok her om dagen og den er sååå myk. Utrolig synd at bildene ble ganske så dosete, for da får dere ikke riktig sett hvordan genseren egentlig ser ut.
Det er jo som de fleste vet mandag i dag og akkurat denne mandagen har jeg gledet meg veldig mye til! Dansingen starter nemlig opp igjen i dag! Åh, det skal bli så godt å komme i gang igjen! I år går jeg kun på ett parti siden jeg kommer til å være borte en del uker av sesongen, heldigvis kan man ta igjen klasser man går glipp av på dansestudioet. Mitt venstre kne har ikke vært godt de siste dagene, så jeg krysser bare fingrene for at det ikke er en skade jeg dro på meg for noen få år siden som har blusset opp igjen.. Den var såpass alvorlig at det var snakk om operasjon. Så jeg får lytte til kroppen om kneet virkelig protesterer i dag, men jeg håper jo selvfølgelig på det beste. Håper dere også får en fin mandag!♡
Hvordan går det med deg / hvordan har du det for tiden? Det går veldig opp og ned med meg, men jeg har vært litt nedfor i det siste for å være ærlig. Jeg kjemper med nebb og klør for å bli bedre, noe som går hardt utover andre ting.
Hvor mange lesere har du?
Siste 14 dagene har jeg hatt 5717 (men 1721 unike).
Hva er ditt drømmebryllup?
Det hadde det vært gøy å lage en egen post om egentlig! Kort fortalt så er det med naturblomster, lokalet hvor det er en låve som er gjort om til festlokale, en enkel og elegant kjole og videre i den kategorien. Jeg vil ikke ha et stivt bryllup, men et bryllup hvor folk koser seg masse og feirer tidenes kveld med oss. Det kan jeg skrive mer om, jeg er jo tross alt forlovet og Andreas likte heldigvis mine ønsker veldig godt hehe.
Hva liker du best med deg selv?
Dette spørsmålet er så vanskelig å svare på og i tillegg varierer det veldig med humøret mitt. For tiden er jeg ganske fornøyd med håret mitt.
Har du hatt lyst til å operere noe?
Ja, det har jeg og det kommer jeg nok til å måtte etterhvert uansett. Jeg har veldig hooded eyes (vet ikke hva det heter på norsk hehe) og hvis de fortsetter å synke “må” jeg operere. Det blir heldigvis dekket av staten siden det går veldig utover synet. Selv nå, om jeg er litt hoven mister jeg noe av sidesynet på grunn av det i tillegg til det gjør at det kan være tungt å holde øynene oppe.
Hva er planen for neste skoleår?
Jeg fullførte vgs sommeren 2018 og i år har jeg ikke gått på skole. Planen er mest sannsynlig å gå i behandling neste skoleår (som jeg også gjør nå) og kanskje ta nettstudier ved siden av.
Hvordan tilbringer du helst lørdagskvelden din?
Jeg er skikkelig kjip egentlig og synes det er koselig å sitte hjemme i sofaen, se en film og spise smågodt. Brettspillkvelder synes jeg også er koselig!
God kveld dere! Jeg håper dere har hatt en fin dag så langt? Dagen min har vært ganske så grei! Jeg har malt en del i dag og tiden bare flyr avgårde med musikk på full guffe. Nå skal Andreas og jeg lage oss litt mat og deretter er det tid for den siste Harry Potter filmen. Vi begynte å se filmene i romjulen, men henger litt etter hehe. Så derfor er det tid for den siste nå. Kjenner jeg meg selv begynner jeg å grine, det gjør jeg bestandig på slutten av den haha.
Hva synes dere om dagens antrekk forresten? Hvis dere lurer på om det var kaldt å ta bildene så er svaret ja! Heldigvis var det ikke lenge jeg stod sånn for å ta bildene. Vinterjakken min lå rett ved siden av meg for å si det sånn.
“Nei takke meg til et par dager med influensa enn program etter program med tåpelige folk som spiller en rolle kun for seg selv” et lite utdrag fra et leserinnlegg i ØP, klikk HER for å lese hele. I innlegget blir influensene sammenlignet med influensa. Nå er ikke jeg en kjempekjent influenser, men jeg har likevel en god del mennesker som leser bloggen min og med den erfaringen vil jeg komme med et motsvar. For jeg vet godt at hva jeg skriver påvirker andre. Så kom ikke her å dra alle influensere under samme kam. Det er så mange kjente influensere som har brukt makten sin til å fremme gode saker, til å snakke om tabubelagte temaer og til å gjøre mye godt. Det er nettopp det jeg også akter å gjøre og har gjort selv. Ord er makt, det er hvordan makten brukes som betyr noe.
Hun jenta som leste bloggen min og dermed ble inspirert til å prøve å bli frisk fra spiseforstyrrelsen sin, var det dumt? Han gutten som drev med selvskading og skrev til meg at takket være åpenheten min rundt det fikk han mot nok til å søke hjelp, var det dumt? Hun jenta som skrev at hun satte så stor pris på at jeg snakket med henne etter hun leste bloggen min og at det hjalp henne til å forstå at det er noen der ute som bryr seg, var det dumt? Moren som tok kontakt med meg fordi hun ønsket råd om hva hun som forelder kunne gjøre for å hjelpe datteren sin som syk, var det dumt? Jeg kan gi haugevis av slike eksempler til og dokumentere dem om jeg hadde ønsket.
I løpet av mine år som blogger/influenser har jeg vært i kontakt med en haug forskjellige mennesker. Mennesker jeg vet at jeg har gjort en forskjell i livet til. Jeg personlig skriver ikke kun for meg selv, jeg personlig skriver også for å hjelpe andre. Og jeg VET at jeg har hjulpet andre. Mennesker som har takket meg for at jeg setter lys på forskjellige tabubelagte temaer, mennesker som har takket meg for at jeg har sett dem og hjulpet, mennesker som sier jeg har inspirert dem. Ved første øyekast ser man kanskje ikke det og ikke er det noe jeg pleier å skrike ut om heller. Jeg driver en relativt stille kamp, men likevel en svært betydningsfull kamp. Men ikke kom her å si at det hele er et sirkus. For jeg vet at det betyr noe. Jeg vet at mine ord betyr noe for mange mennesker.
” De popper opp og holder så lenge de klarer å motstå virkelighetens vaksine.” Virkeligheten er hard og brutal, det er jeg ikke alene å skrive om. Isabell Raad har vært åpen om vold hun opplevde som barn, Sophie Elise har virkelig vært med på å fjerne tabuet rundt det å ha angst, Linnea Myhre om spiseforstyrrelser, Julianne Nygård har vært åpen om å slite med barnløshet, Anniken Jørgensen om depresjon, Martine Halvorsen skal jeg ikke liste opp noen punkter på en gang for den dama er rå! Lista fortsetter, men det kan man finne ut av lett selv. Eksemplene over her er mennesker som er noen av Norges største influensere. “En skulle tro at en influenser kanskje ikke er like irriterende og skaper like mye kvalme eller annet ubehag som influensaen. Men, jeg er litt i tvil” og det synes jeg er så utrolig trist å lese. At man sammenligner mennesker med influensa, ja til og med som enda mer irriterende enn influensa. For om man tar en liten titt bak (og det er i grunn ganske så lett) perfekt hår, sminke og store pupper ser man virkeligheten: livet er ikke en dans på roser, selv ikke hos dem som den generelle befolkningen ser på som perfekte.
Så da må jeg spørre, er virkelig influensere verre enn influensa?
God kveld! Jeg har stirret på dette innlegget i lang tid nå. Undret på hva i all verden jeg skal skrive om. Derfor fant jeg ut at jeg like så godt kan dele en norskoppgave jeg skrev på skolen. Ikke ha så høye forhåpninger altså, oppgaven ble skrevet i full fart og det er tross alt en skoleoppgave. Ikke passer antrekksbildene til heller, men det får så være. Nå vel, oppgaven gikk ut på å skrive en kreativ tekst hvor man sammenlignet et spesifikt dikt av Wergeland og et annet dikt av en jeg ikke husker navnet på engang. Det gjør ikke noe om du aldri har hørt diktene det refereres til altså, du mister ikke poengene uansett. Vel, for dem som orker å lese: god lesning! For dem som bare ser på bildene: hva synes du om dagens antrekk?
__________________________
Før var det visst ikke bare-bare det å være forelsket og skrive om det. Nei, da måtte det mange fjonge ord og overdrevne vakre beskrivelser til. Se for deg det da, at du istedenfor å få en melding på mobilen av din kjære hadde fått et håndskrevet dikt. Du hadde vel enten ristet på hodet og lurt på hva i alle dager dette var eller så hadde du kanskje smeltet totalt? Jeg for min del er litt gammeldags av meg og foretrekker håndskrevne dikt. Helt ærlig så ligger det jo mye mer arbeid og følelser bak noe litt lenger enn et kort «elsker deg» som tikker inn på mobilen, for ikke å glemme hvor mange måter man kan si det på.
Du har kanskje hørt om Wergeland sitt dikt «Det første håndtrykk»? Ikke det? Nei da skal jeg fortelle litt om det. For det handler jo nemlig om akkurat det overskriften sier; et håndtrykk. Nå vel tenker du kanskje, det var da ikke noe å skrive et helt dikt om, var det vel? Og Wergeland, hvem er han for en fyr egentlig? Levde ikke han i gamledager da? Han var en artig skrue han, men det er ikke han jeg skal snakke om nå. For et håndtrykk kan være så mye mer enn bare et håndtrykk. Et håndtrykk kan bringe frem mange følelser. Hvis det er noen du vet akkurat har vært på toalettet en tur, som ikke vasker hendene og så prøver å håndhilse på deg, bringer ikke det frem noen følelser kanskje? Regnet med det. Men det som bringer frem sterkest følelser må likevel være når man tar noen i hånden og så vet man det bare. Kjærlighet ved første bli… jeg mener håndtrykk! Det er det Wergeland skriver om.
«Din puls har banket i min imot. Forente var vi blod i blod. Det var i få sekunder bare. Ei lenger salighet kan vare»
Er det ikke en vakker måte å fortelle følelsene som kom frem ved noe så simpelt som et håndtrykk? Hvor observant han er de korte sekundene det varer, at han klarer å ta seg tid til å kjenne pulsen hennes banke mot hans i det håndflatene møtes, uten å la håndtrykket vare for lenge. Nå om dagen klarer ikke folk å gi et ordentlig håndtrykk en gang, ofte føles det jo ut som å hilse på et lik når noen ikke trykker inn hånden. Jeg tror flere skulle ha vært på håndtrykkurs hos Wergeland. Ja, jeg ser at det er flere her som føler seg truffet.
«Så ømt og fast ei ånder to kan sine vinger sammensno, så flyter flamme ei i flammen som våre hender hvilte sammen»
Nei, detter er ikke gresk, det kan jeg forsikre deg om. Det fantes en måte i Norge å skrive på før «ilu» eller «bae», tro det eller ei. La meg forklare: han skriver om at han følte hendene deres var skapt for hverandre, at de passet inn i hverandre mer enn noe kan passe inn i noe og hvor tomt og feil det føltes da håndtrykket tok slutt, det manglet liksom noe. Ikke en like vakker måte å skrive det på, er det vel? Bare hyggelig for oversettelsen forresten, du trenger ikke takke. Åh jeg skulle så ønske det ennå fantes mennesker som erklærte kjærlighet slik!
«Å, våre hjerter lenger må ei skilte ad, min elskte, slå. De høyeste stjerner så og tålte, at deres årer sammenstrålte».
Dette må være den ultimate kjærlighetserklæring. Han skriver jo at selv universet så og forstod at de to, de hørte sammen. At han ikke holder ut at de to er avskilt. Klisjé? Kanskje en smule.. Wergeland må ha vært en litt heldig mann til tross for all elendigheten. Man kan da umulig klare å beskrive noen så store følelser slik, med mindre man har opplevd dem. Likevel er han jo ganske stakkarslig da, det er jo litt kjipt å gi ut et slikt dikt hvor følelsene ikke virker gjensidige. Godt det ikke fantes Facebook på den tiden og diktet ble postet på den aktuelles vegg, er det ikke? Jeg tviler egentlig på at det hadde sett slikt ut da forresten. Diktet altså.
La oss hoppe litt lenger frem i tid. For hva kommer ofte etter kjærlighet? Bryllup vel! Med mindre kjærligheten ender med knuste hjerter da, noe man selvfølgelig ikke håper på med mindre man ikke er helt god i topplokket. Jeg regner absolutt ikke med at du har hørt diktet «Brudefærden» av Andreas Munch altså. Det gjør egentlig ikke noe, for da kan jeg fortelle deg mine refleksjoner over det og så blir din oppfatning lik som min forhåpentligvis. Om det blir litt feil å gjøre det sånn? Kanskje, men det er da ikke min feil at du ikke har lest det vel. Ok, la meg gi det et lite utdrag da så du kan gjøre opp dine egne meninger litt også:
«Der ånder en tindrende sommerluft varmt over Hardangerfjords vanne, hvor høit opp imot himlen i en blålig luft de mægtige fjelle stande. Det skinner fra bræ, det grønnes fra li, et helligdagsskrud står egnen klædt i – Thi se! Over grønklare bølge hjemglider et brudefølge»
Helt ærlig, kan du tenke deg noe mer romantisk? En båt med brudefølget ditt omgitt av prakteksemplet på norsk natur med fjell, isbre, vann og skog. Jeg personlig skulle gjerne ha vært der. Det er jo også en så utrolig mye mer vakker måte å fortelle hvordan det så ut enn å legge ut et bilde på instagram #bryllyp #norge #vakkert. Ikke se rart på meg, jeg har sett med mine egne øyne at det skjer! Dessuten er det mye hyggeligere å nyte øyeblikket og legge merke til detaljene synes da jeg.
«Så drage de frem med lystelig spill hen over den blinkende flade, og båd efter båd sig slutter dertil med bryllupsgjester så glade. Der blåner fra kløft, der skinner fra bræ, der dufter fra blomstrende abildtræ – ærverdig står kirken på Tangen og signer med klokkeklangen»
Det finnes bryllup fra helvete og det finnes drømmebryllup. Dette må da garantert være sistnevnte. Altså, hva mer kan man ønske? Eller ikke svar på det forresten, da setter du i så fall deg selv i et veldig dårlig lys. Jeg skal innrømme at jeg ikke tror brudeferden kan ha vært så vakker som beskrevet. Jeg mener, noe må da ha skjedd som ikke var perfekt? For alt jeg vet kan jo brudens far vært litt for hard på flaska og falt uti vannet. Bruden kan jo ha hatt uka si og vi vet alle hva som kan skje da om man er litt uheldig. Om det var slik eller noe annet ble det nok ikke skrevet om. Eller malt for den sags skyld, diktet er jo basert på et maleri. Men hei la oss legge bort de tankene, for kjærligheten var vakrere før på lik linje som alt annet. Akk, jeg skulle ønske jeg levde før, da alt var så fint.
Jeg avslutter med et sitat jeg tar meg den friheten til å huske sånn noge lunne utenat: «Dagens unge hører ikke på foreldrene sine, de drikker og de sluntrer unna» -Sokrates. Og for de som ikke tar den: Sokrates var en gresk filosof som levde på 300-tallet f.kr. Lenge leve tiden før da alt var bedre, eller hva?
Nå er jeg ikke superfan av frokost og det har jeg heller aldri vært, men varm grøt på morgenen synes jeg er godt! Havregrøt er lett å lage, det tar kort tid å lage, det smaker godt, metter lenge og er i tillegg en veldig billig frokost. Toppingen på grøten kan man variere i det uendelige. Selv går jeg ofte for kanel, rosiner, eple og syltetøy. Hvis man koker opp grøten med rosinene i vil hele grøten få en god sødme fra dem og hvis dere ikke har prøvd dette MÅ dere virkelig bare prøve! Eplebiter og kanel kan gjerne koke opp sammen med grøten, da minner det litt om eplekake. Det takker man vel ikke nei til? Har man hakkede mandler i tillegg oppå her topper det hele grøten. Nam!
Slik lager jeg grøten min: jeg tar ønsket mengde havregryn i en kjele, bittelitt salt, kanel, noen rosiner og ca dobbelt så mye vann som grøt. Litt salt gjør utrolig mye i grøten, jeg fikk nesten helt bakoversveis første gang jeg smakte det. Jeg setter plata på full guffe og når det begynner å koke setter jeg ned til laveste og rører mye til jeg oppnår ønsket konsistens. Ved å gjøre det slik får du en god og luftig grøt. Noen ganger tilsetter jeg også litt til vann mens jeg koker den. Deretter heller jeg grøten i en skål og denne gangen valgte jeg å toppe med eplebiter og syltetøy. La gjerne grøten kjøle seg litt før du spiser den.
Tips: hell gjerne litt kald rismelk, soyamelk eller mandelmelk over grøten før du spiser den! Tips til topping som passer godt sammen: banan + peanøttsmør, blåbær + banan + kokosflak, mandler + bringebærsyltetøy.
Spiser du ofte havregrøt? Hva er din favorittopping isåfall?
I dette innlegget har Elise overlatt tastaturet til meg (Anniken). I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle dele noen funfacts om.. Elise! I år er det 8 år siden vi startet snakke sammen, og like lenge siden vi ble venner. I løpet av disse årene har jeg både opplevd og lært ganske mye med, og sammen med Elise. Det er mulig at noen av funfactsene er litt for interne, men dere får ta det med en klype salt.
Elise er veldig opptatt av å planlegge det meste, men har mislykket mange forsøk på planlegging når det kommer til å planlegge å bli ferdig til riktig tid. I løpet av disse 8 årene har jeg derfor ikke bare måttet ventet en gang, for å si det sånn.
Nummer 2:
Første gang Elise var på besøk hos meg presterte hun rive ned gelenderet i trappen mellom 1- og 2.etg.
Nummer 3:
Elise er utrolig dyktig på å gjenta seg selv. Igjen og igjen, og kanskje en gang til. Jeg (og trolig samtlige andre rundt Elise) har i løpet av bekjentskapet med Elise nemlig utviklet en intoleranse for akkurat dette, og det har kommet godt med i jobben min de senere årene i og med at jeg jobber med eldre.
Nummer 4:
Jeg ble kjent med Elise gjennom dansingen, og snakket med hun flere ganger der. Jeg og Elise gikk på samme skole på det tidspunktet, og jeg husker en gang jeg møtte hun i gangen på skolen. Jeg gikk bort for å si hei, for vi hadde tross alt snakket sammen mange ganger tidligere på dansingen. Elise derimot kjente meg ikke igjen, jeg vet enda ikke den dag i dag om det er fordi hun til tider kan være ganske distrè eller om det var synet som sviktet. Uansett er det en morsom historie idag (som Elise har gjentatt et par ganger, hehe).
Nummer 5:
Elise kan begynne gråte bare av synet av mugg. Det blir fort et problem når blåskimmelost og lignende dukker opp i en og annen frokostbuffè.
