Nå skal dere få et litt dypere innblikk i hvordan det er for meg å ha en spiseforstyrrelse, rett og slett fordi jeg ønsker å skape mer åpenhet rundt det og jeg vil at dere som sliter skal vite at dere ikke er alene. Det kan kanskje også være til hjelp for noen av dere til å forstå hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg. Husk at jeg ikke sitter på et fasitsvar, jeg forteller kun hvordan dette oppleves for meg. For å være i overspisingsmodus er en ting, men det å være i overspisingsmodus og ikke få overspise er mildt sagt helt grusomt. Jeg kommer til å fortelle dere litt om hvordan det er å være i begge, i tillegg til hvordan det føles når jeg har overspist, så håper jeg at dere som eventuelt kommenterer kommenterer med respekt. For dessverre føles dette svært skamfullt for meg, samtidig så ønsker jeg ikke at det skal være skamfullt å være syk. Åpenhet er en fin måte å være med på å gjøre ting litt mindre skamfullt og litt mindre tabu.

Når jeg går inn i overspisingsmodus er det som om noen setter skyggelapper på hodet mitt og i hjernen min. Jeg mister litt begrepet av hva som foregår rundt meg og alt jeg klarer å tenke på og fokusere på er mat. Hva jeg skal spise, hvordan jeg skal få tak i det, hvordan det skal lages fortest mulig og hvilken rekkefølge det skal spises i. Det fantaseres i hodet før jeg setter i gang. Jeg klarer ikke vente! Alt annet rundt meg betyr liksom ikke noe. Trangen etter å overspise er større en trangen til oksygen etter å ha holdt pusten under vann i fire minutter. Så sterk er den faktisk, derfor er det ikke så rart at jeg som regel har gitt etter, eller hva? Må ha. Må ha. Må ha. Det er som en rus.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg overspiser kjenner jeg meg i live. Jeg kjenner at jeg lever. Jeg kan endelig føle. Jeg føler meg lykkelig, glad (samtidig, langt bak, fæler jeg meg fæl, grådig, ekkel, grisk). Endorfiner raser rundt i kroppen min. Jeg er omtrent nærmest i transe. Snakk til meg og jeg sliter med å registrere hva du sier. Må ha mer. Må ha mer. Spiser sukker rett fra posen med skje. Hauger nedpå med mat. Bruker store mengder fett når jeg steker maten. Tar for lang tid å spise med gaffel, så jeg tyr til fingrene for hjelp. Maten kan ikke slukes fort nok, det går i et heidundranes tempo. Føler at det er dette jeg lever for. Føler meg trygg. For en liten stund er det ingen som kan skade meg. For en liten stund får jeg puste.

Men… når jeg er i overspisingsmodus og ikke får overspise. Det er så grusomt. Jeg regner med at dere allerede har forstått at jeg rett og slett ruser meg på mat, eller hva? Tenk da når jeg får en liten dose av denne rusen, uten mulighet til å nå toppen. Kroppen min begynner å riste ukontrollert på grunn av psykiske (og fysiske) abstinenser. Jeg gråter og vrir meg i psykisk smerte. Kunne omtrent ha gjort hva som helst, bare for å få mere mat. Ville nesten ha gikk fra meg den ene armen min til og med. Ingen ting annet spiller noen rolle, jeg VIL ha mat, jeg TRENGER mat. Men så får jeg ikke overspise her. Maten er låst inn. Bankkortet mitt er låst inn. Og det gjør vondt. Så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å overtale personalet til å la meg få overspise (det kommer jeg aldri noen vei med altså), mens de sitter ved siden av meg og prøver å roe meg og trygge meg. Hikster mens jeg kommer med spiseforstyrret pisspreik. Etter flere timer, først da klarer jeg å roe meg ned med mye hjelp og støtte. For bulimien er sterk og den river i både kropp og sjel. Jeg er mitt eget monster.

Noen tanker? Ønsker dere flere slike innlegg hvor jeg går litt dypere inn i hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg?

//Elise Amanda

“Det er jo bare å spise” er jeg sikkert ikke alene om å ha fått høre. Det mange ikke forstår er at spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom og at ikke alle som har en spiseforstyrrelse sulter seg engang. For min del har jo spiseforstyrrelsen utartet seg annerledes enn sulting, ved at jeg sliter med overspising og oppkast. Det er også svært frustrerende å ikke klare å stoppe, for jeg sitter jo med alle verktøyene for å kunne klare det, problemet er bare nettopp det at jeg ikke klarer det alene. Det er noe jeg har irritert meg over i lang tid og jeg blir sint på meg selv flere ganger. Hvorfor i all verden kan jeg ikke bare spise normalt da? Hvor forbanna vanskelig kan det være? Men så er det jo det. Forbanna vanskelig. For uansett hvor lett det høres ut i teorien er det noe helt annet å skulle gjøre det i praksis. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.

Samtidig så har man jo den “kjære” ambivalensen som tuller rundt i hodet mitt til enhver tid. For det er jo en grunn til at noe holder en tilbake, ikke sant? For meg et dette noe en undervektig kropp. Hadde spiseforstyrrelsen bare vært vond hadde det jo vært mye lettere å skulle gi slipp. Og uansett hvor sykt det høres ut så veier ofte en undervektig kropp i mitt hode høyere enn et friskt liv. Og det er jo sykt, jeg legger ikke skjul på det. En undervektig kropp er for min del et safety blanket. En teppe som beskytter meg mot verden og alt vondt. For å bli frisk må jeg da altså gi slipp på denne tryggheten, det er det som gjør det så vanskelig og skummelt å skulle bli frisk. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvert eneste minutt kjempes det, selv ikke i søvne kan jeg slappe av. Det er så vondt at det noen ganger slår pusten ut av meg. Jeg hyperventilerer, gråter og føler at jeg kommer til å dø. Panikk. Hele kroppen min skriker at jeg må bort. I søvne jages jeg av marerittene jeg prøver å fortrenge i våken tilstand. Jeg står i mot så godt jeg kan mens spiseforstyrrelsen grafser i hele meg med sine spisse klør, så spisse at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor dere, derfor er det så himla vanskelig å skulle bli frisk. For jeg vil, jeg vil så absolutt. Det er bare ikke gjort på en to tre og jeg trenger noen som kan kjempe denne kampen sammen med meg. For spiseforstyrrelsen er himla sterk og da trenger jeg å komme mannsterk mot den for å kunne ha en sjanse til å vinne. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne. Vinne.

//Elise Amanda

I går møtte jeg Nora og Simone på Sagene, for de hadde tatt turen fra Larvik til Oslo i går. Sammen tok vi bussen opp til Storo og der skulle jeg ha mitt første måltid utenfor avdelingen. Vi satte oss egentlig ned så fort vi kom frem og heldigvis var den knallplassen ute ledig. Det var så rart å kunne sitte uten jakke ute nå i april, men solen skinte og vi hadde helt le, så det var ikke kaldt i det hele tatt! Jeg hadde gruet meg litt til å skulle spise ute på forhånd, men alt var nøye planlagt med behandler og jeg hadde med det jeg skulle ha i veska. Så vi satte oss ned, skravlet i vei og bare koste oss egentlig. Det gikk så mye bedre enn jeg hadde fryktet! Jeg tror det var veldig rett å ta første måltid ute med disse snuppene, for de er jeg helt trygg på og de kjenner til situasjonen min godt. Flere ganger glemte jeg til og med at jeg er innlagt og bare var ute på egenmestringstrening, så det kan absolutt kalles for suksess!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Litt kontrast til maten eller? haha. Men jeg hadde da altså med meg næringsdrikker som jeg skulle drikke til middag + jeg skulle bestille en farris. Jeg skal ærlig innrømme at jeg merket litt til trangen, men den forsvant etterhvert som jeg begynte å drikke næringsdrikkene. Det var en merkelig opplevelse, for når jeg først begynner å kjenne den pleier den bestandig å bare bli større og større. Men den gang ei. Jeg drakk det jeg skulle og så satt vi bare og skravlet en stund til før vi gikk inn for å kikke i litt butikker. Det føltes så normalt og det var en så god følelse (nå ja, så er det ikke helt normalt med næringsdrikker til middag, poenget er at det føltes så normalt å faktisk kunne gå ut og spise uten at det går dårlig!).

Det ble mye latter og gode samtaler. Nå har jeg det alltid så fint med disse to og det var så godt å se dem igjen! Jeg har virkelig savnet dem. Etter en liten stund med kikking i butikker satte vi etterhvert kursen mot busstoppet igjen. De skulle videre for å ta buss hjem til Larvik og jeg skulle ta buss tilbake til Sagene. Heldigvis skulle vi ta samme buss, så da fikk jeg sett dem litt lenger hehe. Etter jeg hoppet av bussen tuslet jeg tilbake til sykehuset, godt fornøyd med egen innsats og med et strålende humør. På veien tilbake knipset jeg disse bildene av meg, så da ble jeg også med på bilder i innlegget haha. Nora og Simone er virkelig gull verdt og jeg hadde det kjempefint med dem!

//Elise Amanda

I løpet av min tid som spiseforstyrret har jeg vært borti mange forskjellig type behandling, mange forskjellige behandlingssteder og mange forskjellige behandlere. Likevel, det er først nå jeg føler at jeg virkelig er på rett plass som virkelig kan hjelpe meg. Det er flere faktorer som spiller inn, som at jeg for eksempel er med moden og reflektert nå enn jeg har vært tidligere og jeg har også en god dose større motivasjon nå. Likevel vil jeg si at hovedgrunnen ikke er at jeg er mer moden og reflektert, men hvordan de jobber her på RASP. For RASP skiller seg nemlig veldig ut fra andre steder jeg har vært, på en positiv måte.

Her forstår de virkelig at ting henger sammen og at man ofte trenger å jobbe litt parallelt med hva man sliter med. Tidligere har jeg følt at mitt problem er at jeg har hatt hånden i klem i en dør, men istedenfor å åpne døren og fjerne hånden min har jeg tidligere kun fått Paracet. Her opplever jeg at de faktisk åpner døren så jeg får hånden min ut og samtidig får Paracet mot smertene. Jeg er veldig glad i metaforer som dere sikkert skjønte og jeg håper at denne metaforen jeg har laget er forståelig for dere. Poenget mitt her er altså at man ikke kun kan fjerne smerten, man må faktisk fjerne årsaken til smerten for å bli bedre. Og det er noe de virkelig har forstått her.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tidligere har jeg falt mellom to stoler flere ganger i tillegg. Enten kan jeg få behandling for A eller så kan jeg få behandling for B. Og når den ene blir behandlet blir samtidig den andre verre. Jeg har også tidligere fått beskjeder om at jeg ikke kan behandles for A før jeg har blitt bedre fra B, samtidig som jeg har fått beskjed om at jeg ikke kan behandles for B før jeg har blitt bedre fra A. Dermed har jeg endt opp i midten uten å få hjelp for noen av delene. Ganske så frustrerende, eller hva? Her derimot hjelper de meg derimot med både A og B samtidig, noe som faktisk fungerer. Endelig føler jeg at jeg får den hjelpen jeg har trengt så sårt i mange år.

Måten de jobber med spiseforstyrrelse her på er noe som virkelig fungerer, de tar tak i spiseforstyrrelsen ved roten. Jeg er så takknemlig for å ha fått plass her. Det er jo nesten irriterende hvor mye riktig de gjør, for man kan liksom ikke bli sint på dem heller. De ser meg i tillegg som et menneske her med en sykdom og det er så godt å bli sett på som noe annet en kun sykdom. For jeg er jo så himla mye mer enn sykdommen min. Tillit er noe jeg tidligere har strevd mye med i behandling, men jeg har stor tillit til RASP, noe som gjør at det er lettere å gi fra seg litt spiseforstyrret kontroll. Fordi jeg vet at de har kontroll og de holder det de lover her. Tillit er noe som er ganske så avgjørende for meg og jeg har tidligere brutt av behandling på grunn av brutt tillit. Jeg kan virkelig ikke få sagt det nok, at de er så flinke her, for det er de. Spiseforstyrrelsen min hater dem, den friske delen av meg derimot setter så pris på dem.

//Elise Amanda

Jeg har fått spørsmål om jeg kan dele behandlingsplanen min og svaret er: ja, på en måte. Saken er den at jeg har en egen behandlingsplan for tiden her på RASP og hva jeg skal jobbe med her, men den er ganske privat (naturlig nok) og ikke noe jeg ønsker å dele. Så om det var den som ble siktet til i spørsmålene er svaret dessverre nei. Jeg tenker også at det ikke gjør andre godt å vite akkurat mine mål og min plan, da det kan være lett å sammenligne med seg selv om man også sliter. Og det ønsker jeg ikke å bidra til, så det er både på grunn av det og på grunn av at planen min er ganske privat. Det er jo mål i den som jeg aldri har skrevet eller fortalt om offentlig engang i tillegg og så er jeg veldig der at jeg kan godt være personlig, men ikke privat. Om dere skjønner forskjellen? Men ikke misforstå her nå, for det er fult lov å stille meg spørsmål! Så svarer jeg bare på det som føles rett å svare på.

Noe jeg derimot kan og vil dele er min langsiktige behandlingsplan! Her på RASP skal jeg være innlagt frem til 13. mai og deretter drar jeg direkte til Modum Bad. På Modum Bad skal jeg være helt frem til 3. september, så jeg blir borte hjemmefra en ganske god stund. Det er jo faktisk snakk om rundt 1/2 år… Heldigvis kan jeg få permisjoner etterhvert fra Modum Bad, så lenge de regner det ansvarlig. Det blir i tillegg et nært samarbeid med DPS som skal stå klare til å følge meg opp videre når jeg kommer hjem. Hva som skjer etter det får vi heller ta når jeg kommer dit.

Jeg er veldig takknemlig for det gode opplegget jeg har fått! RASP som jeg er på nå er utrolig kompetente og jeg tror ikke at jeg kunne fått noe bedre hjelp en den jeg får her. Men siden jeg er på intensivenheten er det egentlig max 6 uker man kan være her, men da står jo Modum Bad klare til å overta etter det. Grovt sett så er hele målet med innleggelsen på RASP å klargjøre meg for Modum Bad rett og slett, uten at jeg skal gå nærmere inn i det. Så til tross for et litt vagt svar hvor jeg sier A, men ikke B håper jeg likevel at dere som lurte føler at dere har fått litt svar på spørsmålet.

Er det noe annet dere lurer på? Ting dere har spurt om tidligere denne uken kommer det svar på i løpet av uken altså.

//Elise Amanda

Behandler og jeg snakket litt om dette temaet her om dagen, hvem er Elise Amanda uten spiseforstyrrelsen? Vi ble til slutt enige om at jeg skulle tenke på det og få skrevet det ned. Kanskje det kan være til hjelp for andre også, tenkte jeg, så jeg velger å dele. For når man har vært syk så lenge som jeg har blir dessverre sykdommen en del av ens identitet på en måte. Det kan være vanskelig å skille hvem jeg er som frisk og hvem jeg er som syk, dessuten aner jeg jo egentlig ikke hvordan jeg er som frisk? Ikke er jeg den lille jenta som en gang ble syk, dit vil jeg ikke tilbake og ikke kan jeg gå tilbake dit heller. Jeg er årevis eldre nå og på et helt annet plan i livet, så jeg må rett og slett lære meg selv å kjenne. Hvor hvem er jeg egentlig uten sykdommen, er jeg i det hele tatt noen? Det skremmer meg litt.

Jeg har fundert veldig mye på dette spørsmålet og jeg har kommet frem til noe, samtidig som jeg står igjen med mange spørsmål. For hvilke valg man tar i livet er jo noe som blir med på å definere en som person, men hva da når de fleste av disse valgene er valg som er sykdomspregede? Er hele livet mitt en løgn? Er jeg egentlig bare et tomt skall uten sykdommen? Er jeg i det hele tatt noen og isåfall, hvem i all verden er jeg?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tenker jeg på andre fordi sykdommen gjør at jeg vil alle andre enn meg selv godt, eller er det sånn jeg er? Kler jeg meg slik jeg gjør fordi spiseforstyrrelsen heller vil ha oppmerksomhet for klærne fremfor kroppen, eller er det jeg som liker å kle meg slikt? Er cola zero egentlig favorittbrusen min eller er det spiseforstyrrelsen sin? Kjemper jeg for svakes rettigheter fordi jeg vet hvordan det er å selv ligge nede uten noen til å hjelpe, eller gjør jeg det fordi Elise Amanda genuint bryr seg om andre? Blir jeg sjeldent sint fordi det er slik jeg er, eller blir jeg sjeldent sint fordi spiseforstyrrelsen min mener at ingen egentlig liker meg og at jeg fortjener at andre er sint på meg? Hva slags mat liker jeg egentlig? Hvilke følelser fyller meg egentlig? Hva gjør meg egentlig lei meg og hva gjør meg egentlig glad?

Som dere sikkert skjønner er det mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt, de ovenfor er bare få av hundrevis. Jeg kan jo heller ikke sammenligne meg med hvem jeg var før jeg ble syk, for da var jeg er barn. Så jeg må rett og slett lære meg selv å kjenne. Erfare, seire og oppleve nederlag på jakt etter hvem jeg egentlig er. Men noen ting har jeg iallfall kommet frem til. JEG bryr meg om andre mennesker, JEG ønsker å kjempe for en mer rettferdig verden for mennesker og dyr, JEG er glad i de menneskene jeg har rundt meg, JEG liker å skrive og fotografere og JEG er engasjert. Det er meg, Elise Amanda. Så da vet jeg iallfall noe om meg selv. Og resten? Det finner jeg vel ut av etterhvert.

Vet du hvem du er?

//Elise Amanda

Det er flere som har lurt på hvordan jeg tør å være åpen om sykdommen min og flere som har lurt på hvorfor jeg er åpen om den. Det tenkte jeg å fortelle litt om nå og jeg forstår jo at en del lurer. Hele åpenheten startet på ungdomsskolen, jeg skulle bli innlagt for første gang og innleggelsen skulle vare over flere måneder. Da sier det jo seg selv at jeg ikke bare kunne forsvinne i så lang tid uten at noen hadde begynt å lure. Jeg kunne jo valgt å være åpen kun til de nærmeste og funnet en eller annen unnskyldning til andre som spurte, men jeg kom frem til at det letteste var å fortelle det slik det var. Da slapp jeg rykter og jeg slapp å lyve. Jeg hadde ikke mot nok til å fortelle det ansikt til ansikt til “alle”, så jeg valgte å publisere det på bloggen. Jeg husker ennå følelsen jeg satt med og hvordan hele kroppen ristet i det jeg trykket på publiser. Nå var det gjort, katta var ute av sekken og det var ingen vei tilbake. Heldigvis ble de godt tatt i mot!

Etterhvert begynte jeg å fortelle litt mer om hvordan livet med en spiseforstyrrelse er. For meg personlig har det vært til hjelp da jeg får sett ting fra et annet perspektiv og jeg får sortert tankene og følelsene mine litt mer. Jeg merket at om jeg skrev i dagbok ble det fort masse spiseforstyrret pisspreik som ble rablet ned, men slik kunne jeg jo ikke holde på når jeg skulle skrive på internett. Dermed har skrivingen og åpenheten min om det fungert som en slags terapi for meg, noe som er veldig godt. For her må jeg faktisk kunne uttrykke meg litt rasjonelt for å ikke dra meg eller noen andre ned. Jeg har i tillegg bestandig foretrukket å ordlegge meg skriftlig, fremfor muntlig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noe som i tillegg har gjort det fint med å være åpen er at jeg er med på å gjøre bulimi litt mindre tabu å snakke om. For det burde ikke være skamfullt å være syk, uavhengig om du er forkjølet eller har en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser har de siste årene blitt mindre tabubelagt generelt heldigvis, men jeg føler at de fleste som er åpen om det sliter med anoreksi. Dermed skiller jeg meg ut på det punktet og det er faktisk flere som strever med bulimi enn anoreksi, det bare virker ikke slik når man hører om spiseforstyrrelser i media. At jeg i tillegg får tilbakemeldinger fra dere om at jeg er med på å opplyse og informere, slik at det kan være lettere for andre å forstå hva det innebærer å være syk og hvordan man kan hjelpe, synes jeg er bra. Men det fineste er dere som gir meg tilbakemeldinger på at jeg inspirerer dere til å jobbe for å bli friske, at jeg inspirerer dere til å be om hjelp og at jeg bidrar til at dere som står nære noen som er syke får vite litt mer om hva man kan gjøre som pårørende. Bare det alene er egentlig god nok grunn til å være åpen.

Så derfor valgte jeg å være åpen om å være syk. Det er fortsatt litt ukomfortabelt noen ganger, men det er så absolutt verdt det. Det fører også til at jeg slipper å forklare så mye når jeg er med andre mennesker, da de som oftest vet fra før av at jeg er syk, noe som ofte gjør situasjoner noe lettere da jeg slipper å forklare så mye. Har jeg noen gang angret på at jeg er åpen? Egentlig ikke.

//Elise Amanda

Jeg har ikke tatt så veldig mange bilder med telefonen mens jeg har vært her, men noen har jeg jo tatt og dem tenkte jeg å vise dere nå. Jeg føler at mobilbilder blir så mye mer personlig enn kamerabilder, men det har vel egentlig mer med settingen rundt å gjøre? Kamerabildene jeg tar er jo ofte planlagt og stilt opp, mens mobilbilder derimot er litt mer spontane og som ikke så veldig oppstilte. Derfor blir det jo en litt annen måte for dere å bli kjent med meg på også!

Så her får dere et lite innblikk i hverdagen min her, dog er måltider og tårer utelukket fra bildene hehe. Måltider får vi ikke ha med telefonen inn i og grinebilder er ikke så koselig å se. Litt positiv må man da også være? Jeg vet ikke om dere ønsker flere slike innlegg eller ei, la meg gjerne få vite det! Her har dere da meg på rommet og på badet i speilet, de to stedene jeg kan ta bilder inne på avdelingen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ønsker dere forresten flere bilder fra hverdagen min? Det har blitt veldig mange andre type innlegg i det siste (antrekk, forskjellige tips og råd, spørsmålsrunder osv) og det er jo kanskje greit med litt variasjon? En positiv undertone blir det uansett! Ikke noen spiseforstyrrede briller skal bli brukt her på bloggen, nei!

//Elise Amanda

Jeg skulle jo egentlig ikke skrive så mye om hvordan jeg gjør det her og mine reaksjoner, men akkurat i dag må jeg nesten dele noe med dere! For dette er så stort, jeg er så stolt og helt ærlig hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å kjempe SÅ hardt som hva jeg faktisk har gjort. Det hjelper ekstremt å ha all denne gode støtten rundt meg og mennesker med god kompetanse, mennesker som forstår og tar hensyn. At noen står der klare til å dra meg tilbake i dét jeg holder på å falle. At noen står der sammen med meg når det stormer som verst og får til å roe meg ned. Det er så trygt. Og takket være alt dette og mer har jeg nådd flere milepæler. Den ene som jeg tenkte å fortelle dere om nå føles så godt at dere kan nok ikke en gang forestille dere: jeg har vært oppkastfri hele oppholdet! Det er årevis siden jeg har vært så mange dager oppkastfri og jeg sprekker nesten av stolthet! Og det har jeg all rett til!

Jeg har i tillegg merket en enorm forskjell kroppsmessig av å ha klart dette, allerede nå etter litt under to uker. Hevelsene i kinna begynner å gå ned, jeg kan faktisk se kjeven min svakt nå, noe som føles veldig godt! Hendene og føttene mine er ikke konstant kalde som is lenger. Og selv om jeg fremdeles er veldig mye sliten har jeg likevel litt mer energi. Jeg blir sjeldnere svimmel når jeg reiser meg opp og hodet mitt kjennes fysisk lettere. Jeg sover i tillegg mye bedre. Når så kort tid har så stor effekt, tenk da hvor stor effekt det vil ha på meg når jeg har blitt frisk!? Det er jo et helt annet liv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er så mange gode grunner til å “be free” som jeg kaller det. Ved å ikke kaste opp gir jeg forbrenningen min en mulighet til å ta seg opp, jeg hindrer videre skade av tennene mine, jeg minsker hodepine, jeg kan få ansiktet mitt tilbake, jeg kan få mye mer energi, jeg kan være i stand til å bli med på mye mer, fordøyelsen min vil bli bedre, kroppen min får i seg næringsstoffene den skal, hodet mitt og konsentrasjonen kan begynne å fungere bedre, jeg slipper heftige blodsukkerfall, slipper å fryse konstant, det håret mitt på hodet jeg har mistet kan vokse tilbake og så himla mye mer.

Håper dette kan være til inspirasjon for dere som også har/har hatt samme problematikk. La oss være frie sammen❤

//Elise Amanda