Det er en del som har skjedd i behandlingsopplegget mitt som jeg ikke har fortalt dere om. Originalt skulle jeg ha vært på RASP til 06.05.19 for deretter å ha dratt til Modum Bad. For en god stund siden fikk vi beskjed av Modum Bad om at de måtte utsette oppholdet en uke, slik at jeg heller skulle komme dit 13.05.19. Heldigvis fikk jeg lov til å være lenger på RASP slik at jeg skulle bli direkte overført fra ett sted til et annet som planlagt. Det er nemlig litt for lett å falle tilbake til gamle spor når jeg er i en så sårbar periode som nå. Derfor er direkte overføring best.
Forrige uke og tirsdag denne uken har vi hatt samarbeidsmøter med Modum Bad over video, rett og slett for at overføringen skal gå så best som mulig. Da fikk vi også litt mer informasjon om opplegget og hva Modum hadde å tilby og Modum fikk litt mer informasjon om hvor jeg var nå og hva jeg trenger. Beklageligvis har vi kommet frem til at Modum rett og slett ikke har kapasitet til å kunne gi med all den støtten og oppfølgingen jeg trenger på nåværende tidspunkt. Jeg har veldig tro på Modum Bad sin behandlingsmodell, men jeg er ikke helt der ennå at jeg klarer å stå i så tøffe kamper så individuelt som man må klare det på Modum. Så det er så absolutt ikke noe galt med Modum, jeg er bare ikke der ennå at jeg kunne ha klart å nyttiggjøre meg av behandlingen de tilbyr.
Planen er derfor at jeg skal overføres til døgn i Vestfold tirsdag 21. mai. Grunnen til at de ikke kunneta meg i mot nå er fordi de nemlig holder på å flytte avdelingen nå til et nytt bygg. Der skal jeg være for å få litt mer hjelp og støtte og etter en stund er jeg forhåpentligvis klar for Modum. Å komme seg til Modum er jo målet og Modum har heldigvis ikke stengt dørene for meg. Og om jeg trenger en kort tur innom RASP før Modum så søker vi meg på nytt inn her. Jeg tror dette opplegget slik det blir nå er det lureste og det som absolutt er best for meg. Jeg vil virkelig bli frisk og jeg skal bli det, jeg trenger bare en del hjelp og støtte på veien.
Så da vet dere hvorfor jeg ikke drar rett til Modum Bad fra RASP som planlagt. Det betyr ikke at jeg gir opp eller feiger ut, det betyr bare at jeg trenger tettere behandling litt lenger før jeg er klar for Modum Bad. For på Modum skal jeg, det blir bare utsatt litt.
Er det noe som virkelig har plaget meg er det den tiden er det at diagnosen F50.0 Anoreksia nervosa stod som min hoveddiagnose i lang tid. Dette har fått praktiske og psykiske konsekvenser for meg og det er dette jeg akter å fortelle dere om nå. Før jeg starter vil jeg fortelle at min nåværende hoveddiagnose er F50.2 Bulimia nervosa og at jeg er helt enig i den. Jeg har også snakket litt om dette temaet i behandlingen her i noe som heter “her og nå gruppe” og konklusjonen er at jeg faktisk har hatt feil diagnose på meg i lang tid, før jeg fikk min nåværende. Vi kom også frem til at om vi hadde hatt diagnosesystemet de har i USA hadde jeg fått diagnosen anorexia b/p subtype, men denne diagnosen har vi ikke i Norge og andre land. Derfor er det diagnosen F50.2 som best forklarer problematikken min.
Så, hvilke praktiske konsekvenser har det fått for meg at jeg har hatt en anoreksidiagnose hengende over meg? Det har gjort at jeg ble nektet å starte på skolen et år av skolen, da de mente at jeg med anoreksi og så lite innsikt i min egen sykdom rett og slett var for syk til å starte. Det ble nevnt mye om at jeg må spise om jeg skulle gå på skolen, hvorpå jeg forklarte at min problematikk er overspising etterfulgt av oppkast. Dette ble ikke trodd på og de konkluderte med at jeg selv trodde jeg overspiste siden jeg hadde anoreksidiagnosen på papiret. Det ble altså ikke noe skole på meg det året, jeg ble rett og slett nektet å få starte.
En annen stor og svært frustrerende konsekvens er behandling i helsevesenet. Det er mange likheter mellom behandling av anoreksi og bulimi, men likevel er det en hel del vesentlige forskjeller. Det å da bli behandlet som om jeg skulle hatt anoreksi når jeg egentlig har hatt og har bulimi har bare gjort meg verre. Jeg har ikke kjent meg igjen i ting som har blitt sagt i behandling og situasjoner og følelser som har blitt beskrevet. Dermed har jeg jo heller ikke fått hjelp for det jeg egentlig sliter med. For jeg skal love dere at jeg kan spise, problemet er jo det at jeg overspiser og kaster opp.
Dette er to av de praktiske konsekvensene feildiagnosering har gitt meg og helt ærlig vet jeg ikke om de fysiske eller psykiske konsekvensene har vært verst. De psykiske konsekvensene har blant annet vært at jeg har kviet meg for behandling da jeg har følt at jeg ikke har hatt en shit der å gjøre, nettopp fordi jeg ikke sliter med mange av de typiske anorektiske tingene. Det har følt til sinne, frustrasjon og håpløshet. Det har følt til at jeg har følt at ingen forstår og det har ført til at jeg føler at jeg ikke egentlig har fått hjelp. Det blir litt som å skulle behandle brudd i armen når bruddet egentlig sitter i foten. Begge er brudd, men likevel: det krever litt forskjellig behandling.
Jeg har også følt meg som en hykler. “Men siden jeg har anoreksi skal jeg jo nesten ikke spise, men jeg bruker jo nesten hele dagen på å overspise og kaste opp hver dag jo..” og dermed har jeg følt meg enda verre. Jeg har følt meg falsk, som en hykler og rett og slett enda mer skamfull enn jeg i utgangspunktet var. Overspisingen min er i tillegg totalt objektiv overspising, det er ikke det at jeg tror jeg overspiser, altså subjektiv overspising. Vi snakker om overspising i den form av å innta 10 000-70 000 kalorier om dagen. At familien min bekreftet dette hjalp heller ikke stort, de var fast bestemt på at anoreksidiagnosen var rett.
Den dagen diagnosen min ble endret til F50.2 Bulimia Nervosa var en dag jeg følte enorm lettelse. ENDELIG kunne jeg få hjelp for det jeg faktisk sliter med. Og vet dere hva? Etter at jeg fikk det jeg anser som rett diagnose har jeg fått en annen form for behandling rettet mot meg og ENDELIG begynner ting å gå fremover. At noe så “lite” som feil spiseforstyrrelsesdiagnose kan bety så mye for tilfriskningen er helt sinnsykt. Derfor er jeg så lettet over å endelig få hjelp for det jeg faktisk sliter med. Hjelp som faktisk fungerer.
Og vil dere vite grunnen til at jeg hadde en ren anoreksidiagnose på meg i årevis, i følge helsevesenet? På grunn av alvorlig undervekt. Det er grunnen, ene og alene. Mens alt av symptomer og handlinger hele den tiden har pekt på bulimi.
Noen av dere som har lignende erfaringer eller noen tenker rundt dette?
Dessverre har jeg fått høre en del ganger at noen ønsker seg den kroppen jeg har / jeg hadde. Dette gjør meg utrolig trist for det var ikke og er fremdeles ikke er sunn kropp. En sunn kropp er ikke undervektig slik min har vært i årevis. En sunn kropp er en kropp som er i stand til å gjøre ting, ikke en kropp som så vidt orker å gå en kilometer. Men siden en del har sagt at de ønsker seg kroppen jeg hadde skal jeg fortelle dere hvordan man kan få en undervektig kropp. Dette innlegget har vært postet før, men jeg poster det igjen da det er så viktig. Jeg håper dere tar ironien min, forresten.
Først og fremst så må du kutte ut alle vennene dine, for skal du bli så tynn så står de bare i veien. Du har verken energi eller mulighet til å ha venner. Venner inviterer på ting som inneholder mat, venner bryr seg, de spør, blir bekymret og prøver å få deg til å stoppe. Dessuten så tar det alt for mye tid å være med venner, tid som du heller kommer til å bruke på å telle kalorier, spise/spy, sulte deg og/eller tvangstrene. Du er også så utbrent at du ikke til slutt klarer å være med venner selv om du prøver og venner kommer også til å kutte ut deg etter hvert siden du er så avvisende. Men venner trenger du jo ikke uansett, de prøver jo bare å fete deg opp.
Etter det så må du forberede deg på å kanskje ikke stå i noen fag på skolen. Kanskje du i starten er flink pike og pugger til tusen, for du skal være best og flinkest i alt. Karakterene vil etter hvert bare falle og falle og fraværet vil skyte i været. Du kommer ikke til å orke eller klare å møte opp på skolen, du kommer til å sitte gråtende hjemme og tenke på alt det stygge alle de andre tenker om deg, at ingen egentlig liker deg og at du ikke passer inn. Du kommer til å bli livredd for blikk de gangene du er på skolen og uansett hva noen gjør tolker du det som om det er negativt ment mot deg. Konsentrasjon vet du ikke lenger hva er og du klarer ikke følge med på noen ting eller lære noe nytt. Eneste faget du klarer å skrive noe i er matte, for matteboken din er full av kaloritabeller fremfor regnestykkene du egentlig skal gjøre.
Så må du ødelegge familien din. Koselige familiemiddager, familiebesøk og familiebursdag har plutselig blitt synonymt med djevelen selv. Du nekter å dra eller så sitter du der å pirker i maten eller kanskje du overspiser for så å kaste opp. Familien prøver å hjelpe og komme med støttende kommentarer, men du hater dem. Etter hvert begynner du å hyle og skrike, du nekter. Småsøsken vil bli lei seg og frustrerte og nesten ikke forstå noe, foreldre vil føle seg hjelpesløse og frustrerte. Men det får bare være, familien prøver jo bare å ødelegge for deg. Dere kommer til å krangle masse og skape en stor avstand. Familie er nå synonymt med krangling, kjefting og uenigheter. Alle skriker til hverandre og båndet dere en gang hadde føles så godt som ødelagt.
Sporten du elsker kan du se langt etter. Du blir etter hvert nektet å trene, selv den sporten du virkelig brenner for. Du hater alt og alle for at de ikke forstår hvor viktig det er for deg eller hvor viktig trening generelt er. Treningsgleden blir borte og erstattet med en stemme som kommanderer deg til å forbrenne, forbrenne og forbrenne enda mer. Det er et slit og du orker egentlig ikke, men det er ikke du som bestemmer, du lystrer bare. Selv om du ikke får lov til å trene så bruker du masse energi på å klare å trene i det skjulte.
Koselige ting? Nope. Omtrent alle sosiale ting inneholder mat på en eller annen måte. Kino, strandtur (du tør jo uansett ikke dra på stranda, du føler deg som en hval og foretrekker å gjemme deg i en stor genser og joggebukse på rommet), venninnekvelder, bursdager, cafetur, overnattinger. Ja egentlig alt sosialt omtrent inneholder næring på en eller annen måte. Du isolerer deg heller, for ikke tale om at du orker matsituasjonene, de bare ødelegger og alle rundt deg prøver å ødelegge de også. Livet ditt et plutselig ekstremt ensomt, men egentlig så gjør det ikke så mye så lenge du går ned i vekt.
Men endelig er du undervektig! Gratulerer så mye du klarte det, du ble undervektig! Selv om livet ikke ble så perfekt som du så for deg (stor selvtillitt på stranden, føle seg skikkelig fin i alle klær, ha det så bra med deg selv og at alt skulle bli så bra bare du ble tynn nok) så spiller det jo ingen rolle. Du ble jo undervektig ikke sant? Er du ikke heldig som nå har kroppen som andre ønsker seg? Selv om livet nå er et helvete og du kun sitter igjen med et monster i hodet som du følger slavisk så nekter du å endre det, for du nådde jo målet. Du ble undervektig. Heldige deg!
For dere skjønner vel at det er verdt det? Det å bli undervektig. Du er heldig du…
Nå er det klart for enda et etterspurt innlegg, nemlig hvordan det er å være i et forhold når man er syk av en spiseforstyrrelse. For de som ikke vet det så er jeg forlovet med Andreas som dere ser under her, vi har også bodd sammen i over fire år nå. Dermed har han fått blitt med på litt av en reise med meg. Han har sett meg på mitt beste og han har sett meg på mitt verste. Likevel, han elsker meg uansett. Og det er godt, godt å ha den tryggheten. Godt å ha en person man elsker i livet sitt.
Men å være i et forhold når man er syk er ikke bare-bare. Andreas stiller opp veldig mye for meg og det er nok ikke lett å være sammen med meg. Han trøste meg som gråter over hvordan jeg ser ut. Han blir med meg på timene mine på DPS. Han tilgir meg selv om jeg spiser opp potetgullet hans og spiser all maten i huset. For jeg har ofte gjort det og det er ikke greit. Jeg hater meg selv for det, men jeg klarer ikke å la være. Flere ganger har jeg også begynt å gråte om han tar meg på låret, fordi jeg hater kroppen min. Ikke noe særlig gøy for han det heller. Om jeg blir stresset rundt maten kan jeg bli totalt hysterisk. Vi må ofte dra tidligere hjem fra ting på grunn av bulimien min. Og enda mye mer jeg velger å ikke skrive om.
Så, som dere sikkert forstår eller leser i det minste så er det ikke bare-bare å være i et forhold med en som er syk. Det er mye frustrasjon og tårer, men det er også mye kjærlighet. Det er tøft, men det er verdt det. Hvis det er noen som lurer på noen litt mer konkrete ting så får dere bare spørre i kommentarfeltet.
Jeg fikk et spørsmål til ukens spørsmål om jeg kunne skrive litt om fordeler/ulemper ved innleggelse kontra poliklinisk behandling, hvorpå jeg svarte at det kan jeg, men det får bli i et eget innlegg. Grunnen til det er at jeg ikke klarer å formulere meg kort nok til å kunne få det inn på ukens spørsmål -innlegget. Derfor kommer det et helt eget innlegg om det nå. Spørsmålet er egentlig et ganske komplisert spørsmål, fordi så mange faktorer spiller inn. Jeg sitter ikke på noen fasit og vil heller ikke gi dere innrykk av at jeg sitter på det, så da er dere klar over det.
Det aller første jeg vil nevne er at folk er forskjellige og folk er på forskjellige stadier i spiseforstyrrelsen. For noen fungerer poliklinisk behandling best og/eller det holder, for andre fungerer det ikke godt nok og/eller at det ikke holder. Fordelene med poliklinisk behandling er at man har mulighet til å opprettholde hverdagen sin til en viss grad, samtidig som man får behandling. Det er veldig greit å skulle få bo rundt de man bor og ha den friheten det gir, om man er i stand til det. Fordelen med innleggelse er at man kan få hjelp der-og-da i situasjoner som krever det, behandlingen er i tillegg ofte mer intensiv og man har større mulighet for å få støtte. Ulempen er jo at man rives vekk fra hverdagen sin og ofte må flytte til en helt annen by enn hvor man egentlig holder til.
For min del fungerer en kombinasjon best. Takket være poliklinisk behandling har jeg blitt i stand til å ta imot behandling ved innleggelse. Jeg har nå utrolig mange verktøy, men jeg trenger hjelp til å kunne bruke dem. Når jeg står midt i situasjoner svikter ofte den rasjonelle delen av meg og spiseforstyrrelsen kommer frem på sitt sterkeste. I slike situasjoner klarer jeg ikke å bruke verktøyene jeg har fått og da trenger jeg rett og slett noen andre til å ta kontroll over meg frem til jeg har god nok kontroll selv. Hadde jeg vært uten det ene eller det andre hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Min konklusjon er dermed: fordeler/ulemper og hva som er best er helt individuelt. Hva som passer for meg passer nødvendigvis ikke for deg. Og hva som passer for deg passer nødvendigvis ikke for meg.
Håper du/dere fikk et svar dere følte var brukbart! Hvis noen av dere lurer på noen flere litt utfyllende spørsmål må dere ikke være redde for å spørre.
Jeg minner forresten om konkurransen hvor du kan vinne premier som jeg har gående, den finner du ved å klikke HER.
Det har blitt etterspurt om jeg kunne skrive et innlegg om Capio vs RASP og selvfølgelig kan jeg det! Jeg er nå på RASP intensiv, så sammenligningene blir mellom dem. Før jeg starter vil jeg si at folk reagerer forskjellig på behandling og at det som ikke fungerer for en kan fungere supert for en annen. Det begynner også å bli noen år siden jeg var på Capio (2015) så det kan også hende at noen ting er forandret nå. Men i dette innlegget kommer jeg til å legge vekt på de positive sidene ved hvert sted, da får man et innblikk i hvordan ting fungerer de forskjellige stedene, samtidig som jeg ikke avskrekker noen. Håper det høres greit ut!
Positivt med RASP intensiv:
-Det er utrolig god individuell oppfølging og man får utdelt en kontakt både på dag og på kveld som er “din”.
-RASP kan legge veldig til rette for den enkelte og de forstår at det som fungerer for en nødvendigvis ikke fungerer for en annen.
-Man får selv være med på å bestemme deler av behandlingen og deler av kostplan, man får til og med flytte noe mat fra et måltid til et mellommåltid om det føles bedre.
-Til hvert måltid skriver man seg opp på liste på hva man vil ha. Det finnes nemlig flere byttealternativer på kostlisten. For eksempel kan man selv velge om man vil ha brød, brød og knekkebrød, musli eller grøt til frokost.
-RASP har kompetanse på flere områder enn kun spiseforstyrrelse, noe som gjør det til et godt og trykt sted å være om man sliter med mer enn SF.
-Rommene her er veldig store, noe jeg synes er positivt!
-For min del er det positivt at RASP ligger i Oslo da jeg har flere venner som bor i Oslo og det heller ikke er så langt unna hjemmefra (litt under 2 timer i bil).
-Det er ikke helt firkantet her og personalet er generelt flinke til å bruke skjønn, slik at man faktisk kan gå litt utenfor rammene noen ganger om det er til det beste for en.
-De slår ikke hånden av deg her om du skulle drite deg ut. Du mister ikke plassen av den grunn, men får starte en blank dag fra neste morgen.
-Personalet her er generelt utrolig kompetente.
Positivt med Capio:
-På lørdager byttes kveldsmat og middag om, slik at det blir “kveldsmat” rundt middagstider og at middagen er når man vanligvis spiser kvelds. Dette synes jeg er utrolig positivt da det er vanlig å spise senere middag i helger.
-Capio har også egen kokk som lager maten, det er et stort pluss!
-Om det er somatisk ansvarlig får man være med på yoga to ganger i uken.
-Det er veldig fint der og hjemmekoselig, slik at man klarer å slappe av. Selv om Capio ligger i helsehuset så er alt av møbler og interiør fra IKEA.
-Man kan dra på fellestur til for eksempel en kino for å se en film eller andre ting man måtte ønske.
-Det er ett mellommåltid/fika med stor variasjon, noe som er utrolig bra så man får utfordret seg! Eksempler på fika kan være smoothie, en yoghurt eller en is.
-De har masse hobbyutstyr man kan bruke, noe jeg synes er bra da det blir mye hviletid og rom for å gjøre rolige hobbyer.
-Capio ligger i Fredrikstad og det er en utrolig fin og koselig by!
-De samarbeider med en psykiatrisk avdeling i Fredrikstad om det er behov for det.
-Capio har en veldig god utslusing, slik at man får vært mer og mer hjemme og litt på Capio i slutten. Noe som er veldig fint, slik at man ikke går fra å være innlagt hele tiden til å bli kastet rett ut i “livet der ute”, men at man tar det gradvis.
Håper innlegget falt i smak! Har dere flere ønsker for innlegg?
God helg! Denne uken får dere ukens video på en lørdag istedenfor i morgen. Vanligvis legger jeg jo ut ukens video på søndager, men jeg ville så gjerne vise dere denne. Jeg er mye mer glad i å uttrykke meg på andre måter enn muntlig. Blant annet ved å skrive, ved å fotografere og ved å filme. Denne gangen prøver jeg å la dere ta en del i hvordan det føles for meg å være i recovery fra en spiseforstyrrelse. Her får dere se og forhåpentligvis kjenne litt på følelsene jeg ofte sitter med. Et lite innblikk i en helt forskrudd verden. Min verden. Enn så lenge.
Filmen er ikke så lang, jeg ville nemlig ikke drøye den bare for å drøye den. Jeg vet også at det er større sjanse for at dere ser hele videoen ferdig om den ikke er så alt for lang. Dessuten følte jeg at jeg fikk frem noe av det jeg var ute etter, på kun ett minutt. Jeg håper filmen faller i smak og at den kanskje skaper litt forståelse. Husk å ha på lyd!
Denne kroppen her… den er uvant. Jeg merker det så godt. Ikke bare på klærne (for det merkes, for å si det sånn), men jeg merker det så himla godt når jeg ligger. Kroppen føles så mye tyngre, men så er den jo nettopp det også. Jeg merker det når jeg går, kroppsdeler som før ikke rørte hverandre gjør plutselig det. Rører ved hverandre.
Jeg håper at jeg en dag blir vant med denne kroppen. At jeg klarer å akseptere at jeg må enda flere kilo opp for å ligge innenfor det behandlingsteamet mitt vil jeg skal ligge. Det er så skummelt. Spiseforstyrrelsen prøver å overtale meg til å dra hjem for å gå ned i vekt. Men hva løser det da? Egentlig ikke en shit. «Men kan jeg ikke få være tynn og frisk da?» spør jeg. Joda, det kan du få lov til, sier de. Men ikke det jeg tenker på som tynn nok for meg, undervektig, det får jeg ikke lov til. Jeg skulle ønske at de samme reglene gjaldt for meg som jeg tenker om alle andre. Hvorfor kan alle andre se så fine og slanke ut på normaltvekt, bare ikke jeg? Det er det spiseforstyrrelsen forteller meg.
Så her ser dere da min mye friskere kropp ganske godt. Vektmålet er ikke nådd helt ennå, men jeg er godt på vei. Kroppen min fungere også himla mye bedre nå. Jeg blir ikke svimmel hver gang jeg reiser meg. Det føles ikke ut som om jeg har løpt et maraton når jeg har gått i femten minutter. Det føles godt, samtidig som det er skummelt. For jeg vil bli frisk, uten tvil, samtidig som jeg er livredd for det.
Klar for et litt mer humoristisk rettet innlegg? Humor er noe jeg virkelig trenger å ha i hverdagen for å ikke grave meg selv helt ned. Galgenhumor? Ja, takk! Jeg har jo lært veldig mye nyttig på de ukene jeg har vært her så langt, men dette innlegget kommer ikke til å bli et dypt et. Litt mer i samme stil som innlegget jeg skrev “du vet du er innlagt når…” som du kan lese ved å klikke HER derimot, det blir det! Vel, la oss egentlig bare starte da!
-Maten forsvinner faktisk ikke av at jeg stirrer ut av vinduet og prøver å ignorere den. Den er der likevel.
-Det er helt greit å pakke kofferten i frustrasjon og tårer, så lenge man faktisk ikke drar og kofferten blir pakket opp igjen.
-Når man må på do og må ha med følge er det helt ok å be personalet om å stå i dusjen mens man tisser.
-Personalet er ikke blinde, de ser faktisk om du ikke har drukket opp hele glasset ditt med drikke.
-Det hjelper ikke å hylgrine og si at man er feit, man får ikke mindre mat av den grunn. Trøst og støtte, det får man derimot.
-Når man er i hviletid får man ikke lov til å gå ut av stuen, personalet må derfor fungere som slaver om man har glemt noe på rommet sitt som man skal ha.
-Det hjelper ikke å tilby personalet maten eller næringsdrikken din, du må faktisk pent innta det selv.
-Spør du personalet som har hund pent om de kan ta den med så skal du ikke se bort i fra at det plutselig sitter en hund eller to på balkongen (de får nemlig ikke lov til å være inne).
Jeg som egentlig ikke skulle skrive om meg selv engang. Men her kommer det likevel. Jeg trenger å få det ut, egoistisk nok. Siden middagstider på mandag har jeg subbet rundt, vekslende mellom å være helt apatisk og bryte ut i tårer. Jeg har hatt flere samtaler med behandler enn hva som har vært oppsatt og det er egentlig ganske mye som har skjedd. Utgang har jeg også mistet og motet mitt er ikke stort for øyeblikket. Det er vanskelig å se fremover når man føler man stanger i den samme veggen igjen og igjen. På mandag møtte jeg altså denne veggen. Den veggen jeg har møtt så mange ganger før. Jeg kan informere om at den er like hard som den har vært tidligere og like vond. Om ikke vondere.
Som behandler sa “dette er den veggen vi visste ville komme, Elise Amanda”. For jeg var jo klar over det selv, jeg hadde advart om denne veggen på forhånd, nettopp fordi jeg alltid møter den på et punkt i behandling. Reaksjonen min ble som den dessverre har vært tidligere. Jeg pakket koffertene mine og var fast bestemt på å dra, for her skulle jeg iallfall ikke være. Orket ikke stå i følelseskaoset. Så feig at jeg heller ville rømme fra problemene mine fremfor å stå i dem. Så jævla typisk meg. Hit, men ikke lenger. Den der altså..
Men det skjedde likevel noe som ikke har skjedd før: jeg ble. Jeg er her ennå, enn så lenge. Disse tre siste dagene har mildt sagt vært dritt. Jeg vet ikke en gang hva som skjer videre, men jeg har behandlingsmøte i dag, så jeg får vite mer da. Støtten fra behandlere, medpasienter og mine nære har vært utrolig god. Jeg setter så himla stor pris på det, samtidig som jeg føler at jeg ikke fortjener det. De irrasjonelle tankene mine tar overhånd, spiseforstyrrelsen er så himla sterk. Jeg vet jo at det ikke løser noen ting om jeg drar hjem, samtidig så klarer jeg ikke å forstå at ting skal bli bedre av at jeg har det så vondt.
Noen ganger skulle jeg ønske det ble brukt mer makt på meg. For jeg vil, jeg vil så inderlig. Jeg klarer bare ikke å tillate meg selv bestandig. Når jeg står midt i et følelseskaos tar jeg dumme valg, valg jeg egentlig ikke burde fått lov til å ta. I dag går det heldigvis litt bedre. Jeg klarer å sortere rasjonelle og irrasjonelle tanker og handlinger. De siste dagene har det kun vært spiseforstyrrelsen som har snakket og jeg har hatt vanskeligheter med å finne frem til hva Elise Amanda ønsker oppi alt dette. Jeg er glad for at de overtalte meg til å bli her. Som de også sa “det er ikke første gang noen har pakket koffertene og skulle dra, men heldigvis kan de koffertene pakkes opp igjen”. Og i dag, i dag skal jeg pakke opp koffertene igjen.
