God kveld, god kveld! Jeg er ennå så lettet over at jeg har fått kommet hit og fått en mulighet til å snu den dårlige veien jeg var på vei ned nå. For jeg skal ikke være her for å få behandling i seg selv, det er ikke det som er målet med at jeg er her. Målet er å få meg ut av denne spiralen jeg er på vei inn i og fort opp på beina igjen. Jo fortere ting blir tatt tak i, jo lettere og det har de heldigvis forstått her. Innleggelsen på DPS var et kraftig tilbakeslag, men det skal ikke få lov til å knekke meg. Det er derfor jeg har vært så på å få hjelp med en eneste gang.

Her er det flere som har kompetanse på spiseforstyrrelser, de samarbeider tett med spiseenheten og de som ikke har kompetanse her ønsker å genuint gjøre det beste for å hjelpe. Her bryr de seg faktisk om hvordan det går med maten, de sitter med meg til måltid og jeg har oppfølgning etterpå. Jeg har heller ikke fri utgang, noe som er svært lurt. Det er ikke like tett oppfølging som på RASP, men det var aldri poenget heller. Poenget er å hjelpe meg til å klare å hjelpe meg selv nok til at jeg kan være hjemme og dermed gå videre i behandling.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Legen og personalet som tok meg imot (personale da med kompetanse på spiseforstyrrelser) forstod raskt hvordan ståa var og de forstod raskt hva som er nødvendig akkurat nå. Det var godt å bli møtt igjen av noen som ønsker å lytte og som er interessert i at en skal få hjelp med akkurat sine utfordringer. Det var også godt å bli møtt av noen som ikke sier “jeg skjønner det er frustrerende” til absolutt alt jeg sier.

Allerede en time etter innkomst fikk jeg en midlertidig behandlingsplan og den så god ut. Vanskelig og skummel? Ja. Men nøyaktig hva jeg faktisk trenger for å reise meg opp på beina igjen? Ja. Allerede litt etter middag ble jeg flyttet fra mottaksposten og bort til vanlig avdeling. Så siden det har jeg da vært her jeg skal være mens jeg er her. Nøyaktig hvor lenge jeg skal være her er litt usikkert, men jeg spurte om en uke da jeg ble lagt inn og det var faktisk akkurat det samme behandleren min på spiseenheten hadde foreslått også.

Og hva slags bilder får dere til dette innlegget? Jo, dere får antrekksbilder jeg tok her om dagen som ikke ble postet haha. Passer det til innlegget? Egentlig ikke. Men innlegget handler jo på en måte om meg og på bildene ser dere jo nettopp meg. Men nå dere, nå tenkte jeg å hoppe i pysjamasen, stelle meg for kvelden og se den nyeste episoden av Paradise Hotel før jeg sovner. God natt!

Hva synes du om antrekket?

//Elise Amanda

Herlighet for et døgn dette har vært! I går var pappa, Andreas og jeg i møte på DPS i Sandefjord ang behandlingen der og at jeg mener de brøt med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b. For å forklare det lett: de har overhodet ikke gitt meg forsvarlig behandling og jeg har i et skremmende tempo blitt dårligere av å være der. Les blogginnlegget jeg postet om det i går om du vil lese et utdypende svar på hvorfor. I møtet kom vi dessverre ingen vei, alt vi fikk høre var “jeg skjønner det er frustrerende” og “sånn jobber ikke vi”. Jeg ble enig med familien min om å bli der enn så lenge til vi hadde et annet alternativ.

Litt utover dagen ble jeg svært fortvilet og bestemte meg for å gå ned på legevakten i Sandefjord selv, da jeg ikke holdt ut en time til på DPS engang. På veien dit fikk jeg ringt nærmeste familie og informert dem om hvorfor jeg dro dit og at jeg dro dit. Gråtende fikk jeg også en samtale med RASP på telefonen, noe som var veldig godt. På legevakten var de selv fortvilte over situasjonen min, da de rett og slett ikke hadde lov til å hjelpe meg så lenge jeg var skrevet inn på DPS. Gråtende løp jeg ut og snakket med pappa, som kunne fortelle meg at Beate skulle kjøre til Sandefjord nå for å plukke meg opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sammen med Beate dro jeg tilbake til avdelingen hvor jeg krevde å få snakke med vakthavende lege for å bli skrevet ut. Vakthavende lege forstod absolutt ingen ting, men gikk til slutt med på å skrive meg ut, heldigvis! Deretter bar turen til legevakten i Larvik hvor pappa møtte meg for å “ta over”. På legevakten fikk vi snakke med en veldig forståelsesfull og hjelpsom lege som prøvde å få meg inn på akuttpsykiatrisk. Noe som ikke gikk, men han fikk ordnet en time til meg neste morgen klokken 09.00 (altså i dag) med ambulant akutteam.

Deretter kjørte pappa meg hjem til Andreas hvor jeg ble natten over. I dag tidlig kjørte bestefaren min meg til møtet jeg hadde med AAT og plutselig satt jeg på møte med dem. Der møtte jeg to mennesker som genuint ønsket å hjelpe meg, som forstod situasjonen min og som var helt enig med meg. Under en time etter at jeg hadde ankommet møtet hadde de allerede fått ordnet med en innleggelse i Tønsberg til meg. Hvor mange kilo lettere jeg følte meg da kan jeg ikke beskrive engang (litt humor må inn: ironisk setning med tanke på at jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse hehe).

Koffertene hadde ikke blitt pakket ut av, så de var det bare å dra med seg og så ble jeg kjørt til Tønsberg med drosje til psykiatrisk avdeling. Jeg er så takknemlig for hjelpen jeg har fått dette døgnet av pappa, Beate, Andreas, legevakten og AAT at jeg ikke kan få sagt takk mange nok ganger! Det samme til Tønsberg som har forstått meg og sett hvilke behov jeg har, her har de faktisk kompetanse og jeg tror virkelig de kan hjelpe. Jeg er så glad for at vi valgte å ta de avgjørelsene vi gjorde i går med å skrive meg ut fra DPS! Det var virkelig det riktige valget å ta! Jeg setter aldri foten min innenfor det stedet igjen, ikke så lenge jeg har en spiseforstyrrelse iallfall.

Så må jeg også si, til alle dere som har skrevet kommentarer og sendt meg meldinger: jeg er rystet over at så mange sitter med samme dårlige erfaringen som hva jeg gjør når det kommer til DPS døgn i Sandefjord. Det er ikke greit å bli behandlet slik og jeg kommer til å sende inn en klage, kanskje ta det et skritt lenger enn det til og med. Jeg får vondt i hele meg av å vite at så mange av dere har blitt mye dårligere av å være der. Jeg vil også si tusen hjertelig takk for alle gode ord og støtte, jeg svarer dere så fort jeg har overskudd til det. Enn så lenge håper jeg dere leser dette og vet at jeg setter så stor pris på tilbakemeldingene deres! <3 <3 <3 Bildene ovenfor her er forresten tatt nå, på rommet mitt her i Tønsberg enn så lenge.

//Elise Amanda

Klart for en ny runde med mobilbilder fra den siste tiden! Jeg føler at mobilbilder blir så mye mer personlig, da bildene jeg tar med kameraet ofte er så planlagte og oppstilte. Mobilbilder derimot tar jeg mye mer spontant. Så det blir jo på en måte en måte dere kan bli litt bedre kjent med meg på. For en tungvint setning, men la gå! Hvem jeg er og hvordan jeg er, om det gir mening? Uansett, let’s go!

1. Anorektikern og bulimikern på middagsdate (galgenhumor er lov) 2. Klara og meg som plukker søppel 3. Bilde fra challengen Mona og jeg hadde på min siste YT-video Hvis du lurer på hva i all verden vi drev med her så søk meg opp på YT så får du se!

1. Meg som er litt sur på livet på en drittdag 2. Meg som ligger (nesten) nede i spagaten 3. Flettefin på badet 4. Men som gikk en tur i panikk 5. Fine, fine Klara. Den hunden er så god og jeg blir så glad hver gang den er her. Dyr er virkelig terapi!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

1. Bilde fra at jeg sender pakken til vinneren av giveaway’en jeg hadde 2. Et smilebilde av meg fra en dag jeg hadde ordnet meg og vært ute på tur med Frida 3. De nye skoene jeg kjøpte, før de ble litt møkkete hehe.

1.En utrolig søt hengebro, veldig fin, men litt skummel å gå over hehe 2. Nydelige koppen jeg fikk av medpasient 3. Et tilfeldig bilde tatt på rommet mitt, se så fint håret mitt har blitt da! Det hjelper å få i seg næring gitt!

Ønsker dere flere slike innlegg?

//Elise Amanda

Det har vært mye surr de siste dagene, for jeg skulle jo egentlig skrives ut av RASP og så legges rett inn i Tønsberg. Men så fikk vi plutselig beskjed om at jeg skulle legges inn i Sandefjord istedenfor. Siden jeg kun hadde mulighet til å bli hentet på kvelden fikk jeg som sagt en natt hjemme før jeg ble kjørt hit jeg er nå. Så i skrivende stund er jeg innlagt på dps sin døgenhet i Sandefjord. Rommet her er egentlig veldig fint, det er grei størrelse på det, et stort fin vindu og eget bad på rommet. Uteområdene her er også veldig fine med stor grønn plen, trær og en skog som ligger rett ved.

Men det har vært mye tårer og frustrasjon i dag. Her på dps har de ikke særlig kompetanse på spiseforstyrrelser, noe som merkes svært godt og noe de selv har innrømmet. Jeg har grått og grått i nesten hele dag. Jeg skal være helt ærlig med dere nå og si at akkurat nå gjør jeg noe jeg aldri pleier å gjøre: jeg skriver et blogginnlegg midt i et følelseskaos. Noe jeg svært sjeldent gjør, av god grunn. Men akkurat nå ønsker jeg å la dere ta del i tankene og følelsene mine.

Det har seg nemlig sånn at grunnen til at jeg ble sendt hit rett og slett er for oppbevaring. Tønsberg er full akkurat nå og jeg er ikke frisk nok til å få lov til å være hjemme. Dette er altså ikke en god løsning, det er en nødløsning. Noe jeg føler alle rundt meg heldigvis ser og er enige i. Vi skal gjøre alt vi kan for at jeg skal få plass i Tønsberg så fort som mulig, enn så lenge må jeg bare prøve å holde ut her jeg er nå.

Jeg har nettopp hatt besøk av en voksen som står meg nær, noe som var utrolig godt. Hun fikk roet meg litt ned og fikk meg til å føle meg trygg nok til å klare å forklare de ansatte litt mer om hvordan jeg har det, hva jeg føler og hva jeg tenker rundt hele denne situasjonen. I morgen skal jeg ha et møte her og jeg håper at det da blir tatt tak i ting og det fort.

Her jeg er nå har jeg det ikke noe bra, så jeg er ganske fortvilet. Jeg håper så inderlig at denne situasjonen her løser seg så fort som mulig. Enn så lenge får jeg prøve å puste og holde følelsene og tankene litt i sjakk. Å skulle være her i tre uker som planen egentlig er skjer ikke, det nekter jeg. Så jeg får prøve å holde ut til vi finner et bedre alternativ.

//Elise Amanda

Wow, når jeg ser tilbake har disse 8 ukene og noen få dager gått utrolig fort! Tenk at nå står begge koffertene mine ferdig pakket og det siste som gjenstår skal snart bli pakket ned. Dagene her har gått sakte, likevel så fort. Det er helt utrolig hvor langt jeg har kommet på bare disse ukene. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at man kunne gjøre så mange (og store) fremskritt på så kort tid.

La oss spole tilbake noen uker, jeg ankom RASP mandag 25. mars presis klokken 10.00. Da jeg tuslet inn på avdelingen med kofferten og familie på slep var jeg skremt, samtidig som jeg var lettet. Et helt nytt sted, nye mennesker og ny rutine å skulle forholde seg til, oppi alt dette skulle jeg kjempe en av mine hardeste kamper. Det var vært panikkangst, det har vært tårer og frustrasjon, det har vært vondere enn vondest og jeg har hatt lyst til å gi opp flere ganger. Men det har også vært latter og smil, men viktigst av alt har det vært en stor fremgang.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg har gjort noe feil har jeg ikke fått kjeft, men heller beskjed om at “da prøver vi bare på nytt”. Når jeg selv ikke har klart å stå i det har de ikke bare latt meg gå, de har heller stått i det med meg. Uansett hva slags reaksjoner jeg har fått og hvor vondt og vanskelig det har vært har de ikke gitt meg opp. Det er en helt ny opplevelse for meg. At jeg i tillegg har blitt sett som et menneske og at de ser hvem Elise Amanda er bak spiseforstyrrelsen er noe jeg har satt så stor pris på. For ikke å nevne alle vonde og gode samtaler, oppmuntrende ord, klemmer og god veiledning.

Spol frem igjen, til dagen i dag. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd jeg skulle være her jeg er nå. Overspisingstrangen er ikke konstant til stede lenger, jeg har lært meg å ta i bruk mestringsstrategier som ikke er selvdestruktive, jeg har gjort så mange ting jeg bare for noen uker siden tenkte var umulig å gjennomføre. Jeg er RASP 3 evig takknemlig for all denne gode hjelpen de har gitt meg. Jeg har aldri vært borti et sted som er så kompetent (og medmenneskelige i tillegg) noen gang i min behandlingskarriere.

Jeg er fremdeles svært syk og jeg har fremdeles det som defineres som en alvorlig spiseforstyrrelse, men den største forskjellen er at jeg nå har så himla mye større kontroll over meg selv. Større kontroll over handlinger, men også hvordan jeg kan håndtere følelser. Veien er ennå lang å gå, men shit så langt jeg allerede har kommet!

Så nå pakker jeg ned de siste tingene mine. Blomstene står klare til å bli med de også. Men best av alt: jeg pakker med meg en haug av gode erfaringer og et litt friskere tankesett. Jeg har klart å stå i så mye vondt og vanskelig, da skal jeg søren meg klare å stå i det videre også! For jeg har erfart at det går. Det er ikke lett, men jeg er faktisk i stand til å få det til. Sayonara, RASP 3 og takk for alt dere har gitt meg som jeg kan ta med meg videre!

//Elise Amanda

Det jeg skal fortelle dere om nå kan det godt hende at dere ikke visste om fra før. For mens jeg er våken tenker jeg nærmest konstant på mat/kropp/vekt, noe som ikke akkurat er uvanlig når man har en spiseforstyrrelse. Men jeg regner med at de fleste tror man får fri når man sover i det minste? Vel, jeg og mange andre gjør ikke det engang. Det er så slitsomt å aldri få fri, ikke en gang når man sover. Det tærer på alle kreftene og man blir så sliten psykisk at man også blir sliten fysisk. Det er jo ikke så rart når det aldri er fred å få.

Men hva skjer i søvne da? Jo, da drømmer jeg ofte at jeg overspiser for så å sovne eller at jeg overspiser for så å ikke finne noe toalett til å kaste opp i. Finner jeg et toalett er det alltid noe så galt med det at jeg ikke vil bruke det, som at det er fult av avføring eller står midt på en scene med masse folk i publikum. Ofte drømmer jeg også at et stort ondt monster tar meg og skriker alle mulige stygge ting om meg til meg. Eller jeg kan drømme at kroppen bare vokser og vokser helt til jeg er så stor at jeg sprekker og dermed dør. Jeg våkner i panikk og sover veldig utrolig. Å få en god natt søvn er det lenge siden jeg har fått.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg i det minste fikk fred mens jeg sover, men det gjør jeg altså ikke. Jeg er sliten og jeg er så dritt lei av å ha det slik. Alt jeg vil er å bli frisk og jeg jobber så hardt jeg kan for å bli det. Men veien er dessverre lang og kronglete, men en dag skal jeg komme dit!

(disse levitasjonsbildene ble ræv, men det får gå for nå)

Visste du dette?

//Elise Amanda

Herlighet, hadde du sagt at jeg skulle klare dette til meg for bare to uker siden hadde jeg trodd at du var helt gal i hodet. Jeg forstår det nesten ikke selv engang, så stort er det! Da jeg var ute på formiddagen i stad gikk den ene næringsdrikken min lekk, noe som førte til at jeg måtte kaste den og dermed måtte jeg da ta igjen for dette senere. Jeg fikk valget av kontakten min om å ta det igjen i næringsdrikke, mat eller om jeg ville kjøpe meg en is ute!

Siden det er syttende mai bestemte jeg meg for at jeg ville utfordre meg med en is. Regelen var da at det måtte være en melkeis og at jeg ikke skulle kjøpe den om jeg merket at jeg var på vei inn i overspisingsmodus. Jeg skiftet ut av bunaden og kledde på meg litt lettere klær. Vi gikk så sammen inn på seven eleven, valgte oss en is hver, betalte og så gikk vi ut. Utenfor trakk jeg av plasten rundt isen, tok den ut og måtte til og med dokumentere hendelsen da det er så stort for meg!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og så… så spiste jeg isen! Jeg spiste den sakte og jeg kunne virkelig kjenne smakene. Det var så rart og det var så fint at jeg nesten begynte å gråte. Tenk at jeg skulle klare å spise èn is!?? Jeg?! For jeg gjorde det. Jeg spiste den i normalt tempo og klarte faktisk å kose meg med den. Ei heller gikk jeg inn i en butikk igjen for å overspise. Jeg pleier nemlig å kjøpe is denne dagen, men de siste årene har en is fort blitt til nærmere 40 stk som jeg bare har slukt ned. Is jeg egentlig ikke har smakt engang og absolutt ikke nytt. Is jeg har spist bare for å spise.

Jeg kan faktisk ikke tro at dette skjedde! Etter at vi hadde spist is gikk vi tilbake til sykehuset og det var det. Jeg er så himla stolt! Det høres sikkert merkelig ut å være SÅ stolt over å ha spist en is, men for meg er dette et helt gigantisk skritt til et friskere liv. Jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk litt oppkasttrang, men jeg skiftet til behagelige klær da jeg kom tilbake og hadde en samtale med kontakt før vi satte oss i stuen. Og nå? Nå sitter jeg i hviletid, med både is og kveldsmat i magen, i tillegg til et stort smil om munnen. Jeg kan nesten ikke tro at dette skjedde, men det gjorde det! Jeg klarte det!

Har du spist is i dag?

//Elise Amanda

Jeg er jo relativt åpen av meg, som dere helt sikkert har merket og det er det mange andre som er også. Ikke bare bloggere, men også folk på Instagram, YT og ikke minst media. Det er mange forskjellige måter man kan velge å være åpen på og det er nettopp dette jeg skal fortelle dere litt om nå. Svært mange er dessverre åpen på en måte som kan være til skade for seg selv og for andre. Noen kanskje uten å være klar over det, mens andre er fult klar over det. Spesielt media synes jeg burde ta et stort ansvar her, da måten spiseforstyrrelser blir langt frem på ofte er svært uheldig.

Noen ting man absolutt ikke burde dele er vekt og her synes jeg media står på toppen av verstinglisten med overskrifter som “Åse veide bare XX kg på sitt tynneste” og lignende. Vekt definerer ikke hvor syk man er og vekt er helt unødvendig å dele slikt da det er noe som trigger utrolig mange og nærmest mater en spiseforstyrrelse. Eller ikke nærmest, det gjør faktisk det. Konkrete oppskrifter på hvordan bli sykelig undervektig synes jeg også media er fæle på å dele, jeg tror ikke de forstår hvor skadelig det er. Med tekster som “Åse spiste kun xx og xx i løpet av en hel dag” eller “Åse gjorde xx og xx for å få kastet opp mest mulig mat”. Dette er ikke ting som burde deles offentlig, det er jo rett og slett tips og idèer til hvordan man kan ta sitt eget liv! Hvor sykt er ikke det!?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så dere som skriver offentlig om spiseforstyrrelser, jeg ber dere: ikke del vekten, ikke del hvor mange kalorier du spiser eller hvor langt du har løpt. Ikke del teknikker for å kaste opp mat eller hvor mange cm du målte rundt midjen. Ikke del at du kastet opp lunsjen din eller at du ikke spiste lunsjen din. Tenk på hva du skriver og tenk på om det du skriver er ødeleggende for deg og andre. Jeg sier ikke at vi ikke skal snakke om spiseforstyrrelser, for det skal vi så absolutt gjøre. Jeg sier at vi ikke skal snakke om spiseforstyrrelser på en slik måte at man gir en oppskrift på hvordan man sakte men sikkert kan ta sitt eget liv! Det er så viktig å være varsom når man både snakker og skriver om et slikt tema. Jeg skulle ønske folk forstod hvor stor påvirkningskraft ord og bilder faktisk har.

Jeg setter pris på om flest mulig vil dele dette innlegget, da det er så uhyrlig viktig at folk får med seg dette.

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

Nå som nasjonaldager nærmer seg med stormskritt tenkte jeg å fortelle litt om hvordan denne dagen har vært for meg de siste årene. Da jeg var liten var dette en av de beste dagene i året, jeg virkelig elsket 17. mai og alt som fulgte med. Dessverre endret dette seg svært drastisk etter at jeg ble syk. Dette her er ikke en fasit på hvordan det er å ha bulimi på nasjonaldagen og være psykisk syk, dette er hvordan det har vært for meg.

Å kunne spise så mye is man bare orker får en helt annen betydning når man er syk. Det er fult av triggere over alt for å overspise og jeg har gitt etter hvert eneste år siden jeg ble syk, gjerne flere ganger om dagen. Det er så trist å måtte dra fra ting som egentlig er hyggelige, bare fordi man vil overspise enda mer. At man må dra fordi bulimien tar overhånd og man ikke klarer å stå i mot de onde kreftene. Dessuten er det utrolig trist at jeg ikke har klart å kose meg, men at mat og kropp er det som har stått i sentrum. Fremfor det som egentlig skal stå i sentrum.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har også opplevd å bli helt klikk i hodet på nasjonaldagen og dermed tvangsinnlagt på psykiatrisk. Ikke særlig koselig det altså, spesielt ikke på en slik dag. Det er så trist at en dag som jeg satte så høyt nå blir forbundet med overspising/oppkast og tvangsinnleggelser. En dag jeg bestandig var så glad i som barn har de siste årene vært et mareritt for meg. En mareritt jeg ikke har kommet meg ut av.

Mens akkurat når barnetoget går og jeg får stå der i bunaden min, akkurat den timen pleier jeg å føle meg bra. Jeg elsker å bruke bunaden min, den er det vakreste jeg eier og det er så fint å stå der og kjenne på stemningen til alle rundt! Så i år, i år er det faktisk ganske ok at jeg er innlagt denne dagen så jeg kan få en pause fra bulimien. Jeg trenger virkelig en nasjonaldag som blir bra igjen og det føler jeg virkelig at denne her kan bli. Jeg klarer nesten ikke vente og jeg gleder meg som en liten unge! Endelig, endelig skal jeg også få lov til å være med å feire igjen!

Er du glad i 17. mai? Pleier det å være en god dag for deg?

//Elise Amanda

God ettermiddag, kjære lesere. Det er noen av dere som har lurt på hvordan en typisk dag ser ut her på RASP, noen spør av ren nysgjerrighet mens andre kanskje vil vite fordi de har vurdert å kanskje søke seg hit. Jeg kan ikke få skrytt nok av opplegget og alt her, de er utrolig dyktige! Siden så mange lurer tenkte jeg å bruke dagen i dag som eksempel. Dagene her ser nemlig litt forskjellige ut, men da får dere iallfall se et eksempel på en dag! Det blir dessverre arkivbilder da jeg ikke er i humør eller form til å ta noen nye bilder i dag. Håper innlegget faller i smak!

Klokken 07.15
På fredager starter dagen min litt over syv på morgenen. Da blir jeg vekt av nattevakten for å bli med inn på undersøvelsesrommet for å ta vekt. Ikke akkurat min favoritting her i verden. På vei tilbake til rommet mitt skriver jeg meg opp på liste for hva jeg vil ha til frokost da vi har noen alternativer å velge mellom. Deretter turer jeg inn på rommet for å sutre og grine litt over veiingen.

Klokken 08.20
På dette tidspunktet er jeg sånn halvveis ferdig med å sutre og turer derfor inn på badet for å skifte fra pysj til joggebukse og genser, vaske ansiktet og børste håret. Kanskje flette håret også om jeg orker. Noen dager sminker jeg meg også, men det gjorde jeg ikke i dag.

Klokken 08.35
Tid for en liten samtale før frokost. Dette er noe de tilbyr før hvert måltid og på veiedager en denne samtalen spesielt viktig for meg. I samtalen snakker vi om hva jeg trenger hjelp til under måltidet og litt om hvordan det går med meg.

Klokken 08.45-10.15
Frokost og hviletid med morgenmøte. Hvert måltid varer en halvtime og deretter er det hviletid i en time i stua. Til frokost får vi også morgenmedisiner i tillegg til mat. Etter frokost og middag har vi møter hvor vi får høre om hva som skjer den aktuelle dagen og om vi har noen planer. I hviletiden pleier jeg å gjøre litt forskjellig. Noen ganger ser jeg på TV, noen ganger jobber jeg med bloggen, noen ganger tegner jeg og noen ganger gjør jeg noe annet. Men det må være noe som man kan gjøre helt i ro. Etter hviletid skriver jeg meg opp til lunsj.

Klokken 11.00
På dette tidspunktet hadde jeg samtale med behandleren min. Hva vi snakker om og hva vi jobber med varierer litt fra gang til gang. Behandlingstimen varer cirka 45 minutter.

Klokken 11.45-13.30
Samtale før lunsj, lunsj og hviletid etter lunsj i en time. Her er det samme opplegg som frokost utenom ettermøte, så det er ikke noen vits i å utdype dette noe mer.

Klokken 14.00-14.50
Her bestemte jeg meg for å gå en liten tur. Jeg har 3×15 minutter utetid hver dag. Utetiden har i det siste blitt brukt til å rusle litt rundt og spille Pokemon. Jeg kan også velge å ha 1×15 minutter alene og 1×30 minutter med personal eller besøk/venner/familie. Som regel velger jeg å gå 3×15 minutter alene. Jeg valgte også å ta meg en dusj etter jeg kom inn fra tur + ansiktsmaske.

Klokken 15.45-17.30
Samtale før middag, middag, hviletid og kveldsmøte i hviletiden. Om vi ikke har tatt dagens quiz i avisen ennå gjør vi dette nå. I denne hviletiden pleier jeg alltid å jobbe med bloggen. Siden jeg allerede hadde tatt noen bilder på forhånd trengte jeg ikke å ordne meg for å ta nye bilder i dag. Jeg skriver meg som regel opp til kveldsmat etter hviletiden.

17.30-19.30
Denne tiden er det besøkstid. Men siden jeg ikke skal ha besøk i dag så skjer det ikke noe spesielt. Men jeg tenkte å rusle meg en liten tur en eller annen gang mellom middag og kvelds. Hvis jeg må vaske klær pleier jeg også å gjøre det på dette tidspunktet. I dag derimot tenkte jeg å få vasket litt på rommet på overflatene da det er litt støvete her.

19.45-21.30
Forsamtale før kveldsmat, kveldsmat og hviletid. I denne hviletiden her pleier jeg å legge en yogamatte ned på gulvet og sette meg i tøyeposisjoner på den. Gjerne mens jeg ser dagens episode av Paradise Hotel på MacBook’en min. I løpet av denne hviletiden får jeg kveldsmedisinene mine i tillegg. Siden PH ikke går i kveld skal jeg heller se på The Voice. Stemmene skal selvfølgelig gå til Amanda!

21.30-22.30
Denne tiden her bruker jeg til å stelle meg for kvelden, gå over dagen i min bullet journal og se litt mer på serie. Når klokken er rundt halv elleve pleier jeg bli så trøtt at jeg lukker Macbook’en min og deretter pleier jeg å sovne ganske så fort. Jeg regner med at også denne kvelden blir slikt.

Hva synes du om innlegget?

//Elise Amanda