NOEN GRUNNER TIL Å BLI FRISK

Det kan være vanskelig å holde motivasjonen på topp hele tiden, det vet jeg alt om. Nettopp derfor er det så viktig å minne seg selv på hvorfor man står på. Hvorfor man tar de kampene man tar. Hvorfor det er verdt det og hvorfor man ikke skal gi opp. For meg kan det hjelpe å rett og slett skrive ned hva som motiverer meg til å bli frisk og etter å først ha startet med å skrive ned har jeg innsett at det er veldig mye. Heldigvis! Disse tingene som motiverer en er så viktig å ikke glemme, det kan nesten ikke bli mint på for mye. Under her får dere lese noen av mine grunner til å ville bli frisk. Kanskje det kan inspirere deg til å skrive en liste for deg selv? Eller om du ikke er syk, kanskje det kan inspirere deg til å lage en liste over ting du virkelig har lyst til å gjøre?

🍃Å ha muligheten til å studere og jobbe

🍃En kropp som er sterk nok til å gjøre alt hva jeg ønsker og som er sterk nok til å fungere i hverdagen

🍃Kunne bli med på spontane ting som innebærer mat eller et måltid

🍃Ha energi og overskudd til å gjøre ting som gjør meg glad

🍃Å kunne fylle tankene og hodet med noe annet enn mat/kropp/vekt/kalorier

🍃Gå kledd i klær jeg liker og ikke være så bekymret for hvordan kroppen min ser ut

🍃Ikke ødelegge sosiale situasjoner og heller ikke relasjoner på grunn av spiseforstyrrelsen

🍃Jobbe frivillig for dyrebeskyttelsen

🍃Skrive en bok med tips og råd til hvordan man kan bli frisk(ere) fra en spiseforstyrrelse

🍃Å stifte en familie sammen med Andreas og gjerne få oss en hund i tillegg

🍃Danse så mye jeg bare vil og utvikle meg innenfor dans

🍃Være mye mer politisk aktiv

🍃Styre min egen hverdag etter sånn jeg vil og ikke etter sånn spiseforstyrrelsen vil

🍃Bruke tiden min på ting som virkelig betyr noe, som familie og venner

🍃La verden få se den Elise Amanda jeg egentlig er og ikke en som er preget av sykdom

🍃Leve. Virkelig leve.

 

 

 

 

Klem, Elise Amanda

“..du er liksom hoven i ansiktet men så tynn ellers? “

“Dette høres kanskje rart ut. Men har det med bulimi å gjøre at du er liksom hoven i ansiktet men så tynn ellers? Håper du ikke misfostår, du er helt nydelig. Virkelig. Bare ønsker å lære for å forstå mer. Ønsker deg ALT godt!”

Dette spørsmålet dukket opp i kommentarene for en del dager siden og jeg tenkte å vie et helt innlegg til å svare på dette. Først og fremst så høres det ikke rart ut, fordi jeg forstår at folk lurer. Dette er jo ikke noe man lærer om på skolen når det kommer til spiseforstyrrelser, for på skolen pirker man så vidt borti det mest overfladiske. I tillegg er dette et fysisk symptom på bulimi som er svært fremtredende på meg. Hvor godt det er synlig eller ei er svært individuelt, men på meg kan man altså se det svært lett.

Jeg kaller det for bulimikinn, enkelt og greit. Ved gjentatte selvfremkallende brekninger over tid skjer det nemlig noe med ansiktet. For å kaste opp bruker man muskler og som alle andre muskler i kroppen: musklene vokser jo mer de brukes. Som regel har jeg en svært kul under hver kjeve som, om jeg skal si det rett ut, rett og slett er oppkastmuskler. Glamorøst, eller hva? Ikke særlig. I tillegg blir jeg svært hoven i kinnene mine, noe som får ansiktet mitt til å se hovent ut, i tillegg til at klumpene under kjeven gjør at man ofte ikke en gang kan se kjeven min. Så jo lenger tid jeg holder meg unna oppkast, jo smalere ser jeg faktisk ut i ansiktet, noe som er en fin motivasjon for meg. Altså å få tilbake sitt egentlige ansikt. For det ansiktet jeg har nå, det er jo ikke slik jeg egentlig ser ut.

Så jeg håper dette ga svar til deg som spurte og til dere andre som eventuelt lurer. Jeg synes bare det er flott at dere spør, slik at jeg kan bidra til å skape større kunnskap rundt dette! Jeg er veldig der at det er bedre å stille et konstruktivt spørsmål og få svar enn å gå rundt å lure eller lage seg opp egne teorier. Så dere må ikke være redd for å spørre meg, jeg blir ikke sint eller noe i den duren. Og tusen hjertelig takk for gode ord! <33

 

 

 

//Elise Amanda

AKTIVITET OG SPISEFORSTYRRELSE

Dette er et litt vanskelig tema å skrive om da jeg ikke vil tråkke noen på tærne, men dog så viktig. For hvordan er det egentlig å skulle få være i aktivitet når man har en spiseforstyrrelse? Noen med spiseforstyrrelse sliter med tvangstrening, noen får treningsbegrensning og noen får ikke lov til å trene eller være i aktivitet i det hele tatt. Andre får kjøre fritt frem som de selv ønsker. Jeg har fått noen spørsmål opp igjennom hvorfor jeg har fått lov til å danse, noe jeg alltid har fått lov til. Men jeg har hatt begrensninger på hvor mye jeg får danse i uka før. Jeg personlig har heller ikke slitt med tvangstrening så det lille jeg egentlig har danset har ikke hatt noe negativt å si for min fysiske helse, men det har hatt mange fordeler for min psykiske da dans er noe jeg virkelig liker å holde på med.

Når det kommer til hvor mye eller hva man får eller burde trene når man har en spiseforstyrrelse finnes det ikke et fasitsvar på. Jeg oppfordrer da til å høre med fastlege eller behandler om man ikke alt har fått en avtale rundt det. Det som passer for noen passer kanskje ikke for andre og omvendt. Det beste er altså å lytte til lege/behandler og følge dette. Alle er forskjellige og dermed må slike ting vurderes forskjellig, enkelt og greit.

Men hadde jeg personlig for eksempel vært ute og løpt hver eneste dag hadde jeg jo så klart fått noen begrensninger. “Heldigvis” synes jeg det er drit kjedelig å løpe, derfor driver jeg heller ikke med det og derfor har jeg heller ingen begrensninger på det. I tillegg har jeg bestandig vært flink til å være i aktivitet fordi jeg liker det og ikke brukt det som en måte å gå ned i vekt på. Flink til å fylle på med litt ekstra når jeg har vært i aktivitet er jeg også. Er det noe jeg er veldig takknemlig for så er det at spiseforstyrrelsen ikke har fått ta fra meg dansegleden eller dansingen. Og jo bedre jeg gjør det med mat og lignende, jo mer energi har jeg jo på å brukte kroppen til ting jeg liker! Det er en fin motivasjon det!

Jeg håper jeg unngikk å tråkke noen på tærne her. Poenget med innlegget er da at lege skal vurdere hva som er ansvarlig, det er ikke noe det finnes et fasitsvar på. Og jo bedre kroppen din har det, jo bedre kan du jo bruke kroppen din!


(bilder tatt av Henriette Løvås Gabrielsen for en del år siden)

 

 

 

//Elise Amanda

HVORFOR IKKE DELE SÅKALTE SAFEFOODS OG TRIGGERFOODS?

Før jeg begynner å fortelle litt om hvorfor jeg mener at man ikke skal dele dette kan jeg jo fortelle hva dette er. Dette er noe som er typisk spiseforstyrret, hvor man da har “trygg” mat og “utrygg” eller triggende mat. Trygg mat blir da sett på som mat man synes går ok å spise. Utrygg mat (eller triggende mat) er da mat man enten ikke tør å spise eller mat som trigger til overspising eller oppkast. Veldig mange som har en recovery-instagram deler ofte hvilken mat de synes er trygg eller utrygg, det er derfor jeg tar opp temaet. Så nå som dere vet hva safefoods og triggerfoods er, la meg forklare hvorfor jeg mener at man ikke burde dele dette!

La oss se på triggerfood først. Om person A deler at X tør jeg ikke spise, fordi det inneholder for mye kalorier/fett/you-name-it så har det lett for å spre seg. La oss si at X var noe person B ikke hadde noe problem med, men plutselig begynner person B å tro det burde være et problem eller synes at det blir et problem på grunn av uttalelsene til person A. Nå gjelder jo dette ikke en person selvfølgelig, det var bare for å få frem et poeng. Jeg har dessverre sett at hva som er typisk “triggerfood” ofte sprer seg i perioder. Hvis en sier at mat X er triggerfood har plutselig 20-200 andre slengt seg på og synes/mener det samme. Dette fører da til at man er med å “skape” et problem hos andre på hva som ikke er ok eller hva som ikke burde være ok. Det fører også til mye dårlig samvittighet hos mange om de spiser X fordi det liksom ikke skal være ok. Selvfølgelig har de som selv følger et ansvar, men jeg tenker at om man har en recovery-bruker på Instagram med mange tusen følgere så har man faktisk et visst ansvar ang hva man velger å poste. Selv har jeg er revcovery-bruker med rundt 5500 følgere, men jeg er varsom på hva jeg poster. Jeg vil motivere meg selv og andre, ikke dra andre ned i grøfta med meg.

Så, da har vi kommet til “safe-foods”, typisk mat med lite næringsinnhold, men det kan også være andre ting også så klart. Nå ser jeg ikke på det som et problem om jeg eller andre skriver for eksempel at smågodt og jordbær er mat jeg føler meg komfortabel med å spise. Det er jo ikke der problemet ligger. Problemet ligger når noen spør om folk kan tipse dem om safefoods og folk gledelig deler sine. Eller folk som lister opp lange lister med hva som liksom er trygt å spise. Det er så synd når jeg ser folk spørre etter råd om safefoods og får tilbakemeldinger kun på mat som inneholder typ null næring. For det er faktisk ikke bare mat med null næring som er trygt å spise, så hvorfor i all verden være med på å skape en slik forventing? Det er faktisk ikke farlig å spise to kakestykker (bare et eksempel det her altså!), på lik linje som det ikke er farlig å spise en agurkskive (igjen, bare eksempel for å få frem poenget mitt). Så vel, ha gjerne safefoods for deg selv, men ikke press alle andre til å tro at mat med typ null innhold er det eneste som er trygt å spise. For skal jeg fortelle dere en hemmelighet? maten kommer faktisk ikke å biter dere.

 

 

Har du noen tanker om dette temaet?

 

 

//Elise Amanda

FLAUE SITUASJONER NÅR MAN HAR EN SPISEFORSTYRRELSE

Dette innlegget her er ikke for å gjøre narr av, ei heller for å rosemale en spiseforstyrrelse. Innlegget er derimot for å klare å se ting litt humoristisk, fremfor å grave seg ned i sin egen grav. Humor er noe som har hjulpet meg og mange andre å gå igjennom tøffe ting, uten humor hadde jeg aldri i verden kommet særlig langt. For joda, der og da er det så fælt åtte fy, men heldigvis klarer jeg å le litt av ting i ettertid (vel og merke, ikke der og da, for å si det sånn). For det kan nemlig oppstå en del flaue situasjoner når man har en spiseforstyrrelse og noen av disse tenkte jeg å fortelle dere om nå! Dette innlegget forteller jo i grunn i samme slengen hvor fæl en spiseforstyrrelse kan være (les: er).

-Når du er med venner og noen plutselig påpeker at du har noe i ansiktet.. du går inn på badet for å se og joda, der har du en flekk fra oppkast som har havnet i ansiktet du har gått rundt med. Ny mote?
-Når folk snur seg mot deg på restaurant fordi du ser ut som en sippete 3-åring som griner fordi du blir stressa over maten, svært artig må jeg si.. Ække 3 år, er bare spiseforstyrret gitt.


-Når pillene-jeg-ikke-nevner-navn-på kicker inn på et offentlig sted. No need to say more. De som vet de forstår, dere andre skal bare prise dere lykkelig over at dere ikke forstår.
-Når du står i kassa på butikken og den ansatte spør om du skal ha venninnekveld eller lignende. Men neida, du skal hjem og trykke alt i trynet, likevel svarer du ja på spørsmålet mens du setter opp et smil.

-Når du blir så sykt busted i en spiseforstyrret handling, mens du leker uskyldig selvom du ser ut som en totalt idiot og dere begge egentlig vet hva du egentlig driver med. Her gir jeg ingen eksempler da jeg ikke vil trigge og ikke vil gi noen idèer.
-Når samtalen rundt bordet blir hva du spiser eller hvordan du ser ut. Nei, bare nei. Kanskje vi skal diskutere en av dere neste gang da? Hadde vært artig det, eller hva?

 

Vet ikke hva som er verst jeg, helt ærlig. Er det noe en spiseforstyrrelse ikke er så er det glamorøs. Håper dette kan være til skrekk og advarsel, samtidig som det kan gå an å le av det om man kjenner seg igjen. Jeg vet helt ærlig ikke hvilket punkt som er verst, jeg. Hvilket synes du?

 

 

//Elise Amanda

ENDA EN INNLEGGELSE…?

Som jeg har vært åpen med dere om har det ikke gått så alt for bra hjemme. I starten holdt jeg meg i skinnet og jeg trodde virkelig at jeg skulle klare å opprettholde de gode vanene hjemme. Dessverre meldte trangen for overspising seg igjen og den ble kraftigere og kraftigere. Og jeg? Jeg ga etter. Gang etter gang, mens jeg bannet over at jeg kunne la dette få ta styringa igjen. Jeg skulle jo ikke tilbake til bulimien, hvorfor kunne jeg ikke bare klare å holde på gode spisevaner? Hvorfor skulle det være så forbanna vanskelig? Jeg tror ingen er mer sint og skuffet over meg enn hva jeg er selv.

Jeg hadde forventet noen tilbakesteg, det er jo ikke realistisk å ha en recovery uten. Men jeg hadde ikke forventet et tilbakefall, så dette kom like overraskende på meg selv som det gjorde for de rundt meg. For en stund siden sendte spiseenheten en ny søknad til RASP, denne søknaden fikk jeg da svar på for ikke så alt for lenge siden. Jeg har bare ikke fortalt dere om svaret ennå.

Tirsdag neste uke drar jeg inn til en ny vurderingssamtale på RASP. Denne gangen er det ikke spesifikt intensiv-avdelingen slik jeg har forstått det, men heller en generell søknad. Behandleren min på spis og behandleren jeg hadde på RASP da jeg var der sist har iallfall snakket sammen og kom frem til at langtidsavdelingen er nok det lureste for meg. Men der er det ganske så lang ventetid, så kanskje det blir intensiv først eller kanskje det blir sekvensielle innleggelser på intensiv. Jeg aner virkelig ikke. 

Helt ærlig så er det litt flaut å komme tilbake igjen så “fort”. Jeg føler at jeg kommer krypende tilbake til RASP med halen mellom beina. Likevel, jeg er mye bedre nå enn hva jeg var før jeg ble lagt inn der, det skal sies! Samtidig er det rett og slett skamfullt hvor lite jeg har klart å opprettholde. Når jeg snakker om opprettholde sikter jeg ikke til vekt altså, bare så det er sagt. Hvordan det går med vekten er en privatsak. Men å opprettholde så snakker jeg om gode matvaner. Noe jeg så inderlig ønsker å klare. Jeg forstår bare ikke hvorfor i all verden jeg ikke klarer det? Jeg har jo alle verktøyene som skal til.

Så vær så snill å krysse fingrene for meg, både for at jeg får plass og for at ventetiden ikke blir så alt for lang. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar å få svar om jeg får plass eller ei, men det får jeg nok vite litt mer om på tirsdag neste uke. Heldigvis skal behandleren jeg hadde der sist være med i vurderingssamtalen, noe som er godt da hun kjenner både meg og problematikken min godt. Men enn så lenge, kryss fingrene!

 

 

 

//Elise Amanda

TING DU BURDE VITE OM RECOVERY FRA EN SPISEFORSTYRRELSE

Nå skal jeg fortelle dere noen ting jeg ønsker at noen hadde fortalt meg da jeg begynte min tilfriskingsprosess. Om noen bare hadde hatt kompetansen, tatt seg tid til å fortelle meg litt mer og ønsket å forklart meg litt mer tror jeg ting hadde blitt så mye lettere. For kunnskapen jeg nå sitter med har vært avgjørende for den veien jeg så langt har gått.

-Når man stopper å kaste opp er det ikke uvanlig at kroppen samler på mye vann. Vi snakker mange kilo ekstra i vannvekt. Heldigvis er dette noe som går bort etterhvert. Vekten kan derfor skyte i været i starten, men slapp av. Det er som regel vann.
-Å bli frisk tar tid, det er ikke gjort på 1-2-3 og å skulle forvente å bli 100% frisk på bare noen uker er ikke realistisk.
-Ikke bli skuffet over deg selv om du opplever tilbakeskritt, det er helt normalt. Hadde recovery vært lett som en plett og kun gått oppover hadde det jo ikke vært vanskelig å skulle bli frisk, eller hva?

-Ernæringsfysiologer vil deg faktisk ikke vondt. Jeg slet lenge med å stole på dem og var overbevist om at de nærmest var onde, men hei, jeg tok feil!
-Man kan ikke gå inn halvhjertet i forsøket, da blir man faktisk ikke tilnærmet frisk eller frisk. Denne har vært hard for meg å svelge, men sånn er det dessverre.
-Dette punktet her er mer til de som er rundt mennesker med en spiseforstyrrelse, men: bare fordi vekten blir normal etterhvert betyr ikke det automatisk at man er frisk. Man kan slite himla mye psykisk uavhengig om man er undervektig, normalvektig eller overvektig. Sykdommen sitter i hodet, ikke i kroppen.

-Grunnen til at man ikke spiser etter sulthetsfølelse og metthetsfølelse når man skal bli frisk er fordi at de følelsene er helt på bærtur i starten og ikke til å stole på. Derfor må man rett og slett spise etter klokka.
-Tør å la andre ta over kontrollen, for tro meg, uansett hvor mye du er overbevist om det: du har ikke selv kontroll.
-Vær forsiktig hvem du omgås med. Uansett hvor vondt det kan gjøre så kan det være lurt å sette noen relasjoner på vent i en periode om relasjonene stopper eller gjør tilfriskningen ekstra vanskelig.

-“Jeg vil bli frisk, men jeg nekter å gå opp i vekt” sorry, men slik fungerer ikke verden om du er undervektig. Du må faktisk opp til en normalvekt for å bli frisk. Og hallo, hvor dobbeltmoralsk er ikke det liksom? Om jeg har vært der selv? Joda, det har jeg.
-Ved å lure og lyve er det ikke behandlere eller de rundt deg du lurer, til syvende og sist er det kun deg selv du lurer. Ærlighet fører også til mer tillit som igjen fører til større frihet.
-Ingen har noen sinne blitt frisk fra en spiseforstyrrelse og angret på det. Tenk på den. For det er så himla viktig å minne seg selv på.

 

Er slike innlegg som det her nyttig? Er det noe spesifikt dere ønsker at jeg skal skrive om?

 

 

 

//Elise Amanda

Å DRA PÅ FERIE MED SPISEFORSTYRRELSEN

Dessverre er det ikke slik at spiseforstyrrelsen tar ferie selv om man selv har ferie. Dette har jeg smertelig erfart flere ganger. Jeg skulle så ønske at jeg i det minste kunne få en uke på sommeren fri for spiseforstyrrede handlinger og spiseforstyrrede tanker, men slik fungerer det rett og slett ikke. Shortsen pakkes ned i kofferten, det samme gjør spiseforstyrrelsen. Ufrivillig, vel og merke. Åh hva skulle jeg ikke ha gjort for å få en ferie hvor jeg virkelig har fri!?

På ferier har de fleste andre matrutiner enn hva man har i hverdagen, noe som stresser meg veldig mye. Ferier hvor vi har spist buffe har dessverre aldri gått bra og jeg husker så alt for godt vonde hendelser med det. Som da vi var i Tyrkia hvor jeg var på toalettet for å kaste opp etter å ha overspist, plutselig kommer det ei ung dame inn på toalettet som trodde jeg var syk. Hun var så snill og god og ønsket virkelig å gjøre noe for meg, men jeg klarte ikke være takknemlig tilbake til henne. Stakars dame, hun fortjente virkelig ikke det. Så ja, hver kveld der var jo reine bulimifesten, men jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke la det påvirke hele resten av ferien. Det gikk til en (liten) viss grad. Dette er bare ett eksempel av hundrevis, men jeg velger å la det holde med dette ene eksempelet.

Tårer og grineanfall er heller ikke uvanlig fra min side dersom det blir endringer i planene, åh, det takler jeg så alt for dårlig. Som jeg har nevnt tidligere er jeg svært avhengig av faste rutiner for å prøve å holde bulimien i sjakk. Så grining over at vi går senere til middag enn planlagt, grining over at maten jeg fikk ikke var helt slik som jeg bestilte, grining fordi jeg føler meg så fæl og for stor til å være meg, grining over kommentarer fra noen andre, hyling fordi ikke alle kan/vil føye seg etter sånn jeg (spiseforstyrrelsen) vil ha det eller grining fordi jeg lot bulimien ta kontroll. Så joda, man kan trygt si at spiseforstyrrelsen ikke tar ferie, for å si det sånn. Men jeg skulle så ønske at den gjorde.

Jeg velger å skrive dette innlegget nå som mange drar på ferie. Kanskje det bidrar det til at noen forstår at man ikke bare kan ta fri fra en spiseforstyrrelse eller kanskje det bidrar til at dere som er syke ikke føler dere så alene. Når det kommet til råd angående å dra på ferie når man er syk er mitt aller beste tips å ta en god prat i forveien med de man skal reise med, det kan være til stor hjelp. Litt planlegging kan også være alfa og omega, for selv om de du drar med kanskje spiser tre måltider i løpet av ferien betyr det ikke at ikke du for eksempel kan spise fire måltider + mellommåltider. Jeg håper iallfall at alle får en så fin som mulig ferie, syk eller frisk. Det er sommer og jeg håper at det kan nytes<3 Stor klem til dere alle som kjenner dere igjen og alle dere som er pårørende, jeg tenker på dere<3

 

Har du noen tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

FRUSTRASJONEN OVER Å FREMDELES VÆRE SYK

Det er så himla frustrerende at jeg fremdeles er syk. Jeg har gått i behandling i snart 9 år for spiseforstyrrelsen og det har vært en evig runddans. Opp og ned, frem og tilbake. Jeg forstår ikke selv engang hvorfor det er så forbanna vanskelig å skulle bli frisk. Hvor vanskelig kan det være å spise normalt liksom? Hvor vanskelig kan det være å akseptere vektoppgang? Tydeligvis svært vanskelig, for jeg har ikke klart det ennå.

Det er så mye jeg har lyst til her i livet. Jeg vil gifte meg og stifte familie sammen med Andreas, jeg vil studere til å bli barnehagelærer og så jobbe som det, jeg vil skrive en bok eller fem og utgi dem, jeg vil ta lappen og kjøpe bil, jeg vil spare til hus og dermed kjøpe det sammen med Andreas, jeg vil være med venner og klare å være sosial, jeg vil like meg selv nok til å komme gjennom hverdagen. Når det er SÅ mye jeg så inderlig ønsker, da er det spesielt leit at noe så teit som mat/kropp/vekt skal holde meg tilbake.

For jeg prøver jo så inderlig hardt å blir bedre. Det har vært mange halvhjerta forsøk tidligere, jeg skal innrømme det. Men denne gangen vil jeg virkelig. Jeg vil bli frisk nok til å være i stand til å leve slik jeg ønsker. Så jeg prøver, jeg kommer meg videre og jeg faller innimellom. Men forskjellen nå fra tidligere er også det at jeg reiser meg med en eneste gang jeg faller, fremfor å bli liggende. Likevel, det er frustrerende å ikke ha kommet lenger.

Men jeg tenker at så lenge man ikke gir seg og så lenge man står på, må det jo bli bedre etterhvert, må det ikke? Det er iallfall håpet. Og jeg har kommet fryktelig langt så langt i år, aldri noen sinne har en behandling fungert så godt som hva den på RASP gjorde. Dette er en hard kamp og det tar tid, flere år, men det er en kamp som kan bli vunnet. En kamp som skal bli vunnet. Så får jeg bare gråte og være frustrert i mellomtiden.

 

 

//Elise Amanda

SPISEFORSTYRRET HUMOR

Vel, vel vel.. jeg tenker at flere som har en spiseforstyrrelse kan kjenne seg igjen i dette. For joda, man utvikler ofte en særegen humor som spiseforstyrret. Omverdenen ville kanskje ha blitt litt skremt, men forstå dette: det er bedre å le av visse ting enn å begrave seg selv i tårer. Eller hva? Det som er morsomt for meg er nødvendigvis ikke morsomt for akkurat deg, men jeg tenkte at dette innlegget uansett kan være litt morsomt å lese. Så holder jeg meg unna min drøyeste galgenhumor, den skal dere få slippe unna altså. Ta alt med en liten klype salt, forresten.

-Når noen utbryter “nå er jeg så mett at jeg kunne ha kastet opp” før de ett sekund senere innser hva de har sagt med deg som syk tilstede og øynene lyser panikk. Like artig hver gang og jeg ler ofte høyt, samtidig som jeg blir kikket rart på.
-Når noen spør deg hva du har veid på ditt laveste og du svarer hva du veide da du ble født, av en eller annen grunn gjør dette folk skikkelig frustrerte haha.
-Når du spør personalet om medpasient heller kan ha hviletid med deg eller tuller med at du og medpasient skal bli med de ansatte på stafettløp.
-Når “ta deg en bolla a” blir byttet ut med “ta deg en næringsdrikk a”.

-Når du tilbyr besøket ditt sjokolademelk og heller gir dem en næringsdrikke med sjokoladesmak samtidig som du sier “dette er en sjokolademelk man kan få kjøpt på apoteket” wopsiiii haha.
-Når du sier at du bare skal løpe for å tisse først, så begynner dere å le fordi dere vet så godt at det ikke er lov til å løpe.
-Når venninna di med anoreksi forteller at hun skal kle seg ut som et skjelett til Halloween, jeg trodde jeg skulle tisse på meg av latter!
-Når du tilbyr reparatøren som skal fikse kjøleskapet en jordbærmilkshake, som i virkeligheten er en næringsdrikke med jordbærsmak. Måtte visst drikke den selv, gitt.

En liten latter fra meg hihi

 

Hva synes dere om et slikt type innlegg?

 

//Elise Amanda