“Hvordan har du det i dag?”
“Jeg vet ikke, for jeg har ikke veid meg ennå”
-utdrag fra en av Finn Skårderuds bøker

Det er slitsomt at denne idiotiske tingen her (les: en badevekt) skal ha så mye å si på hvordan jeg føler meg og hvordan jeg oppfatter meg selv. Det er jo helt på trynet å basere hele sin verdi på et slikt tall. Jeg blir ikke et bedre menneske av å ha en lavere vekt og de jeg har i livet mitt liker meg uavhengig av hva denne tingen her viser. Så hvorfor skal det bety så himla mye for meg? Hvorfor skal jeg basere min menneskeverd og tilstrekkelighet etter en badevekt? Tenk at en så liten ting kan styre livet mitt. Det er så tragikomisk at det ikke er måte på, men så er det nå slik det er.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som jeg har sagt før er jeg fult klar over at jeg ikke ER for stor, men jeg FØLER meg for stor. Om vekten så hadde vist 0.0 kg så hadde det vært like fælt i grunn. Jeg hater denne tingen her, men jeg elsker den. Kan ikke leve med den, men kan ikke leve uten den. Min verdi skal ikke måles i tallet på en badevekt, likevel er det nettopp det jeg selv gjør både bevisst og ubevisst.

Hvis tallet har gått mye opp får jeg panikkangst, selv om jeg er så inderlig klar over at tallet egentlig skal opp. Om noen så får en anelse om hva tallet i nærheten kan vise får jeg panikkangst. Jeg mister helt kontroll over meg selv og jeg føler meg avslørt. Blottet for alle og enhver. Naken. Som om alle mine dypeste tanker og følelser skulle blitt avslørt. At jeg blir avslørt, som den jeg egentlig er: Elise Amanda, 23 år gammel.

Jeg har ikke skrevet om dette temaet før, jeg har vært så redd for å trigge. Men jeg føler meg så alene. Bare tanken på at noen andre skal vite har ødelagt behandlingsmuligheter for meg før. Reaksjonene mine av at andre har fått vite har ødelagt behandlingsmuligheter for meg. Angsten for angsten har fått meg til å gjøre idiotiske ting. Vektfobien min er så sterk og den grunner i flere ting, ikke kun spiseforstyrrelsen.

Tallet på vekten definerer meg ikke som menneske. Det sier ikke noe om hva slags venninne eller familiemedlem jeg er. Det sier ingenting om hvem jeg er som person, hvilke interesser jeg har eller hva slags medmenneske jeg er. Det sier ikke noe om jeg er flink nok, snill nok, pen nok, vellykket nok eller god nok. Likevel er det dette tallet jeg baserer min egen verdi på. Et tall på en badevekt. Jeg skulle så ønske at dette var en bisarr form for spøk, men det er sannheten min. Det er sånn jeg har det og det er sånn mitt liv styres.

Men jeg ønsker ikke at det skal forbli sånn. Jeg vil måle min egen verdi i den jeg er og handlingene mine, ikke i tallet på vekten. Jeg jobber så iherdig med å takle dette og finne andre måter å måle meg selv etter, men det er tøft og det er uvant. Aldri noen sinne måler jeg andres verdi utifra vekt, så hvorfor i all verden må jeg gjøre det med meg selv? Ærlig talt, så jævlig spesiell at jeg må ha en egen skala er jeg da ikke. Likevel er det noe som får meg til å tro det.

(det et forresten ikke noen vits i å prøve å se et tall på vekta her, jeg fjernet batteriene før bildene så vekten er ikke på)

//Elise Amanda

Idag tenkte jeg å fortelle dere litt om hvordan det er å være venn med en som har alvorlig bulimi. Kanskje noen også har lurt på hvordan det er?  Det er jo rake motsetningen til hva jeg selv sliter med, så det kan jo by på noen utfordringer i et så nært vennskap som det vi har.

Som dere sikkert vet sliter Elise med alvorlig bulimi, noe som merkes godt også i vennskapet vårt. Det er ikke bare bare å være venn med en som sliter såpass mye med en spiseforstyrrelse som det Elise gjør. Elise er avhengig av rutiner når det kommer til mat, og også når det kommer til å sove borte og generelt i hverdagen. Det er noe jeg ikke har skjønt meg særlig på, for jeg har ikke noen erfaring med å ha det sånn. Jeg har aldri kjent på behovet for rutiner selv!  Jeg kan nok fort bli litt oppgitt, rett og slett fordi jeg kanskje ikke forstår viktigheten av dette. Å det har også litt med min problematikk å gjøre også- at jeg kan reagere veldig på små ting som andre kanskje ikke ville reagert på! Å at jeg fort kan bli oppgitt/ småsur/ hvis ting ikke går som planlagt- fordi jeg er veldig rigid av meg! Det har ingenting med mangel på empati å gjøre, men min evne til å forstå strekker ikke alltid til selv om jeg skulle ønske! 

Det er heller ikke alltid vi kan spise visse steder eller visse typer mat, fordi det øker trangen til å overspise hos Elise- å den kan jeg skjønne veldig godt, så der er det ikke så vanskelig å vise hensyn. Det er heller ikke alltid vi kan drikke alkohol, noe jeg ofte har lyst til- fordi det også øker ofte trangen til å overspise. Det er mange hensyn man må ta, som til tider kan føles veldig kjipt, spesielt når det går utover avtalene våre! Da går det ofte litt i stå i hode mitt for jeg hater brutte avtaler! Men det gjelder ikke bare avtaler med folk som er syke. Og det er jo klart at brutte avtaler ikke er noe gøy? Det synes vel ingen!  Selv om jeg vet dette er viktig for Elise, så er det lov å kjenne på at det til tider kan være litt kjipt hvis det er noe man for eks har gledet seg litt til.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Jeg sliter jo med anoreksi selv, og det er jo rake motsetningen til det elise sliter med! Jeg har aldri brukt mat for å håndtere vanskelige følelser for eksempel! Eller kjent at mat kan gi en rusfølelse- derfor kan ikke jeg sette meg inn i hvordan det er å ha bulimi, hvordan det er å ha behov for å spise masse mat for så å kaste det opp igjen! Det er ikke rart at man kan ikke kan sette seg inn i noe man selv ikke har vært borti! Ja begge deler er en spiseforstyrrelse, men det er veldig stor forskjell på anoreksi og bulimi! Har man ikke erfaring med anoreksi er det vanskelig å skjønne at noen velger å sulte seg, å har man ikke erfaring med bulimi kan man heller ikke forstå hvorfor noen putter i seg flere kilo mat for så å kaste det opp igjen!

Vi er jo veldig masse sammen, og vi får det jo til å fungere å det går jo stort sett veldig bra, å så får Elise bare prøve å overse mine små utbrudd når de kommer, haha. For hun vet jo at det kun er fordi jeg ikke forstår, og ikke fordi jeg vil være slem og at jeg elsker henne! Jeg prøver virkelig å forstå, å jeg prøver virkelig å vise forståelse- men noen ganger kan det være litt vanskelig! Men som regel går det veldig fint, og jeg og Elise har det veldig fint sammen! Og det positive er så mye mer enn det «negative»!

Har du noen slike vennskap? Hvordan takler du det?

-Mona Marlene

Jeg vet ikke om dette innlegget bare er informerende eller om det er litt nyttig eller artig å lese også, men vi kjører på! Dessverre har jeg litt erfaring med dette, så jeg tenkte å dele mine synspunkt på positive og negative ting med en innleggelse. Nå har jeg kun hatt lange innleggelser for spiseforstyrrelse, så det er fra den kombinasjonen jeg kommer til å fortelle om, altså positive og negative ting med innleggelse når man har en spiseforstyrrelse.

Positive ting:

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

-At man kan få hjelp til å håndtere situasjoner når de oppstår. Dette er noe jeg har hatt svært nytte av personlig da jeg føler at jeg har verktøyene til å bli bedre, men ikke klarer å bruke dem selv i vanskelige situasjoner. Jeg vet hva jeg skal gjøre, jeg klarer det bare ikke selv. Og da er det ganske greit å få hjelp til å kunne klare selv.

-Det er alltid noen man kan snakke med. Selvfølgelig kan det hende man må vente litt, men det er noen på avdeling 24/7 og skulle man virkelig trenge noen å snakke med så har man noen i nærheten.

-Man kan jobbe mer intensivt. Det er stor forskjell på å gå til behandling en time i uken og få behandling i en døgnpost. For noen holder det med eller har mest nytte av time, men noen trenger døgnbehandling eller dagbehandling. Det som er fint da er at man kan jobbe mer intensivt og dermed effektivisere behandlingen noe.

-Matbudsjettet blir kraftig redusert for min del. For å si det sånn så vil jeg ikke en gang tenke på hvor mye penger jeg bruker i uken på bulimimat. Når jeg har vært innlagt uten tilgang til mitt eget bankkort har dette da blitt en kraftig redusert post i budsjettet mitt, for å si det sånn.

Negative ting:

-Man kan bli i en egen boble. Det er lett å bli ekskludert fra samfunnet og bare befinne seg i instutisjonsboblen og bli avhengig av institusjonen. Altså å bli institusjonalisert. Derfor er det viktig å prøve å være noe selvstendig og holde kontakt med verden utenfor og sunne interesser om man er i stand til det.

-Avstand. Det kan jo fort bli litt avstand fra innleggelsesstedet til hjemstedet og dette er noe av det jeg synes er verst. Det å være så langt borte hjemmefra og så langt borte fra kjæreste, venner, familie og kattene. Det er utrolig tøft, men heldigvis kan man holde kontakt over nett/tlf og få besøk og/eller ha permisjoner.

-Man kan få for lite ansvar. Hvis man får for lite ansvar og nærmest alt blir gjort for en kan det være svært vanskelig å komme ut i den virkelige verden. Husk at det er der ute livet skal leves, ikke på en form for institusjon. Det er iallfall det jeg håper andre også higer etter.

-Tilknytninger. Dette er virkelig det verste, men samtidig det beste. Noen ganger blir man knyttet til mennesker som jobber i psykiatrien. Det er godt å føle at noen forstår, men samtidig så er det vondt fordi man vet så godt at dette er og skal være et profesjonelt forhold. Spesielt ei på barne og ungdomspsykiatrisk synes jeg det var grusomt å skulle si hade til da jeg ble skrevet ut derifra.

-Det er knalltøft. Det er så tøft og vanskelig at det til tider kan føles umulig å skulle være der videre. Men det er vel akkurat når ting er så tøft at behandlingen fungerer og at det nettopp er derfor det er så tøft. Men det er lett å tenke at “nei, dette går ikke” eller “jeg orker ikke stå i det mer”, så det handler litt om balanse også.

-Null forståelse. Noen steder kan man møte et helt system med null forståelse *kremt*, men ellers kan man jo også møte på enkeltpersoner med null forståelse. Dette kan gjøre ting enda mer vondt og vanskelig. Spesielt om det er noen som er av slaget “nå må du ta deg sammen bare” eller rett og slett er helt på jordet.

Konklusjon: Det finner både fordeler og ulemper med innleggelser. Spesielt innleggelser over tid. For noen holder det med behandling utenfor insinuasjon da noen har god nytte av det. Mens andre trenger døgnbehandling for å bli bedre. Hva som funker for den enkelte er helt individuelt. For min del veier de positive sidene opp for de negative da jeg vet at det hjelper, samtidig: spør du meg midt i en vanskelig situasjon er nok svaret noe helt annet! Herlighet som jeg har vært sint, frustrert og fortvilet noen ganger!

//Elise Amanda

Jeg skulle ønske at ambivalensen ikke rev så sterkt i meg. Når det kommer til bulimien er jeg 100% klar for å gi slipp, bortsett fra alle de gangene trangen står på som verst og jeg bare MÅ ha mat (100% right..). Da er det kun det som står i hodet mitt og fornuften forsvinner. “Bare en gang til, så skal jeg ikke gjøre det igjen” eller “ja ja, da gitt det skit i dag, så da kan det like så gjerne gå skit resten av dagen så kan jeg heller prøve å komme på bedre spor i morgen, dagen er uansett ødelagt” er eksempler på ting jeg ofte sier til meg selv. Ting blir ofte litt svart/hvitt dessverre.

Men så er jeg jo egentlig helt klar på å gi slipp, for 100% er jo alt. Det er det som gjør så vondt. At selv om jeg virkelig vil, så styrer spiseforstyrrelsen så mye som det den gjør. Jeg vil jo egentlig ikke drive på slik jeg driver på, men når jeg kommer i overspisingsmodus mister jeg alt av rasjonelle tanker og faller i bulimiens skarpe klør. “Èn gang til, det gjør vel ikke noe?” jo det gjør det, så lenge èn gang til blir enda en gang og enda en gang og enda en gang. Selv om jeg egentlig ikke vil, men så er det likevel ingenting jeg vil mer akkurat der og da.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når det kommer til spiseforstyrrelse generelt sett vipper jeg hele tiden mellom å ville bli helt frisk og å ikke tørre. Eller, det er jo den klassiske “vil bli frisk, men vil ikke opp i vekt”. Men hvis jeg hadde vært frisk så hadde jeg jo ikke hatt noe problem med å måtte gå opp til en normalvekt, hadde jeg vel? I mange år prøvde jeg å argumentere mot at jeg skulle opp i vekt, jeg kunne ikke forstå at det skulle være så viktig. Nå er jeg heldigvis i stand til å tenke litt mer rasjonelt og jeg forstår at jeg må akseptere at vektoppgang er for meg en del av prosessen med å skulle bli frisk. Men det gjør det ikke lett av den grunn.

Jeg tror noe av problemet ligger i at jeg på en måte har definert meg så mye etter kroppen min. Hvem er jeg som normalvektig? Hvem er jeg i det hele tatt som frisk? Jeg er redd hele min verden skal falle i grus om jeg tar steget og vipper over i normalvekt. Jeg er så redd, så redd. Hvorfor skal dette gjøre så vondt? Er det virkelig verdt det? Men er det virkelig verdt å leve slik jeg gjør nå bare for å opprettholde en undervektig kropp? Er det virkelig verdt å ofte alt jeg ønsker å gjøre her i livet bare for det? Det er jo egentlig ikke det, samtidig så er det noe i meg som sier at det er det.

Daglig kjemper jeg mot ambivalensen, en av mine største fiender. Jeg blir hvisket i det ene øret at å bli frisk er det som betyr noe, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at å være undervektig er det som betyr noe. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg må kjempe i mot, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at det finnes så mye deilig mat jeg kan fråtse i, selv uten å gå opp i vekt. Jeg blir hvisket i det ene øret at normalvekt er bra, samtidig som jeg blir visket i det andre øret at jeg ikke kan tillate meg å leve med en normalvekt. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg er fin nok som jeg er, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at jeg er styggere enn styggest. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg selv har kontroll over mitt eget liv, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at spiseforstyrrelsen er det eneste forsvaret som har sterke nok krigere til å overleve denne krigen.

Gang slike tanker med hundre og legg gjerne til hundre tanker til i samme stil og du får et lite innblikk av hva hodet mitt går gjennom konstant. Konstant. Jeg får så og si aldri fred. Denne ambivalensen altså.. alt hadde vært så mye lettere enn den. Men som et klokt menneske en gang sa til meg: “hvis ikke spiseforstyrrelsen din hadde gitt deg noe så hadde du ikke tviholdt på den så sterkt”. Og der ligger det, grunnen til at det for meg er så vanskelig å skulle ta de friske valgene: spiseforstyrrelsen gir meg noe. Den gir meg en måte å håndtere noe vondt på og den gir meg en tåkete slør som dekker over det vonde slik at jeg ikke trenger å føle det like sterkt.

Men ikke misforstå: jeg vil bli frisk, jeg bare vil ikke. Jeg tør å bli frisk, jeg tør bare ikke. Så enkelt, så komplisert. Spiseforstyrrelsen er mitt forsvar i en krig som ikke kan bli vunnet, for jeg er den som står på begge sidene og kjemper mot meg selv.

//Elise Amanda

Nå i kveld ønsker jeg ikke å ta noen nye bilder, for jeg ser virkelig ikke ut. Disse bildene ble tatt på fredag og de er egentlig et godt eksempel på hvordan jeg som regel fremstiller meg selv utad. Men hvorfor ser jeg virkelig ikke ut nå? Jo, nå er det kun noen timer til jeg drar avgårde til en ny innleggelse. For å være helt nøyaktig er det åtte timer til i skrivende stund. Omtrent alt er pakket ferdig og pakket ned, utenom toalettmappen og elektronikkartiklene jeg bruker nå. Og utenom motet. For akkurat nå føler jeg meg ganske motløs. Det frister å heller ta med seg kofferten, dra til flyplassen og sette seg på første ledige fly for å rømme fra alt. Det føles uoverkommelig akkurat nå å skulle bli innlagt og alt som fører med det.

Som vanlig er jeg helt elendig på å håndtere ting. Jeg har mange gode verktøy jeg kan bruke, likevel faller jeg tilbake til bulimien gang på gang. Hvis det er noen som lurer på hva jeg har brukt dagen i dag på utenom å pakke og besøk av pappa og Beate så er det bulimi. Jeg har spist og spydd bort nesten tusen kroner. Way to go! Eller ikke, så absolutt ikke. Men det er eneste måten jeg klarte å roe meg ned på og det er fælt å si det: men jeg trengte virkelig dette for å i det hele tatt holde ut tanken på å skulle dra i morgen. Og det er jo nettopp dette som er en stor del av problemet mitt, for jeg kan virkelig ikke fortsette å “håndtere” ting på denne måten.

Jeg føler meg overhodet ikke klar til å dra. Jeg føler meg overhodet ikke klar til vektoppgang på xx kilo. Overhodet ikke. Men det perfekte tidspunkt kommer nok aldri, så jeg får nesten bare gripe sjansen når jeg først får den. For i dag og helt sikkert de neste månedene også så vil jeg leve i denne teite bobla hvor å være undervektig betyr så himla mye, men jeg vil ønsker ikke å leve slik om ett år engang. Og da må man faktisk ta tak. Holde ut ubehaget. Møte sin største frykt ansikt til ansikt. Å utsette gjør det til syvende og sist bare verre.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Så i morgen skal jeg møte opp. Uansett hvor skummelt og jævlig det er. Uansett hvor klar eller lite klar jeg er. Dette her er mitt liv og jeg må ta ansvar for å leve det.

//Elise Amanda

Det er nok noen som lurer på hvordan det er å spise ute på restaurant når man han en spiseforstyrrelse. Jeg kan selvfølgelig ikke svare for alle, men jeg skal svare for meg selv. Hvordan det er for meg og med min type spiseforstyrrelse for meg å skulle spise ute på restaurant. For å skulle spise ute er nok noe de fleste ser på som utelukkende positivt, men for min del er det mye mer stressende og utfordrende enn det er hyggelig, for å være ærlig.

Som om det ikke er utfordrende nok fra før av for meg å spise ute (vegetarianer med cøliaki.. herlig kombo..) så gjør spiseforstyrrelsen det tusen ganger vanskeligere. Først med tanke på cøliakien, for ikke alle steder er like flinke til å tilberede glutenfritt. Så jeg sitter ofte med spørsmål om jeg kommer til å bli dårlig, om de har forstått hvor nøye de faktisk må være. Menyer må alltid sjekkes på forhånd, ikke bare på grunn av spiseforstyrrelsen, men også for å se om de har noe jeg faktisk kan spise med tanke på at jeg er vegetarianer og har cøliaki.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mattilbudet er ofte begrenset for min del, så hva om de få tingene jeg faktisk kan spise ikke føles trygt nok ut? Om det er mat som er typisk overspisingsmat for min del så går det som regel rett vest.. jeg spiser opp maten min og så stikker jeg for å finne mer mat jeg kan spise. Eller stappe i meg, om du vil, da det er en mer realistisk beskrivelse. Ikke så veldig kult, om noen måtte være i tvil. Når bulimitrangen slår til føler jeg meg maktesløs. Jeg klarer rett og slett ikke å stå i mot. Om jeg måtte ha gikk fra meg armen min for å få mer mat hadde jeg nok gjort det der og da uten å tvile, så sterk er den trangen.

Men noen ganger går det bra. Hvis trangen ikke er så til stede eller hvis jeg føler maten er passe (uten å kunne forklare hva det nå måtte være, det er vel mer en følelse). Men hvis jeg skal være helt sikker på å ikke drite meg ut må jeg heller gå for næringsdrikker. Samtidig er det passe flaut å måtte dra opp det når man er ute. Det synliggjør sykdommen så mye mer føler jeg, selv om det finnes hundrevis av grunner til at folk trenger næringsdrikker.

Jeg kan også bli veldig stresset om ting ikke blir som jeg har planlagt eller sett for meg. Den første dagen vi var i Polen blant annet og skulle spise ute ble jeg veldig stresset. Vi fant ikke noe jeg kunne spise og jeg følte at alle øynene ble rettet mot meg. Dette stresset meg da enda mer og jeg begynte å gråte og ville egentlig bare gjemme meg på rommet. Heldigvis fikk mamma og Andreas roet meg litt ned og vi fant en halvveis løsning. Men slike situasjoner hvor ting ikke går så bra når jeg skal spise ute er dessverre regelen og ikke unntaket. Så det er ikke bare bare å skulle spise ute..

Hva synes dere om slike innlegg hvor jeg forteller litt om hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse?

//Elise Amanda

Første gangen jeg skulle legges inn husker jeg at jeg var sååå usikker på hva jeg skulle pakke med meg og i grunn er jo ikke det rart. Jeg regner med at det er flere som kommer til å stå i denne situasjonen, så derfor tenkte jeg å dele min pakkeliste til hva jeg skal ha med på RASP med dere. Det kan nok godt hende at jeg legger til noen ting etterhvert om jeg kommer på det altså.

Jeg deler alltid opp pakkingen i kategorier, slik at det blir mer oversiktlig når jeg pakker. Som regel går det i kategoriene toalettsaker, klær, aktivitet og elektronikk. Dette valgte jeg å gå for denne gangen også, men la i tillegg til kategorien pynteting siden jeg skal pakke til et sted jeg skal bo i noen måneder. Da trenger jeg å gjøre det litt personlig for å klare å slappe av haha. I tillegg er det greit å ha noe å drive med som man kan gjøre rolig da man ikke får lov til å være i så mye aktivitet og trenger noe å fylle dødtiden med.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Toalettsaker: deodorant, børste, strikk, spenner, såpe, sjampo, balsam, barberhøvel, krem, ansiktsrens, hårbånd, hårolje, tannbørste, tannkrem, smykker, tamponger, q-tips, tamponger, pinsett, briller, solbriller, sminke og sminkefjerner.

Elektronikk: macbook + lader, tlf + lader, kamera, minnekort, kameralader, kamerastativ, øretelefoner og harddisk.

Annet: paraply, bamse, veske og puta mi.

Klær: undertøy, sokker, pysj x 2, morgenkåpe, strømpebukser, høstjakker x 2, sko, vinterjakke, hverdagskjoler, bukser, tykke gensere, topper, chille-klær, innesko, skjørt, cardigan, lue, votter og skjerf

Aktivitet: strikketøy, bullet journal, almanakk, penal, tøyebånd, bøker, kryssord.

Pynteting: bilder + tråd + binders, drømmefanger, plakater, vimpler, kaktuser som er fake, lyslenke, bilde av Andreas og meg.

//Elise Amanda

Hei dere, da er jeg endelig klar for å dele datoen med dere. Grunnen til at jeg har holdt igjen selv om jeg har visst i litt over en uke er at jeg trengte tid til å fordøye dette selv og sammen med mine nærmeste. Da RASP sa at de gjerne ville ha meg inn veldig fort hadde jeg ikke forestilt meg at det skulle bli så fort. Jeg hadde håpet at jeg hadde rukket å feire bursdagen min hjemme med venner, men det rekker jeg ikke. Men som pappa sa “hva er viktigst? bursdagen din i år eller å bli frisk?” og det er jo egentlig veldig sant.. å bli frisk er jo mye viktigere, så feiringen får bli utsatt noen uker.

Datoen jeg har fått er nemlig 2. september, det vil si ikke denne mandagen, men mandagen etter der igjen. Heldigvis så rekker jeg å feire bursdagen min sammen med familien min og neste lørdag skal jeg i bryllup til ei venninne. Sistenevnte er jeg utrolig glad for at jeg rekker før jeg legges inn igjen, da det betyr mye for meg å være tilstede på en så stor dag i livet hennes.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Men nå må dere IKKE misforstå her, for jeg er VELDIG takknemlig for at jeg får så god hjelp og for at jeg får den så raskt. Jeg er heldig og jeg vet det, noe jeg også setter stor pris på. Det kom bare litt fort på, men jeg skal da klare det, eller hva?

Så planen videre er 8 uker på RASP for så å begynne på dagenheten på spiseenheten her i Vestfold. Det blir slitsomt og tøft, men om det betyr et friskere liv så er det jo verdt det. Det ble egentlig foreslått Modum etter RASP, men jeg tror at det er mer og bedre støtte i spiseenheten, samtidig som jeg da får øvd meg mer hjemme enn jeg ville ha fått på Modum. For spiseenheten har faktisk bedre oppfølging på dagtid enn hva Modum har og i tillegg kan man gå på dagsprogrammet der i 20 uker. Kanskje blir det Modum etter det igjen eller kanskje ikke det blir det noen sinne, det må vi nesten se en på. Hvor langt jeg vil ha kommet i tilfriskningsprosessen når jeg er ferdig på spiseenheten vet vi jo ikke.

(selvportretter forresten)

Klem, Elise Amanda

Noe jeg har tenkt en del på den siste tiden er at jeg er redd det virker som om jeg romantiserer spiseforstyrrelser. Grunnen til at denne tanken dukket opp er fordi jeg som regel skriver reflektert rundt sykdommen, dermed “forsvinner” mye av informasjonen om den jævelskapen det er å leve med det. Følelsesutbrudd er svært sjeldne her på bloggen og dermed får dere svært sjeldent lese eller se om alt det virkelig fæle. Jeg pirker egentlig så vidt borti overflaten med det jeg skriver og det har jeg flere grunner til: jeg ønsker ikke å utlevere meg selv og ei heller ønsker jeg å trigge noen.

Spesielt innlegg fra tider jeg har vært innlagt kan virke overpositive, når sannheten egentlig er at jeg har det så tøft at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Likevel, for min del hjelper det å holde fast ved det positive, det hjelper å fokusere på andre ting enn sykdom og min egen smerte. Jeg ønsker ikke at bloggen skal bli fult av klaging og triggende innlegg. Denne bloggen er et fristed for meg, et sted hvor jeg kan få utløp for kreativiteten min, men også reflektere over egne tanker og handlinger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det det er så viktig å huske på at en spiseforstyrrelse er alt annet enn glamorøs. Det er ikke noe å strebe etter. Det er ikke kult å ha en kropp som fungerer dårlig. Det er ikke kult å være stuck på et eller annet sykehus. Det er ikke kult å bruke mange timer hver dag på å overspise og kaste opp. Det er ikke kult å få panikkangst av mat/kropp/kalorier/vekt. Det er ikke kult å ødelegge sosiale relasjoner ved at alt man bryr seg om er seg selv og egen kropp. Det er ikke kult at hele livet blir styrt av sykdom.

På bildene i dette innblikket får dere et lite innblikk i hvordan det virkelig er å være syk. Det er ikke vakkert. Det er ikke tynne vellykkede jenter som elsker livet der de lykkelig poserer med modellkroppen sin. Det er mennesker i alle fasonger og størrelser som er oppslukt av sykdom. Det er overspising og oppkast i doen og utover baderomsgulvet, det er sulting til man ser stjerner og går i bakken, det er skader og smerter i tennene, det er tårer og selvhat, det er mager så fulle at de de står i fare for å revne, det er magesekker så små at det så vidt er plass til noe som helst, det er fare for organsvikt og død, det er tvang som gjør en så sliten at man gråter uten å være i stand til å slutte, det er hår som faller ut på hodet og hår som vokser andre steder på kroppen, det er en tyv som stjeler alt som virkelig betyr noe. Det er stygt. Det er brutalt. Det er jævlig. Og absolutt ikke noe å strebe etter.

Jeg håper at dette innlegget hjalp til å få frem hvorfor jeg blogger og skriver som jeg gjør, men også hvorfor jeg unnlater å skrive og poste om visse ting. Nei, jeg romantiserer ikke spiseforstyrrelser, jeg prøver å informere om det på en rasjonell og reflektert måte. Det er så viktig å huske på at det ligger så mye mer bak enn hva man ser, så himla mye mer. Men det betyr ikke at jeg prøver å holde det skjult eller prøver å romantisere en sykdom, det betyr at jeg ønsker å skåne meg selv og mine lesere.

Klem, Elise Amanda

Jøye meg den dagen her har gått i ett! Siden jeg vet det er flere som lurer tar jeg like så godt en grov oppdatering her på hva som skjedde og hva som har blitt bestemt. Pappa hentet meg litt etter klokken ti og så satte vi kursen innover mot Oslo. Vi kom frem nøyaktig en time før vi skulle på møtet, så da bestemte vi oss for å tusle en tur bort til Espresso House og sette oss ned der så lenge. Jeg drakk en te som het white cherry og den var veldig god! Men så gikk tiden og det var tid for å rusle bort til avdelingen møtet skulle være på. Nervene var i helspenn, for jeg var så nervøs for hva jeg kom til å få tilbud om. Heldigvis ble jeg veldig fornøyd med tilbudet og pappa synes også at det var veldig bra!

Jeg fikk tilbud om å starte opp på dagbehandling på poliklinikken og være resten av døgnet + helgene på RASP post 3. Etterhvert når jeg er klar for det skal jeg begynne å få være hjemme i helgene, men før det skal jeg kanskje være på pasienthotellet istedenfor avdelingen. Det kan også hende at jeg etterhvert skal være ettermiddager og natt på pasienthotellet fremfor avdelingen, men det blir tatt litt som det kommer etterhvert. Akkurat dette opplegget her er helt nytt og jeg er den første som får det, så det blir spennende å få teste ut! Det blir altså kombinasjon av dagenhet og døgninnleggelse.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg tror det kan være veldig hjelpsomt da jeg får mye støtte rundt meg, samtidig som jeg gradvis kan bli mer og mer selvstendig. Da får jeg støtten rundt meg, samtidig som jeg får prøvd meg ut på egenhånd, noe som jeg tenker er veldig viktig. Nøyaktig når ting blir endret på må vi nesten se an, det kommer jo litt an på hvordan jeg gjør det blant annet. Men i første omgang blir det dagenheten som står for all behandling og der jeg er hele dagen i hverdager (slik skal det være under hele oppholdet) og så resten av døgnet og helgene på RASP.

Da jeg spurte om ca dato fikk jeg litt bakoversveis, for svaret var “snart”. Snart som i at jeg skal ha en samtale der til neste fredag og så må poliklinikken og post 3 bare finne en dato som passer og så er det inn. Det vil si i starten-midten av september en gang. Jeg hadde virkelig ikke forventet å kunne få komme inn så fort, men til syvende og sist er jo det bare positivt! Det at de også skreddersyr et tilbud så godt til meg setter jeg så himla stor pris på og jeg tror virkelig at dette kan funke! Forespeilet behandlingstid er åtte uker og så får vi se hva som skjer etter det. Så ja.. det er hva jeg vet så langt.

Vil dere ha en ny oppdatering etter neste møte der..?

//Elise Amanda