Jeg vurderte å skrive om hvorfor man faller tilbake, men velger å heller legge fokus på hvorfor jeg faller tilbake da jeg tidligere har skrevet om generelle grunner til at det er vanskelig å bli frisk. For man skulle kanskje trodd at jeg var frisk innen nå? Og hvorfor i all verden har jeg fortsatt i behandling når jeg fremdeles ikke er frisk, har alt vært bortkastet? Jeg kommer ikke til å gå så veldig inn i dype årsaker akkurat nå, men heller fortelle hva som har skjedd de siste månedene og prøve å la dere forstå hvorfor man kan falle tilbake.

Spiseforstyrrelser er komplekse sykdommer og det tar ofte svært lang tid å skulle bli frisk. Vi snakker om mange år. Det at jeg har gått i behandling i rundt 10 år og fremdeles ikke er frisk betyr ikke derimot at det har vært bortkastet. For det har det så absolutt ikke. Da jeg begynte i behandling klarte jeg ikke å tenke rasjonelt og alt som kom ut av munnen min var sykdomssnakk. Jeg klarte ikke å forstå at slik jeg tenkte og slik jeg gjorde var sykt, jeg trodde helt oppriktig at alle andre var idioter og at de prøvde å lure meg. Siden den gang har jeg kommet en ganske lang vei, for å si det mildt. Nå klarer jeg fint å skille mellom irrasjonelle og rasjonelle tanker og handlinger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så er det nå sånn at det er jo en trygghet i spiseforstyrrelsen og å skulle utfordre den fører til veldig mye angst. For noe gir den meg jo, ellers hadde jeg vært frisk for lengst. Dette er bare en av tingene som gjør det så vanskelig å skulle bli frisk.

Det føles veldig demotiverende å ha klart så mye, fått til så mye og deretter gå bakover igjen. Likevel så er det som pappa sier: “to skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover” og det må jeg nok bli flinkere til å minne meg selv på. Etter jeg kom hjem fra RASP sist gikk det veldig bra en periode og deretter begynte det å gå nedover igjen. Angsten ble for stor og jeg ga etter. Jeg trodde i tillegg at jeg var bedre enn hva jeg faktisk var og begynte dermed å utfordre meg alt for mye, så mye at enkelte ting var nærmest dømt til å gå dårlig. Jeg feilet og feilet og kom til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe noe særlig mot spiseforstyrrelsen. Dette tok jeg meg veldig fort i (heldigvis!), men skaden var allerede skjedd. Jeg hadde glidd ut og jeg sliter med å komme meg inn på riktig spor igjen.

Ei heller vil jeg si at jeg har et tilbakefall, for dette her er faktisk egentlig et bare litt stort tilbakesteg. Mentalt er jeg vel på det friskeste jeg har vært siden jeg ble syk omtrent. Samtidig så spiser angsten meg opp og spiseforstyrrelsen er veldig sterk, men heldigvis er jeg sterk også. Ja, det har sklidd ganske så ut i det siste. Men jeg tror at det eneste jeg egentlig trenger i tillegg til det faste jeg går til (spis en gang i uken + Dps en gang i uken) er rett og slett et lite spark i ræva. Ja, dere leste rett. Et spark i ræva til å komme inn i gode rutiner igjen og deretter har jeg stor tro på at jeg skal klare ting hjemmefra helt selv. Ikke har jeg lyst på behandling i døgnrammer, for det føler jeg meg helt ferdig med og for frisk til. Dessuten er det hjemme jeg vil være, for det er jo faktisk her jeg skal få til ting.

Dette ble en rotete tekst, jeg beklager for det. Jeg håper dere forstod poengene mine og det jeg ville ha frem: at jeg har hatt og fremdeles er i et lite tilbakesteg, men jeg tenker at det raskt kan fikses. At å skulle bli frisk tar tid og at man bare kan gå ett skritt om gangen. Mest sannsynlig får jeg et lite spark i ræva snart og deretter tenker jeg at ting kommer til å ordne seg. Jeg har iallfall troen på det!

(bildene er ikke fra nå)

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Hæ, kan det være vanskelig å føle at man er mett? tenker du kanskje. Ja, det kan det faktisk og nettopp dette er noe jeg har blitt spurt om jeg kan skrive om. Det som er interessant er at noen som har en spiseforstyrrelse synes det er vanskelig å føle seg mett, mens andre synes at det er vanskelig å ikke føle seg mett. Spiseforstyrrede mennesker er forskjellige, akkurat som alle andre mennesker er. Denne gangen er det derimot det å synes det er vanskelig å føle seg mett jeg skal skrive om. Selv synes jeg dette er vanskelig, men heldigvis har jeg noen “triks” på lager! Hva som fungerer for meg fungerer kanskje ikke for deg, likevel håper jeg at noen av disse tipsene kan være til hjelp.

-Distraksjon. Hvis jeg føler meg ganske mett har jeg fort for å falle inn i overspisingen, nettopp fordi jeg ikke takler den følelsen av å være mett særlig bra. Da er det lurt å finne en distraksjon som gjør at jeg ikke overspiser og som minsker angsten jeg kan få etter å ha spist. For meg kan det hjelpe å strikke, da holder jeg både hender og hjerne opptatt. En annen ting som kan funke er å gå en tur, så lenge jeg klarer å legge igjen bankkortet hjemme. Det viktigste er å finne noe som hjelper en selv.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

-Å anerkjenne følelsene. En annen ting man kan øve på er å stå i angsten uten å gjøre ting for å lette dem. Dette kan være svært vanskelig, men det vil på sikt bli lettere. Anerkjenn følelsene og aksepter at det er vanskelig. Kjenn på angsten og stå i den. For meg kan dette gjøres ved å blant annet bli sittende rundt bordet etter å ha spist eller sette meg ned i sofaen etter å ha spist uten å gjøre noe spesielt for å avlede. Det er skikkelig tøft, men på den måten får man erfare at det ikke er farlig å ha angst.

-Å takle i små doser. I ekstra vanskelige perioder kan det rett og slett bli for vanskelig å i det hele tatt prøve å takle å være mett. Da må man finne et alternativ, for å hoppe over måltider er ikke en særlig god mestringsstrategi. For meg kan det i slike perioder eller på slike dager være behjelpelig med næringsdrikker. Da får jeg i meg det jeg skal, men slipper unna følelsen av å bli særlig mett. Dette er ikke en langvarig løsning, men noe som kan være til hjelp i perioder.

Noe annet dere vil jeg skal skrive om?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

God kveld! Dette har vært en litt travel dag gitt. Jeg har hatt en time på spiseenheten i dag hvor Andreas var med og på grunn av busstilbudet her i Vestfold var vi borte i 5 og 1/2 time. Det tar sin tid med andre ord, men det var en veldig nyttig time i dag. Etter timen spiste vi lunsj sammen og kikket litt rundt på Farmandstredet før vi tok bussen hjem. Nå skal jeg straks avgårde til ei venninne hvor vi er tre jenter som skal ha vinkveld. Ja, du leste riktig: vi skal ha vinkveld på en onsdag.

Dette har vært et etterspurt innlegg og endelig har jeg fått ut fingeren. Husk at jeg ikke er helsepersonell og at jeg ikke har noen utdanning innenfor dette feltet. Mine tips er basert på egne erfaringer og ting jeg har lært i egen behandling. Folk er forskjellige, så det som funker for meg funker kanskje ikke for deg. Trenger du hjelp burde du rådføre deg med fagpersoner. Her er likevel noen av mine tips til hvordan man kan unngå overspising.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Spis ofte nok og spis nok – to ting som fort fører til overspising er sult og/eller lavt blodsukker. For å unngå dette er det viktig å spise ofte nok, men også spise nok når man spiser. Mange som overspiser prøver å kutte i mengden mat eller hyppigheten av måltider. Dette er derimot en svært dårlig idé da det ofte fører til at man overspiser senere. De fleste har vel stått sulten på butikken og plutselig endt opp med å kjøpe noe helt annet enn planlagt? Det er en grunn til at man sier man aldri skal gå sulten på butikken. Ved å spise ofte nok og spise nok vil du holde et stabilt blodsukker og du vil aldri bli skrubbsulten, noe som vil gjøre trangen til å overspise mye mindre.

Redusere undervekt – dette gjelder de som strever med overspising, men samtidig er undervektige. Undervekt fører ofte til en fysiologisk sult som igjen kan føre til overspising. Ved å redusere sin egen undervekt vil ikke kroppen skrike etter mat og næring på samme måte og det blir lettere å unngå å overspise.

Ta ting i riktig tempo – hva ens tempo er for noe er individuelt, men hvis du har bestemt deg for å jobbe med overspisingsproblematikken er det fort gjort å ville klare alt på en gang. Jeg har vært der selv og ennå tar jeg meg selv ofte vann over hodet. For å bli bedre fra ting kreves ofte eksponering og mengdetrening. Ved å unngå matvarer en vet trigger til overspising løser man ikke problemet, man holder det bare i sjakk. Men ved å skulle utfordre seg på alt med en gang kan det også gå galt, nettopp fordi utfordringen blir for stor. Derfor er mitt tips å ta ett skritt om gangen, da får du kjenne mestringsfølelse og kommer deg forhåpentligvis videre i prosjektet ditt.

Distraher deg selv – kjenner du trangen til å overspise? Ved å tenke på mat vil trangen ofte øke. For meg kan det hjelpe å gå ut i to minutter under et måltid for å ta litt luft og samle meg om jeg kjenner trangen til å overspise blir stor. Etter måltider kan det hjelpe for meg å fokusere på andre ting, da gjerne noe jeg må bruke hjernen eller kroppen på. Her er strikking en stor favoritt, dessuten så er det ikke så lett å kombinere spising og strikking. Det roer meg også ned å ha noe å sette fingrene i.

Har du noen tips?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Først og fremst, hva er overspising? Overspising defineres slik:

Overspising og overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatte og hyppige episoder av stort matinntak over kort tid, med et tydelig tap av kontroll. Du spiser ikke fordi du kjenner fysisk sult, og overspisingen skjer oftest utenom vanlige måltider.

Det er flere grunner til at noen overspiser og ofte er det ting som fører til en overspisingsepisode. For eksempel kan dårlig selvtillit og/eller dårlig selvfølelse føre til overevaluering av kropp/vekt/kontroll som igjen kan føre til at man prøver å unngå mat som deretter kan føre til overspising. En annen faktor som kan føre til overspising er undervekt, men husk også på at de fleste som overspiser er normal eller overvektige. Noe jeg selv føler mest på er det jeg kaller for “trangen”, trangen er rett og slett en trang til å overspise på lik linje som et sug etter rus.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Diett/slanking – Mange som overspiser kutter i maten for å prøve å gå ned i vekt. Dette resulterer ofte i at man blir ekstremt sulten og at man derfor ikke klarer å stoppe å spise når man først begynner. Derfra blir det en ond sirkel med underspising og overspising.

Emosjonell overspising – Man kan også overspise av emosjonelle grunner. Kombinasjonen av fett og sukker produserer dopamin i hjernen, noe som er kroppens eget lykkehormon. Derfor kan mat få en til å føle seg bedre i et kort øyeblikk. Den følelsen forsvinner ofte så fort man er ferdig å spise. Dette er hva man kaller for trøstespising.

Sug/rus – Det som påvirker meg mest er derimot trangen til å spise. Som sagt tidligere så blir det som et sug etter rus. Visste dere at sukker er mer avhengighetsskapende enn heroin? Da er det ikke rart det er vanskelig å slutte å overspise, spesielt ikke hvis overspisingen består av sukkerholdige matvarer.

Folk er forskjellige og derfor er det forskjellige grunner til at man overspiser. Det kan være helt andre grunner enn de jeg har nevnt over. Noen overspiser for eksempel for å kjenne følelsen man får etter man har kastet opp. Der er ikke jeg, men jeg synes det er viktig å nevne likevel. Det er også mange måter man kan kompensere for overspisingen på. For å ikke trigge noen kommer jeg bare til å nevne to helt åpenbare grunner som er å for eksempel spise mindre / prøve å spise mindre eller kaste opp. Det er heller ikke alle som prøver å kompensere eller som kompenserer. Overspising kommer også i forskjellige varianter. Noen kan overspise litt, mens andre kan overspise helt ekstreme mengder.

Men hva med meg? Jeg føler at hovedgrunnen til at jeg overspiser er denne trangen. Jeg pleier å forklare den slik: se for deg at du holder pusten under vann. Etterhvert vil du få en helt ekstrem trang, ja til og med et instinkt på å svømme opp til overflaten for å fylle lungene dine med luft. Suget mitt etter mat kan være større enn det suget etter luft.

Det er også andre grunner til at jeg overspiser. Det kan være det at jeg føler jeg har spist for mye, så da kan jeg like så godt bare spise mye mer (i følge spiseforstyrrelsen altså, det burde ikke være slik). Det kan være at jeg ikke har spist regelmessig nok og det kan være enda flere grunner. Det er svært mange faktorer som spiller inn.

Hvordan kan man slutte å overspise? Det kommer jeg til å skrive et eget innlegg om senere.

Har du noen erfaringer du vil dele?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Jeg synes mye har forandret seg på de årene jeg selv har vært åpen om mine psykiske problemer. Mitt første innlegg om at jeg var syk ble postet for 8-9 år siden og jeg husker ennå jeg ristet av nervøsitet i det jeg trykket publiser. Herlighet så redd og engstelig jeg var. Jeg hadde tenkt på å begynne å være åpen en god stund, men så var det noe i meg som holdt igjen. Da jeg derimot skulle bli innlagt første gang kunne jeg ikke bare forsvinne fra ungdomsskolen uten å gi noen som helst forklaring til venner og bekjente. Jeg kunne valgt en hvit løgn, men jeg kom til slutt frem til at for meg var det som føltes riktig å være åpen. Da slapp jeg å finne på en unnskyldning og jeg slapp rykter (håpet jeg).

La oss spole litt lenger tilbake, til jeg gikk i åttende og niende klasse. Psykisk sykdom var ikke noe som ble snakket om. Jeg husker at broren til ei venninne fikk oppfølging på bupa, men det var helt hysj hysj og nesten ingen som fikk vite. Selv følte jeg meg utrolig alene for jeg kjente ingen som hadde det slik jeg følte det. Det eneste som ble snakket om var jo “emoene som går i svart og kutter seg”.

Selv hadde jeg den stilen i en periode, men jeg kuttet meg ikke under den perioden. Ikke så vidt jeg kan huske. Jeg bare likte klesstilen, så jeg hadde svart hår, jeg hadde sløyfe i håret, svarte klær og alt for mye eyeliner. Men hadde det noe med min psykiske helse å gjøre? Ingen verdens ting, faktisk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Synet de rundt meg hadde på psykisk helse ble vel ikke særlig snakket om. Var du psykisk syk så var du klin gæren eller emo. Sånn var det bare. Så da jeg i tiendeklasse trykket publiser på et blogginnlegg hvor jeg fortalte at jeg selv var syk.. vel, jeg var nervøs for å si det mildt. Jeg gråt da jeg fikk se responsen, for ikke en eneste melding eller kommentar var fæl. Det var venner og bekjente som synes jeg var tøff som delte, det var venner og bekjente som fortalte at de heier på meg og det var mange gode ord. Jeg var så overrasket, dette hadde jeg ikke forventet!

Spol så mange år frem i tid. Det er snart 10 år siden jeg publiserte mitt første innlegg om psykisk sykdom og i løpet av den tiden har samfunnet lært mye, men også jeg. Jeg lærte blant annet at det er så mange fler enn man tror rundt en som også sliter, men det ble tiet ihjel. Nå derimot har vi kommet mye lenger. Psykisk sykdom blir snakket masse om, både på skole, på TV, i sosiale settinger og det blir skrevet om i avisene. Jeg føler at det har kommet en helt ny aksept for å slite psykisk. Noen har vondt i armen sin og noen har vondt inne i seg. De fleste respekterer og forstår det om dagen, det er iallfall mitt inntrykk.

Selvfølgelig har man unntakene. Man har de menneskene som mener man bare kan skjerpe seg, så blir man frisk. Man har de som mener at psykisk sykdom ikke er en ordentlig sykdom og man har de som mener at man ikke skal snakke om sin psykiske helse. Heldigvis føler jeg at det er unntakene. Jeg føler at majoriteten av dagens samfunn ser på psykisk sykdom som hva det er: sykdom. Jeg føler heller ikke at jeg blir stemplet som gal, bare fordi jeg er syk. Tvert om.

Men så er det ikke slik at jeg pleier å fortelle noen at jeg er syk ved første møte heller. Det er ikke noe jeg snakker så mye om, med mindre noen spør eller med mindre noen andre tar opp temaet. Jeg er syk, men jeg er ikke en sykdom. Ja, jeg skriver relativt åpent om det på bloggen. Likevel så er det ikke slik at man nødvendigvis merker at jeg er syk om man er sammen med meg. Noen blir overrasket når de får vite det, andre ikke. Noen kan komme med uheldige uvitende kommentarer, noen vet ikke hva de skal si, noen kan komme med direkte ekle kommentarer og noen kan komme med hyggelige kommentarer.

Jeg forventer ikke at samfunnet rundt meg skal forstå alt om psykisk sykdom, hverken når det kommer til meg eller andre. Det er derimot forventer er å ikke bli diskriminert på grunn av hva jeg sliter med eller hetset på grunn av hva jeg sliter med. Vi har kommet lang med åpenheten om psykisk helse, men vi har ennå en lang vei igjen å gå. Dette er mine egen opplevelse av hvordan samfunnet ser på psykisk syke, sett fra mitt eget perspektiv, husk det.

Hvordan synes du at samfunnet ser på psykisk syke?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Hallo, gjett hvem som skal på dansing i dag da! Åhhh, som jeg gleder meg! Jeg kan ikke huske sist jeg danset faktisk.. jeg tror det er 1 og 1/2 år siden eller noe.. Heldigvis skal danseskolen ha sommerkurs i år også, så jeg har meldt meg på jazz og moderne voksne som går over 3 onsdager. Det blir jo noe annerledes på grunn av korona, men jeg tror det skal bli veldig bra.

Men over til noe annet: noe som setter ting veldig i perspektiv for meg er om jeg tenker frem i tid. En ting er her og nå, men hvor vil jeg egentlig være om 5 år? Det skremmer meg mer å være så syk om 5 år enn det gjør å være syk her og nå. Om 5 år er jeg 28 år gammel og det er så mye jeg vil ha på plass innen da. Det har vært nok sykdom nå.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Om 5 år er jeg fortsatt syk. Kanskje har jeg til og med blitt alene, for sykdom har blitt prioritert fremfor Andreas. Jeg har en liten leilighet jeg leier sammen med den yngste katten, men mindre Andreas har fått den med seg. Eller kanskje vi er sammen, men samvittigheten min gnager og jeg ønsker noe bedre for Andreas. Jobb har jeg ikke mulighet til da hvert ledig øyeblikk går til spiseforstyrrelsen. På siden prøver jeg å holde på med interessene mine, men jeg er så dårlig at det ikke går noe særlig.

Innimellom er jeg på sykehus, for jeg klarer ikke å ta vare på meg selv. Jeg har mistet flere venner og jeg unngår alt som har med måltidssituasjoner å gjøre. Jeg har i grunn ikke stort å fylle livet med annet enn sykdom, men jeg er jo i det minste tynn da og det er jo det viktigste..? Så trist kan livet mitt se ut om jeg fremdeles er syk om 5 år.

Om 5 år er jeg så og si frisk. Jeg er frisk nok til at det er jeg som styrer mitt eget liv og ikke spiseforstyrrelsen. Enten holder jeg på å studere eller så er jeg ute i jobb i en barnehage. Andreas og jeg har fått et barn sammen og vi har det veldig fint. Giftet oss har vi også. Ved siden av familieliv og jobb driver jeg med interessene mine: strikking, fotografering, politikk og skriving. Jeg har overskudd til å drive med det jeg ønsker. Kroppen er også i god form og jeg danser mye.

Kanskje har jeg til og med skrevet en bok eller startet på en. Andreas og jeg har kjøpt oss et lite rekkehus sammen som vi har pusset opp selv. Vi lever et skikkelig A4-liv, men det er vårt liv og det er et fint liv. Vi er en aktiv familie som liker å gå turer i skogen sammen og vi finner på mye forskjellig. Vi kan spontant dra ned for et sommerbad i varmen eller vi kan spontant dra ut for å spise. Og slik, slik kan livet mitt se ut om 5 år hvis jeg er tilnærmet frisk.

Hvordan tror du ditt liv ser ut om 5 år?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Hei dere! Gårsdagen ble litt tøff, så det ble ingen blogging. Denne dagen er også utrolig tøff og jeg har hatt veldig mye angst. Å skulle ta bilder i dag virker helt uoverkommelig, men heldigvis har jeg en del på lager jeg tok tidligere til planlagte innlegg. Som dette. På en god dag pleier jeg nemlig å ta en del bilder, for jeg vet at det kommer tøffe dager hvor jeg ikke orker å ordne meg og hvor jeg bare vil gjemme meg bort under dyna. Man kan vel si at i dag er en slik dag..

Veldig mange er nysgjerrig på hvordan det er å være innlagt på en avdeling for spiseforstyrrelser og det forstår jeg godt. Før jeg ble innlagt første gang var jeg svært nysgjerrig selv. Det er jo en helt annen situasjon enn om man er innlagt på sykehus for somatiske problemer. Derfor tenkte jeg det kanskje kunne være interessant i å lese noen ting dere mest sannsynlig ikke visste om avdelinger for spiseforstyrrelser (med mindre dere har vært på en selv så klart)? Uansett, her kommer det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kleskoder: ofte er det kleskoder på avdelinger for spiseforstyrrelser (ikke alle steder tror jeg, men de fleste). Kleskodene kan for eksempel være at man skal ha plagg lange nok til å dekke knær, ikke gå med singlet da skuldre må tildekkes og ikke for stor utringning.

Hviletid/oppfølging: etter hvert måltid er det bestandig hviletid/oppfølgingstid. Hvor lenge det er varierer fra sted til sted og for person til person. I hviletiden må man sitte i ro og ikke gjøre noen fysiske aktiviteter. Strikke, tegne, se på TV og lignende er selvfølgelig lov. Skal man på do under hviletiden må man ha med personal.

Strikking: denne må selvfølgelig med haha, men visste dere at veldig mange som er innlagt for en spiseforstyrrelse strikker? De stedene jeg har vært har det alltid vært en god del som strikker og jeg tror det er fordi det er noe som er kjekt å drive med i hviletiden og at entusiasmen smitter. Jeg begynte faktisk å strikke på oppfordring av en medpasient i fjor.

Noe du ble overrasket over?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Jeg skriver i grunn ikke så mye om hvordan det går med meg, både behandlingsmessig og følelsesmessig. Dere etterlyser at jeg skal skrive mer om det, men jeg har med vilje unngått å skrevet for mye. Denne bloggen skal ikke være et negativt sted, hverken for meg eller andre. Så jeg blogger mest om vanlige ting, som blant annet strikking og antrekk. Innleggene om psykisk helse er hovedsakelig skrevet for å informere, hjelpe og spre kunnskap. Likevel så oppdaterer jeg dere innimellom på hvordan det går med meg og hvordan jeg har det og det er nettopp det som dette innlegget skal handle om. For forrige torsdag var svært tøff og vond.

Det var mange ting som gikk galt den dagen i grunn. Det bare ballet seg på og det endte med at jeg fikk et sammenbrudd. Jeg pakket sammen alle tingene mine mens jeg strigråt. Nå, nå orker jeg ikke mer, nå vil jeg bare hjem og sulte meg. Jeg gråt ut min frustrasjon til personalet og forlangte å bli skrevet ut. Med en eneste gang. Kofferten var pakket, rommet tomt og jeg var helt fra meg. Heldigvis så lot de meg ikke bare skrive meg ut og heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp til å roe meg ned. Til tross for at jeg var fast bestemt på å dra lot jeg meg overtale til å iallfall bli til neste dag. Heldigvis.

Før har jeg dratt fra andre steder i affekt og angret senere. Herlighet som jeg har angret noen ganger! Når følelsene tar overhånd mister jeg den rasjonelle tankegangen min. Etter dette sammenbruddet var jeg utslitt. Neste dag følte jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg var fortsatt i tvil på om jeg orket mer behandling og fikk helgen til å tenke over det. Jeg bestemte meg for å bli og her er jeg: fortsatt i behandling på RASP. Heldigvis.

Hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg vil dere skal vite at til tross for hvor saklig jeg holder meg på bloggen så er jeg usaklig jeg også. Jeg får sammenbrudd jeg også og jeg får lyst til å gi opp noen ganger jeg også. Behandling er ikke bare hyggelige stunder med strikking og photoshoot på utsiden av bygget, det er knalltøff jobbing. Det er en kamp så hard og vond, men som likevel er verdt det. Det er snørr og tårer. Frustrasjon og håpløshet. Ja i grunn hele følelsesregisteret er man innom. Så vit det at jeg er ikke unik, jeg synes dette er svært vanskelig jeg også. Behandling er ikke lett og jeg ønsker ikke å rosemale hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, for det er stygt. Så jeg gråter, jeg er jo også bare et menneske. Heldigvis.

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Det er noen som har spurt om jeg kan dele noen tips til hvordan unngå overspising og oppkast. Aller helst skulle det ha vært en pille eller en magisk knapp jeg kunne ha trykket på, men så lett er det dessverre ikke. Det krever beinhard jobbing og det er ingen quick fix. Disse tipsene her gjelder såklart for de som strever med kun overspising også, da det jeg fokuserer på er overspising (etterfulgt av oppkast). Hvordan unngå oppkast kan jeg heller skrive et annet innlegg om senere, hvis det er ønskelig?

-Spise ofte nok og spise nok. Det viktigste tipset! Forskning viser at man reduserer sjansen til å overspise om man får i seg nok mat, da sult ofte er en trigger til overspising. Noen ganger kan man tro selv at man spiser nok uten å faktisk gjøre det også. Jeg trodde for eksempel før at jeg spiste nok utenom overspising/oppkast, noe jeg overhodet ikke gjorde. Så det er verdt å tenke på.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

-Unngå å ha alle triggere i nærmeste nærhet. Om du har noen spesifikke matvarer det trigger veldig å ha i hus kan det være en idé å fjerne disse varene til du har ting litt mer under kontroll. Vi har blant annet ikke kunne hatt en type pålegg hjemme, for da ble det garantert at jeg overspiste på det. Jeg øver forresten på det pålegget nå, så jeg håper vi kan begynne å ha det i hus etterhvert:)

-Snakk med noen. Ofte styrer følelsene overspisingsepisoder, eller det kan være mer som en rusavhengighet. Uansett hva som fører til oppkast så er det viktig å snakke med noen om det. Et sted man kan starte er familie, venner eller fastlege blant annet. Det er ikke noe godt å stå med alle disse følelsene og tankene alene. Ofte trenger man litt veiledning eller hjelp for å bli bedre.

Har dere noen tips dere vil dele?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Det er flere som har spurt om jeg kan skrive et innlegg om det å spise alt eller ingenting og det er et tema jeg kjenner meg veldig igjen i, som jeg ønsker å dele mine erfaringer innen. Nå kan jeg jo bare snakke for meg selv og hvordan det er for meg, men det er nok likevel en del noen kan kjenne seg igjen i. For meg er det jo nemlig sånn, det blir ofte alt eller ingenting. Det er som regel spesielle matvarer som er triggere og for å ikke trigge andre lar jeg samme matvare gå igjen i hele innlegget. En av disse alt eller ingenting matvarene er for meg kake. Jeg klarer nemlig ikke å bare spise ett kakestykke. Hvis jeg først tar en bit så tar jeg alt. En mellomting finnes ikke.

Det er utrolig frustrerende at det er slik, for jeg vil jo gjerne kunne spise kake jeg også. Jeg vil ikke være den som ikke rører en bit av kaken, men jeg vil heller ikke være den som begynner å overspise for så å dra hjem for å overspise enda mer etterfulgt av oppkast. Men jeg har heldigvis funnet noen tips som hjelper meg til å ta over kontrollen. Det første tipset er at det finnes en tid for alt. Det er kanskje ikke lurt å hoppe rett i en slik utfordring for meg midt i et familieselskap. Det er lurere å heller planlegge denne utfordringen og gjøre den i roligere omgivelser. Da har jeg større sjanse for å lykkes og stikkordet her er mengdetrening: etterhvert så vil det bli lettere å kunne ta et kakestykke eller to og så stoppe der, også i familiebursdager.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så får jeg heller takke nei til kake i starten i store settinger. Det betyr jo ikke at jeg utsetter problemet eller ikke gjør noe med det, det betyr bare at jeg løser problemet på den måten som er mest hensiktsmessig for meg. Tips nummer en kort oppsummert: øve seg i planlagte rolige omgivelser og mengdetrening. Gjør man noe skummelt mange nok ganger vil angsten avta etterhvert.

Tips nummer to er å ikke være så hardt mot seg selv. Okay, så gikk det kanskje ikke den gangen og du klarte ikke å stoppe etter en normal mengde, men du prøvde! Bare det at du prøver fremfor å gi etter uten en eneste kamp er et steg i riktig retning og man kan ikke gå opp en hel lang trapp i ett skritt, kan man vel? Eller så kanskje du ikke klarte å ta en bit, men du får flere sjanser og du burde prøve igjen for å ufarliggjøre det. Litt som å komme seg opp på hesteryggen igjen etter at man har falt. Ved å slå deg selv i hodet for ting du ikke klarer kommer du faktisk ingen vei og det gjør bare vondt verre.

Det er de beste tipsene jeg har. Jeg skulle gjerne ha delt ut en magisk knapp til hver og en av dere som sliter med dette, men som dere vet finnes dessverre ikke det. Det krever hardt jobbing og ikke minst mye jobbing, men det er faktisk mulig å få det til! Jeg var alt eller ingenting på iskrem før og gjett hvem som det siste året har spist en helt normal porsjon med det flere ganger, kost seg med den og klart å stoppe der? Det er meg det og herlighet hvor deilig og befriende det føles!

Er det noen andre temaer dere ønsker jeg skal skrive om?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER