Gjett hvem som faktisk har sminket seg i dag og ikke daffer rundt i tights og en svær genser? Joda, det er meg det! Det var skikkelig deilig å ordne seg litt, samtidig så foretrekker jeg å gå i komfortable klær når jeg er her. Så i kveld skifter jeg tilbake, men jeg skal prøve å bli litt flinkere til å ordne meg litt på dagen og gå ordentlig kledd. Jeg kom meg ut før lunsj i dag for å ta noen bilder, for jeg har jo strikket ferdig en ny genser, så da må jeg nesten vise dere den!
Dette er min andre Poppygenser og denne gangen strikket jeg den ikke i originalgarnet, men i Drops Melody. Det garnet er så mykt og godt og det føles nesten ut som om jeg har på meg en sky haha. Det er en skikkelig kosegenser som samtidig ser fin ut.
Resten av dagen er forresten planene å redigere bilder. Jeg har en del av Linus som jeg må få lastet inn, redigert og levert i tillegg til at jeg har en del bilder som jeg har tatt i dag som må fikses. Fingrene krysses for at jeg får tid til å strikke en del i dag også!
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg tror jeg bare får hamre løs på tastaturet og la ordene komme av seg selv. Den siste tiden har jeg dessverre slitt ganske mye med motivasjonen og jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle dra til RASP. Jeg helte mer mot å bli hjemme og ta en pause fra all behandling. Det er jo ikke det at jeg ikke vil bli frisk fra bulimien, men noen ganger tar denne kampen så alt for mange krefter og det føles så vondt at det ikke er til å holde ut. Denne langhelgen som var har jeg fått oppfølging av AAT og vi har hatt tre samtaler sammen. Jeg har også hatt flere samtaler med Andreas. Jeg har grått, jeg har hatt panikk og jeg har følt at jeg måtte velge mellom pest eller kolera.
Det var først søndag kveld, altså i går, at jeg faktisk bestemte meg for å dra og gi det en sjanse. Snakker vi hastepakking i går kveld? Ja. Jeg har blitt fortalt igjen og igjen at det er bedre å dra og prøve, for så å eventuelt skrive seg ut enn å ikke dra i det hele tatt. Fornuften min har jo hele tiden visst at det er det riktige å gjøre, men når man står midt i alle følelsene er det ikke så lett å ta de riktige valgene bestandig.
Men her er jeg nå da, på RASP post 3. Tidlig i dag morges kysset jeg Andreas farvel før mamma hentet meg og vi kjørte inn til Oslo. Vi kom litt tidlig frem så da tok vi en kaffe hver i bilen mens vi ventet at klokken skulle gå. Enn så lenge har dagen gått veldig mye bedre enn jeg forventet, men jeg skal ikke lyve: det er knall tøft. Men så er jeg jo en gang her da og jeg gir det en sjanse. Jeg kan ikke få skrytt nok av hvor flinke de er her, jeg skulle bare ønske at hodet mitt hang litt mer med noen ganger.
Enn så lenge i dag har jeg hatt innsjekk, somatisk sjekk og innkomstsamtale, for ikke å glemme måltider da. Jeg fikk enda et nytt rom denne gangen og selvom rommene i seg selv er så og si like er de forskjellig møblert. Denne gangen har jeg faktisk sofa (det er digg) og TV (det er jo kjekt, selvom jeg ser mest serier på datamaskinen). Jeg må iallfall få laget meg dørskilt for herlighet hvor mange ganger jeg nesten har gått inn på feil rom nå! Jeg har hatt to av rommene som ligger ved siden av dette, så det er ikke rart at jeg går i surr.
Dagens antrekk.. her går vi for komfort (jeg dro i noe annet, men måtte skifte da jeg kom på grunn av smittevernregler). Jeg har også fått pakket ut. Det vil si at jeg har tømt kofferten min og lagt ting forskjellige steder, sånn halvveis på plass. Jeg foretrekker å gjøre rommet litt personlig, men akkurat nå orker jeg ikke ta stilling til det. Derfor får det se sånn ut enn så lenge. Så får vi krysse fingrene for at jeg klarer å bli!
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
På torsdag hadde jeg forvern med RASP over en videokonferanse sammen med behandleren min på spis. Det var litt problemer med lyden, men bortsett fra det gikk det greit. Det var heldigvis bare kjente tilstede utenom en, så det gjorde det mye lettere. For ikke å glemme at behandler var med, noe som var veldig greit da jeg ikke alltid klarer å få frem alt selv. Jeg får ei jeg hadde i teamet mitt sist som min hovedkontakt, noe jeg er veldig glad for. Det er så mye lettere når jeg skal forholde meg til en jeg kjenner godt fra før og som ikke minst kjenner meg godt. Ellers ble det en del oppdateringer på hvordan det har gått hjemme og vi snakket litt rundt innleggelsen som kommer.
En ting vi ble enige om er at jeg skal følge spis sin grunnmeny + tillegg (næringsdrikker) siden det er det jeg skal fortsette med når jeg kommer hjem fra RASP. Den er ikke så ulik RASP sin, men det er likevel noen forskjeller. Jeg skal jo gå på dagenheten her hjemme i 20 uker når jeg kommer hjem og derfor er det veldig fint at det er den kostplanen jeg skal forholde meg til, slik at jeg slipper å bytte hele tiden.
Det blir jo ganske annerledes denne gangen på grunn av koronasituasjonen. Noe jeg kommer til å merke godt da det blant annet er besøksforbud. Den er kjip, likevel så forstår jeg jo hvorfor. Det har også vært slik at man ikke får gå ut uten følge, men hvis jeg forstod det rett så blir det endret på etterhvert. Jeg håper også at det blir mulighet for å sitte ute og ta en kaffe med familie og venninner etterhvert. Angående EMT (egenmestringstrening, noe som kan være alt fra noen timer borte fra avdeling til en hel helg) så er det usikkert hvordan det blir. Men de håpet på at jeg kunne få lov til å dra hjem de siste helgene og det håper virkelig jeg også! Avdelingene for voksne har vært slått sammen den siste tiden, men det blir heldigvis tilbake til det vanlige den dagen jeg kommer. Det skjedde faktisk i julen også at de ble slått sammen og at den dagen jeg kom helt i starten av januar var det tilbake til normalt igjen haha.
Nå skulle jeg jo egentlig bare være hjemme i 5 uker da dette er sekvensielle innleggelser, men på grunn av korona ble det lenger. Faktisk så blir det dobbelt så lenge, altså 10 uker. Med andre ord: datoen for innleggelse nærmer seg med stormskritt. Jeg fikk litt bakoversveis da jeg på torsdag under forvernsmøtet fikk vite at jeg skal legges inn allerede 4. mai, for det er jo straks. I skrivende stund er det faktisk kun en uke til.. På den ene siden synes jeg det er bra at jeg får plass med en gang de åpner for inntak av pasienter igjen og at de åpnet for det relativt raskt, men på en annen side så skremmer det meg. Jeg vet jo hva jeg går til, på både godt og vondt. Den ambivalensen altså..
Så nå er det en uke på dagenheten igjen og så skal jeg dra. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få tid til å pakke, for jeg pleier å bruke litt tid på slikt. Alle ukedagene går jo til dagenheten, så da er det kun helgen jeg har på meg. Heldigvis skal mamma kjøre meg til Oslo til mandagen, det setter jeg stor pris på!
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Ofte er det mye skam forbundet rundt bulimi (det burde jo ikke være mer skamfult mer bulimi og overspising enn hva det er med anoreksi, men sånn blir det ofte dessverre) og det er nok veldig mange situasjoner man ikke tenker på som er ekstra skamfulle for den som er syk. Selv føler jeg en god del på skammen, men jeg tror at skammen ikke sitter i meg selv, men det er noe jeg føler på på grunn av hvordan samfunnet rundt meg er. Jeg har skrevet en del en tidligere som dere kan lese HER. Poenget med dette innlegget er at dere skal få informasjon, lære noe og kanskje se ting fra et annet perspektiv. Eventuelt så håper jeg at de av dere som kan kjenne dere igjen får vite at dere ikke er alene.
-Når folk som ikke kjenner meg og min situasjon sååå godt og skal begynne å fortelle meg at jeg spiser alt for lite eller at jeg må begynne å spise mer. Som regel så nikker og smiler, sier noe sånt som “joda, jobber med det” mens jeg tenker mitt. For det er dessverre sånn at så fort man nevner order spiseforstyrrelse tror veldig mange at det er synonymt med anoreksi. Noen ganger, hvis jeg føler meg litt tøff sier jeg det slik som det er, for det er faktisk viktig at folk får en annen oppfatning enn at spiseforstyrrelse kun er anoreksi. Likevel, jeg føler på skammen når folk ber meg spise mer, når saken er jo den at jeg tømmer alt vi har i skapene og overspiser så til de grader. Hovedproblemet mitt er jo det at jeg spiser for mye for så å kaste opp.
-Når jeg blir fersket, herlighet det er så fælt! Enten det er å møte kjentfolk på butikken hvor jeg har kurven full av overspisingsmat (jeg har til og møtt fastlegen min på butikken med det..) og det er så tydelig at flere skjønner tegninga når de kikker ned i kurven, for så å ta blikket opp mot meg igjen og gi meg det medlidende blikket. Herlighet som jeg vil synke ned i bakken da.. En annen ting jeg hater er hvis folk kommer på uventet besøk når jeg overspiser og hele kjøkkenet står på hodet og det ser ut som om jeg er syv måneder på vei. Helt ærlig, ringer noen på i en slik situasjon lukker jeg som regel ikke opp og later som om jeg ikke er hjemme.
-Eller hvis noen spør om vi skal finne på noe i løpet av den neste timen og jeg har begynt å overspise eller er midt i. Jeg er ikke noe komfortabel overhodet om å snakke om bulimien når jeg er midt i en situasjon og det er heller ikke akkurat noe jeg driver å snakker om med folk hele tiden. Hvis noen spør i en helt vanlig situasjon svarer jeg jo så klart, men det er sjeldent jeg drar opp det temaet selv i hverdagen. Det ble en liten digresjon, men poenget mitt er at hvis noen ringer og spør om å finne på noe mens jeg overspiser pleier jeg som regel å finne på en eller annen unnskyldning for å ikke kunne bli med. Det er ikke særlig gøy å si rett ut hvorfor og jeg tenker at en hvit løgn i en slik situasjon er helt innafor.
Ønsker dere en del tre?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Den siste tiden har ting vært litt ekstra vanskelig og jeg har dessverre ikke klart å følge rammene på dagenheten på spiseforstyrrelsespoliklinikken. Siden jeg har fått varsel tidligere fikk jeg nå beskjed om en tenkepause. En tenkepause er rett og slett en ukes pause fra dagenheten hvor man er hjemme og jobber der, for ikke å glemme at den skal brukes til å virkelig tenke. Tenke på hva man vil videre og motivasjon blant annet. Jeg har hatt en samtale med behandler i dag på telefon, etter å ha sendt en del meldinger med henne. Vi har i grunn lagt en god plan for denne uken hjemme og jeg tror faktisk det lureste er at jeg er hjemme denne uken.
Det er nemlig sånn at hvis jeg har en dag uten bulimiske episoder samler kroppen min på flere liter væske. Dette er veldig vanskelig å håndtere og påvirker meg til at det er enda vanskeligere å ikke overspise / kaste opp. Dermed blir det en ond sirkel. Dagene hjemme skal jeg derfor bruke til å blant annet virkelig jobbe med å klare å være bulimifri og klare å stå i følelsene som bringer med når kroppen samler på så mye væske. For det forsvinner jo etterhvert, det har jeg erfart gang på gang, det er bare himla vanskelig å stå i. Men mens det foregår blir det veldig mye angst og jeg takler svært lite, bare det at noen i det hele tatt skal se meg kan være svært vanskelig. Så selv om ting på en måte blir vanskeligere ved at jeg er hjemme og ikke på dagenheten, blir det på en annen måte enklere.
På torsdag skal jeg bort dit en tur, men det er kun for en samtale. Denne samtalen er jeg veldig spent på, men gruer meg også veldig mye. Jeg er redd for hva utfallet blir uavhengig av hva det faktisk blir. Det blir vanskelig uansett. Eller, jeg vet jo på en måte utfallet, men ting kan jo forandre seg, det kan jo skje.
Sånn ellers i dag har pappa kjørt meg på apoteket for å hente ut flere næringsdrikker, da jeg var så og si tom. Jeg har også strikket litt og *kremt* trøsteshoppet litt garn på nett hehe. Det er til et plagg jeg har hatt veldig lyst til å strikke, men garn til den har vært så dyrt. Nå var det derimot på 60% rabatt og da måtte jeg bare slå til! En annen ting jeg har gjort (jeg av alle mennesker) er å lage meg en bruker på WOW, så det kan bli spennende heheh. Nå står det bare å laster ned og så skal jeg prøve å spille.
Er det forresten noe dere ønsker at jeg skal skrive om?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Jeg sliter jo veldig fremdeles, men det er ikke slik at innleggelsen(e) på RASP har vært bortkastet, tvert i mot. Det var ingen som regnet med at jeg skulle være frisk da jeg kom hjem og det er jeg ikke heller. Men på en god del punkter er jeg veldig, veldig mye bedre. Selv om ting til tider kan virke ganske håpløst og som at veien i tilfrisking snegler seg avgårde så går det jo fremover. Det er viktig å ikke miste motet, klare å se hva som faktisk har blitt bedre fremfor å kun fokusere på de tingene jeg fremdeles ikke får til. Lag deg gjerne en liste selv du også, om du er i tilfrisking fra noe, enten det er fysisk eller psykisk sykdom. Her er noen av mine ting:
-Det er en ting jeg har slitt veldig mye med, som jeg ikke har nevnt da jeg har vært redd for å trigge (la oss kalle det for x). Tidligere har jeg fått avslag på behandling pga x, men RASP var faktisk de første som ville ta meg inn til en døgninnleggelse til tross for dette. Ikke bare er det fælt for meg at x er så vanskelig, men det har jo sabotert så mye behandling for meg tidligere. Under oppholder på RASP jobbet vi veldig mye med x og nå klarer jeg å komme meg gjennom det hver gang. Riktignok ofte med tårer og panikk, men jeg klarer det. Det er en himla stor seier!
-Jeg har begynt å klare å ta mer hensyn til meg selv. Tidligere har jeg gitt ganske f i det, så lenge de rundt meg blir fornøyde. Eksempler på det er at jeg tidligere ble med for å spise x, til tross for at jeg vet at x er supertriggende og så og si alltid ender i en runde. Eller jeg sa at det gikk helt fint å spise da og da, til tross for at jeg visste det ikke ble lurt da ting ble veldig kluss og jeg dermed falt inn i en runde etterhvert. Nå er jeg flinkere til å si fra om at jeg på dette stadiet faktisk ikke kan være med på alt, gjøre alt eller spise alt, da dette faktisk er ødeleggende for min tilfrisking på nåværende tidspunkt. Alt til sin tid, men min tid for superstort utfordringer har ikke ennå kommet.
-Jeg spiser mye bedre utenom bulimirundene, for ikke å glemme at jeg har sjeldnere runder enn før. Det jeg kaller for en runde er da altså overspising etterfulgt av oppkast. Før kunne jeg sitte hjemme hele dagen og holde på med det. Nå er det en gang om dagen, men max 3. Når det kommer til måltider utenom rundene så er det jo selvfølgelig lettere å følge opp på dagenheten enn hva det er hjemme alene, men også hjemme går det mye bedre. Jeg er langt i fra i mål på det, men det at jeg klarer det godt nok til å klare vektkravet jeg har på dagenheten. Dessuten har jeg en mye bedre måltidsrytme.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Herlighet for en dag dette her har vært. En skikkelig drittdag og grinedag faktisk, men jeg kom meg utrolig nok gjennom. Jeg begynte å gråte da jeg skulle kle av meg til veiing for så å begynne å strigråte da jeg gikk på vekta. Så fort vekten var tatt løp jeg gråtende til do og låste meg inn, men ble hentet av behandler og satt gråtende på kontoret hennes frem til frokost. Da jeg skulle servere meg spratt tårene igjen og jeg løp ut. Heldigvis klarte jeg å samle meg igjen og kom meg inn til frokost, men tror dere ikke jeg begynte å gråte under måltidet også? Jeg satt iallfall ut tiden og fullførte som jeg skulle, til tross for tårer og hiksting.
En stund etter frokost var det mellommåltid og vi fikk servert det litt sent, noe som førte til at jeg ikke fikk fullført til tiden da vi egentlig skulle rett til gruppe. Det førte til veldig mye stress og da var vi der igjen da, grinende under et teppe i stua, for så å sitte grinende på kontoret til behandler. Etter at jeg fikk roet meg fulgte hun meg inn til gruppen og etter det har jeg ikke grått mer i dag. Nå tror jeg at jeg har grått nok for hele neste måned altså. Fy søren hvor vanskelig ting har vært, men jeg har i det minste erfart at det går an å stå i følelsene og gjøre det riktige, til tross for at det føles ut som om man skal dø. Er det forresten bare meg som blir utslitt av å gråte? Jeg sovnet to timer på sofaen på avdelingen og etter det følte jeg meg heldigvis mye bedre!
Men hei dere, det er jo snart påske! Neste uke skal jeg på dagenheten fra mandag til onsdag og så er det påskeferie. Uken etter der igjen er vel normal? Det må jeg finne ut av! Forrige påske var jeg jo innlagt og da overrasket en medpasient oss med påskeegg fylt med en søt liten påskekanin og dusjsåpe blant annet. Det var så utrolig koselig gjort, herlighet! Denne påsken skulle jeg jo egentlig være innlagt da også, men på grunn av korona ble innleggelsen jo utsatt på ubestemt tid.
Helt ærlig så synes jeg det er veldig fint å få være hjemme i påsken jeg! Selvfølgelig hadde jeg valgt behandling først, men på nåværende tidspunkt er ikke det en mulighet. Ikke blir det hyttetur heller (til tross for at vi faktisk har lov til å dra på hytta grunnet hvor hytta ligger), men herlighet, hytta står der jo neste år også så jeg forstår ikke hva folk klager på i grunn. Uansett, jeg skal iallfall gjøre det beste ut av påsken!
Sånn ellers i påskene har Anni og jeg hatt en tradisjon med å lage påskeegg til hverandre og Andreas og jeg har noen ganger laget påskeegg til hverandre også. Jeg synes faktisk ikke at man blir for gammel for påskeegg, så påskeegg skal det bli!
Dette året tror jeg at jeg vil lage mitt eget påskeegg, kanskje et litt alternativt et. Jeg har alt kjøpt inn en bok i en bokserie jeg leser, som bare skriker etter å bli lest. Men den skal i påskeegget og jeg gleder meg allerede til å kose meg med den i påsken. Noe smågodt må det jo også bli, men i en moderat mengde. Jeg vil at påskeegg skal være noe fint og ikke noe jeg bruker under en bulimirunde. Så selv om man har en spiseforstyrrelse trenger ikke påskeegg å være noe negativt og man trenger ikke å droppe det. Det er så mye man kan fylle egget med og det gjelder bare å være litt kreativ.
Her kommer noen tips til hva man for eksempel kan fylle et påskeegg med: smågodt, et blad, en bok, kosesokker, påskepynt, drops/pastiller/tyggis, en DVD-film, proteinbarer, nøtter, frukt, brus, energidrikke, påskesjokolade, leppepomade, ansiktsmasker, potetgull, popcorn, duftlys, garn hvis personen liker å strikke, små spill som for eksempel mikado, skipbo, alias i reiseversjon, hårstrikk eller hårpynt og så himla mye mer. Dette her er bare ting jeg kom på i farten, både klassiske ting å fylle påskeegget med og litt andre ting. Håper det kan være til hjelp eller inspirasjon!
Pleier du å ha påskeegg?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Som jeg sikkert har sagt ørten ganger tidligere så ønsker jeg å skrive om spiseforstyrrelser på en informerende måte eller en måte som gir råd til hvordan man som syk eller pårørende kan gjøre det beste ut av situasjonen. Ofte blir de veldig overfladiske tegnene og symptomene på en spiseforstyrrelse dratt frem, men nå ønsker jeg å ta dere med inn bak lukkede dører. For hvordan er det egentlig? Nå svarer jeg kun for meg selv, men jeg håper at dette innlegget kan føre til økt forståelse. Her kommer tre ting jeg synes er svært skamfullt rundt det å ha bulimi.
-Den følelsen når du står i kassa i butikken for endte gang den samme uken med handlekurven full av mat du skal overspise og spy. Spesielt ille føler jeg meg om det er samme person i kassa hvis jeg er på butikken flere ganger samme dag. Jeg føler at det lyser bulimi av meg og at det står skrevet i panna mi. Når ei jente handler mer mat enn en vanlig familie spiser på en hel helg minst hver dag (gjerne flere ganger om dagen..) føler jeg at ting sier seg selv. Jeg har også fått medlidende blikk noen ganger og vet ikke helt hva jeg synes om det. Sikkert en blanding av “takk for at du ikke dømmer meg” til “shit, herlighet så skamfull nå vet dette mennesket hva jeg skal”.
-Hvor fælt det er å ikke klare å holde seg når man har besøk eller er sosial kan jeg ikke forklare engang. Det er faktisk ikke lenge siden sist jeg hadde besøk for så å gå på butikken mens besøket mitt sitter igjen hjemme i stua mi, kun for å kjøpe mat jeg kan overspise på. For så å lage mat og begynne å spise mens de er der. Veldig gøy må jeg si.. I sosiale settinger går jeg ofte etter å ha overspist hva en normal person kan finne på å overspise på for så å fortsette hjemme. I samme slengen kommer jeg gjerne med en tåpelig unnskyldning for å gå, mens de jeg er med ofte vet like så godt som meg at den unnskyldningen bare er bullshit og at jeg skal hjem for å spise/spy.
-Jeg tror jeg skal ta med en enkeltepisode til. For en del måneder siden var jeg ute og spiste hvor vi da hadde buffet. Så og si ingen rundt bordet visste som sykdommen min, bare så det er sagt. Buffet er for meg himmel og helvete i en og samme setting. Himmel fordi jeg (bulimien) har ubegrenset tilgang til mat, helvete fordi jeg aldri klarer å holde meg til en normal porsjon. Så jeg lesset på tallerken min x antall ganger, for så å lesse på med dessert x antall ganger. Dette ble da lagt merke til rundt langbordet og det oppstod en diskusjon (ja da, en faktisk lang diskusjon) om hvordan jeg som var så tynn og liten kunne spise så mye. Dette ble diskutert en god stund mens jeg bare trakk på skuldrene, da noe sånt som “hehe, nei si det.. vet ikke jeg” og bare hadde lyst til å synke ned i jorden. Deretter gikk jeg på do, tømte meg og så var det på’n igjen.
Hva synes dere om slike innlegg og ønsker dere en del to?
God kveld! Mandag 30. mars skulle jeg egentlig legges inn på RASP, men slik blir det ikke. Avdelingen jeg skulle legges inn på har blitt slått sammen med en annen avdeling, store deler av personalet er i karantene, flere pasienter har blitt skrevet ut og de har midlertidig inntaksstopp. Jeg har visst en del dager nå at innleggelsen utgår, noe som har vært utrolig tøft. Det har vært mange tanker som “fack alt, nå gidder jeg ikke mer” og “hva pokker har vært vitsen med å gå gjennom alt dette og stå i så mye vanskelig når det ikke blir noe av ting uansett” og lignende.
I flere dager har jeg ikke visst stort. Mister jeg plassen min i køen på RASP? Blir det flere måneder før jeg i det hele tatt får plass? Heldigvis ringte RASP til behandler i dag så jeg vet litt mer. Jeg står først i køen for å få plass når de tar inn igjen, heldigvis. RASP er foreløpig stengt frem til etter påske og etter påsken skal det vurderes hver uke på om de skal ta inn igjen. Samtidig så er ting utrolig uforutsigbart for kanskje tar de inn pasienter rett etter påske og kanskje tar det flere måneder. Det er det ingen som vet.
Neste uke skal jeg i tillegg være hjemme fra dagenheten, noe som er mitt eget valg. Dagenheten er oppe og går enn så lenge, men siden den kan bli stengt og siden jeg kan risikere å stå mange uker uten noen som helst oppfølging synes jeg det er greit at jeg får prøve meg en uke hjemme slik at jeg i det minste er litt forberedt. Det er så utrolig ekkelt at ting er så uforutsigbart og jeg takler det svært dårlig.
Jeg forstår at mange tiltak må gjøres på grunn av corona og jeg forstår at ting må prioriteres. Likevel så skremmer det meg at psykisk helse står på bunn av prioriteringslistene. Med meg selv så vet jeg at ting er og kommer til å bli knalltøft og kanskje blir jeg enda dårligere. I det minste så overlever jeg, men det er det faktisk ikke sikkert at alle gjør. Det skremmer meg virkelig, for folk mister faktisk livsnødvendig behandling og hjelp. Jeg er redd vi snart kommer til å lese om en økende selvmordsstatistikk og økende symptomtrykk innen psykisk helse.
Her er bilder som ikke passer til teksten i det hele tatt, men det er de eneste upubliserte bildene jeg har for hånden hehe.
God kveld! Jeg er utrolig sliten om dagene og er ikke hjemme før halv syv, så det er med andre ord veldig lange dager på meg. Akkurat dette uken får jeg heldigvis taxi til behandling og blir hentet litt før halv åtte, men fra og med neste uke må jeg ta buss som vil si at jeg må gå hjemmefra kvart over seks hver morgen. Det vil si at jeg er borte over 12 timer hver dag, så det er ikke rart at jeg er sliten. Nå sovner jeg skikkelig tidlig om kvelden allerede, faktisk mellom klokken åtte og halv elleve. Det tar på, for å si det sånn.
Jeg begynner å komme litt inn i behandlingen der nå, noe som føles greit. Jeg har fått hilst på alt av personalet tror jeg, gjort meg kjent i avdelingen og lært meg rammene. Medpasientene har jeg også blitt kjent med og det er en så utrolig god og fin gruppe der nå, så jeg hadde flaks med det♡
(jeg har ikke fått tatt noen nye bilder, så dere får bilder som er en uke gamle som dere ikke har sett før hehe)
Det var jo på mandag jeg startet på dagenheten til spis og førsteinntrykket er bra! Flere av dere har spurt om jeg kan fortelle litt om det, så jeg kan jo fortelle litt om hva som foregår der og hvordan ting foregår. Om det er interessant kan jeg også vise dere timeplanen.
Det er flere grupper man deltar i om man er i endringsgruppen, blant annet kunst og uttrykksterapi, her og nå gruppe, etter helg gruppe, måltidsplanlegging, før helg gruppe og ABC som jeg kommer på i øyeblikket. Noen går der kun til måltidsstøtte som vil si at de deltar i svært få av gruppene. Etter måltider er det hviletid med oppfølging eller gruppe/samtale. Under måltidet sitter det personal med oss rundt bordet og spiser med oss. Middager bestemmes av pasientene på rundgang (en pasient pr uke) i samarbeid med kokken og man har også kjøkkentrening, noe jeg synes er utrolig bra!
Gjett hva jeg ofte gjør i hviletiden/oppfølgingstiden de gangene det ikke er gruppe? Ikke overraskende nok går det mye i strikking haha. Akkurat nå holder jeg på med en brun genser som jeg tenkte å vise dere litt mer av på fredag, men den må nok bli lagt til side siden jeg har et strikkeoppdrag jeg må bli ferdig med.
