Herlighet som jeg strever med ambivalensen om dagen, den river i hele kroppen min og drar meg så hardt i forskjellige retninger. Jeg vet jeg har skrevet om det tidligere, ja faktisk for ikke så alt for lenge siden, men det er så aktuelt for meg om dagen. Det svinger gjerne fra det ene til det andre flere ganger bare i løpet av ett minutt. Det ene sekundet blir jeg dratt en retning og det neste sekundet en annen retning. Det er så slitsomt å ha det slik, spesielt når begge sider er så sterke. Men jeg prøver så godt jeg kan og til syvende og sist så vet jeg jo hva målet mitt og mine ønsker er.
“Denne kroppen er uakseptabel, jeg klarer ikke å bo i den. Jeg må ned i vekt og det helst nå, for dette her, det går bare ikke. Hva er vits med å jobbe for å bli bedre og hva er vits med å gå opp i vekt når det bare fører til enda mer selvhat? Så mye selvhat at jeg uansett ikke får til det jeg har lyst til. Herlighet hvor skal jeg gjøre av meg?! Jeg takler ikke denne kroppen. Det er nok nå, jeg feiger ut fra tilfriskningen”.
“Spis, gå opp i vekt og kom det ut i livet. Det er dette jeg vil og størrelsen på kroppen min betyr ingen verdens ting. Tenk så mye jeg kan oppleve, så mye jeg kan gjøre og alt hva jeg kan bli bare jeg lar andre ting komme foran i livet. Det er ikke farlig å spise og det er ikke farlig å gå opp i vekt. Kom igjen, dette klarer du Elise Amanda. Du er så dritt lei av sykdom og denne gangen her skal du virkelig klare å bli så godt som frisk!”
Som dere ser så er det utrolig tøft. Jeg vil så voldsomt, men så vil jeg så voldsomt ikke samtidig. Spiseforstyrrelsen er så sterk, men tro meg at jeg likevel kjemper med nebb og klør for å bli bedre. Jeg håper dette innlegget her også ga dere et lite innblikk i hvordan det er. For det er frem og tilbake, hele tiden. Det er det som gjør det så himla vanskelig å skulle bli frisk.
Recovery fra en spiseforstyrrelse er ikke bare en rett graf, det går i bølger. Men så lenge man går to skritt frem og ett tilbake kommer man seg likevel fremover. Jeg (og kanskje noen av dere også?) hadde forventet at tilfriskningen skulle være mye lettere da jeg først satte i gang prosjekt frisk(ere). Det virket utenfra som om alle andre fikk det til så lett og som at det bare var å spise normalt og så skulle alt på magisk vis bli bedre. Det jeg ikke visste da var at det er bare halve sannheten, for man må spise normalt for å bli bedre, men det er mye mer som skal til enn bare det. At man spiser normalt betyr ikke nødvendigvis at man har blitt frisk.
Jeg hadde et lite tilbakeskritt på lørdag. Etter hviletid etter middag endte det med at jeg gikk på kiwi, hvor bulimien fikk blomstre. Det var ikke med hevet hode jeg gikk tilbake til avdelingen etterpå, men med halen mellom beina. Jeg var veldig redd for å bli møtt med kjeft, men heldigvis ble jeg ikke møtt på en slik måte. Fremfor kjeft ble jeg heller oppmuntret til å gå videre: for dette har skjedd og sånn er det, men da kan man ikke bare legge seg ned å grine (noe jeg har en tendens til å gjøre eller å se verden i svart/hvitt). Takket være god støtte så kom jeg meg på beina igjen og snublet meg inn til kveldsmat, som ble fullført som planlagt.
Husk at ting tar tid hvis du er i en tilfriskningsprosess. Roma ble ikke bygget på én dag, som min far pleier å si. Den største forskjellen min fra tidligere forsøk på å bli frisk(ere) ligger i tilbakefallene mine. Før var like så godt hele dagen om ikke uka ødelagt om noe først gikk dårlig, nå derimot klarer jeg å hente meg inn igjen mye fortere. Det er ikke nødvendigvis om du faller som spiller så stor rolle, men hvor fort og kanskje sterkt du klarer å reise deg.
God kveld kjære lesere! Dagen min har vært litt hektisk i dag med en tøff start på dagen. Hver fredag og tirsdag er det nemlig veiing og det synes jeg er vanskelig, spesielt noen ganger er det ekstra tøft. Heldigvis hadde jeg time med fysioterapeut og behandler i dag, noe som var godt på en slik dag.
Det er flere som har lurt på hva som skjer videre, for på mandag har jeg vært her i 6 uker, noe som er maxtiden på intensivavdelingen. Siden flere lurer så tar jeg det opp i et eget innlegg. For hva skjer egentlig etter disse 6 ukene?
Jeg skrives ut fredag om nøyaktig en uke, så det vil si at jeg da har vært her 6 uker og noen få dager. Helgen får jeg da hjemme med min kjære og kattene, noe som blir utrolig godt. Hjemlengslen min er så stor for tiden, så tiden frem mot det kan ikke gå fort nok, samtidig som det går så alt for fort.
Etter en helg hjemme så starter jeg på dagenheten. Det vil si at jeg skal være på spiseforstyrrelsespoliklinikken hver eneste hverdag fremover. Det vil bli utrolig krevende, både med reise og å skulle være et sted så lenge uten mulighet til å trekke seg tilbake, for ikke å glemme at behandlingen i seg selv er knalltøff. Men hva gjør man vel ikke for å få et bedre liv?
Etter ca 5 uker på dagenheten legges jeg igjen inn på RASP intensiv for 6 nye uker før jeg igjen setter snuta hjemover. Etter de nye 6 ukene her så skal jeg gå videre på dagenheten fremover igjen. Så slik er da altså behandlingsplanen min fremover. Hvor lenge jeg skal gå på dagenheten når jeg er der for andre gang er ikke bestemt ennå, vi må nok se litt an.
Det blir veldig intensiv behandling fremover, men jeg tror at det er det lureste. Jeg har et lite håp om å kunne studere over nett fra høsten av og for å få til det må jeg virkelig jobbe på fremover.
Jeg er så himla frustrert nå, men aller mest er jeg skuffet over meg selv. Om dette innlegget i det hele tatt kommer til å bli postet vet jeg ikke ennå. Hvis jeg ikke har noe konstruktivt å komme med kan jeg like så godt la vær, men samtidig så vil jeg på en måte at dere skal få se denne siden av tilfriskningen også. For ting går ikke alltid på skinner og noen ganger så faller man. Slik som jeg har gjort nå. Denne helgen her har jeg nemlig vært hjemme og i morgen drar jeg tilbake til avdelingen, med halen mellom beina. For det har ikke gått så bra hjemme dessverre.
Fredagen gikk greit nok, men både i går og i dag har jeg overspist og kastet opp i flere timer. Jeg er så sint på meg selv, for hvorfor i all verden kan jeg ikke bare la vær? Jeg vet jo så himla godt hva jeg skal gjøre og hva jeg ikke skal gjøre, likevel så skjer dette. Aller mest er jeg som sagt skuffet. Jeg var sikker på at dette skulle gå bedre, at jeg ikke skulle falle i denne fella igjen. Derfor var fallhøyden ekstra stor, fordi jeg var så innstilt og sikker på at det skulle gå bra.
Det er jeg og kun jeg som virkelig kan gjøre noe med dette. Jeg orker ikke denne evige runddansen lenger. Jeg orker ikke å overspise og kaste opp lenger. Likevel gjør jeg det og gang på gang blir jeg skuffet over meg selv. Det er vondt, skamfullt og frustrerende å ikke klare. Jeg blir så sint på meg selv, for jeg vil jo så gjerne, men så står jeg der da, midt oppi hele sulamitten og roter det til atter en gang. Til tross for x antall nederlag har jeg prøvd å reise meg. Igjen og igjen. Det kommer jeg i det minste ikke til å slutte med.
Jeg skulle så ønske jeg klarte å sette bedre ord på dette kaoset, men jeg forstår det nesten ikke selv engang. Der og da ville jeg nesten ha kappet av hånden min om jeg fikk tilgang på ekstra mat, samtidig som jeg i det store og det hele ikke vil mer av dette tullet i det hele tatt. Dette innlegget her blir skikkelig rot, så det matcher litt hva som foregår inni hodet mitt akkurat nå.
Jeg gruer meg til å dra tilbake til RASP i morgen, jeg gruer meg til samtalene om hvordan det gikk hjemme og ikke minst om hvorfor det gikk som det gikk. Jeg gruer meg til å fortelle med en ironisk stemme om hvor bra jeg fikk til ting på egenhånd. Elise Amanda, 23 år og klarer ikke en gang å spise normalt. Hvor vanskelig kan det være, sånn satt på spissen? Men så er det jo en gang sånn da. Samtidig blir det godt å få litt ekstra støtte slik at jeg klarer å reise meg opp igjen. Atter en gang. For å fortsette å prøve. For selv om jeg faller en del innimellom er det ikke slik at jeg gir opp, det skal dere vite.
Hva synes dere om slike innlegg? Har det noe nytte for seg å lese?
For tiden er jeg i en fase jeg synes er utrolig vanskelig å stå i, nemlig vektoppgang. Det er vanskelig nok i seg selv, det å se, føle og kjenne at jeg blir større. Jeg er innforstått med at det er en del av behandlingen og at det er slik det må være, men det blir ikke noe mindre tøft av den grunn. Det går mye i store klær for tiden, noe som gjør det litt lettere.
Jeg har fortsatt en god del kilo å gå opp, så jeg er ikke ferdig ennå. Jeg har også en god del klær jeg må selge unna eller gi bort, for flere av spesielt buksene begynner å bli små. Da er det ikke lurt å la dem ligge fremme og “friste”. Et lite tips det er verdt å ta med seg videre om noen av dere også er i en vektoppgangafase.
Uansett, jeg er selv fult klar over at jeg går opp i vekt og at kroppen min endrer seg. Tro meg, det er jeg smertelig klar over. Men så har det seg sånn at dere ser jo også det, for jeg poster jo en god del bilder på bloggen. Derfor har jeg et stort ønske om at dere ikke kommenterer eller påpeker vektoppgangen, da jeg vet det godt nok fra før av selv.
Jeg håper at dere kan respektere dette ønsket, det hadde jeg satt stor pris på! Klem fra ei som gir recovery en skikkelig sjanse.
Hei fine lesere! Er det noen av dere som følger psykt ærlig på snapchat? Hvis ikke burde dere følge @psyktaerlig hvis dere er interessert i å følge en vlogg hvor forskjellige mennesker tar opp forskjellige temaer hver dag relatert til psykisk helse, barnevern, fysisk helse og mye mer. Mye er basert på egne erfaringer om hva som funker og hva som ikke funker av hver enkelt vlogger. Man kan også stille spørsmål og man kan chatte med dagens vlogger. Vloggerne er ikke fagfolk, men de er der for å hjelpe så godt de kan.
I morgen er det jeg som tar over vloggen og temaet for i morgen blir bulimi. Så hvis dere er interessert i å lære mer / vite mer om den sykdommen, høre litt av mine erfaringer og kanskje stille meg noen spørsmål relatert til det så får dere følge med i morgen.
Dette er første gang jeg er gjestevlogger hos psykt ærlig, men det blir ikke den siste gangen. Dere får nemlig se meg en gang til i nærmeste fremtid og så innimellom senere. Bak psykt ærlig står det en fantastisk god gjeng og det var psykt ærlig som i samarbeid med flere andre som arrangerte markeringen #ingenflereåmiste.
Så var jeg her igjen da: vektoppgang. Like vanskelig og vondt hver gang, men strengt tatt nødvendig for å få en friskere kropp. Jeg har det håp om at denne runden her med vektoppgang blir den siste. At jeg klarer å stå i vektoppgangen og ikke minst: klarer å holde en normal vekt når jeg har nådd vektmålet som er satt. Det er skummelt og vondt at kroppen endrer seg, ikke bare med hva jeg ser, men også å kjenne at kroppen endrer seg.
Jeg husker ennå følelsen fra jeg var her i våres. Jeg gikk tur ute i vårværet og plutselig kjente jeg det. En følelse jeg helt hadde glemt eksisterte. Det slo faktisk pusten ut av meg, både fordi det var uvant, men også fordi det gjorde vektoppgangen så mye mer reell. Jeg kjente at lårene kom borti hverandre når jeg gikk. Slik som lår skal gjøre. Men jeg hadde glemt hvordan dette kjentes ut. Den følelsen der, den kommer til å komme igjen. Nå er jeg heldigvis litt mer forberedt og vet at det er jo egentlig ikke noe å få panikk over. For det er jo egentlig bare veldig bra og det er jo egentlig slik lår skal gjøre.
Det er uvant, skummelt og rart å kjenne at kroppen endrer seg. For det er jo ikke bare psykisk man merker det. Jeg kjenner blant annet at jeg ikke fryser like mye lenger, jeg kjenner at jeg ikke holder på å gå i bakken om jeg reiser meg for fort, jeg kjenner at det ikke gjør like vondt å ligge i senga lenger. Slike ting, slike konstante påminnelser om at kroppen har blitt større og friskere er vanskelige og vonde, til tross for at det nettopp er det jeg jobber mot: friskere kropp og sinn.
Enda flere merkbare ting kommer til å komme. Jeg får nesten bare ta det litt som det kommer. For jeg skal jo opp til normalvekt, jeg bare husker ikke helt hvordan det er å være der. Jeg kommer til å kjenne flere fysiske forandringer og jeg kommer til å få panikk over dem, men jeg får søren meg ikke lov til å gi meg av den grunn. Jeg skal jo bli mye friskere, jeg også. Da er dette en del av det og sånn er det bare.
Jeg har følt veldig på det, at det er flaut å være tilbake igjen på RASP. Litt sånn “så godt klarte jeg meg hjemme liksom..” tanker. Følelsen av å komme tilbake med halen mellom beina. Jeg snakket faktisk med en av miljøpersonalet om akkurat dette og jeg prøver å ta til meg ordene hennes om at det ikke er noe å føle skam over eller føle seg flau over. For dette er jo en intensivenhet på maksimalt seks ukers innleggelse og jeg er ikke akkurat den første til å komme hit igjen, det var visst veldig vanlig siden behandlingstiden er så kort.
Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg føler at det er flaut å være tilbake, for egentlig er det jo bare tøft og modig av meg å ta opp kampen atter en gang. Jeg tror det ligger mer på det at jeg skammer meg over å ikke ha kommet lenger enn hva jeg har. For jeg skulle så gjerne, ja jeg skulle så gjerne ha vært tilnærmet frisk nå. Men så er jeg jo ikke det. Samtidig, så har jeg på flere områder kommet himla langt siden forrige innleggelse på intensivavdelingen. Det er ikke snakk om to skritt frem og to tilbake, men to skritt frem og et tilbake. Det går jo fremover, kanskje bare ikke så fort som hva jeg skulle ha ønsket.
Jeg trodde en liten periode at jeg var knekt, at det var håpløst å skulle prøve å bli frisk. Men det er jo ikke det, det er bare den fæle ambivalensen som tuller med hodet mitt. Til tross for at jeg synes det var flaut å trappe opp her igjen for tredje gang, så gjorde jeg det. Til tross for at noen måltider er så vonde at jeg gråter meg gjennom dem, så fullfører jeg dem. Til tross for at selvhatet for egen kropp fyller hver celle i kroppen min gir jeg ikke opp. Ja, så føler jeg kanskje at det er litt flaut å være tilbake. Men det hadde vært enda mer flaut å bare skulle ha gitt opp.
Det er så himla frustrerende at det føles uutholdelig å gå opp i vekt, at hele verden ser ut til å rase (men så gjør den nok egentlig ikke det). At å spise nok til å gå opp det jeg må setter igang så mange følelser og tanker. Når man strigråter seg gjennom måltider og sliter med å puste, fordi angsten for egen kropp er så sterk. Hvorfor er det egentlig sånn? Hvorfor føles det så fælt? Jeg sliter med å forstå det selv.
Er det ikke rart at jeg kan få panikkanfall over mat og måltider, mens å hoppe i fallskjerm er noe jeg vil? Jeg håper frykten slipper litt tak etterhvert, både når det kommer til mat og ikke minst kropp. Den gjør jo forhåpentligvis det, det er jo derfor jeg drar meg gjennom denne gjørma.
Ting har vært ekstremt tøft siden starten av helgen. Det har vært mange tårer, så mange at jeg ble overrasket selv over at jeg ikke gikk tom. Samtale om at det blir tenkepause om jeg ikke kommer meg på beina igjen asap. Frykten for å få tenkepause eller bli skrevet ut er stor, for jeg vil jo dette. Jeg vil jo så gjerne være her og jeg vil jo så gjerne bli bedre, jeg er bare så redd. Så jeg gråter og gjør som jeg skal, samtidig som jeg hater meg selv for det (men jeg hater meg selv for det om jeg ikke gjør som jeg skal også). Ambivalensen spiser meg opp innenfra noen ganger.
Jeg gleder meg til den dagen (som forhåpentligvis kommer en eller annen gang) jeg kan si at jeg klarte det. Klarte å bli frisk nok til å i det minste ikke utføre spiseforstyrrede handlinger. En dag hvor ting ikke føles like fælt. Hvor jeg ikke føler at jeg dør av å gå opp i vekt eller ligge på en normalvekt. Hvor frykten ikke styrer livet mitt og hvor alle disse fæle følelsene ikke er det som tar mest plass i livet mitt.
Men enn så lenge føles det fælt, ja rett og slett uutholdelig. Det er vel slik det er å skulle bli frisk, det. Heldigvis er premien på målstreken ganske så stor, nemlig livet.
God kveld gode lesere. Nå har jeg jo vært her i noen dager og jeg tenkte derfor at det er greit å komme med en oppdatering. Det er ikke all verdens å komme med etter kun noen dager (jeg kom mandag morgen), men noe er det da likevel. Beklager forresten så mye at jeg ikke har svart på kommentarer og meldinger i det siste, jeg (og kreftene) strekker rett og slett ikke til. Førsteprioritet er jo behandlingen og da velger jeg å legge kreftene mine i det, bloggen blir når jeg har overskudd til det. Jeg blir veldig fysisk utmattet av å være psykisk utmattet og det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at dette her er tøft.
Hvor skal jeg i det hele tatt begynne? Jeg har jo vært her før, noe som er en trygghet siden jeg kjenner rammene fra før og personalet, ikke minst kjenner jo personalet meg. Det er til stor hjelp, for da slipper jeg å starte helt på nytt og jeg blir derfor også forstått lettere. Fra mandag til og med tirsdag hadde jeg en kostliste som var ca lik som den jeg hadde på psykiatrisk. Fra og med i går og til og med i dag har jeg en ny økende kostliste. I morgen skal den økes enda mer og så skal den igjen økes enda mer fra og med mandag.
Det er utrolig vanskelig å stå i, men jeg må jo nesten bare klare det. Kveldsmaten i går var for eksempel veldig vanskelig og tårene bare rant og rant. Det må ha sett passe smart ut når man gråter og snufser om hverandre mens man tygger mat, men jeg var fast bestemt på å skulle gjennomføre uansett. Takket være god støtte og en skikkelig ståpåvilje fikk jeg det til. Seier til meg!
En veldig positiv ting er at en av de tingene som er svært vanskelig for meg faktisk gikk greit. Både jeg og personal var jo forberedt på at det skulle bli svært vanskelig for meg og at det skulle komme en voldsom reaksjon, men det gjorde det ikke. Jeg ble rett og slett satt ut selv over hvor greit det gikk. Er det noe jeg kan så er det visst å overraske meg selv haha. Derfor krysser jeg fingrene for at dette vil gå greit videre, men har også i bakhodet at jeg ikke må bli skuffet over meg selv om det skulle komme noen reaksjoner.
Jeg vet jo også at vektoppgang kommer til å bli svært tøft og helt ærlig skremmer det livskiten ut av meg. Men jeg er innforstått med at det er en del av behandlingen og det å skulle bli bedre. Heldigvis vet jeg at jeg har god støtte rundt meg her og jeg vet at de følger nøye med slik at ting går som det skal. Det i seg selv er en stor trygget. Når jeg først må/skal opp i vekt tror jeg ikke det er noe bedre sted for meg å gå gjennom det enn på RASP. Jeg ser jo selv at jeg er for tynn, likevel så synes jeg det er utrolig vanskelig med vektoppgang.
Det meste av tiden her går til måltider, hviletid, oppfølgingstid og behandling. Sånn ellers går tiden min til strikking (noe som ikke akkurat er en overraskelse, vel) for det meste. Jeg har faktisk ikke sett mer enn en episode av en serie pr dag, noe som er veldig ulikt meg. Så sånn går no dagan, enn så lenge.
