Jeg forstår godt at utenforstående ikke vet alt om spiseforstyrrelser, noe annet hadde jo vært rart. Samtidig er det noen ting jeg skulle ønske at andre visste eller forstod, da flere situasjoner blir svært vanskelig for meg (og mange andre med en spiseforstyrrelse) nettopp på grunn av all uvitenhet. Derfor kaller jeg også dette innlegget “ting jeg skulle ønske at andre forstod” og ikke “ting fæle folk sier/gjør”. For jeg tror ikke at noen mener noe vondt med det, men samtidig så må folk forstå at det ikke bare er fritt frem kun fordi vedkommende er syk.

Her kommer noen av de tingene jeg skulle ønske at folk forstod eller visste om spiseforstyrrelser. Mye handler jo om hvordan man skal (eller ikke skal) oppføre seg eller tin man ikke skal si rundt noen som er syke. Jeg håper dette innlegget kan være til hjelp for noen:)

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

-Jeg skulle ønske at andre forstod at man ikke automatisk er frisk fra en spiseforstyrrelse hvis man er normalvektig eller blir normalvektig. Sykdommen sitter i hodet og selv om kroppen er/blir frisk så betyr det ikke nødvendigvis at man er frisk. Ja, man må ha en normal vekt for å bli frisk, men hodet må også følge med.

-Jeg skulle ønske at andre forstod at jeg ikke gjør spiseforstyrrede handlinger med vilje. Det er faktisk ikke slik at jeg vil ødelegge sosiale ting ved at jeg begynner å overspise og det er faktisk ikke slik at jeg kan finne på å ta andres mat fordi jeg synes det er gøy. Jeg synes det er helt forferdelig hvor stor kontroll spiseforstyrrelsen noen ganger har over meg og hva den “får” meg til å gjøre.

-Jeg skulle ønske at andre forstod at det ikke er ok å kommentere hva eller hvordan jeg spiser. Jeg har faktisk opplevd full diskusjon rundt bordet om “hvordan får lille deg plass til SÅ mye mat”, opplevd kommenterer rundt hva jeg spiser og ikke minst hvordan jeg spiser. Med mindre du er en del av mitt behandlingsteam eller pårørende så skulle jeg ønske at du kunne passe dine egne saker.

-Jeg skulle ønske at andre forstod at det ikke bare er å spise normalt, for tro meg, om det hadde vært det så hadde jeg vært frisk for lengst. Misforstå meg rett her: det er jo bare å spise normalt, men så er jo ikke det egentlig bare bare. Det er veldig mye mer komplisert enn som så.

-Jeg skulle ønske at folk forstod at det ikke er ok å kommentere kroppen min. De gangene jeg har gått opp i vekt har jeg ofte fått høre det av andre. For å si det sånn, så er jeg smertelig klar over det selv. Du kommenterer ikke sånt til andre, hva tror du da gir deg rett til å kommentere kroppen min? Samme med folk som uoppfordret kommenterer at jeg er for tynn og må spise mer. Du går ikke bort til noen og sier at de er for tykke og må spise mindre, gjør du vel?

-Jeg skulle ønske at folk forstod at de ikke alltid forstår og ikke minst at jeg ikke alltid forstår selv engang. Det er faktisk ok å ikke forstå alt, men ikke kom her og lat som om du er ekspert, du blir fort gjennomskuet. Det er helt lov til å si at “vet du, dette her har jeg ikke så mye greie på”. Personlig synes jeg også det er greit å bli spurt om ting, fremfor at folk bare antar. Spør meg så forklarer jeg gjerne, men husk på at ikke alle nødvendigvis har lyst til å forklare og det er helt ok det også.

//Elise Amanda

Denne dagen her har virkelig gått i ett altså! Opp klokken seks på morgenen etter minimalt med søvn og så var jeg på reisefot frem til halv ti hvor jeg da ankom RASP. Jeg har omtrent ikke fått et ledig øyeblikk før nå. Da jeg kom måtte jeg legge fra meg bagasje for så å tusle bort for å ta blodprøver før det var rett tilbake til møter. Innkomstsjekk og innkomstsamtale før lunsj, deretter rett i lunsj og hviletid, for så å ha legeundersøkelse og deretter samtale med KEF og først etter det hadde jeg litt tid hvor jeg kunne sette meg ned haha. Da rakk jeg å gjøre ferdig genseren min (!!!) før det var rett til middag. Travel dag eller?

Her får dere også noen kleine mobilbilder av meg selv som skulle illustrere at jeg er fit for fight hahah. Uff, noen ganger skulle jeg vært skjerma fra meg selv.

Men herlighet, dette blir noen tøffe seks uker, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg vurderte faktisk å drite i hele innleggelsen og bare dra hjem, for jeg savner så å være hjemme. Men jeg vet jo at det ikke akkurat er særlig smart, så jeg dro. Uansett hvor hardt jeg ønsker det og hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke stå i dette alene. Jeg må også lære meg å senke forventningene til meg selv, for jeg kan faktisk ikke klare alt på en dag (satt på spissen). Denne gangen skal jeg gi meg selv tid og jeg skal jobbe for de små seierne og ta et skritt om gangen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har dere noen forslag til innlegg fremover?

//Elise Amanda

God kveld, god kveld! Tenkte jeg kunne stikke innom for å fortelle dere om hvordan en typisk dag her ser ut. Det er jo egentlig ikke noe program her, men vi spis-pasientene (aka de med spiseforstyrrelse) har et eget program, så for oss så skjer det faktisk noe hehe. Jeg har tenkt mye på at for de andre må jo dagene bli himla lange, så jeg er glad det skjer noe her og jeg er glad for at jeg har utgang. Nå hadde det jo også vært rart om det ikke var noe opplegg med tanke på at jeg er her pga bulimien da. Uansett, nå skal jeg ta dere med på en typisk dag her inne.

Kl 08.00 – rundt her (noen ganger tidligere) blir jeg vekket og etter å ha få summet meg litt tusler jeg inn på badet for å gå på do, kle på meg og børste håret.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kl 08.15-08.45 – her er det da frokosttid og under frokost har jeg da oppfølging av et av personalet.

Kl 08.45-09.45 – hviletid/oppfølgingstid med personal etter måltid, hvor jeg som regel sitter og strikker, eventuelt så er jeg på pc`n eller mobilen.

Kl 10.00-10.15 – tid for fukt til mellommåltid med personal, frukten blir da spist i lillestua hvor vi også har hviletid

Kl 12.15-12.45 – lunsj med oppfølging av personal

Kl 12.45-13-45 – hviletid med personal igjen

Kl 15.45-16.15 – middag med oppfølging av personal

Kl 16.15-17.15 – hviletid med oppfølging av personal

Kl 19.15-19.45 – kveldsmat med oppfølging av personal

Kl 19.45-20.45 – hviletid med oppfølgning av personal

Som dere ser så går store deler av dagen bort til måltider og oppfølgingstid/hviletid etter måltider. Personal blir altså med under forsyningen og sitter ved bordet under måltid og etter måltid sitter personal med meg/oss i hviletid i en egen liten stue. I hviletiden pleier jeg da altså å strikke eller være på pc/mobil. Sånn ellers så tar jeg meg gjerne en gåtur mellom slagene, kanskje tar jeg noen bilder og ellers bare slapper jeg av. Jeg blir alltid så himla sliten fysisk når jeg blir sliten psykisk, så det blir en del avslapping også. Noen ganger har jeg også samtale med behandler eller lege.

Forresten, lurer dere på noe eller har dere noen ønsker om innlegg?

//Elise Amanda

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive litt om hva jeg savner med tanke på at jeg er syk og det er noe jeg virkelig har lyst til å skrive om. For hvis man snur litt om på det så er jo spørsmålet om hva jeg ser frem til med å være frisk(ere), eller hva? Og det er så himla viktig å ha noe å se frem til og ha noen mål og ønsker for å klare å holde på motivasjonen. Det er jo ikke tvil om at livet som frisk(ere) garantert er mye bedre enn livet som syk. Dette innlegget blir faktisk til motivasjon for meg selv, men jeg håper også at det kan være litt motivasjon for andre som sliter.

Jeg oppfordrer dere det er aktuelt for å lage en liste over ting dere ser frem til å kunne gjøre og ting dere savner på grunn av sykdommen. Her kommer noen av mine ting:

Jeg savner å ha en kropp som fungerer bedre. Det er så dritt å være konstant sliten og ikke orke særlig mye. Ting jeg skal må planlegges så nøye for at energien skal strekke til og jeg må ofte sette av en god stund for å klare å komme meg igjen. Andre ting som jeg skulle ønske fungerte bedre er fordøyelsen, jeg skulle ønske at jeg ikke var kald konstant. Jeg savner å ha hår som ikke faller ut i store mengder, jeg savner å ikke få blodsukkerfall og blodtrykksfall. Jeg savner rett og slett å ha en kropp som kan fungere normalt.

Tenk å kunne bli med på den joggeturen, tenk å spontant bli med på shopping en dag eller bare ha energi nok til å være sosial en del timer uten å være helt utslitt etterpå. Tenk å være i fysisk god nok form til å klare de vanlige tingene man så gjerne ønsker å klare.

Jeg savner også mye av det sosiale. Det er så mye angst knyttet til sosiale ting på grunn av hvordan jeg føler meg i kroppen min, men ikke minst fordi nesten alle sosiale ting inneholder mat av noe slag. Det gjør det utrolig vanskelig å klare å være spontan, men også vanskelig å i det hele tatt være til stede. Ofte blir jeg så stressa at jeg begynner å overspise for så å dra hjem for å fortsette å overspise og kaste opp.

Tenk å bare kunne si ja om noen lurer på om jeg vil bli med på café, tenk å kunne bare si ja om noen lurer på om vi skal spise x eller y sammen, tenk å bare kunne si ja om noen lurer på om jeg vil finne på et eller annet. Tenk å kunne spontant reise på hyttetur med noen uten at hvert eneste måltid må planlegges nøye og jeg må “godkjenne” alt. Tenk om.

Jeg savner i grunn å kunne leve livet slik jeg ønsker det, uten å være styrt av en spiseforstyrrelse. Jeg skulle så gjerne ha vært i stand til å studere eller jobbe og det gjør utrolig vondt å ikke være i stand til det. Jeg savner å kunne forholde meg til ting på en normal måte. Ikke minst ønsker jeg at de rundt meg skal bli kjent med den friske Elise Amanda, for de siste årene har spiseforstyrrelsen skint så voldsomt igjennom. Jeg savner å kun bli definert som meg selv og ikke som sykdom.

Tenk å kunne være bare meg. Det hadde vært fint, det.

//Elise Amanda

Jeg er så forbanna sliten og jeg er så glad for at gårsdagen er over, for det var en alt annen enn fin dag. Hele dagen fra jeg stod opp til jeg la meg klokken 02.00 gikk til bulimien. Overspise og spy og rett etter jeg var ferdig med en runde var det på´n igjen. Sånn gikk hele dagen i ett. Jeg var så sliten at jeg bare ville legge meg ned å gi opp. I tillegg var skammen så stor og samvittigheten så dårlig.

Jeg vil ikke en gang tenke på hvor mye mat og hvor mange kalorier jeg overspiste på i går, for jeg vet at jeg bare i går spiste mer enn hva et normalt menneske spiser i løpet av en hel uke. Det er så sykt, så ekstremt, så fælt. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan stoppe, det er jo et helvete å holde på slik og leve med dette. Likevel, jeg higer alltid etter neste rus og er alltid på let etter neste dose. Kan noen trykke på pause-knappen for meg? Jeg er så sliten.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tenk om jeg bare hadde visst hva slags helvete man kan havne i første gang jeg kastet opp. Hadde jeg visst det hadde jeg ikke engang nærmet meg toalettskålen. Tenk om jeg aldri hadde tatt det steget, da kunne jeg vært ferdig utdannet og i jobb, jeg kunne brukt tiden min på ting som er bra å bruke tiden sin på og jeg kunne virkelig levd. Istedenfor sitter jeg her da, med så lite selvkontroll at jeg ikke en gang kan jobbe en eneste time i løpet av en uke. Istedenfor sitter jeg her og overspiser og spyr fremfor å være ute i det virkelige livet. Jeg kan ikke få sagt det nok: aldri, aldri kast opp den første gangen. Aldri.

//Elise Amanda

Husker dere at jeg fortalte dere om at jeg har et stort ønske om å klare å ha en sjokoladekalender i år? Vel, det gikk dessverre ikke så bra. Noen dager før desember fikk vi en sjokoladekalender hver av moren til Andreas og allerede under min første b/p-runde etter disse var i hus så endte jeg med å tømme dem. Ikke bare min, men Andreas sin også. Jeg har så himla dårlig samvittighet for det og jeg er så lei meg. Kunne jeg ikke i det minste ha klart å la Andreas sin være…?

Etter å ha kjøpt inn og prøvd på nytt hele 7 (!!) ganger i fjor kom vi frem til at jeg ikke skal kjøpe nye til oss, da det er stor sannsynlighet for at det bare ender med nederlag og skuffelse. Jeg gikk heller til anskaffelse av denne tekalenderen som vi deler på. Da får vi ha en kalender som faktisk kan holde på og nyte. Uten at spiseforstyrrelsen skal ødelegge. Men til neste år, da håper jeg at det går an å ha sjokoladekalendere i hus.. selv om det ikke gikk dette året heller trenger jeg jo ikke å gi opp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

//Elise Amanda

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg kan skrive og fortelle om at jeg har pyntet meg til årets første julebord og gleder meg til å dra. Og jeg har jo pyntet meg, likevel er jeg helt på gråten for jeg føler meg så uvel i min egen kropp. Jeg gruer meg så himla mye til maten der og jeg har gjort det i mange dager nå. Buffet, bulimiens beste venn og største fiende. Jeg kan vel telle på fingrene mine hvor mange ganger jeg har klart å spise i buffet etter jeg ble syk uten å gå helt bananas.

Det er så store fristelser og så spiller samvittigheten også veldig inn. For når det først er betalt (og det er jo en del hundrelapper) så føler jeg at jeg ikke “kan” spise en normal porsjon. Jeg føler et indre press på at jeg må spise en god del fordi det er “slemt” å ta en normal porsjon når det først har blitt betalt så mye for mat. Spesielt når jeg ikke betaler selv. Og når jeg først går over grensa for normal porsjon er det enda vanskeligere å stoppe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Andreas og jeg har snakket litt om det og han har fortalt meg flere ganger at det er helt okey å ta en normal og trygg porsjon. Jeg prøver å høre på ordene hans, men spiseforstyrrelsen sitter så sterkt at det er vanskelig.

Nå høres jeg ut som verdens mest utakknemlige drittunge og kanskje er jeg det også? Jeg setter himla stor pris på å bli invitert med, jeg setter himla stor pris på å få tilbringe tid med dem, det er jo ikke der det ligger. Problemet er at spiseforstyrrelsen ødelegger så mye. Vi blir straks hentet og jeg er ikke langt unna å avlyse. Jeg er så himla stresset og veldig utrolig. Føler meg fæl, både innvendig og utvendig. Hvorfor skal spiseforstyrrelsen ødelegge så mye?

Hva synes du om antrekket?

//Elise Amanda

Dessverre er det jo slik at overspisingen har noen fordeler (der og da, vel og merke) og det er nettopp på grunn av disse fordelene det er vanskelig å slutte. Det er jo en grunn til man blir avhengig. Jeg ble spurt om å skrive et innlegg om hvilke fordeler overspisingen gir, så da velger jeg å skrive litt på generelt grunnlag, men også min egen erfaring. Først litt om overspising:

“Det sykelige med tilstanden er selve spiseatferden, utløsende psykologiske motiver, tap av kontroll og utvikling av overvekt. Tapet av kontroll over matinntaket, overspisingen, har vært sett på som et forsøk på å mestre stress og følelsesmessige problemer. Svært lite er imidlertid kjent om årsak, sykdomsutvikling og sammenheng med overvekt. Forholdet mellom sykelig overspising og anoreksi/bulimi er uklart. Overspising kan ses på som en del av det samme sykdomskomplekset, der de ulike tilstandene representerer ulike faser eller stadier av samme lidelse. Men overspising kan også være en egen tilstand.” kilde: nhi.no

De fleste som sliter med overspising eller bulimi er overvektige eller normalvektige. Det er faktisk veldig veldig mange fler som sliter med disse spiseforstyrrelsene enn anoreksi. Det er faktisk kun et fåtall av spiseforstyrrende generelt som er undervektige, så da vet dere det. Spiseforstyrrelse er derfor overhodet ikke synonymt med undervekt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så hvilke fordeler gir det meg, hva er det som driver meg til tross for at det egentlig bare er vondt og fælt? For det første så er det jo trangen etter mat hos meg som er helt ekstrem. Det er så himla vanskelig å skulle stoppe å spise når jeg først begynner. Og mens jeg spiser er det som alt av stress og bekymringer bare forsvinner. Jeg går inn i min egen trygge boble og kan bare nyte dopaminet som fyller hjernen min. Det blir jo en slags rus.

Ulempene derimot.. herlighet så mange. Det er dyrt, det er svært upassende å begynne å overspise i mange situasjoner, det er ekstremt slitsomt, følelsen av å ikke ha kontroll er stor, samvittigheten gnager  , siden jeg i tillegg kaster opp og er undervektig får jeg konsekvensene av det også, det tar himla mye tid og det styrer livet mitt. Hele hverdagen min handler om mat, mat og atter mat. Ulempene er mange fler enn fordelene, men likevel klarer jeg altså ikke å stoppe..

Jeg vet liksom ikke helt hva mer jeg skal skrive uten å gå så i dybden at jeg kunne ha fylt en hel bok, men jeg tror at hvis man blar i arkivet mitt under kategorien “spiseforstyrrelse” vil man få et relativt stort innblikk i dette “verdenen” her. Har dere derimot noen spørsmål så er det bare å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan.

//Elise Amanda

Ofte i behandlingssammenheng blir det snakket om vektoppgang. Herlighet som jeg hater det ordet. Jeg vil bare brenne det og aldri høre det igjen eller være så barnslig at jeg holder meg for ørene og roper “LA LA LA LA” hver gang noen nevner det. Mitt hat for det ordet er sterkt, for å si det sånn haha. Jeg blir vel mer redd om noen sier vektoppgang til meg og mener det enn om noen sier at det blir krig til meg og mener det. Ja, jeg vet at dette er ekstremt, men så stor er altså frykten min for det.

Jeg har helt ærlig så lenge jeg kan huske mens jeg har vær syk prøvd å unngå det. Ikke bare unngå vektoppgang, men i det hele tatt unngå at ordet i det hele tatt blir nevnt. Men så er jo ikke helsevesenet idioter heller og det er begrenset hvor lenge jeg har kunnet latet som om det ikke eksisterer. Men så kom jeg til RASP post 3 og der skjedde det en endring.

Vektoppgang skjedde og jeg gråt og fikk panikkanfall x antall ganger. Men jeg slapp å høre ordet vektoppgang og herlighet så mye det faktisk hjalp. Det betyr ikke at jeg slapp unna vektoppgang, for det gjorde jeg så absolutt ikke. Det var selve ordet jeg slapp unna, for på RASP post 3 kaller de det ikke for vektoppgang. De kaller det for redusering av undervekt.

For meg og sikkert de fleste andre med en spiseforstyrrelse er ordet undervekt mye mindre skummelt enn ordet vektoppgang. Så bare å bytte ut “vi må diskutere hvordan vektoppgangen skal foregå” til “vi må diskutere hvordan reduseringen av undervekten skal foregå” gjør det faktisk lettere å forholde seg til. I den forstand at jeg ikke vil legge hendene foran ørene og rope “LA LA LA” når det blir nevnt. Bare det å bytte ut ordet “vektoppgang” med “redusere undervekt” gjør faktisk at jeg klarer å forholde meg til det i den forstand at jeg klarer å snakke om det.

Er det ikke rart hvor mye ord kan ha å si? I grunn og bunn betyr det jo akkurat det samme for meg, nemlig at jeg skal opp i vekt. Jeg husker jeg synes det var skikkelig rart første gang jeg hørte det der, men samtidig var det fint. Det handler jo ikke om å omgå problemet, men å finne en måte å håndtere problemet på på en best mulig måte. Dette her er bare en av tingene som tilsammen gjorde at jeg har så stor tiltro til RASP og at behandlingen der virkelig fungerer. De møter meg så godt på mine behov, samtidig som de ikke spiller på lag med spiseforstyrrelsen.

//Elise Amanda

Jeg husker godt at foreldrene mine ofte kviet seg hvis jeg skulle bort eller skulle noe spesielt. Ikke fordi det var et problem med tingene jeg skulle eller hvordan jeg hadde det da, men fordi jeg alltid fikk det så vanskelig i etterkant. Egentlig har jeg alltid vært litt “sånn”. Da jeg var yngre og kom hjem etter for eksempel en natt hos ei venninne gikk jeg rett på rommet og ville egentlig ikke snakke med noen. Jeg trengte ro og satt derfor å lekte for meg selv, leste eller noe lignende. Jeg kunne gråte og bli vanskelig om noen prøvde å presse meg til å være sosial. Jeg trengte rett og slett en liten time out etter å ha vært sosial.

Det betyr ikke at jeg ikke hadde det hyggelig, for det hadde jeg så absolutt. Det ble bare litt vanskelig å håndtere for meg i etterkant av en eller annen grunn, noe det fremdeles er bare på en annen måte.

De siste årene tror jeg det har vært en kombinasjon av at jeg har overfylt min sosiale dose i tillegg til hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg. Noen ganger klarer jeg å begrense meg til en viss grad når det kommer til spiseforstyrrede handlinger, men det krever enormt med krefter å i det hele tatt begrense seg til en viss grad.

Jeg kan jo ta helgen som var som eksempel, jeg hadde det så utrolig hyggelig med venninna mi. Likevel, jeg kjempet mot bulimien konstant den helgen og jeg spiste mer enn jeg egentlig skal. Vi snakker ikke sånn overspising at jeg vil kategorisere det som bulimisk, men likevel i en såpass grad at jeg gikk opp 1kg+ etter å ha vært borte hjemmefra en helg. Å stå med disse følelsene, spesielt i etterkant har vært veldig vanskelig, slik det dessverre alltid er.

Jeg vil så gjerne gjøre ting og jeg har det jo ofte relativt fint der og da, men det handler om å finne en balanse i det nettopp fordi det alltid blir et slag i magen ut av det. Å kutte ut slike fine ting er overhodet ikke et alternativ, man blir jo ikke akkurat bedre av å låse seg inne. Men jeg må begrense meg, for om disse slagene i magen blir alt for mange klarer jeg ikke å stå oppreist.

Jeg klarte ikke en gang møte opp til timen min på spiseenheten i dag fordi jeg ironisk nok følte meg for stor og svær, nettopp på grunn av de kroppslige konsekvensene etter en fin helg med en god god del mat enn det vanligvis er (utenom overspising). Heldigvis hadde behandler en ledig time senere denne uken som jeg skal få, noe jeg tror blir godt i grunn. At ting er slik er utrolig trist, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre mitt beste.

//Elise Amanda