God lørdag! Jeg synes det er så gøy å mimre tilbake og for litt siden lagde jeg jo et blogginnlegg om en nettside som var veldig populær da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå tenkte jeg å ta dere med på et lite tilbakeblikk til noen av internettspillene fra jeg var barn og ungdom. Herlighet, jeg har så mange minner knyttet til disse spillene og spilte vel alle så mye at det var flaut. Jeg ELSKET slike spill. Det er egentlig synd at så og si alt er lagt ned, for det hadde vært gøy å spilt litt igjen, altså bare sjekket det litt ut. Nesten litt trist at det ikke går haha.

Power Babe: Åhh dette var jo så gøy! Jeg husker faktisk fremdeles hvordan min karakter så ut! Selve spillet husker jeg ikke såååå mye av, men jeg husker man var med i klaner, kunne kjøpe klær og frisyrer, møte andre i skolegården og andre steder og ikke minst spillet hvor man skulle bitche, spre rykte, være venn og lignende for å vinne. Egentlig et litt sykt spill når jeg tenker meg om, jeg tror ikke noe sånt hadde blitt laget i dagens politisk korrekte samfunn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Playing with fire 2: Altså, dette spillet her må jo bare med! Det var på 123spill om jeg ikke husker feil og man satt to stykker på samme tastatur. Man skulle legge bomber for å åpne tønner, man kunne finne ting og poenget var å ikke dø. Broren min og jeg spilte dette utrolig mye sammen på den gamle stasjonere PC’n som stod på kontoret i barndomshjemmet vårt.

GSM: eller Go Super Model for de som ikke kjenner forkortelsen. Her kunne man lage sin egen karakter, spille spill for å få penger og diamanter jo høyere lever man kom. Mine favorittspill var det dansespillet hvor man skulle huske trinn og det spillet hvor man skulle lage antrekk (utklippet til venstre). Man kunne også få venner der og man hadde egen profil. Dette var et skikkelig hyggelig og fint spill! Jeg husker faktisk hva jeg het der også, nemlig Jane-Victoria. Ikke spør hvor jeg fikk det navnet fra, for det aner jeg virkelig ikke haha.

Habbo: definitivt det spillet jeg brukte mest tid på. Jeg vet ikke en gang om jeg skal forklare det, alle på min alder har vel spilt Habbo? Kort fortalt: du bodde på hotell, hadde egne rom du kunne innrede, møte forskjellige folk, bli med i klubber og mye mye mer. Husker godt nabojenta og jeg syklet ned til Narvesen etter vi hadde tjent penger på sommeren for å kjøpe habbo penger til å bruke i spillet haha. Og navnet mitt der? Susi-Josefine. Ikke spør, for jeg vet heller ikke hvor jeg fikk det navnet fra.

Bratz: jeg er vel ikke den eneste som elsket Bratz? Ikke bare dukkene, men også musikken og nettspillene. Spesielt det under her husker jeg sååå godt, man fylte inn ting og så valgte dataen for deg. Av en eller annen grunn var dette utrolig gøy å gjøre med venninner. Bratz hadde også mange andre type spill, men de husker jeg faktisk ikke stort av..

Husker du noen av disse spillene og spilte du noen av dem?

//Elise Amanda

Det jeg nå skal fortelle om handler egentlig om manglende kompetanse innen psykisk helse, eller gjør det det? Jeg forstår jo svært godt at leger på somatisk avdeling ikke har like stor kompetanse som leger tilknyttet en spiseforstyrrelsesavdeling, likevel så tenker jeg at det er forskjell på å mangle kompetanse og å ikke ville prøve  å forstå. Det er forskjell på å mangle kompetanse og på å være en drittsekk. Sistenevnte har jeg heldigvis ikke møtt så mye av, men ett møte satte et skikkelig støkk i meg.

For en god del år siden var jeg innlagt på somatisk avdeling, rettere sagt barneavdelingen på sykehuset i Vestfold. Jeg var der på tvang og jeg må ha vært under 16 år på den tiden grunnet aldersgrensen for å være på barneavdelingen. Med andre ord så var jeg ikke så veldig fornøyd med å være der og jeg ønsket bare å skrive meg ut, noe som da ikke gikk siden jeg var under tvang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kjempet i mot alt de ville gi meg. Jeg ville ikke få noe inn i kroppen min, så jeg klemte veneflonslangene i håp om å stanse dem, jeg ville ikke bli undersøkt så jeg hylte og skrek og jeg ville ikke snakke med leger eller sykepleiere så jeg ignorerte dem eller kikket stygt på dem. Husk at på denne tiden var jeg ung og svært syk, jeg klarte ikke en gang å se mitt eget beste. Alt jeg ville var å dra hjem.

Så kommer en ny lege inn på rommet mitt. Sint som jeg var over å være på tvang nektet jeg å snakke med han og satt heller på Macbook’en min mens jeg ignorerte han. Han ble da sint på meg og dro Macbook’en ut av hendene mine slik at den falt i gulvet. Ordene hans husker jeg enda “du er utrolig respektløs og tenk på alle de barna som trenger å være her, men som du tar opp plassen til nå ved å utsette deg selv for skade!”. Det gjorde at jeg knakk totalt sammen. For det første ville jeg jo ikke være der engang og for det andre ble jeg så lei meg og gråt og gråt over at jeg trodde jeg førte til at noen barn ikke fikk hjelp.

Jeg så for meg barn dø på grunn av meg. Dette stemte jo ikke, selvfølgelig. Han sa det nok bare fordi han var sint og frustrert, men likevel: sånn snakker man ikke til folk. Jeg var et barn og jeg var syk. Jeg valgte ikke å bli syk jeg heller. Men denne legen, han valgte å ikke prøve å forstå. Han valgte å trykke et barn som var langt nede enda lenger ned.

Her ser dere et nærbilde av skaden Macbook’en fikk etter fallet. En sprekk oppover i baksiden av skjermen. Og etter denne “ulykken” ble hele maskinen svært treg. Applaus til legen som også bidro enda mer til min frykt for helsevesenet.. fortsatt den dag i dag er jeg frustrert over behandlingen jeg fikk. Dette handler faktisk ikke om manglende kompetanse, det handler om manglende evne til å være et medmenneske og manglende evne til respekt. Og jeg vet ikke hvem som fikk den mest permanente sprekket jeg: jeg eller Macbook’en..

//Elise Amanda

Åh, denne fredagen har vært fin så langt og det blir nok resten av fredagen også! Vi inviterte Sigurd på middag så nå sitter vi gode og mette i sofaen etter taco alle tre. Det er alt for lenge siden vi har hatt taco, noe som er rart for fredagstaco er jo nesten obligatorisk eller hva? For litt siden spurte jeg Mona om hun og Anniken ville bli med på en kveldstur i kveld, men de hadde planer om kino i kveld så da inviterte de meg med! Jeg har ikke hørt om filmen engang, men det er en julefilm så da er jeg fornøyd haha! Det blir utrolig koselig og jeg gleder meg! <3

Det kom ikke inn så mange spørsmål denne uken, så under her får dere svar på de som kom inn. Ønsker dere alle en fin fredag!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg elsker bloggen din! Lurte på om du kunne skrive noen innlegg om hva som trigger overspisingen hos deg, og hva slags mestringsstrategier du har lært for å ikke trøkke kjeften full med mat? Hvordan få hjernen til å slutte å handle/ikke tenke at man må ha all den maten hamstret i skapet før en overspising.. For det første: tusen takk, så hyggelig å høre! Det kan jeg godt skrive noen innlegg om: et om hva som trigger overspisingen hos meg, et mestringsstrategier og et om hvordan håndtere å ha fristelser rundt seg. Jeg tror jeg deler det opp slik så jeg får forklart meg slik jeg ønsker og ikke trenger å begrense meg til noen få setninger. Innleggene er nå skrevet opp i bloggplanen min, så de kommer om ikke så alt for lenge.

Har du fått ny vurderingssamtale på RASP? Ja, det fikk jeg faktisk beskjed om i går hehe. Jeg kommer til å skrive litt mer rundt det og fortelle litt mer på mandag.

Hvordan går det med deg og hvordan har du det? Takk som spør! Dette var det faktisk flere som spurte om, så jeg tar bare med dette en gang. Men det går som det går, eller hva jeg skal si. Bulimien styrer showet, men sånn utenom det så har jeg det ganske greit. Jeg er mye sliten og har ikke så mye energi + håret mitt har begynt å falle ut igjen, noe som suger. Det er så ille at jeg må rense hårbørste for hår hver eneste dag… Men jo, sånn ellers så går det greit! Vinterdepresjonen har ikke fanget meg og jeg har mange fine øyeblikk.

Har du type? Ja, vi har vært sammen (og bodd sammen hehe) i 5 år straks og vi er forlovet i tillegg. Veldig veldig glad for at jeg har han i livet mitt<3

Hva synes du om antrekket og lurer du på noe til neste uke?

//Elise Amanda

November, herlighet hvor blir tiden av? Tiden har til og med flydd så fort at denne månedens bullet journal ikke ble begynt på før i november hehe. Flaks for meg at jeg har en personlig almanakk jeg også bruker, ellers hadde jeg vel vært helt på kjøret. Litt avhengig av å planlegge eller? Ganske mye hehe.. Månedens tema har vært planlagt en stund, men siden jeg hang litt etter *kremt* fikk jeg ikke gjort det så detaljert og nøye som jeg ønsker, men jeg ble likevel fornøyd! Temaet er da altså hjort, blomster og snøkrystaller.

Her er et teit bilde av meg som later som om jeg har gevir.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Klar for å se? Let’s go!

Forsiden ble jeg veldig fornøyd med hihi. Jeg liker godt å ha en oversikt over datoene hver måned, slik at jeg ser hvilken dato de forskjellige dagene faller på, så dette er noe jeg prøver å ha med hver måned. Dette er foresten første gang jeg har prøvd å tegne en hjort hehe.

Månedens mood tracker ble jeg veldig fornøyd med! Det er altså siluetten av en hjort som er delt inn i soner, en for hver dag. Så fargelegges den aktuelle sonen hver kveld alt ettersom hvordan dagen har vært.

Mål for denne måneden er skrevet ned på venstre side og til høyre ser dere et sitat. Dette sitatet synes jeg er så viktig. Å plukke seg selv opp med en gang og begynne på nytt. Man trenger faktisk ikke vente på en mandag, en ny måned eller et nytt år for å starte på nytt.

Kalenderne ser da altså slik ut, ganske enkle, men likevel fine og oversiktlige. Det synes ikke så godt, men stripen i midten, tall og ukedager er fargelagt over i lyseblått.

Hvordan synes du månedens tema ble og driver du med bullet journal?

//Elise Amanda

Til adventstiden i år er det ingenting jeg ønsker meg høyere enn å få ha en sjokoladekalender. Gjerne de billige som selges på meny til rundt 10 kr, de synes jeg smaker godt og det er den type sjokoladekalender jeg vokste opp med. Vel, er det ikke bare å kjøpe en sånn da? tenker du kanskje og jo det er jo det, men problemet ligger i det å klare å ha den. I fjor kjøpte jeg meg en ny sjokoladekalender 8 (!!!) ganger før jeg til slutt ga opp å klare å ha en. Det var et voldsomt stort nederlag. Tingen er den at det er vanskelig å la den være i fred. Så fort bulimien trår til går det dessverre også utover denne sjokoladekalenderen.

Det er så mange år siden sist jeg klarte å ha en sjokoladekalender at jeg ikke en gang kan huske det. Dette er faktisk et ganske sårt punkt for meg. Jeg har bestandig vært veldig glad i jul og ikke minst førjulstiden, jeg er rett og slett et skikkelig julemenneske. Det å da ikke klare å ha en sjokoladekalender setter dog en liten stopper for julegleden. Det er jo ikke det at den ikke kan erstattes, for det kan den jo. Men når man må erstatte den konstant fordi man går løs på den under overspisingsepisoder gjør noe med en.. Så problemet ligger jo ikke på det økonomiske, men følelsene rundt det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror at jeg i år uansett også kommer til å kjøpe meg en adventskalender med te, for da får jeg oppleve å ha en kalender som jeg i tillegg vet at jeg klarer å ha. Det er noe med det stille øyeblikket på morgenen hvor man lusker seg opp i pysj og ullsokker for å åpne en luke og innse at man er enda en dag nærmere den store dagen. Gjerne helst en sjokoladekalender. Hvor man lurer på hva slags figur som er på dagens sjokolade. Lyden når man trykker den ut og ikke minst øyeblikket hvor man kjenner den smelte på tungen. Morgenånden som blir byttet ut med smak av søt sjokolade, mens snøen daler ned utenfor. Det er noe litt magisk over det hele, for juletiden er fremdeles litt magisk for meg.

Så i år skal jeg kjøpe en sjokoladekalender og forhåpentligvis bare en gang. Eller vet dere hva, jeg skal kjøpe det kun en gang, så får det heller briste og bære. Jeg håper så inderlig at jeg klarer å ha en i år, det hadde betydd så mye for meg og hadde vært en så stor seier i kampen mot å bli frisk. Å skulle ha en sjokoladekalender til 10kr er et lite ønske i seg selv, men for meg er betydningen bak det så himla stor. I år håper jeg det endelig er året hvor jeg kan klare å ha en sjokoladekalender igjen.

(jeg hadde ingen kalender til å illustrere med, så det ble en julestrømpe stefaren min har laget til meg)

//Elise Amanda

Har dere hatt en fin uke så langt? Jeg håper det! Eventuelt så håper jeg at dere har hatt noen fine øyeblikk og små lysglimt i hverdagen. Ta vare på dem, de er virkelig gull verdt! Over til noe annet: vi tok jo en god del bilder med mobilen også da vi var i Rhodos og ikke alle har blitt postet på blogg eller Instagram, så her får dere se noen av de som er tatt med mobilen! Mobilkameraet mitt har jo 12 MP så det tar ganske greie bilder og fungerer egentlig veldig greit til hverdags!

Jeg tenkte også å svare på litt spørsmål i morgen, så om du lurer på noe er det bare å spørre! Hvis du allerede har spurt på story på instagrammen min (eliseamandan) så trenger du ikke spørre de samme spørsmålene her, da jeg tar med spørsmål fra både innta og spørsmål jeg får i kommentarfeltet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Liker dere å se mobilbilder og lurer dere på noe til ukens spørsmålsrunde?

//Elise Amanda

Er jeg ferdig å skrive om dokumentarepisodene “Selvmord på instagram”? Nei, jeg er visst ikke det. For i dokumentarepisodene kom det kun frem litt av de positive sidene med miljøet der inne, men hovedfokuset lå uten tvil på det negative og det mest ekstreme. Jeg synes at det er viktig å fortelle om de gode sidene også og ikke bare de negative. For det er nemlig ikke slik at alle som er i dette miljøet deler bilder av kutt, forteller hvor lenge de har sultet seg, legger ut tallet vekten viser eller forteller at de ønsker å ta sitt eget liv.

Jeg vil faktisk dele miljøet inn i to deler: du har den delen av miljøet som kom tydelig frem i dokumentarepisodene, men du har også den siden hvor det er mennesker som kjemper iherdig for å bli frisk. Mennesker som deler dagens store seier, motivasjon, hverdagsøyeblikk og en liten utblåsning i ny og ne. Mennesker som gjør så godt de kan å passe på at de ikke poster noe triggende. Samtidig så er det en stor fellesnevner i begge sidde sidene: man blir kjent med mennesker som forstår, man blir møtt med støtte og man blir oppmuntret til å ta de riktige valgene.

Miljøet kan være ganske skadelig for enkelte, men det kan også være svært hjelpsomt. For hvem snakker man egentlig med etter kontortid som faktisk har litt peiling? Det psykiske helsesystemet i Norge er jo lagt opp slik at man hovedsakelig “kun” kan være syk i kontortid, så har man legevakten i krisetilfeller. Men noen ganger er jo alt man trenger å snakke med noen som forstår litt og der er jeg glad for at man kan hjelpe hverandre frem og oppover, så lenge man klarer å bruke det til noe positivt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er takknemlig for at jeg et sted kan få si ting som de er (til en viss grad selvfølgelig), et sted hvor jeg kan dele oppturer og noen nedturer, et sted som ikke dømmer meg, et sted som alltid er “åpent”, et sted hvor jeg kan få motivasjon til å fortsette kampen, et sted jeg vet jeg blir sett og hørt. Så for meg og mange andre så er privatinstagram et godt miljø å være i. Man har lov til å være destruktiv, men man burde virkelig ikke dra andre med seg ned og man burde samtidig skåne seg selv.

Så hvordan man velger å “bruke” dette miljøet er litt opp til en selv. For mange år siden fulgte jeg alle mulige folk, jeg fulgte folk som ønsket å kjempe, folk som ønsket å kjempe uten å få det til og folk som ønsket å bare grave seg enda lenger ned i sykdommen. Men den positive siden av privatinstamiljøet sprer seg, uten tvil. Det er flere brukere nå på den “siden” kontra hva det var for noen år siden. Kort fortalt: samme miljø, men ikke dra alle under en og samme kam.

//Elise Amanda

God kveld eller god natt? Alt etter som. For en liten stund siden skrev Mona et lignende innlegg på sin blogg, noe som er litt artig da jeg hadde tenkt til å skrive et selv haha. I sitt innlegg delte hun ting hun angrer på at vi ikke gjorde da vi var på Rhodos. Jeg skal nå gjøre noe av det samme, men bare med ting jeg skulle ønske vi fikk gjort. Dere som leser hennes blogg ser nok noen få likheter der, men hei, det viser jo bare at vi er en bra match til å dra på tur sammen siden vi har lyst til å gjøre mye likt!

Dessverre var det to dager hvor været ikke helt var på vår side og vi *kremt* utsatte en del ting til “neste dag” flere ganger. “Neeeh vi ligger ved bassenget i dag også, men i morgen, da skal vi!” ble vel sagt noen ganger hehe. Vel, planlegging er stikkordet og det var vi ikke så alt for gode til denne gangen. Uansett, dette skulle jeg ønske at vi fikk gjort:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ri i solnedgangen – flere steder på Rhodos kan man melde seg på til rideturer i solnedgangen, herlighet som dette fristet! Jeg er jo utrolig glad i dyr og jeg er vel ikke den eneste som har en romantisk forestilling som ridetur i solnedgangen? Tenk så vakkert da, herlighet!

Spille tennis – noe vi begge hadde lyst til å prøve da de hadde tennisbane og utleie av utstyr på hotellet, men dette ble da alltid utsatt til “i morgen”.

Utforske mer – nå er jo en uke egentlig ganske kort tid når man vil se mye, men noen ting jeg skulle ønske vi fikk sett er gamlebyen i Rhodos, jeg ville tatt en dagstur til fine Lindos, badet på strendene i Kalithea og tuslet langs bodene og smårestaurantene der, sjekke ut noen gamle ruiner og utforsket noen bortgjemte strender.

Bading – jeg skulle ønske vi hadde badet mer, både på stranden, i bassenget og i vannparken til hotellet. Jeg elsker jo egentlig å bade og da jeg var yngre og var på ferie var jeg vel i bassenget hele dagen og da gjerne under vann i tillegg. De siste årene derimot har “dørstokkmila” vært lang når det kommer til å bade hehe.

Språket – jeg skulle ønske at jeg fikk lært meg noen flere ord en “takk” på gresk, nå som vi først var der. Men jeg hørte svært lite prating av gresk da vi var i turistområder hele tiden og kommunikasjonen gikk på engelsk.

Tenker du også mye på hva du kunne gjort generelt i etterkant av ting?

//Elise Amanda

Er ikke denne fargen helt nynyydelig? For en stund siden bestilte jeg meg litt nytt garn og jeg har hatt det hjemme en god stund, men jeg har bare ikke vist dere det. Jeg liker å holde på med ett stort prosjekt av gangen, men har gjerne noen småprosjekter på si for å ha noe å bytte veksle hvis jeg begynner å bli litt utålmodig hehe. For tiden holder jeg jo på med en grå genser som dere kanskje vet og på siden har jeg noen votter jeg holder på med. Vottene har jeg mistet litt motivasjonen for da, siden jeg ikke ble helt fornøyd med fargen.

Dere som har litt peiling på strikking klarer kanskje å gjette hva jeg skal strikke som mitt neste store prosjekt? Garnet heter Line Langmo Påfugl og er i fargen lavendel. Jeg håper bare at jeg ikke har tatt meg vann over hodet med dette prosjektet, men det finner jeg ikke ut av før jeg får startet. Nå skal jeg først bli ferdig med den grå genseren.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva slags plagg tror du jeg skal strikke? Og tror du at du klarer å gjette navnet på plagget?

//Elise Amanda

Jeg fortalte dere jo forrige uke at jeg skulle på vurderingssamtale på RASP til uken og den dagen var altså i dag. Andreas og jeg ble kjørt til bussen av mamma, hvor vi ventet noen kalde minutter før bussen kom. Vi gikk ombord, satte oss øverst i bussen og fikk igjen varmen. Etter noen minutter skulle jeg til å ta frem strikketøyet, men så ringte telefonen min. Det var et litt uvanlig telefonnummer så jeg fikk utrolig dårlig magefølelse. Andreas tok telefonen og i det jeg hørte han si “dere kødder nå?” forstod jeg hvem det var og hva det gjaldt.

RASP måtte avlyse vurderingssamtalen i dag grunnet sykdom, noe jeg vet man ikke kan styre. Men det som gjør meg irritert og lei er at vi får så sen beskjed, vi satt jo alt på bussen på vei til Oslo.. Så da var det bare å pakke sammen tingene og gå av på neste stopp. Det var 1000kr rett i vasken det, da bussbilletter må bestilles på forhånd.. Heldigvis kunne mamma hive seg rundt for å hente oss og kjøre oss hjem igjen til Larvik.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slike ting som dette synes jeg er utrolig vanskelige, slitsomme og demotiverende. Jeg har jo full forståelse for at man ikke kan noe for om man blir syk, men da synes jeg at vi i det minste kunne ha fått beskjed på morgenen og ikke så sent at vi allerede satt på bussen på vei til Oslo.. Behandler her hjemme skulle jo egentlig være med i dag hun også, så da det ble avlyst fikk jeg tilbud om en time allerede noen få timer etter vi fikk beskjed eller i morgen hvis jeg ville. Jeg valgte å gå for i morgen og jeg tror det skal bli godt å få snakket med behandler da.

Nå er ikke dette dere skal lese nå en måte jeg prøver å legge skyld på noen, men jeg ønsker å ærlig fortelle hvordan det er å leve med denne drittsykdommen: jeg gruet meg himla mye i går til dette møtet, nettopp fordi jeg er så redd for avslag, samtidig som jeg er redd for å få et tilbud. Er det noe jeg er dårlig til å håndtere så er det vanskelige følelser og på grunn av det ble det ekstra mange overspising og oppkastepisoder i går. Jeg holdt på til over midnatt.. Så akkurat nå er jeg ganske sliten både fysisk og psykisk og skal ta resten av dagen med ro..

(joda, her får dere antrekksbilder til dette innlegget, selv om det ikke passer helt til teksten hehe)

//Elise Amanda