Jeg har sett mange bloggere lage slike innlegg de siste årene, så jeg tenkte å komme med mitt bidrag. Nå kommer jeg ikke med en full ukeshandel eller en full helgehandel da, dette er rett og slett ting jeg handlet inn som jeg manglet til frokost, lunsj og kveldsmåltider. Grunnen til at jeg har handlet glutenfritt brød og glutenfri kornblanding fremfor vanlig er rett og slett fordi jeg har cøliaki (noe som suger). Tenkte bare å nevne det i tilfelle noen måtte lure:) Nå som jeg er hjemme prøver jeg mitt beste å følge kostlisten fra RASP forresten, da jeg føler meg relativt trygg på den og jeg vet at den er lur for meg.
Så det jeg har handlet inn er da: brød, Biola, musli, kaffe mocca, snøfrisk, epler, tomater, paprika, salat, agurk, peppermix og yoghurter. Jeg liker faktisk best banan, sviske, bjørnebær og eple/kanel-smaker i yoghurter. Men denne pakken her med banan, vanilje, jordbær og mango er også veldig god! Fra før av hadde vi forresten smør og noe annet pålegg, derfor er ikke det med på bildet.
I tillegg til dette har jeg handlet inn ting til middag og spedd på med litt ting etterhvert. Som i går handlet Mona og jeg inn til middag og litt snacks på kvelden og i dag handlet jeg litt mer frukt på butikken. Det hadde også kanskje vært gøy å vist dere innkjøp for middager for en uke + oppskrifter faktisk!
Vil dere se flere slike innlegg? Og da kanskje med full ukeshandel eller full helgehandel?
Jeg vet ikke om dette innlegget bare er informerende eller om det er litt nyttig eller artig å lese også, men vi kjører på! Dessverre har jeg litt erfaring med dette, så jeg tenkte å dele mine synspunkt på positive og negative ting med en innleggelse. Nå har jeg kun hatt lange innleggelser for spiseforstyrrelse, så det er fra den kombinasjonen jeg kommer til å fortelle om, altså positive og negative ting med innleggelse når man har en spiseforstyrrelse.
-At man kan få hjelp til å håndtere situasjoner når de oppstår. Dette er noe jeg har hatt svært nytte av personlig da jeg føler at jeg har verktøyene til å bli bedre, men ikke klarer å bruke dem selv i vanskelige situasjoner. Jeg vet hva jeg skal gjøre, jeg klarer det bare ikke selv. Og da er det ganske greit å få hjelp til å kunne klare selv.
-Det er alltid noen man kan snakke med. Selvfølgelig kan det hende man må vente litt, men det er noen på avdeling 24/7 og skulle man virkelig trenge noen å snakke med så har man noen i nærheten.
-Man kan jobbe mer intensivt. Det er stor forskjell på å gå til behandling en time i uken og få behandling i en døgnpost. For noen holder det med eller har mest nytte av time, men noen trenger døgnbehandling eller dagbehandling. Det som er fint da er at man kan jobbe mer intensivt og dermed effektivisere behandlingen noe.
-Matbudsjettet blir kraftig redusert for min del. For å si det sånn så vil jeg ikke en gang tenke på hvor mye penger jeg bruker i uken på bulimimat. Når jeg har vært innlagt uten tilgang til mitt eget bankkort har dette da blitt en kraftig redusert post i budsjettet mitt, for å si det sånn.
Negative ting:
-Man kan bli i en egen boble. Det er lett å bli ekskludert fra samfunnet og bare befinne seg i instutisjonsboblen og bli avhengig av institusjonen. Altså å bli institusjonalisert. Derfor er det viktig å prøve å være noe selvstendig og holde kontakt med verden utenfor og sunne interesser om man er i stand til det.
-Avstand. Det kan jo fort bli litt avstand fra innleggelsesstedet til hjemstedet og dette er noe av det jeg synes er verst. Det å være så langt borte hjemmefra og så langt borte fra kjæreste, venner, familie og kattene. Det er utrolig tøft, men heldigvis kan man holde kontakt over nett/tlf og få besøk og/eller ha permisjoner.
-Man kan få for lite ansvar. Hvis man får for lite ansvar og nærmest alt blir gjort for en kan det være svært vanskelig å komme ut i den virkelige verden. Husk at det er der ute livet skal leves, ikke på en form for institusjon. Det er iallfall det jeg håper andre også higer etter.
-Tilknytninger. Dette er virkelig det verste, men samtidig det beste. Noen ganger blir man knyttet til mennesker som jobber i psykiatrien. Det er godt å føle at noen forstår, men samtidig så er det vondt fordi man vet så godt at dette er og skal være et profesjonelt forhold. Spesielt ei på barne og ungdomspsykiatrisk synes jeg det var grusomt å skulle si hade til da jeg ble skrevet ut derifra.
-Det er knalltøft. Det er så tøft og vanskelig at det til tider kan føles umulig å skulle være der videre. Men det er vel akkurat når ting er så tøft at behandlingen fungerer og at det nettopp er derfor det er så tøft. Men det er lett å tenke at “nei, dette går ikke” eller “jeg orker ikke stå i det mer”, så det handler litt om balanse også.
-Null forståelse. Noen steder kan man møte et helt system med null forståelse *kremt*, men ellers kan man jo også møte på enkeltpersoner med null forståelse. Dette kan gjøre ting enda mer vondt og vanskelig. Spesielt om det er noen som er av slaget “nå må du ta deg sammen bare” eller rett og slett er helt på jordet.
Konklusjon: Det finner både fordeler og ulemper med innleggelser. Spesielt innleggelser over tid. For noen holder det med behandling utenfor insinuasjon da noen har god nytte av det. Mens andre trenger døgnbehandling for å bli bedre. Hva som funker for den enkelte er helt individuelt. For min del veier de positive sidene opp for de negative da jeg vet at det hjelper, samtidig: spør du meg midt i en vanskelig situasjon er nok svaret noe helt annet! Herlighet som jeg har vært sint, frustrert og fortvilet noen ganger!
Hykleren har vært på sirkus! Neida/Joda? Greia er at jeg har vært den typen som i årevis har revet ned sirkusplakater fra stolper da jeg ikke synes det grann om bruk av feks elefanter i sirkus. Jeg har heller ikke vært på sirkus siden barneskolen på grunn av at jeg i protest har nektet. Men da jeg hørte at Arnardo har fokus på mennesker i år og heller ikke har med store eksotiske dyr fant jeg ut at jeg skulle gi det en sjanse. På forhånd undersøkte jeg dyrene som skulle være med og informasjon om dyreholdet deres. Dyrene som er med i år er altså ponny, lama, papegøyer og hunder.
Showet i seg selv var veldig bra og det var både imponerende, nervepirrende og spennende opptredener! Når det kommer til dyrene så virket det som at papegøyene og hundene trivdes og de ble oppmuntret med ros, kos og godbiter. Hun som hadde dem og dyrene kunne man se på hadde et godt bånd seg i mellom. Ponnyene derimot og lamaene har jeg et litt annet innrykk av.. musikken ble dempet da de var inne, noe som sikkert var fint for dem. Men han som opptrådte med dem hadde med seg to pisker i manesjen. Han bruke dem ikke direkte på dyrene, men i bakken foran dem og til å vise vei.
Det er jeg litt skeptisk til, men så kan ikke jeg så veldig mye om hester. Jeg vet det var vanlig å bruke pisk før i tiden, men jeg trodde vi var ferdige med det nå? Ponnyene og lamaene fikk også godbiter, men det virket som at de handlet i frykt av pisk fremfor godbiter som motivasjon. Nå må dere ikke ta min uttalelse her som fakta, da jeg ikke har kompetanse innenfor dette, men dette er altså hva det som ut som utenfra.
MEN: noe som skal trekkes frem som veldig positivt: dyrene utførte kun triks og ting som virket naturlig for dem!
Om jeg kommer til å dra på sirkus igjen? Jeg vet ikke. Garantert om sirkusene slutter helt med dyr, men som sagt så sitter jeg med en veldig blandet følelse nå. Dyrevelferden innenfor sirkus i Norge har uten tvil kommet svært mye lenger enn fra jeg var barn og showet i seg selv var veldig bra, det skal de ha! Men jeg skal innrømme at selv om jeg koste meg sitter jeg nå med en bismak i munnen..
God kveld til dere, jeg håper dere har hatt en fin dag så langt<3 Da jeg var i Oslo var jeg en tur bortom Storo, for der har de nemlig Monki (skulle ønske vi hadde den butikken i Vestfold) og der har de så mye fint! Det ble ikke store greiene på meg da jeg prøver å være litt forsiktig med penger, men noe ble det jo. Jeg har en liten obsession med fint undertøy haha og på Monki har de så mye fint! Det jeg gikk for denne gangen var rett og slett noe skikkelig enkelt og komfortabelt: helt basic bralette + en basic høytlivstruse (dette har jeg aldri hatt før så vet ikke hvordan det er å gå med hmm).
Forresten: jeg synes ikke det er så “farlig” med undertøy, jeg. Det er jo ofte ikke sååå ulikt det man går med på stranda, er det vel? Og jo, foreldrene mine leser bloggen min innimellom, men altså undertøy er da vel noe alle bruker, så jeg ser ingen grunn til å ikke kunne vise det? På får dere ikke se hvordan det ser ut da haha.
Jeg husker i starten når jeg skulle begynne å handle bh’er og herlighet så flaut det var! Jeg kikket alltid febrilsk rundt meg, veldig redd for at noen jeg kjente skulle se meg. Jeg trakk gjerne skjerfet litt opp mot ørene også haha. Jeg er glad jeg har kommet forbi det punktet for årevis siden, men slik tror jeg flere hadde det i starten? Herlighet så mye som var flaut på den tiden haha.
Det er også mye lettere for meg å finne bralettes som passer enn bh med spiler, for det eneste stedet jeg har funnet min størrelse så langt er på Change og det er egentlig litt vel over mitt budsjett. Dermed blir det den ene jeg har fra Change, bralettes og bh’er med spiler som passer sånn halvveis.
Så lurer jeg på: synes du undertøy er “flaut” å handle eller la andre se?
Først og fremst: tusen takk for gode meldinger og beklager at jeg ikke har fått svart dere alle<3 Nå føler jeg meg litt mer klar til å fortelle hva som skjedde og jeg vet at flere av dere lurer også. Planen for innleggelsen var jo at behandling skulle foregå på dagenheten og at jeg fra klokken 16.00-08.00 + helge døgnet i helgene skulle være på intensivavdelingen. På intensivavdelingen skulle jeg da få utdelt en kveldskontakt (og dagskontakt i helgene i tillegg) som alle andre og bruke intensivavdelingen som støtte. Etterhvert skulle jeg begynne å være litt på pasienthotellet i helgene når ting ble bedre og så etterhvert hjem i permisjoner, men så langt kom jeg aldri.
På forhånd hadde vi (pappa og jeg) hatt flere møter på RASP. Der ble det også grundig informert om problemene mine og ting jeg har ekstreme vansker med og trenger ekstra oppfølging. Dette ble da informert om fra vår side, men også fra intensiven sin side da jeg har vært der før og de var fult klar over det. Jeg synes i tillegg representanten fra intensiven la det frem ganske godt og klarte å forklare problemstillingen i sin helhet. Derfor var jeg veldig sikker på at de skulle være forberedt på dette og klare til å ta meg imot da jeg ble innlagt 2. september.
Datoen kommer og jeg tar turen innover til Oslo. Da jeg ankommer dagenheten skal jeg gjennom noe jeg finner svært vanskelig (som ble godt informert om på forhånd) og jeg klarte til min store seier å gjennomføre det. Det ble etterfulgt av at jeg løp ut på grunn av panikkangst, men etter å ha fått roet meg kom jeg inn igjen. Stolt over at jeg gjennomførte, over at jeg ikke gjorde noe dumt og over at jeg kom tilbake relativt raskt. Jeg blir da møtt med tilsnakk over at jeg fikk panikkangst og løp ut.
Jeg etterspurte å lage en plan rundt dette, noe jeg ikke ble møtt med (selv om intensiven også hadde sagt at det var viktig). Derfor gjentok det seg noe lignende fredagen også, bare at da skjedde det litt mer og verre, i tillegg til at panikkanfallet varte i nærmere to timer. Heldigvis fikk jeg hjelp av intensiven da og fikk lov til å være der resten av dagen. Jeg var utslitt etter panikkangst da det tærer veldig på kroppen, så da jeg fikk roet meg ned sov jeg faktisk i mange timer.
I tillegg har jeg en tendens til å spise superfort om jeg er i overspisingsmodus. Jeg møter til middag på dagenheten en dag og en av mine aller største triggere blir servert (noe jeg hadde informert om på forhånd). I matsalen er det personalet som skal være til støtte og hjelpe til å korrigere spiseforstyrret adferd, men etter hva jeg så var det kun anorektisk adferd som ble korrigert. Jeg heiv i meg middagen på tre minutter ca og satte så kursen mot butikken for å få tak i mer mat. Dette var et skikkelig nederlag, både fordi det var flaut å gjøre slik foran de andre, men også at ingen hjalp meg til å stoppe. Jeg fikk beskjed i ettertid at de ikke hadde opplevd sånn adferd i spisesalen før, men altså.. jeg har en ren bulimidiagnose og denne adferden var også noe som var informert om på forhånd.
Ellers skjedde det en god del ganger at jeg etter hviletid (som var uten personal bestandig) dro på butikken og kafeteriaen for å overspise og kaste opp. Jeg fikk beskjed om å heller skrive ned om ting ble vanskelig og eventuelt om å ta kontakt med personalet, men når jeg er i overspisingsmodus er det alt jeg klarer å tenke på. Kontrollen forsvinner totalt og det samme med rasjonelle tanker. Den ene gangen jeg prøvde å ta kontakt fant jeg heller ingen av personalet. Siden jeg hadde (ufrivillig) fri utgang med bankkort var det bulimien som vant, gang på gang.
Konsekvensene av fredagen og mandagen ble også at jeg fant det ekstremt vanskelig å i det hele tatt oppholde meg i matsalen. Jeg var redd for mine egne reaksjoner, spesielt når jeg følte at jeg møtte null forståelse og var så og si uten støtte. Jeg følte meg rett og slett ikke trygg, med tanke på egen helse. Alt dette her tilsammen + noen andre ting gjorde at dagenheten valgte å avslutte meg da jeg ikke klarte å nyttiggjøre meg av behandlingen og at jeg rett og slett trenger strammere rammer om jeg skulle klare å stå i dette her. Noe jeg for så vidt er enig i, at behandlingen ikke var noe for meg da jeg rett og slett ikke klarer å ta nok egenansvar når personalet ikke var til stede, som var mye av tiden.
På mandag fikk jeg da altså beskjed om at dagenheten valgte å avslutte meg og at årsaken var at jeg ikke nyttiggjør meg av denne type behandling, at de ikke vil jeg skal føle enda mer nederlag (noe jeg følte MYE på den uken, da alle andre fikk til så mye bedre enn meg), at de ikke hadde kapasitet til å følge opp reaksjonene mine og at de mente jeg trengte mer intensiv behandling. Noe som er synd er at alle situasjonene som oppsto var ting de var informert om godt på forhånd…
Uansett, femten minutter ca etter møtet med dagenheten er ferdig får jeg så beskjed om at jeg kan gå og pakke sakene mine fordi intensiven skal skrive meg ut. Begrunnelse: behandling skulle foregå på dagenheten og siden jeg mistet det tilbudet mistet jeg intensiven også. Men jeg kunne søke meg inn igjen til å få innleggelse på intensiven om jeg ønsket det. Så da stod jeg der, uten noe å si, med tung bagasje og ingen måte å komme meg hjem på. Heldigvis fikk pappa lånt en bil så han fikk hentet meg, ellers vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg fikk heller ingen utskrivelsessamtale på intensiven, noe jeg synes var leit da det ble en ekstremt brå og overraskende avslutning uten at jeg i det hele tatt fikk mulighet til å tale min sak.
Dette innlegget her ble forferdelig langt, til tross for at jeg har kortet ned så godt jeg kunne. Men alt dette måtte nesten ned for å forklare hvorfor ting ble som de ble og hvorfor jeg ble kastet ut. Jeg fikk heldigvis snakket med behandleren min her hjemme på mandag og avtalt en time med henne som jeg hadde i går. Mer om hvordan den gikk og hva vi kom fram til da forteller jeg senere, da dette innlegget er langt nok allerede.
Jeg med mine 23 år her på jorden har vel ikke lært stort om livet, tenker du vel? Nå skal jeg ikke påstå at jeg vet alt eller har lært alt, for det er det ingen som har. Men jeg vil påstå at jeg har opplevd og lært mer enn gjennomsnittet til min alder, kanskje både på godt og på vondt. Dette innlegget her blir likevel ikke et dypt og alvorlig innlegg, det føler jeg hadde blitt alt alt for personlig. Men noen innspill til litt mer alvorlige ting vil jeg dele, samt gode ting livet har lært meg.
🌍 Kjæledyr er noe av det fineste som finnes og de er glad i deg kun for at du er du
🌍 Noen ganger må man tilgi andre for sin egen del for å være i stand til å gå videre selv
🌍 Ting order seg faktisk ikke av seg selv, man må aktivt gjøre noe med det
🌍 Man må klare å ta vare på seg selv før man er i stand til å ta vare på andre
🌍 Ord er mye mektigere enn hva man i sin villeste fantasi kan forestille seg
🌍 Perfeksjonisme er en illusjon man er dømt til å tape om man prøver å jage den
🌍 Fra man er liten av blir man utsatt for feilinformasjon om at husdyrene har det tipp topp supert og at kua automatisk har melk og at vi er snille som melker den..
🌍 Noen mennesker er faktisk glad i deg akkurat sånn som du er
🌍 Man skal ikke dømme mennesker etter utseende og inntrykk utenfra, dette er noe jeg har lært gang på gang
🌍 Du er mye sterkere enn hva du tror og du klarer å gå gjennom mye tøffere ting enn du hadde forestilt deg
Haha, ok, nå etter å ha skrevet tar jeg tilbake det med dype ting.. det ble visst en del av det.
Dessverre så skjedde det en del i går, men jeg orket ikke å fortelle noe om det da engang (flaks for meg at jeg da hadde to forhåndssskrevene innlegg klare). Men joda, jeg fikk beskjed om å pakke sakene mine og dra i går, noe som gjorde meg knust. Jeg skulle jo egentlig være der i 8 uker. Så da var det ikke stort annet å gjøre enn å pakke sammen sakene mine og sette nesen ufrivillig hjemover. Heldigvis fikk jeg tak i behandler hjemme i går som har mulighet til å ha en samtale med meg i dag. Takk og lov for det.
I skrivende stund er jeg ganske så nedbrutt og umotivert, så “spør meg igjen” om hvordan det går om noen dager, så har jeg forhåpentligvis kommet meg litt på beina. Mere om hva som skjedde og hvorfor forteller jeg i morgen, for akkurat nå orker jeg ikke. Det kommer et forhåndsskrevet innlegg ut i kveld som jeg faktisk skrev før jeg dro til RASP, så dere får et pip fra meg i kveld også.
Larviksdialekt er relativt likt skriftspråket bokmål, hvis du legger til flere a-endinger og noen litt vel merkelige ord og fraser. Selv har jeg vel i grunn aldri snakket Larviksdialekt, men alltid litt “pent”, noe jeg tror er på grunn av påvirkning fra alle bøkene jeg bestandig har lest. Men jeg kan da likevel alle ord og fraser, jeg bruker dem bare ikke selv. Nå er det forskjell på folk i Larvik også på hvor bredt (eller bræit som de sier) de snakker, men de fleste snakker mye bredere enn for eksempel Oslo-folk. Dette innlegget blir viet til min kjære hjembys dialekt.
Jeg skriver ordene og frasene først slik at dere kan gjette for dere selv før dere ser svarene, det er jo litt gøy?
I tillegg er det noe jeg rett og slett må forklare. Jeg tror det jeg irriterer meg mest med Larviksfolk er bruken av orden “hvem”. For i Larvik sier folk “hvem sko er mine” eller “hvem bilde var finest” blant annet. De bruker med andre ord ofte ordet “hvem” der ordet egentlig er “hvilke” eller “hvilket”. Dette er noe som skjærer i ørene mine hver gang jeg hører. DET ER SÅ FÆLT. Det er noe som irriterer meg svært mye. Et annet god er “mellom” for i Larvik har man ikke lest “gjennom” en bok, neida, man har lest “mellom” den.
I tillegg er det alle forkortelsene av setninger: Virru værra me? -vil du være med Skarru det? –skal du det Vikke –vil ikke Hakke –har ikke Orkække/hælække –orker ikke Giddække –gidder ikke Når stårru opp? –når står du opp? Ærre -er det? Væit jække -det vet jeg ikke Datta a? –falt hun av? Snarru hatte? –hvordan har du hatt det? Mæsjom bor her? –hvem er det som bor her?
Så, har dere gjettet på ordene? Her kommer svarene!
Møe -mye brølløpp -bryllup Maule -spise for eksempel syltetøy rett fra glasset Smeike -klappe/kose for eksempel en hund Mævver -maur Ælj -elg Pælær -gummistøvler Fævell -fugl Hompel -fartsdump Herpa -ødelagt Makan -lik, som i “vi har lik genser” Blei -som i når du dør i et spill eller blir “tatt” på sisten Løent -skrantent / i ferd med å bli ødelagt
Da jeg kom over disse gamle bildene av meg her om dagen måtte jeg le litt og det var så gøy å finne dem igjen! På slutten av barneskolen og starten av ungdomsskolen var nemlig stilen min ganske så annerledes fra hvordan jeg ser ut nå. Veldig mange gikk for brunkrem, bleket hår og lyserosa leppestift. Jeg derimot? Jeg gikk for svart hår, eyeliner, sløyfer, striper og tyll. Det verste må nesten være at jeg var flinkere til å legge eyeliner på den tiden enn hva jeg er nå hahah (selv om jeg nå kun legger på øvre del).
Jeg savner egentlig litt denne tiden og stilen, jeg. Ikke misforstå for jeg ville nok ikke gått kledd slik nå, men jeg følte meg så sikker og så hjemme i den stilen da jeg hadde den. Jeg vurderer faktisk å lage en video hvor jeg gjenskaper noen av disse bildene, eventuelt stilen, kanskje det hadde vært gøy?
Men så kom jeg litt i fjortisperioden jeg også gitt. Brunkrem ble ikke brukt og ei heller lyserosa leppestift, men det blekede håret var på plass, dog med innslag av rosafarget hår og en sløyfe hehe. Dere som har kjent meg lenge har jo kjent meg gjennom disse periodene og vet jo at jeg så slik ut, men for dere som kun kjenner meg via bloggen eller dere jeg har blitt kjent med i eldre alder blir kanskje litt overrasket?
Bare for moroskyld og for å se de store kontrastene så sammenligner vi et gammelt bilde og et bilde tatt forrige uke:
Forandret meg litt eller? Ønsker dere en del to av gamle bilder?
Jeg filmet faktisk litt mandag forrige uke da jeg ble lagt inn og resultatet ser dere under. Filmen tar dere litt med “bak fasaden” som bloggen er, dere får blant annet se meg rett etter et anfall av panikkangst. Ellers så får dere jo se litt om hvordan dagen min foregikk og dere får også høre litt om tankene mine. Jeg er ingen ekspert på vlogging, så ikke forvent for mye altså hehe.
