Ting som irriterer meg.. det er veldig mye i grunn det. Derfor kommer det enda et innlegg om nettopp dette! Noen av tingene er rett og slett fordi noen mennesker er irriterende, mens andre av tingene har vel litt mer med meg å gjøre. Eller en god mix, jeg vet ikke helt. Jeg håper dere finner dette innlegget morsomt! La oss bare starte!

1.Folk som tar hele fortauet og går driiiittregt uten hensyn til at ikke alle andre har supergod tid. Det samme gjelder når noen sperrer en hel rulletrapp eller går sakte i en gang sammen uten at folk får lov til å slippe forbi. Kan vi ikke bare ta litt hensyn til hverandre a?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

2.Når folk tråkker på deg kun på grunn av alderen din, av type “men dette kan ikke du vite noe om / dette forstår ikke du, du er alt for ung”. Gi meg sjansen så kanskje du blir overrasket! Jeg synes man skal lytte før man gjør seg opp en mening.

3.Når jeg skal kjøpe én brus og den foran meg på butikken skal handle for noe som ser ut som to uker, ser meg og legger så på varene sine. Altså.. jeg vet ikke med dere, men om jeg skal handle veldig mye og den bak meg i køen kun skal ha noen få ting lar jeg selvfølgelig den personen gå foran meg.

4.“Morsomme” vegetarvitser.. nei, du er ikke original om du spør meg om “men hvis du blir strandet på en øde øy med en sau..” eller “hahah, maten min spiser maten din!”. Hørt de før. Veldig mange ganger. Lo ikke da. Ler ikke nå heller. Dette blir litt i samme kategori som folk som er i butikken og ser en vare uten prislapp som så sier “er den gratis da heheheh?”. Nei den er ikke det, noe du vet godt og du var heller ikke morsom.

5.Når du skal ha gruppearbeid og blir satt på gruppe med folk som er null interessert i å gjøre en innsats, så du må gjøre hele skiten selv. Altså.. denne har jeg opplevd så mange ganger gjennom barneskole, ungdomsskole og videregående. Men for å se det fra en mer positiv vinkel: ved prøver er det ikke jeg som ikke har klart å svare på spørsmålene.

6.Is ute på vinteren. Jeg går så mange ganger på trynet hver eneste vinter. Joda, jeg kan skaffe meg brodder, men enn så lenge irriterer jeg meg heller over all den glatte isen. Heller klage enn å gjøre noe med problemet? hehehehhe.

Noe av det samme som irriterer deg?

//Elise Amanda

I en bakgård i sentrum ligger det en fin café med en herlig stemning rundt seg, både inne og ute. Bildene mine rettferdiggjør virkelig ikke denne gullperlen av en cafe, men de som har vært der vet hva jeg snakker om. For her er det nydelig mat og drikke med fokus på økologiske produkter. De selger de beste salatene du kan tenke deg, men også herlige kakestykker, varmretter og mange andre herligheter. Her er det virkelig noe for alle og enhver. Jeg snakker selvfølgelig om Hungry Heart! Min favorittcafe i Larvik og veldig mange andre sin favoritt også.

Her er det rom for å sette seg ned med en bok eller lekser, for venninnetreff, for en herlig lunsj og på sommeren fine konserter i bakgården. Det er til og med et yogaloft her. Dette er ikke reklame altså, bare en anbefaling fra meg. Hvis du er innom Larvik burde du virkelig ta turen innom her. Ja du burde til og med ta turen til Larvik kun for å dra innom her hihi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Personlig er favorittene mine mange av de gode tekoppene man får her og en mix av dagens salater. Åhh det er så mye godt! Man kan også kjøpt litt forskjellige produkter der hihi.

Å skulle spise ute er veldig utfordrende for meg, men akkurat her føler jeg at jeg kan senke skuldrene litt. Anni og jeg var der igjen her om dagen, litt spontant i grunn. Den gangen ble det bare kaffe og te på oss, men jeg får nok ta meg turen snart igjen for en lunsj!

Har du en favorittcafe? 

//Elise Amanda

“Hvordan har du det i dag?”
“Jeg vet ikke, for jeg har ikke veid meg ennå”
-utdrag fra en av Finn Skårderuds bøker

Det er slitsomt at denne idiotiske tingen her (les: en badevekt) skal ha så mye å si på hvordan jeg føler meg og hvordan jeg oppfatter meg selv. Det er jo helt på trynet å basere hele sin verdi på et slikt tall. Jeg blir ikke et bedre menneske av å ha en lavere vekt og de jeg har i livet mitt liker meg uavhengig av hva denne tingen her viser. Så hvorfor skal det bety så himla mye for meg? Hvorfor skal jeg basere min menneskeverd og tilstrekkelighet etter en badevekt? Tenk at en så liten ting kan styre livet mitt. Det er så tragikomisk at det ikke er måte på, men så er det nå slik det er.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som jeg har sagt før er jeg fult klar over at jeg ikke ER for stor, men jeg FØLER meg for stor. Om vekten så hadde vist 0.0 kg så hadde det vært like fælt i grunn. Jeg hater denne tingen her, men jeg elsker den. Kan ikke leve med den, men kan ikke leve uten den. Min verdi skal ikke måles i tallet på en badevekt, likevel er det nettopp det jeg selv gjør både bevisst og ubevisst.

Hvis tallet har gått mye opp får jeg panikkangst, selv om jeg er så inderlig klar over at tallet egentlig skal opp. Om noen så får en anelse om hva tallet i nærheten kan vise får jeg panikkangst. Jeg mister helt kontroll over meg selv og jeg føler meg avslørt. Blottet for alle og enhver. Naken. Som om alle mine dypeste tanker og følelser skulle blitt avslørt. At jeg blir avslørt, som den jeg egentlig er: Elise Amanda, 23 år gammel.

Jeg har ikke skrevet om dette temaet før, jeg har vært så redd for å trigge. Men jeg føler meg så alene. Bare tanken på at noen andre skal vite har ødelagt behandlingsmuligheter for meg før. Reaksjonene mine av at andre har fått vite har ødelagt behandlingsmuligheter for meg. Angsten for angsten har fått meg til å gjøre idiotiske ting. Vektfobien min er så sterk og den grunner i flere ting, ikke kun spiseforstyrrelsen.

Tallet på vekten definerer meg ikke som menneske. Det sier ikke noe om hva slags venninne eller familiemedlem jeg er. Det sier ingenting om hvem jeg er som person, hvilke interesser jeg har eller hva slags medmenneske jeg er. Det sier ikke noe om jeg er flink nok, snill nok, pen nok, vellykket nok eller god nok. Likevel er det dette tallet jeg baserer min egen verdi på. Et tall på en badevekt. Jeg skulle så ønske at dette var en bisarr form for spøk, men det er sannheten min. Det er sånn jeg har det og det er sånn mitt liv styres.

Men jeg ønsker ikke at det skal forbli sånn. Jeg vil måle min egen verdi i den jeg er og handlingene mine, ikke i tallet på vekten. Jeg jobber så iherdig med å takle dette og finne andre måter å måle meg selv etter, men det er tøft og det er uvant. Aldri noen sinne måler jeg andres verdi utifra vekt, så hvorfor i all verden må jeg gjøre det med meg selv? Ærlig talt, så jævlig spesiell at jeg må ha en egen skala er jeg da ikke. Likevel er det noe som får meg til å tro det.

(det et forresten ikke noen vits i å prøve å se et tall på vekta her, jeg fjernet batteriene før bildene så vekten er ikke på)

//Elise Amanda

Jeg tar meg selv ofte i å tenke på hvordan jeg har det, sånn egentlig. For problemet ligger litt i at det unormale har blitt normalt og jeg ser ting ofte i perspektiv. Jeg vet i grunn ikke om det er en dårlig ting: det å kunne se alle de små seierne og samtidig tenke at de veier jo ikke opp for nederlagene, sånn egentlig. Så man kan jo se på blant annet helgen på to måter: “helgen gikk bra fordi jeg overspiste og kastet opp kun x antall ganger hver dag” eller jeg kan tenke at “helgen gikk ikke så bra fordi jeg overspiste og kastet opp x antall ganger hver dag. For meg blir det på en måte feil uansett.

For det er jo overhodet ikke bra at jeg overspiste og kastet opp hver eneste dag denne helgen, samtidig så kunne det ha vært så mye verre. Det er litt vondt i grunn, at det på en måte er en stor seier å “kun” ha overspist og kastet opp x antall ganger i løpet av helgen. Seier og nederlag i ett. For som jeg skrev over her så er det jo overhodet ikke bra, men det kunne jo ha vært mye verre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eller jeg kan tenke at helgen var fin fordi jeg har hatt det hyggelig med kjæresten min og bestevenninna mi, noe jeg har hatt. Og det var jo fint, det var jo ikke det. Men spiseforstyrrelsen overskygger dessverre det en del. Helgen var fin, men også vond. Men hvordan gikk denne helgen, sånn egentlig? Jeg vet virkelig ikke. Jeg synes at det er et spørsmål det er utrolig vanskelig å gi et korrekt svar til.

(fine, fine koppen som betyr veldig mye for meg som jeg fikk av G)

Helgen min gikk både bra og dårlig. Den var fin og fæl og det ene overskygget det andre konstant. Jeg er sliten av å være i midt-i-mellom-land. Ikke bra, ikke dårlig, men samtidig: ikke ok heller, sånn egentlig. Både fin og dårlig, men samtidig ikke. Hvis du er forvirret nå etter å ha lest alt dette forstår jeg deg godt, jeg er nemlig svært forvirret selv. Men nå er det hverdag og helgen er over. For denne gang.

//Elise Amanda

Det var med stor iver at jeg etter konfirmasjonen min endelig kunne kjøpe meg mitt eget speilreflekskamera. Før det hadde jeg brukt et dårlig digitalkamera, for fotointeressen hadde jo vært til stede en stund og da brukte jeg det jeg hadde. Gleden var stor da jeg endelig satt med min kjære Canon EOS 550D i hendene og det tok ikke lang tid før jeg hadde lært meg av meg selv hvordan innstillingene fungerte. Siden den dagen ble kameraet brukt flittig, mange ganger i uken i hele 9 år. Men alt har en slutt, dessverre.

Kameraet mitt har overlevd å falle i bakken, opp til flere ganger. Det har overlevd å bli med på høye fjellturer, på tvers av land, gjennom tider på sykehus, på store gleder og lykkelige stunder. Med akkurat dette kameraet ble fotointeressen og kunnskapen større. Kameraet har gitt meg så mye glede og uansett hvor rart det høres ut: hjulpet meg gjennom tunge stunder. Jeg har liksom alltid hatt med meg mitt kjære Canon Eos 550D på slep. Men på onsdag tok det slutt, for alt har en slutt, dessverre.

Jeg høres nok litt i overkant av sentimental ut nå, men nettopp dette kameraet har stor verdi for meg. Det ble som vanlig brukt til å ta litt bilder med og deretter ble det lagt i sekken min. Da jeg skulle ta det opp og bruke det en time senere responderte det ikke i det hele tatt og det har det ikke gjort siden heller. Bilder under ble tatt en time før kameraet tok kvelden og nå ligger det i et skap og der kommer det mest sannsynlig til å ligge og støve ned. Jeg får meg liksom ikke helt til å kaste det. Takk for ni fine og lærerike ord, gode kameraet mitt!

//Elise Amanda

Håper dere har hatt en fin kveld? Jeg har iallfall det! I dag tidlig tok Anniken og jeg båten til Sverige klokken syv på morgenen, så man kan fint si at jeg var trøtt etter kun fem timer med søvn. Jeg var svært takknemlig over meg selv som hadde kjøpt inn energidrikke kvelden i forveien, for å si det sånn. På vei bort var det en god del bølger, men det var ingenting sammenlignet med veien hjem. Jeg ble så dårlig at jeg lå i fanget til Anniken en del av turen. Da vi nærmet oss Norge roet det seg en del ned, formen min ble bedre og derfor gikk vi ut for å se litt mer av båten. Denne båten er nemlig helt ny og det var første gang vi var på den. Veldig fin båt og den er mye mer miljøvennlig enn den forrige som gikk!

På Nordby tok vi lunsjen på Subway, noe som falt veldig i smak! Vi fikk også kikket i en del butikker der og heldigvis klarte jeg å holde meg selv litt i nakkeskinnet, for det var sååå mye fint jeg ville ha. Men det er verken godt for lommebok eller miljøet, er det vel? Mat ble det også handlet inn og til meg selv kjøpte jeg glutenfritt brød, glutenfri müsli, soyamelk, vegetarisk påleggservelat, saft og vegetarisk kaviar. Sistenevnte er jeg skikkelig spent på å smake! Så ble det selvfølgelig smågodt på meg også, det blir jo ikke tur til Sverige uten!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Liten selfie i prøverommet må jo til. Bortsett fra alle bølgene ble det en kjempefin tur og nå er jeg trøtt som bare det, så det blir nok natta på meg snart hehe. Men først: en til episode av en ny serie jeg har begynt å se!

Hvor kommer antidepisiva inn i dette, lurer du kanskje? Jo, det har seg sånn at jeg er tom og på fredag skulle jeg derfor hente ut mer. Apoteket var tomt, så de ringte rundt til andre apotek i Larvik. Tror dere ikke at alle var tomme da?! Så damen på apoteket begynte å ringe rundt i hele Vestfold og til slutt fant hun ett apotek som hadde noen få bokser igjen, så da ble noe holdt av til meg. Heldigvis for meg er Anniken så grei at hun henter dem ut for meg i morgen, da det apoteket som hadde ligger flere byer unna hvor jeg bor.

Det er ganske skremmende i grunn da man ikke skal slutte tvert av disse medisinene. Tenk på hvor mange som kan gå tomme nå uten å få hentet ut nytt? Det var problemer med for høy etterspørsel i forhold til produksjon eller noe i den duren, men jeg håper så inderlig at de begynner å komme inn igjen på apotekene i Vestfold snarest. Å slutte tvert av kan nemlig gi mange svært uheldige bivirkninger.

Har du gjort noe fint i helgen?

//Elise Amanda

Hehe denne videoen var jo planlagt å poste mens jeg var på RASP, men så er jeg jo ikke der lenger. Likevel, filmet var filmet og redigert ferdig før jeg dro, så jeg tenkte å vise dere den likevel. Denne gangen hadde jeg et annet rom enn sist. Det var så og si helt fult på avdelingen da jeg ankom og kun ett rom ledig: nemlig det ene lille rommet. Alle de andre rommene er store, men til tross for at dette dere får se under er betraktelig mindre så er det jo ikke direkte lite heller.

Jeg liker å gjøre det litt personlig og koselig rundt meg og kan ikke fordra hvite sterile sykehusrom, derfor hadde jeg pakket med meg litt pynt for å fikse litt på det hehe. Å gjøre rommet med personlig gjør også at jeg klarer å slappe mer av på det og det gjør at jeg føler mer kontakt med «livet der ute» om man kan si det sånn. Håper videoen faller i smak!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Har dere noen videoforslag for neste uke?

//Elise Amanda

Jeg tenkte å ta opp et litt sårt og til nå usnakket tema i dag, nemlig mine personlige nyttårsforsetter. Joda, jeg har jo delt nyttårsforsetter med dere tidligere, men jeg har utelatt en god del. Sannheten er at for en del år siden så var nyttårsforsettene mine fæle. La meg ta dere med tilbake til litt i tid. Året er 2008 og det er nyttårsaften. Som alle andre år feires dette og jeg har nyttårsforsettene mine skrevet ned i en bok. På toppen, med streker under står det: “gå ned xx kilo og nesten ikke spise”. Jeg var 12 år gammel og kunne ikke fordra å bo i min egen kropp. Alt jeg ville var å bli så liten som mulig.

Tidligere den dagen hadde jeg ikke spist nok. Jeg ble derfor veldig sulten etterhvert og kjempet mot trangen til å spise. Jeg hadde skrevet en bokstav i håndflaten min på å minne meg på hva jeg skulle gjøre og hva jeg absolutt ikke skulle gjøre. Men jeg var så sulten, samtidig var jeg fast bestemt: 2009 skulle bli det året jeg skulle bli så tynn at jeg nesten forsvant. På dette tidspunktet var det ingen som visste om kampen som foregikk i mitt eget hodet. Disse tankene og følelsene var forbeholdt meg og dagboken min, uten unntak.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det nærmer seg midnatt og vi kler på oss for å se fyrverkeriet. Etter en stund går vi inn igjen og det første jeg gjør er å gå bort til bordet med snack. Det er nesten skummelt, men jeg husker det så godt ennå: jeg tok seks saltstenger. Deretter seks til. Så en neve. Og enda en. Jeg hatet hatet hatet meg selv. Vi var kun noen minutter inn i det nye året og jeg hadde allerede mislykkes. Men nyttårsforsettet ble det samme, i mange år etter dette og i flere år før dette også, dessverre.

Det nyttårsforsettet prøver ennå å snike seg innpå meg. Forskjellen er at de siste årene så er det noe som har stått mye sterkere. Skrevet ned med streker under: “bli friskere og kjempe for et bedre liv”. Det er vondt å tenke på alle de årene jeg brukte på å grave meg selv ned i sykdom, fremfor å bruke dem på å kjempe meg ut av sykdom. Det er vondt å tenke på at allerede så ung var det noe som hadde så stor makt over meg.

Dette er sårt å dele, men likevel så himla viktig. Det er viktig fordi man må forstå at det finnes forskjellige faser av en spiseforstyrrelse, viktig for å forstå hva en spiseforstyrrelse kan få en til å føle, men ikke minst: det er viktig for å forstå at ting faktisk kan endre seg. Man trenger ikke ha det samme fæle og nitriste tankesettet resten av livet. Jeg håper, som alle de siste årene at det er ett av disse nyttårsforsettene jeg klarer å følge opp. Og det er ikke det første, for å si det sånn.

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

Hihi, jeg har gledet meg sååå mye til å vise dere denne! Det tok litt tid og det er en liten stund siden den ble ferdig nå, men jeg hadde planlagt så mange andre innlegg at det var først nå jeg får vist den frem. Jeg har nemlig strikket min første genser! Jeg har gjort alt helt selv, utenom kanten ved halsen som tante gjorde ferdig for meg. Oppskriften fikk selv erfarne strikkere til å riste på hodet, så da er det ikke rart at jeg som omtrent er helt nybegynner ikke forstod absolutt alt.

Jeg ble iallfall utrolig fornøyd med den og jeg skal ærlig innrømme at jeg er stolt som fikk det til! Jeg synes at den ble jevnt strikket og jeg er fornøyd med fargevalget. Den er også utrolig komfortabel og passer så fint inn nå på høsten! Tidligere har jeg kun strikker skjerf og kluter, men så i år begynte jeg å prøve meg på votter (de har jeg vist dere tidligere) og plutselig fant jeg ut at jeg ville prøve meg på genser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvordan synes du at den ble? Strikker du?

//Elise Amanda

Idag tenkte jeg å fortelle dere litt om hvordan det er å være venn med en som har alvorlig bulimi. Kanskje noen også har lurt på hvordan det er?  Det er jo rake motsetningen til hva jeg selv sliter med, så det kan jo by på noen utfordringer i et så nært vennskap som det vi har.

Som dere sikkert vet sliter Elise med alvorlig bulimi, noe som merkes godt også i vennskapet vårt. Det er ikke bare bare å være venn med en som sliter såpass mye med en spiseforstyrrelse som det Elise gjør. Elise er avhengig av rutiner når det kommer til mat, og også når det kommer til å sove borte og generelt i hverdagen. Det er noe jeg ikke har skjønt meg særlig på, for jeg har ikke noen erfaring med å ha det sånn. Jeg har aldri kjent på behovet for rutiner selv!  Jeg kan nok fort bli litt oppgitt, rett og slett fordi jeg kanskje ikke forstår viktigheten av dette. Å det har også litt med min problematikk å gjøre også- at jeg kan reagere veldig på små ting som andre kanskje ikke ville reagert på! Å at jeg fort kan bli oppgitt/ småsur/ hvis ting ikke går som planlagt- fordi jeg er veldig rigid av meg! Det har ingenting med mangel på empati å gjøre, men min evne til å forstå strekker ikke alltid til selv om jeg skulle ønske! 

Det er heller ikke alltid vi kan spise visse steder eller visse typer mat, fordi det øker trangen til å overspise hos Elise- å den kan jeg skjønne veldig godt, så der er det ikke så vanskelig å vise hensyn. Det er heller ikke alltid vi kan drikke alkohol, noe jeg ofte har lyst til- fordi det også øker ofte trangen til å overspise. Det er mange hensyn man må ta, som til tider kan føles veldig kjipt, spesielt når det går utover avtalene våre! Da går det ofte litt i stå i hode mitt for jeg hater brutte avtaler! Men det gjelder ikke bare avtaler med folk som er syke. Og det er jo klart at brutte avtaler ikke er noe gøy? Det synes vel ingen!  Selv om jeg vet dette er viktig for Elise, så er det lov å kjenne på at det til tider kan være litt kjipt hvis det er noe man for eks har gledet seg litt til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg sliter jo med anoreksi selv, og det er jo rake motsetningen til det elise sliter med! Jeg har aldri brukt mat for å håndtere vanskelige følelser for eksempel! Eller kjent at mat kan gi en rusfølelse- derfor kan ikke jeg sette meg inn i hvordan det er å ha bulimi, hvordan det er å ha behov for å spise masse mat for så å kaste det opp igjen! Det er ikke rart at man kan ikke kan sette seg inn i noe man selv ikke har vært borti! Ja begge deler er en spiseforstyrrelse, men det er veldig stor forskjell på anoreksi og bulimi! Har man ikke erfaring med anoreksi er det vanskelig å skjønne at noen velger å sulte seg, å har man ikke erfaring med bulimi kan man heller ikke forstå hvorfor noen putter i seg flere kilo mat for så å kaste det opp igjen!

Vi er jo veldig masse sammen, og vi får det jo til å fungere å det går jo stort sett veldig bra, å så får Elise bare prøve å overse mine små utbrudd når de kommer, haha. For hun vet jo at det kun er fordi jeg ikke forstår, og ikke fordi jeg vil være slem og at jeg elsker henne! Jeg prøver virkelig å forstå, å jeg prøver virkelig å vise forståelse- men noen ganger kan det være litt vanskelig! Men som regel går det veldig fint, og jeg og Elise har det veldig fint sammen! Og det positive er så mye mer enn det «negative»!

Har du noen slike vennskap? Hvordan takler du det?

-Mona Marlene