Hei og hopp! Dere fikk jo se fremgangsmåten til september i min bullet journal tidligere, men nå tenkte jeg å vise dere noen bilder av hvordan denne månedens tema ble. Siden vi går inn i den første høst-måneden så falt valget på høst, eller blader om man vil være helt nøyaktig. Jeg ble mest fornøyd med alle de siste sidene, men slik blir det omtrent alltid haha. Denne gangen dropper jeg å skrive under hvert eneste bilde da jeg har såpass mye å tenke på i dag at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere det. Håper dere liker innlegget! Hva temaet blir neste måned får dere nesten bare vente og se!
…nesten iallfall, men alt av program for den første dagen er derimot gjennomført! Det har vært en svært tøff dag med panikkangst, tårer og mye frykt, men jeg har klart å stå i det. Bare det er jeg utrolig stolt av meg selv over, for jeg var så nære på å ikke ville møte opp i det hele tatt i dag. For ikke å glemme at jeg bare ville dra hjem etter noe surr som skjedde. Heldigvis har jeg blitt lovet at slikt ikke skal skje igjen.
Jeg ankom en time før jeg skulle møte opp på poliklinikken, så derfor fikk jeg lov til å få tilgang til rommet mitt så jeg fikk lagt fra meg litt ting så lenge. Til min store begeistring stod Klara på verandaen, så det ble en stor gjensynsglede! Og siden jeg hadde litt tid før jeg skulle møte opp måtte jeg bare låne med meg Klara for en liten tur ut hihi. Dere som fulgte meg sist jeg var på RASP husker nok Klara!
Noe jeg også har gjort i dag er å vlogge, så om det blir brukbart får dere se en vlogg fra min første dag her. Det er litt begrenset hva jeg har kunnet filme da jeg ikke kan filme i noen fellesarealer, men jeg tror nok dere får et innrykk av å få et innblikk i dagen min likevel.
Jeg sov forresten ikke noe i natt da jeg var redd for å forsove meg, men heldigvis fikk jeg litt under en time søvn på bussen. Det er et under at jeg ikke har gått i bakken med så lite søvn og jeg håper bare så inderlig at jeg får sove til kvelden. Nå er det hviletid etter kveldsmat og Charterfeber står for tur, herlighet det er så underholdende! Jeg håper forresten at helgen deres var fin<3
Ny måned betyr månedsoppsummering av antrekkene jeg hadde på meg måneden som akkurat var og denne gangen blir det da antrekkene for august! Det er rart å se hvordan stilen min hele tiden endrer seg, samtidig er det likevel en råd tråd gjennom den. Stilen min i august var iallfall uten tvil veldig “jentete” og ungdommelig! Med mye kjoler, skjørt, duse farger og freshe farger.
Det blir spennende nå som det blir litt kaldere i været og det blir tid for strikkagensere og boots! Dessverre finner jeg ikke favorittbuksa mi noe sted og jeg har nærmest endevendt huset på jakt etter den.. det er så ille at jeg omtrent begynner å grine.. Favorittbuksa mi har nemlig et annet navn også: “tryggebuksa”, nettopp fordi at det er den eneste buksa jeg klarer å gå med om jeg har en skikkelig dårlig kroppsbilde dag. Så at den er borte er ikke særlig gøy, for å si det sånn.. Dette høres kanskje litt vel ekstremt ut, men jeg er så avhengig av å ha den buksa at dere aner ikke.
Nå i kveld ønsker jeg ikke å ta noen nye bilder, for jeg ser virkelig ikke ut. Disse bildene ble tatt på fredag og de er egentlig et godt eksempel på hvordan jeg som regel fremstiller meg selv utad. Men hvorfor ser jeg virkelig ikke ut nå? Jo, nå er det kun noen timer til jeg drar avgårde til en ny innleggelse. For å være helt nøyaktig er det åtte timer til i skrivende stund. Omtrent alt er pakket ferdig og pakket ned, utenom toalettmappen og elektronikkartiklene jeg bruker nå. Og utenom motet. For akkurat nå føler jeg meg ganske motløs. Det frister å heller ta med seg kofferten, dra til flyplassen og sette seg på første ledige fly for å rømme fra alt. Det føles uoverkommelig akkurat nå å skulle bli innlagt og alt som fører med det.
Som vanlig er jeg helt elendig på å håndtere ting. Jeg har mange gode verktøy jeg kan bruke, likevel faller jeg tilbake til bulimien gang på gang. Hvis det er noen som lurer på hva jeg har brukt dagen i dag på utenom å pakke og besøk av pappa og Beate så er det bulimi. Jeg har spist og spydd bort nesten tusen kroner. Way to go! Eller ikke, så absolutt ikke. Men det er eneste måten jeg klarte å roe meg ned på og det er fælt å si det: men jeg trengte virkelig dette for å i det hele tatt holde ut tanken på å skulle dra i morgen. Og det er jo nettopp dette som er en stor del av problemet mitt, for jeg kan virkelig ikke fortsette å “håndtere” ting på denne måten.
Jeg føler meg overhodet ikke klar til å dra. Jeg føler meg overhodet ikke klar til vektoppgang på xx kilo. Overhodet ikke. Men det perfekte tidspunkt kommer nok aldri, så jeg får nesten bare gripe sjansen når jeg først får den. For i dag og helt sikkert de neste månedene også så vil jeg leve i denne teite bobla hvor å være undervektig betyr så himla mye, men jeg vil ønsker ikke å leve slik om ett år engang. Og da må man faktisk ta tak. Holde ut ubehaget. Møte sin største frykt ansikt til ansikt. Å utsette gjør det til syvende og sist bare verre.
Så i morgen skal jeg møte opp. Uansett hvor skummelt og jævlig det er. Uansett hvor klar eller lite klar jeg er. Dette her er mitt liv og jeg må ta ansvar for å leve det.
Jeg fortalte dere jo at Mona og jeg filmet litt da vi hadde en photoshoot og resultatet ser dere under. Diktet er skrevet av meg forresten. Dette er en av de første gangene jeg har prøvd meg på en slik litt kunstnerisk film, men jeg vil definitivt prøve meg på flere ganger. Jeg skulle også ønske at det var en slik blomstereng ved meg, for den er så himla fin.
Angående i morgen så kjenner jeg nå at jeg gruer meg skikkelig.. det blir så himla tøft, men jeg tror jeg skal fortelle litt mer om det i kveld. Enn så lenge så håper jeg at denne videoen faller i smak <3
Åhhh for en utrolig fin og rørende dag det var i går! Jeg husker ennå godt at Elisabeth ringte meg etter hennes første date med Eivind og tenk, i dag giftet de seg! Vielsen i kirka var utrolig fin og jeg var ikke den eneste rom felte en tåre, for å si det sånn. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk være tilstede på denne dagen og dele øyeblikkene med dem! Fra kirken gikk det videre til bryllupsfotografering, men bildene fra det deler jeg med dere senere, da Elisabeth og Eivind skal få se dem først. I tillegg synes jeg at de også skal få lov til å poste bryllupsbilder av seg selv først, før andre begynner å poste dem hihi.
Jeg måtte dessverre dra før selve festen siden det i dag er siste dag jeg er hjemme før jeg blir innlagt og derfor må bruke dagen på å pakke ferdig og ordne et par ting. Hadde jeg ikke måtte dra i morgen hadde jeg definitivt blitt over, men sånn ble det dessverre. Eller om togtidene hadde vært litt bedre, noe de dessverre ikke var. Jeg håper og regnet med at resten av kvelden ble kjempefin, noe de absolutt fortjener. Lokalet var pyntet sååå fint i tillegg, det så ikke ut som samme lokale som Elisabeth sin sønn hadde dåpsfest i overhodet.
Kjolen jeg hadde på meg i går har jeg hatt en stund, men aldri hatt en anledning til å bruke før nå. Jeg synes den er sååå fin, spesielt fargen, men dessverre er den litt for stor, så jeg vurderer å selge den med mindre jeg får sydd den inn. Fletta prøvde jeg meg på for første gang på toget på veien bort forresten og det ble ikke ille til at jeg aldri har gjort det før? Jeg tror jeg definitivt skal lage håret slik en god del igjen i fremtiden!
Visste dere at jeg egentlig ser ganske dårlig? Jeg er nærsynt, noe som vil si at jeg ser bra nærme, men så fort det blir litt avstand til ting ser jeg veldig dårlig. Det i kombinasjon med at jeg har vært dårlig til å bruke linser/briller har ført til mange flaue situasjoner.. men nå i ettertid er det jo bare å le av. Noen av disse situasjonene jeg har opplevd tenkte jeg å dele med dere nå.
Du setter deg inn i feil bil – det er utrolig vanskelig å se hvem som sitter i en bil når man ser dårlig og flere ganger har jeg holdt på å sette meg inn i feil bil, men en gang gjorde jeg nettopp det! Jeg satte meg inn og personen i førersetet kikket rart på meg i noen sekunder før det gikk opp for meg.. så jeg beklaget så mye og fortet meg ut igjen haha uff.
Du setter deg med feil folk – for en god del år siden skulle jeg møte noen venner. Jeg setter meg så ned ved bordet jeg tror de sitter ved og sier hei. De rundt bordet sier hei tilbake og ser rart på meg. Akkurat som i bilen som jeg fortalte ovenfor gikk det litt tid før jeg innså at jeg satt feil.. shit, dette var jo ikke mine venner, dette var en gjeng med fremmede!
Du virker overlegen – mange ganger har jeg trodd folk har vinket til meg og har vinket tilbake før jeg har innsett at de har vinket til noen som stod i nærheten av meg. Men slike ting er jo ikke lett å se når man ikke ser ansiktet til den som vinker. Derfor har jeg sluttet å vinke tilbake når det er folk rundt meg da jeg i 90% av tilfellene har vinket feil.. det resulterer dessverre i at de få gangene det faktisk er noen som vinker til meg har de trodd at jeg er overlegen om jeg ikke har vinket tilbake, med mindre det har vært noen som kjenner meg godt og vet at jeg ser dårlig da.
Jeg tenkte det kunne vært artig med et innlegg om forventninger vs virkeligheten, selv om de fleste lager video av slike innlegg er det jo artig med bilder også? Dette her er kun noen av eksemplene jeg har. Tidligere har jeg faktisk laget en video om expectations vs reality med ei venninne når det kommer til ting på høsten, den kan dere se HER om dere vil. Jeg håper at noen vil kjenne seg igjen i noen av situasjonene, det hadde vært gøy!
Nå er jeg forresten på vei til bryllup, men jeg tror jeg skal forhåndsskrive et innlegg slik at det blir postet et innlegg til i dag. Ønsker dere en fin lørdag<3
Selvpleie/ansiktsmaske. Folk legger ofte ut sååå fine bilder av sånt, men i virkeligheten ser det vel mer ut som bildet til høyre, eller hva? Meg i sofaen med ansiktsmaske og ser sånn passe rar ut.
Hahahaha, akkurat denne her ble så FAIL, fordi jeg synes nemlig at bilder til høyre var så mye koseligere enn det til venstre. Det skulle jo egentlig være motsatt, men sånn ble det ikke gitt.
Nei altså når jeg drikker te pleier jeg ikke å sitte pent og pyntelig ved en pult. Jeg sitter som regel i sofaen, eller som her: på gulvet i pysjbukse og hettegenser. Ja, jeg er litt rar for jeg liker å sitte på gulvet jeg haha.
Når du ser for deg de fine bildene du skal ta med ei venninne, men i virkeligheten blir det mer som til høyre: antrekk som ikke matcher, stygg bakgrunn og tullete bilder.
Herlighet, jeg er så lite klar til å dra på mandag. Ikke har jeg klart å pakke ferdig heller, så resten av dagen i dag og søndagen må gå til det. Jeg må i tillegg dra innover på mandag alene da jeg ikke har noen til å kjøre meg, så jeg må jo klare å få med meg alt selv. Sist hadde jeg vel to kofferter og en liten bag hehe.. det går ikke nå, for å si det sånn. Heldigvis kan jo familien ta med ting til meg når de skal innover for å besøke meg etterhvert, men det er likevel en god del ting jeg må ta med meg. Spesielt nå som det begynner å bli kaldere… store varme gensere tar virkelig stor plass!
Jeg kjenner også skikkelig på ambivalensen og føler meg ikke mentalt helt klar til å dra heller, men helt klar blir man nok egentlig aldri. Jeg er jo motivert, det er jo ikke det, men alt blir bare så tøft og virkeligheten slår inn jo nærmere jeg kommer innleggelsesdatoen. I morgen skal jeg i bryllup i Kongsberg så det er jo egentlig bare i dag og søndag jeg har igjen hjemme.. Mandag må jeg dra ca klokken 06.00 på morgenen, så alt må være pakket og klart før det. Uff, jeg gruer meg, men det må jo til dette her.. Heldigvis vet jeg at de er utrolig flinke på behandling av spiseforstyrrelser på RASP!
I kveld hadde jeg egentlig planlagt et annet innlegg, men så skulle jeg møte Anni i byen fordi vi skulle forhåndsstemme og så endte vi opp på cafè. Jeg skulle egentlig på spiseenheten i dag, men så hadde de glemt å bestille taxi så da ble det avlyst. Jeg klarte heldigvis å snakke med behandleren min på telefonen, til tross for stor telefonangst! Etter jeg hadde vært i byen med Anni en stund tuslet jeg ned til togstasjonen for å møte Mona, for hun skal sove her i natt. Så dere får en bedre oppdatering i morgen, men enn så lenge får dere svar på spørsmålene!
Hva blir forskjellen på behandlingen du skal gå i nå, på dagbehandling og post 3? Hovedforskjellen er at all behandling skal foregå på dagenheten og at jeg kun skal være på post 3 på kveldene og i helgene (etterhvert skal jeg få permisjoner i helgene). På kveldene og i helgen på post 3 vil jeg da følge programmet der, det vil si måltidstøtte til kveldsmat og mat i helgene + hviletid og jeg vil også få utdelt et team der og kontaktperson på de vaktene som er når jeg er der.
Hvor ser du deg selv om 10 år? Da håper jeg at jeg er ferdig utdannet barnehagelærer og jobber som det, at Andreas og jeg er gift og bor i et hus vi har kjøpt sammen med barn og en hund. I tillegg håper jeg på at jeg vil være tilnærmet frisk og/eller har lært meg å leve tilnærmet normalt med de utfordringene jeg har.
Hva føler du er vanskeligste med å leve med en spiseforstyrrelse? Alt hva den “tar ifra” meg og hindrer meg i å gjøre. Det er så mye jeg har lyst til, men som jeg rett og slett ikke får til pga spiseforstyrrelsen tar for stor plass. I tillegg er det vanskelig med relasjoner og jeg/spiseforstyrrelsen har ødelagt flere relasjoner fordi spiseforstyrrelsen igjen tar for stor plass. Den ødelegger det livet jeg vil leve, rett og slett.
Hvordan har du hatt det etter forrige opphold på RASP? Det har vært tøft og utfordrende. Jeg har møtt på mange fler hinder enn jeg trodde jeg skulle og jeg gikk tilbake igjen til å overspise og kaste opp.. MEN jeg er likevel bedre nå enn hva jeg var før RASP. Jeg har noen dager fri fra bulimien innimellom, det hadde jeg ikke før. Og mengden mat jeg spiser under overspising har betraktelig minket i tillegg. Så litt opp og ned, om man kan si det sånn.
Hvorfor er du avhengig av å være hjemme hele tiden? Jeg er veldig avhengig av trygghet og forutsigbarhet for å klare å jobbe med det som er utfordrende, noe jeg ikke føler jeg har når jeg er hos andre. I tillegg blir jeg veldig fort sliten av å være sosial og trenger veldig mye alenetid for å klare å hente meg inn, men sånn har jeg bestandig vært.
Burde du ikke utfordre deg mer på å være borte hjemmefra? Det er noe som må jobbes med etterhvert, men akkurat nå har jeg en avtale i samarbeid med behandler å prøve å sette meg selv foran slik at jeg prioriterer å gjøre ting som gjør det litt lettere å ta de riktige valgene. Det vil si at jeg skal prioritere måltider og trygge rammer rundt det fremfor å prioritere det sosiale blant annet. Jeg burde egentlig si nei til mer enn jeg gjør nå i følge behandler, men jeg synes det er veldig vanskelig da jeg fort får så dårlig samvittighet for å ikke stille opp til ting.
Hvorfor drikker du mest nd istedenfor å spise vanlig mat – er ikke det poenget med å bli fri? Jeg spiser mye mer mat og oftere mat enn å erstatte måltider med næringsdrikker altså. Men mitt hovedmål i behandling for spiseforstyrrelsen er å redusere overspising og oppkast. Så om det hjelper meg noen ganger å erstatte mat med næringsdrikker er det likevel bedre enn å overspise og kaste opp, selv om å erstatte selvfølgelig ikke er det optimale. Men alt til sin tid. Det tar tid å skulle bli bedre og man kan ikke gå alle skrittene på en dag.
Hvor lang tid varte den lengste bulimifri’e perioden du har hatt? Det var tiden jeg var på RASP, men utenom det så var det tre uker en sommer for flere år siden. Jeg tror det var sommeren 2015 eller 2016, jeg husker ikke helt hvilken av dem.
Hvis du ser for deg at du er 100% frisk fra spiseforstyrrelsen din, hva ville du gjort/ brukt resten av dagen eller livet på? Fått barn med Andreas, giftet oss, studert til å bli barnehagelærer og så jobbe innen det. Egentlig bare leve et helt normalt liv, det er drømmen! I tillegg til å kunne bruke fritiden min på ting jeg ønsker og som interesserer meg da jeg har såååå mye jeg har lyst til, men blir begrenset av spiseforstyrrelsen.
Hvordan var det å gå på skolen da du hadde spiseforstyrrelse ? Blei det tilrettelagt for deg, eventuelt hvordan? Det ble ganske tilrettelagt ja. I starten var det ikke fraværsgrense, men om man likevel ikke møtte opp nok mistet man grunnlaget til vurdering. Jeg var vel rett før å ha såpass stort fravær, men det gikk akkurat med god kommunikasjon mellom meg og skolen, i tillegg til at jeg jobbet hardt på egenhånd for å ikke ligge bak. Da fraværsgrensa kom ødela det egentlig ikke noe for meg personlig, da jeg hadde en generell legeerklæring. Men joda.. jeg hadde en del fravær, men likevel ikke så mye at lærerne ikke hadde vurderingsgrunnlag. Jeg gikk i tillegg over til 23/5-regelen, noe som gjorde det mye lettere å fullføre. Det hjalp meg i tillegg at klassen min var utrolig god og forståelsesfull<3
